Damiaan De Schrijver og Matthias de Koning, i Warm, av tg STAN. Foto: Irmgart Merten
TgSTAN gjester, sammen med Maatschappij Discordia, Fossefestivalen med Warm/Varmt av Jon Fosse. På Scene 3 på Det Norske Teatret blir det det lunt studioteater. Det er nedstrippa og enkelt, men svært presist. Det er både vemod, sorg og trøst, men også varm og fornøyelig humor.
Tekst: Elin Lindberg
publisert på shakespearetidsskrift.no september 2023
WARM
av Jon Fosse
Oversettelse Maaike van Rijn
Av og med Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning, Annette Kouwenhoven Produsert av STAN og Discordia
Det Norske Teatret, Scene 3, fredag 8. og lørdag 9. september 2023
TgSTANs stil passer perfekt til Jon Fosses tekster. Det lette, men presise spillet som ikke er psykologiserende, får fram nyanserikdommen i den enkle teksten. Jeg er støl i ansiktsmusklene etter at den forholdsvis korte forestillinga er ferdig – jeg har sittet og smilt bredt hele tida. Det er massevis av humor i Fosses tekster, men det er ikke så ofte den får spille med i oppsetningene av tekstene. Det var den mørke, lunt boblende humoren som gjorde meg til Fosse-fan umiddelbart da jeg leste «Og no kan hunden komme» for første gang for mange år siden.
Men alt er ikke bare gøy
Tida går. Vi blir alle eldre. Skuespillerne i tgSTAN også. Det gjør at nettopp denne teksten kler dem så godt akkurat nå – dette skal jeg komme tilbake til. Kompaniet har spilt i Norge mange ganger de siste ti-årene. De samarbeidet tett med Svein Åge Birkeland og Bergen Internasjonale Teater (BIT) i en årrekke og da Kristian Seltun var teatersjef på Black Box Teater, ble de ofte invitert dit. Han inviterte dem også til Nationaltheatret etter at han hadde blitt sjef der. De gjestet hovedscenen der med Poquelin II i fjor. Arbeidet til tgSTAN er nok ganske godt kjent i Norge, men jeg skal likevel nevne litt om den tradisjonen de står i. Det kan kanskje virke som om det er linker tilbake til startstedet til tgSTAN i det helt nye og unge teateret. Mer om det, først må jeg skrive om Warm/Varmt.
Ja, det er varmt
Scene 3 er blitt et studio. Midt på scenegolvet står to enkle bord. De står på noe som ser ut som lodd – kanskje for at de skal bli passe høye? Tre lyspærer henger lavt i rommet. På bordet er det smårekvisitter – noen pinner, vannglass, vannflasker, notatpapirer og manus. Det er lett jazz i bakgrunnen. Skuespillerne Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning og Annette Kouwenhoven sitter eller rusler rundt på scenen. Stemninga er lun og trivelig. Publikum er på plass, lyset i salen går ned. Skuespillerne småsnakker seg imellom på flamsk. De ser opp på lyskasterne, de ser litt på oss, litt rundt seg. De samler oppmerksomheten rundt seg selv. Enkelt og elegant. Vi er klare alle sammen. Vel – først må skuespillerne tømme lommene sine for mobiltelefoner, småting, lommebok og lommerusk. Alt legges på bordet. Så er vi klare.
Annette Kouwenhoven, Damiaan De Schrijver og Matthias de Koning. Foto: Imgart Merten
Klar tekst
I Varmt møtes tre karakterer – den ene mannen, den andre mannen og kvinnen – på ei kai. Det er lenge siden de så hverandre sist. Kjenner de egentlig hverandre. Hva slags relasjoner har de hatt? Når var det de møttes første gang? Var det her? På denne kaia? De er ikke sikre. Det er de to mennene – Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning – som starter. De står på hver sin side av scenen og snakker sammen. Annette Kouwenhoven står i midten og følger med i manus. Hun er en slags sufflør, eller observatør, eller en scenisk støtte. Denne funksjonen bytter de på å ha etter som stykket skrider fram. Skuespillerne i tgSTAN er kjente for å ha et svært bevisst forhold til teksten de framfører. Så også her. Det er så enkelt og ujålete, så uten ytre geberder og indre psykologisering. Men de arbeider med en følsomhet for språket og for de mange tolkningsmulighetene denne typiske Fosse-teksten har, med sine repetisjoner og minimalisme.
Tida som har gått
Annette Kouwenhoven. Foto: Imgard Merten
Relasjonene mellom de tre karakterene er i spill. Men alt er åpent. De har barn. Kanskje har de barn sammen? Hvem har vært sammen med hvem? Hvor møttes de og hvor er de nå? Men det var sommer. Det var en varm sommerdag. Hun ville bade. Det ville ikke mennene. Hun hadde hatt på seg en svart badedrakt. Mennene hadde syntes hun så lekker ut i den svarte badedrakten. Men hvilke forbindelser hadde de da de møttes sist. De husker ikke. Det er så lenge siden. Det er her den reelle alderen til skuespillerne spiller inn. De har et langt liv bak seg. Spillet oppleves rørende for oss som ser på. Det er dypt menneskelig. Det er et møte mellom mennesker som kanskje har hatt en varm relasjon for lenge siden. De møtes etter at mye vann har rent ut i havet. Ord og minner har gått tapt. Tida som har gått, tida som ligger mellom, er som et stort, mørkt og mykt hull. Om alle disse årene mellom vet vi ingenting.
Kaia – et grenseland
Disse skuespillerne er kjente for sin gode timing. Det er timingen som er med på å få humoren så godt fram i replikkvekslinga. De parerer tett og effektivt, samtidig som de lar teksten leve og skape et mangfold av fortolkingsmuligheter. Ja, det er mye lun humor her, men det ligger også et stort vemod i at tida er gått. Og hvor er de nå? De er ikke helt sikre, sier de, men det er noen realiteter her som de ikke nevner eksplisitt i teksten, men som klinger med i Fosse-universet. For latteren er der, lun og fin. Varmen er der. Minnene om den fine, fine sommerdagen for så lenge siden. Et smykke i minnet. Men de står på ei kai – et grenseland mellom jord og hav, og kanskje mellom liv og død. Det store havet er der ute. Og døden. Som alltid hos Fosse er den der. Mørket er der. Det legger seg over minnet deres. De husker ikke. Var det slik eller sånn? Hvem er vi? Til slutt klinger det både i Sartre og Beckett når vi får replikkene:
Må vi være her?
Vi må være her.
Skuespillerens teater
Det er skuespilleren som er i sentrum av tgSTANs arbeid. Skuespilleren som menneske, skaper og sosialt bevisst aktør.
De har helt siden starten i 1989 vært opptatt av det skuespillerorienterte og det udogmatiske. Det er kanskje kjent for de fleste, men til og med navnet på kompaniet gjenspeiler det udogmatiske – S(top) T(hinking) A(bout) N(ames). De har en sterk bevissthet rundt rommet de spiller i og en årvåkenhet overfor publikum som er prisverdig. Under Warm/Varmt var det, for eksempel, en publikummer som forlot salen for så å komme tilbake en stund etterpå. Det er en handling som skjer i scenerommet, og skuespillerne tar det inn uten å gjøre mye av det, men de understreker at vi er i en teaterhendelse sammen.
Det er nettopp skuespilleren som sosialt bevisst aktør som også har vært kompaniets varemerke gjennom mange år. De har for eksempel skapt verk som har kommentert situasjonen i Palestina (The Tangible). Nå dukker det opp helt nye og ferske teaterprosjekter som kanskje har et visst slektskap med arbeidet til tgSTAN. Det er skuespillerinitierte prosjekter som absolutt har et sosialt engasjement som for eksempel sykt.domain med Sorte gutter gråter ikke. Det er lovende for en videreføring av det skuespillerdrevne teateret.
(Ušllu): Ušllu Álbmotgaskasaš Teáhterriemut 2023 – Oslo Internasjonale Teaterfestival 2023 på Black Box teater er uten tvil den viktigste av alle årgangene av festivalen. Kanskje festivalen bare skal skifte navn permanent og bli en årlig samisk teaterfestival?
av Elin Lindberg
«Matriarchy» av Pauline Feodoroff, på Ušllu Álbmotgaskasaš Teáhterriemut 2023 – Oslo Internasjonale Teaterfestival 2023. Foto: OIT
UŠLLU ÁLBMOTGASKASAŠ TEÁHTERRIEMUT 2023
MATRIARCY av Pauliina Feodoroff
Regi og aktører: Biret Haarla Pieski, Gáddjá Haarla Pieski, Satu Herrala, Outi Pieski, Eséte Eshetu Sutinen, Hanna Parry, Pauliina Feodoroff
Black Box teater, Store scene 8.mars 2023
STARTING FROM STARING av og med Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski
Lille scene 9.mars 2023
IKUMAGIALIIT (De som trenger ild) av og med Laakkuluk Williamson Bathory, Cris Derksen og Christine Tootoo
MANE MAN / MANE MANE av og med Marita Isobel Solberg
Lille scene 11.mars 2023
NORDTING
Regi og kunstnerisk leder: Amund Sjølie Sveen
Store scene 11.mars 2023
Ušllu, eller Oslo, er den norske byen der det bor flest samer. Det var derfor på høy tid at vi fikk en teaterfestival som viser samisk teater og dans, men også scenekunst fra andre urfolk. Under hele festivalen var det også samtaler, presentasjoner av duodji, en egen liten bokhandel med bøker av og om urfolk, plutselige diktopplesninger, live-maleri og performancer.
Den kunstneriske kvaliteten på det som ble vist er meget høy. Nytt av året er at teatersjef Jørgen Knudsen har satt ut kurateringa av festivalen. Det er uklart hva som er grunnen til dette, og jeg savner at teatersjefen tydeliggjør hvorfor han har gjort dette valget.
«Kunsten er en forlengelse av hvem vi er. Uten et levende og kraftfullt kunstfelt forvitrer vi», sa Maria Utsi på et høringsmøte for Sannhets- og forsoningskommisjonen 6. mars. Denne nødvendigheten av å synes og at kunst ikke kan skilles fra annen livspraksis, gjennomsyrer hele festivalen. Samtidig viser de unge samiske kunstnerne til en vei ut av et uføre vi er havnet i når det gjelder utbygging av naturen og brudd på urfolks rettigheter. De viser en vei vi ikke har råd til å la være å følge. Men det er en hard kamp – staten Norge er skyldig i et pågående menneskerettighetsbrudd. Finansavisens styrtrike redaktør Trygve Hegnar skrev nylig på lederplass at: «det er på tide å sette samene litt på plass» og at «vi» ikke kan la samene herje med «oss». I et debattinnlegg i Aftenposten skrev Leiv Sem som er førsteamanuensis ved Nord universitet, i et svar at: «Den norske majoritetsbefolkninga er systematisk trena til å oversjå samiske rettar. No ser vi konsekvensane.»
Kontrafaktisk urfolkshistorie
Festivalens første forestilling var den teatrale boklanseringa til Siri Broch Johansen, eller Juho-Sire. Det er sceneteksten Sabmie ovttastuvvon siiddat, friddja máilmmi duddjot teáhtera bokte – teatrale forsøk på å skape en ukolonisert verden som skal lanseres. Juho-Sire er allerede i gang år vi kommer inn i foajeen på Black Box teater med ukulele og en av sangene fra teksten. Hun er ikledd en rød kofte. Når vi kommer inn i teatersalen er det hengt opp kart og flagg på veggene. Kartene fra det kontrafaktiske universet i sceneteksten viser Sabmie ovttastuvvon siiddat – som er det sabmienes land, øyene i vest: Vulkan, Britannia – som er bebodd av norvegere og Tatanka der tatankerne bor. I teaterrommet sitter vi i en tilnærmet sirkel. Alle får et eksemplar av teksten som skal leses. Vi skal lese den sammen. Denne teaterhendelsen er, ifølge Siri Broch Johansen, et forsøk på å dekolonialisere teateret, og på å dekolonialisere verden på utsiden.
Fantastisk historie
Siri Broch Johansen leder lesinga. Først er det loddtrekning om i hvilken rekkefølge scenene skal leses. De som vil får utdelt roller de skal lese. Historien er sprelsk, småvittig med en satirisk undertone. Den handler om matriarkatet Sabmie som driver med diamantutvinning, slagget fra gruvedrifta på Dobrie dumpes i Oslofjorden. I området på Dobrie bor moskusfolket. De er en klamp om foten på den sabmiske makta, ettersom de nekter å forstå at det ikke finnes en egen plass for dem i det moderne samfunnet som Sabmie nå har blitt.
Det er på en måte en didaktisk situasjon. Vi leser en historie om et fiktivt samfunn sammen og vi lærer om undertrykkelsesmekanismer, statsdannelser og om ødelegging av naturen. Teksten er skrevet på nord-samisk og oversatt til norsk. Scenespråket er norsk denne gangen fordi mange i publikum ikke kan samisk. Det norske språkdrakten teksten har fått har en røff snert og fin temperatur. Historien slekter på den tradisjonelle eventyrtradisjonen, der fortellingene ofte har et moralsk budskap. Publikum må selv ta ansvar for at det skal bli en vellykka teaterhendelse og at historien skal bli presentert.
Matriarchy
Under Venezia-biennalen i fjor ble de nordiske paviljongene omskapt til Den Samiske Paviljongen. Matriarchy ble laget til biennalen og hadde premiere der. Matriarchy er en performance i tre deler som også inneholder et videoarbeid. Pauliina Feodoroff står bak verket. Hun er en skoltesamisk teaterregissør, kunstner og landvokter. Matriarchy har hun skapt sammen med Biret Haarla Pieski, Gáddjá Haarla Pieski, Satu Herrala, Outi Pieski, Eséte Eshetu Sutinen og Hanna Parry. Den viser gjennom et sorgtungt alvor hvordan skogene og naturen i Finland ødelegges av industriell skogsdrift. «De samiske skogene blir hogd ned for å lage toalettpapir», sier Feodoroff. Naturskadene er voldsomme og for jævlige. Men på tross av disse tunge og svært deprimerende kjensgjerningene klarer Feodoroff og de andre aktørene å skape et glimt av håp for ei bedre framtid for natur og folk.
Å møtes
«Urfolk og ikke-urfolk har aldri hilst ordentlig på hverandre», sier Feodoroff for å forklare første del av performancen. Foajeen i Black Box teater er full. Feodoroff og de andre aktørene brøyter seg vennlig en vei gjennom folkemengden. Denne «veien» blir scenen under første del av performancen. En etter en kommer de og presenterer oss for objekter som kan knyttes til samisk kultur. Det er en ordløs dans og blir en slags rituell hilsningsseremoni. Kunnskap om samisk håndverk – duodji – er en viktig del av samisk kultur. Danserne bærer fram skaller (samiske skinnsko), fiskegarn, kofter, reinbein, myrull, gåsunger, silkeband, lav, røtter, fuglefjær, sennegress, foto, abstrakte akvareller, reinhorn med sølvsmykker, reinmose og mye mer som en strøm av dansende informasjon og kunnskapsdeling. Danserne er ingen hvem som helst, de er internasjonale stjerner som for eksempel Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski, som jeg skal komme tilbake til seinere. Presentasjonen av objektene foregår uten lyd. Det er alvorlig, vennlig, men også sorgtungt.
Heling og fornying – History and herstory
Andre del av Matriarchy foregår i den store teatersalen på Black Box. Et videoarbeid projiseres på bakveggen. Publikum sitter på tre sider av scenegolvet der danserne/aktørene er. I taket henger telt opp ned. Bannere kommer fram etter hvert, blant annet en med «Urfolks rettigheter er ikke valgfritt» og «ČSV». I midten av scenerommet henger en bålkjele. Videoarbeidet viser hvordan naturen i den finske delen av Sapmi ser ut etter industriell trehogst. Vinterbeitene til reinen blir ødelagt, naturen blir ødelagt. Feodoroff og medaktørene hennes viser ikke bare de nitriste konsekvensene av utbyttinga av urfolk og natur, de kommer med forslag til hvordan skadene kan leges: «My work proposes ways to protect the last remaining old growth forests and let the logged areas have a time to heal. Our message is, please do not buy our land, buy our art instead.» Det er matriarkalske verdier som omsorg og kollektivisme Matriarchy løfter fram.
Starting from staring
Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski. Foto: OIT
Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski står bak både konsept og utførelse av Starting from staring. De er fra Ohcejohka som ligger i den finske delen av Sápmi og har sin danseutdanning fra Finnish National Opera Ballet School og fra P.A.R.T.S. i Brüssel. De har laget mange forestillinger sammen, de var med i Matriarchy og ble i 2021 nominert til Young Artists of the Year under Riddu Riddu-festivalen.
I Starting from staring kommer vi inn til et tomt scenerom. De to søstrene er kledd i ledige og luftige klær i hvitt og grått med abstrakte mønster. På ryggene deres er mønsteret to øyne – blikk er sentralt i dette verket. Det er helt stille. De ser rolig på oss, holder blikket lenge på samme sted. De ser på hverandre. Danserne beveger seg mykt ved siden av hverandre, rundt hverandre. Det er alvorlig, men mildt og vennlig. Etter hvert kommer lyder inn. Lydene gir assosiasjoner til natur. Det er lyd fra fugler – er det en grågås-flokk? Det er surring fra insekter – er det fluer eller mygg? Det er rasling av/i løv. Bevegelsene oppleves organiske og knyttet til natur. En spesielt fin sekvens er når de jobber med svømmebevegelser mot bakveggen. På et tidspunkt dukker det opp et hvitt, ubeskrevet ark som de holder fram. Arket gjemmes og dukker opp igjen. Det er en åpenhet i arbeidet som inviterer til handling og en ny kollektiv start.
Grønland
Festivalen presenterer ikke bare samisk scenekunst, men også inuittisk. Laakkuluk Williamson Bathory, Cris Derksen og Christine Tootoo viste Ikumagialiit (De som trenger ild). Scenerommet er i starten helt mørkt. Så tennes ild, et slags bål, på høyre side. Det pustes, det er liv. Musikken bygger seg opp. Det er strupesang, stemmer som samples og som aktørene synger over. Cris Derksen er en klassisk cellist som spiller så det kjennes inn i ryggmargen. Hun lager sitt eget musikalske uttrykk ved å blande urfolkmusikk inn i det klassiske. Laakkuluk Williamson Bathory bruker en steinkvern som perkusjonsinstrument. Christine Tootoo spiller trommer, synger og spiller trekkspill. Derksen har hvite klær i moderne inuittisk stil. På hodet har hun en caps med NEECHI på. Neechi kommer fra cree-folkets språk og betyr noe sånt som «urfolk-person» eller «venn». Tootoo har en hvit og svart anorakk-aktig kostyme. Williamson Bathory er kledd i en svart, vid kjole.
Uaajeerneq
På et tidspunkt blir Laakkuluk Williamson Bathory bundet og kneblet og dekket av reinskinn. Når hun igjen avdekkes, er ansiktet hennes forvandlet til en maske. Dette er uaajeerneq – inuittisk maskedans. Fjeset er malt svart og har stripemønster. Tradisjonelt ble sot brukt for å få svart farge og dyreblod for rød farge. Et bein, eller en liten pinne, plasseres på tvers i munnen slik at ansiktet får en ny form. Masken markerer at aktøren er en annen, noe annet, ikke nødvendigvis et menneske. Laakkuluk Williamson Bathory beveger seg mykt mot oss i publikum. Hun klatrer opp langs benkeradene og kommer tett inn på oss og henvender seg ordløst, men med pust og av og til lyd, noen ganger en guttural stemme. Musikerne på scenen blir akkompagnatører. Kjapt og mykt beveger aktøren seg rundt. Hun både flørter, skremmer og får opp pulsen til publikum. En publikumer blir med i en liten dans, til andre gir hun imaginær drikke fra skålformede hender, eller inviterer til fysisk respons – hun gir individuelle møter. Forestillinga fortsetter på scenen, maskedanseren vasker av seg maska og fortsetter musikalsk. Det hele oppleves som vellykka fornyelse og kontinuitet av inuittisk tradisjon.
Makka Kleist
Svenn B. Syrin og Makka Kleist.
Makka Kleist er skuespiller og dramatiker. Hun viste to forestillinger under festivalen: Sjamanen og presten og The View/ Utsikt. I Sjamanen og presten som hun spiller sammen med Svenn Syrin møtes den dansk-norske presten Hans Egede (Svenn Syrin) og den grønlandske sjamanen Inuk (Makka Kleist). Spillestilen er tradisjonell. Vi får på en humoristisk måte presentert hvordan den kristendommen som Egede kommer med er irrelevant i det grønlandske samfunnet. Under den lattermilde overflaten ligger et stort alvor i konsekvensene kolonialiseringa fikk for inuittisk språk, tradisjon og kultur. Jeg savner at karakteren Hans Egede får mer kraft og styrke. Her blir han litt tusseladd og en endimensjonal karakter. Det blir vanskelig å tro på at han og kristendommen hans hadde noen som helst autoritet. Det gjør også karakteren Inuk svakere at hun ikke har en sterkere motkarakter å spille mot.
I The View (Utsikt) sitter Kleist som en eldre kvinne ved et bord med en tekopp. Hun forteller sin historie. På bakveggen vises en film. Vi ser scener fra hverdagsliv de siste femti årene, kronologisk fram til i dag. Først fra mennesker som lever et tradisjonelt liv med jakt og fiske til nåtidas liv i boligblokker. Disse er så dårlig bygget og så lite lydisolerte at naboenes miserable liv med alkoholisme og sosial nød kommer tett innpå. Kleists karakter forteller rørende og alvorlig om kolonialisering og tapet av kultur og tradisjon. Jeg tror på karakteren, og jeg synes at denne enkle fortellingen fungerer bedre som dramatikk enn Sjamanen og presten.
Blodklubb
Det er Ferske Scener som står bak Blodklubb. Blodklubblederne er Sigbjørn Skåden, Bernt Bjørn, Kristin Bjørn og Kristina Junttila. Blodklubb er en serie av performative møter der aktørene og publikum skal forske i forholdet mellom genetikk og kultur – spesielt med fokus på samisk og norsk kultur. I teatersalen plasseres publikum rundt store runde bord. Det er en bar på den ene kortsiden der vi kan kjøpe drikke. På den andre kortveggen er scenen der hard-core-bandet Ondt Blod spiller. Det er feststemning. Og det blir servert blodklubb, eller gumppus, som er tradisjonell festmat fra Sigbjørn Skådens trakter. En video viser hvordan blodklubblederne tar en gentest – dette blir utgangspunkt for en personlig undersøkelse av hvor de kommer fra og hvor de skal. Og publikum involveres og inviteres til å finne sine utgangspunkt og tanker om veien videre. Vi deles i fire grupper: høy og lys, lav og lys, høy og mørk, lav og mørk. Blodklubblederne har hver sin gruppe og representerer hver sin nordnorske arketype: «Den samiske aktivisten» (Sigbjørn Skåden), «Forskeren» (Kristina Junttila), «Offeret for fornorskning» (Bernt Bjørn) og «Bæreren av norsk skyld» (Kristin Bjørn). Publikum kan migrere til en annen gruppe om de føler for det. Publikumsgruppene blir bedt om være med i en konkurranse ved å lage et teatralt innslag hver som skal bedømmes av et dommerpanel som består av de eldste i salen. Det blir en øvelse i å skape noe sammen med mennesker du aldri har sett møtt før eller ikke har et forhold til. Det fungerte overraskende godt og selvsagt vant de små og mørke konkurransen overlegent. Til slutt svingte alle seg i dansen til musikk av Ondt Blod.
Mane mane
Marita Isobel Solberg er billedkunstner, sanger og komponist. Hun er fra Manndalen i Troms. Hun viste Mane Mane under festivalen. Det er en performance der hun bruker seg selv som utøver i møte med et objekt laget av hvit saueull. Scenerommet er helt mørkt før vi skimter noe hvitt og vi hører Marita Isobel Solberg puste og etter hvert chante. Hun beveger seg krabbende, hun reiser seg opp. Hun er ikledd en svart trikot – fokuset rettes mot det hvite store objektet. Hun henger det på en krok og heiser det opp. Vi ser at det består av tykke ulltråder snurret sammen til en mange meter lang slange. Marita Isobel Solberg chanter svakt, av og til ligner det joik, andre ganger er stemmen rå, høy og sterk. På et tidspunkt gir hun publikummere på første rad hver sin tråd å holde i. Det er som om hun ber dem inn for å hjelpe seg i å nøste opp eller skape noe annet av tråden. Hun bruker bokstavelig talt et urtradisjonelt materiale til å skape fysisk forbindelse mellom seg og andre mennesker.
Nordting
Amund Sjølie Sveen. Foto: Michael Miller
Festivalen ble avsluttet med Nordting. Det lukter for en nordlending herlig hjemmevant når vi kommer inn i teatersalen. Det lukter tørrfisk. Nordting er Amund Sjølie Sveens prosjekt. Dette er versjon 68, og for første gang i Ušllu. Det har vært Nordting med sitt eget riksvåpen løven med reinsdyrhode rundt hele nordkalotten – fra Alaska til Russland og Svalbard. Hvert sted blir lokale saker stemt over, og hvert sted deltar lokale aktører. Denne gangen var det Jernbanearbeidernes musikkorps som deltok med sin versjon av «Sami Ædnan».
Fokuset er alltid på nordområdene og på aktivisme. Publikum er med på samiskkurs ledet av Siri Broch Johansen, vi synger Bangsundsangen og stemmer over saker som har med nordområdene å gjøre. Det blir blant annet vedtatt av vindturbinene på Fosen skal rives og at gatenavnene ved Black Box skal skifte navn til Kautokeinogata på nord-samisk og Fosen-veien på sør-samisk. Seansen avsluttes med vodkaservering og at skiltene henges opp utenfor, der også inngangen er prydet med ett av Nordtings slagord: «Make the north great again».
Akutt viktig
Festivalen er over og den opplevdes som akutt viktig med sin presise timing. Forestillingene hadde gjennomgående svært høy kunstnerisk kvalitet. Sterke inntrykk ga også presentasjonene og samtalene i mellomrommene mellom forestillingene. Samtalene ble ledet av Liisa Rávná Finborg som var den som kuraterte den samiske paviljongen under Venezia-biennalen i fjor. Diktlesingene med Timimie Marak, Beaska Niilas og Ida Benonisen står som høydepunkter. Det gjør også sangen og dansen til grønlandske HH Suersaq.
Det norske samfunnet har en ting å gjøre, og det er å sørge for at de samiske kunstnerne og kunstnere fra andre urfolksgrupper får betalt for den viktige jobben de gjør.
Tom Styve (Viga-Ljot) og Anne Guri Tvedt (Vigdis) i «Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis», regi: Nina Wester. Teater Innlandet 2023. Foto: Magnus Skrede
(Hamar): I «Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis» av Sigrid Undset på Teater Innlandet er Nina Westers dramatisering og regi stram og effektiv, og skuespillerne er presise og gode. Det er mange drap og mye blod, men det blir traust og trygt teater.
av Elin Lindberg
publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2023
FORTELLINGEN OM VIGA-LJOT OG VIGDIS
Av Sigrid Undset
Dramatisering og regi: Nina Wester
Scenograf og kostymedesigner: Mads Dinesen
Komponist: Guro Skumsnes Moe
Lysdesigner: Markus Tarasenko Fadum
Dramaturg: Jørgen Strickert
Hamar kulturhus, Teater Innlandet scene, premiere 26. januar 2023
Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdisfra 1909 er Sigrid Undsets første publiserte middelalderroman. Det er en saga-thriller med en sterk kvinne som
hovedperson. Den er tydelig skrevet etter modell av norrøne sagaer, handlingen er lagt til slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Den er på grensen til pastisj og serieroman, og serier som Game of Thrones og Vikings synger i bakgrunnen av oppsetningen. Liv Bliksrud skriver i et etterord til romanen at Undset i et intervju har sagt at hun valgte å skrive historiske romaner fordi den tidlige middelalder er en epoke hun forstår: «Der ligger det rent og uforanderlige menneskelige bart – samfundsformene saa enkle at individet faar vokse seg frit».
Feministisk ættesaga
De islandske ættesagaene har konsekvent en mann i hovedrollen. Kvinnene er stort sett vakre trofekoner eller dem som egger mennene til kamp. I
Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er det Vigdis (Anne Guri Tvedt) som er den sterke, kompromissløse datteren til den store helten og høvdingen Gunnar (Roger Opdal Paulsen). Hun forelsker seg i islendingen Viga-Ljot (Tom Styve) som voldtar henne. Vigdis blir gravid og får sønnen Ulvar (Stian Isaksen). Viga-Ljot vet ikke at han har en sønn, han reiser til Island og gifter seg med Leikny (Julie Bjørnebye), men både hun og barna deres dør og han tenker bare på Vigdis. Og Vigdis tenker bare på å få hevn – «jeg elsker ham som jeg elsker vargen i skogen», sier hun. Anne-Lisa Amadou har påpekt at tittelen gestalter hovedpersonene som et par som forenes i døden fordi «vig» i begge navnene betyr «drap», skriver Bliksrud.
Til stykket!
Det er lett scenerøyk i rommet når vi kommer inn i salen. På scenen står ei ribba bjørk, foran treet en liten, firkanta dam (er det Bjerkebæk – Undsets hjem?). «Steinbenker» står rundt. En «mosekledd» bakke i midten. Litt kitschy pyntestrå med fjær står rundt omkring. Skuespillerne spretter ut og blir presentert. Det er stort sett Sofie Huijs som også spiller fostermoren Æsa, og Roger Opdal Paulsen som i tillegg til høvdingen Gunnar, spiller flere roller, som er fortellere. Spillestilen er den samme som blant annet ble brukt i Kristin Lavransdotter på Det Norske Teatret i fjor. Skuespillerne omtaler seg selv i tredjeperson. De forteller hva de gjør eller gjorde. Det er effektivt og teatralt vellykka. Det er også mye dialog og siden dette er en sagapastisj, er det selvfølgelig også med kvad. Teksten ligger fint og tett inntil Undsets roman.
Fin flyt
Det er vanskelig å ikke sammenligne Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis med oppsetninga av Kristin Lavransdotter. I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis kommer Undsets originaltekst godt fram. Det er et vellykka grep. Teksten er gammelmodig, som for eksempel: «Gamle ble mine øyne av gråt, og ingen har voldt meg sorg uten du, Ljot» og «Jeg vil ikke skjule for deg, herre, at jeg er lønnbåren». Men skuespillerne fyller teksten med liv og det flyter fint. Faren er at selv om de løfter teksten fram slik, kommer de ikke alltid helt på innsiden av den. Det gjør det vanskelig for oss å leve oss inn i de følelsesmessige kvalene og smerten som ligger i Undsets tekst. Og selv om skuespillerne er gode til å levere tekst presist og levende, blir det noe litt traust over det. Jeg savner det enorme drivet, pulsen og farten fra oppsetninga av Kristin Lavransdotter.
Drap, hevn, blod
Teksten handler mye om drap og hevn. Vigdis er ikke bare handlekraftig, hun er nesten over- og urmenneskelig rasende. Blodet spruter og tarmene spretter i teksten, men på scenen til Teater Innlandet er det ikke så mye splatter. Det helles teaterblod på steinen som forsiktig danderes pent og mordbrannen blir et vakkert lys bak det gjennomsiktige bakteppet. Ja, det blir litt blodfattig. Og kostymene… Vigdis er lys og Ljot mørk, det fungerer godt, det gjør også de «vadmelskåpene» trellene bruker. Men jevnt over er det er et kitschy preg over kostymene som jeg ikke ser funksjonen til. Peker det på at romanen, teksten, også kan oppfattes som litt kitschy? Det er merkelig, fotsidt «snøreliv» på Vigdis’ kjole. Æsa har en glatt «skinnkappe». Ljot ligner på en motorsykkel-hippie med den lange svarte parykken sin. Jeg synes ikke kostymene spiller godt sammen. Scenografien er også veldig statisk, men dette er jo ei forestilling som skal på turné så det begrenser kanskje noe.
Blodpynt
Et annet element som virkelig ikke fungerer, er de avkuttede hodene. Fortellinga er jo svært blodig og dette er middelalder. Det er hestekamp. Flotte og dyre hester blir drept. Det klinger av blot og gamle førkristne ritualer. Et hestehode blir kuttet av. Vigdis har det i fanget sitt og stryker på det. Det er et frampek til at hun skal kose med Ljots avkappa hode seinere. Disse rødoransje hodene ser ut som om de er støpt i voks, glass eller glassfiber – uansett et materiale som gjør dem til rene, vakre prydgjenstander. De ser ut som om de kunne vært stuepynt. Det er i hvert fall ikke noe skremmende eller blodig over dem.
Fine skuespillere
Teater Innlandet har et flott skuespillerensemble. Jeg har sett dem i flere oppsetninger og de er spesielt gode på det humoristiske med den fine, komiske timinga de har, derfor var det interessant å se at de også behersker et mer alvorlig materiale – for det er jo ikke så mye å le av i Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis. Det som også er litt artig med tekstmaterialet er at det er en slags heimstaddiktning. Stedsnavnene er fra Oslo – eller «Åslo» som det heter hos Undset. Her er det Kåre fra Grefsin (Grefsen) og Gunnar fra Vadin (Vøyen) og både Viga-Ljot og Vigdis blir begravet ved Margretakirken i Margretadalen (Maridalen).
Alt i alt er Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis på Teater Innlandet stødig og godt teater og det er prisverdig at de løfter fram et litt glemt verk av Sigrid Undset.
Jan Grønli (Hamm) og Morten Svartveit (Clov), i «Sluttspel». Regi: Bjørn Sundquist. Det Norske Teatret 2023. Foto: Dag Jenssen
«Sluttspel» på Det Norske Teatret, i Bjørn Sundquists regi, viser at så lenge det finst menneske, går ikkje Beckett ut på dato. Oppsetjinga kjem til å bli bra når ho har fått sett seg, på premieren verka ho ikkje heilt ferdig.
Av Elin Lindberg
SLUTTSPEL av Samuel Beckett
Omsetjing Bjørn Endreson
Regissør: Bjørn Sundquist
Scenograf og kostymedesignar: Bård Lie Thorbjørnsen
Dramaturg: Anders Hasmo
Det Norske Teatret, Scene 3, premiere 27.januar 2028
Det Norske Teatret har ein lang og solid Beckett-tradisjon. Sluttspel blei sett opp første gong i 1971. Då var det mannen bak omsetjinga, Bjørn Endreson, som hadde regi. Hovudrollene, Hamm og Clov, blei spelte av Bjarne Andersen og Tom Tellefsen. Bjørn Sundquist som har ein legendestatus som skodespelar i norsk teater og film, hadde sin regidebut med Becketts Mens vi ventar på Godot på Riksteatret i 2013. Her hadde òg, som i Sluttspel, Bård Lie Thorbjørnsen ansvar for scenografi og kostymer. Sundquists regidebut gjekk berre godt, og framsyninga blei solid, nær og lun. I denne tragikomedien fekk, som òg i Sluttspel, det humoristiske god plass.
Det er snart slutt
Når vi kjem inn i teatersalen står Clov (Morten Svartveit) klar. Han har bøygd akslene framover, ryggen er krum. Han er kledd i kvit trøye, svarte bukser med bukseselar og sko som minner om steppesko – dei klikkar når han går. Kvite laken heng rundt. Clov dreg dei av og avdekker det som er bak. Det er to enkle trerammer på bakveggen som skal illudere vindauge, eller markere at her finst eigentleg ikkje vindauge – det er ingenting utanfor, berre svart, berre mørker. Dette er ei oppsetjing som ikkje eksperimenterer med scenetilvisingane til Beckett. Sundquist og Lie Thorbjørnsen følgjer boka, stort sett. I stykket er det to søppelbøtter. I desse held foreldra til Hamm (Jan Grønli) til – Svein Roger Karlsen spelar faren Nagg og Hilde Olausson spelar mora Nell. Søppelbøttene i denne oppsetjinga er uvanleg store. I de fleste oppsetjingane av stykket er desse søppelspanna dei klassiske metallspanna med lokk som vi kjenner frå nokre tiår tilbake. Men her er dei digre. Vi veit at dette er søppelspann, men dei liknar eigentleg noko heilt anna. Dei minner om dunkar på fiskeoppdrettsanlegg der ein har smolt, altså småfisk. Eller dunkar for produksjon av rakfisk. Assosiasjonane går uansett andre stader enn til søppelbøtter.
Snart er det slutt
Clov humpar av garde og trekker av det siste lakenet og der, midt på scenen, sit Hamm i stolen sin. Clov kan ikkje sitje, og Hamm kan ikkje gå, i tillegg er han blind. Han har på seg ein staseleg slåbrok i raudt og har eit raudleg tekke over beina. Stolen er chesterfieldaktig, men har hjul som ein kontorstol. Alle skodesperane har vore på scena heilt frå vi kom inn. Det understrekar det universelle ved stykket. Mennesket er stuck i sitt tilvære her på jorda. Det humpar og går, men snart er det slutt – eller er det det? Dialogen mellom Hamm og Clov rullar og går. Dei kjem seg ingen stad, dei skal ingen stad. Hamm er ufordrageleg sjølvoppteken, han er ein tyrann. Clov lengtar etter noko, men veit ikkje kva. Dei er bundne til kvarandre, men samlivet deira er kjærleikslaust.
Slutten er nær
Det er ikkje berre Clov som blir tyrannisert av Hamm, det er òg foreldra i søppelspanna. Ikkje får dei mat nok og ikkje blir det skifta sand i spanna deira. Eldreomsorga i stykket er under ein kvar kritikk. Og assosiasjonane går til dei deprimerande tilhøva i den verkelege verda. Ekteparet Nagg og Nell har i kvart fall rom på sida av kvarandre, dei er saman. Nei, det gjeld å sjå det humoristiske i det for å halde ut, slik Sundquist og gjengen gjer. Her er det spesielt timinga i replikkvekslinga som understrekar det humoristiske. Eit drops, av den eldgamle typen Kongen av Danmark, er det den gamle faren ber om til trøyst. Nei, det kjem inga trøyst. Dei gamle som sit i boksane sine, er heilt kvite. Dei er nesten gjennomskinlege, snart blir dei helt usynlege, heilt borte.
Nær ein slutt
Becketts absurde dramatekstar sett menneske inn i ei verd der dei er fanga. Det understrekar denne oppsetjinga godt. Desse stykka er typiske høgmodernistiske tekstar. Tilværet er prega av meiningsløyse. «Det er håplaust, men vi gir oss ikkje» som det heiter i Jan Erik Vold sitt noko Beckett-inspirerte dikt. Dei opnar opp mot det store inkje, mot ei gudlaus verd. Mennesket er heilt aleine. Menneska på Scene 3 på Det Norske Teatret er aleine, både i sine eigne sjølvmedlidande bobler og som ein slags dysfunksjonell familie. Og kanskje er det snart slutt på alt. Sundquists regi verkar omsorgsfull, på eit vis. Det er noko lunt over framsyninga som nok kjem frå den mørke humoren.
I 1957 då Sluttspel hadde premiere, truga atomkrig, det var kald krig. Stykket blei òg lest som ein kommentar til Hiroshima og faren for ein atomvinter. Angsten for at det verkeleg var slutt på alt, var til stades. Den polske teatervitaren Jan Kott samanlikna Shakespeares Kong Lear med Sluttspel i boka si Shakespeare our Contemporary (omsett til engelsk i 1964). Han ser, så vidt eg hugsar, ein samanheng mellom den håpløysa og det mørkeret Kong Lear står oppe i, og den tomleiken figurane hos Beckett ser inn i.
No står vi både i ein pågåande krig i Ukraina, og i ein ny kald krig. Redsla for eskalering og atomkrig er levande. Tilhøva er meir usikre enn på lenge. Det gjer Sluttspel grøssande aktuelt. Denne konkrete aktualiteten kjem ikkje spesifikt fram i framsyninga på Det Norske Teatret, men det er heller ikkje naudsynt – assosiasjonane kjem av seg sjølv frå teksten.
Snart sluttar det
Den mest spesielle versjon eg har sett av Sluttspel, var på Ila fengsel for ein god del år sidan. Det var den svenske skodespelaren og regissøren Jan Jönson som sette opp stykket med innsette i fengselet. Han hadde sett opp Mens vi ventar på Godot i det kjende San Quentin-fengselet i USA i 1998. Der fekk han livstidsinnsette til å spele rollene – under ekstrem overvaking. I Ila fengsel var det langtidsinnsette Bent som spelte Clov. Han spelte stødig og solid. Det blei verkeleg minneverdig. Her spelte sjølvsagt òg spelestaden inn. Det å gå frå ein solfylt forsommardag inn i eit strengt vakta fengsel, understreka det å vere innelåst i ei verd, å vere ein fange i den materielle verda. Akkurat dette aspektet er det sjølvsagt ikkje mogleg å få til så konkret på Det Norske Teatret.
Det høyrer med til historia at då Jönson sette opp Mens vi ventar på Godot på Kumla fengsel utanfor Stockholm, rømde fleire fangar. Då Samuel Beckett sjølv fekk høyre om det, lo han godt, og meinte at det var det beste som hadde skjedd stykket etter at det blei skrive, seiest det.
Ja, det er snart slutt
Er det slutt når Hamm sit einsam på scenen og dekker andletet med ein skiten lommeduk? Han blir berre sitjande. Mens vi ventar på Godot endar med at Didi spør: «Vel, la oss gå?» og Gogo svarar: «La oss gå». Og så blir dei berre verande. I Becketts roman The unnamable (1953) er slutten: «I can’t go on. I go on.»
På Det Norske Teatret tar skodespelarane applaus frå spelestadane sine. Nagg og Nell er stuck i søppelspanna og Hamm sit fast i stolen. Suffløren spela ei viktig rolle under framsyninga med si teksthjelp. Ho er dessverre ikkje nemnd ved namn på heimesida til teateret. Sundquist tar ho med på scenen under applausen – velfortent!
Arne Svingen er en dreven forfatter, og han skriver god prosa. Romanen ”King Size” har driv, men det er som om den også har filter, det er ikke lett å komme inn på personene den skildrer.
Boka handler om Didrik som på 70-tallet blir norgesmester i jo-jo, vi følger ham til vår nåtid. Han blir etter hvert hovedmannen i et internasjonalt nettverk – han blir ”King Size”. Han forelsker seg i Julia fra Leningrad, han klarer å hente henne over til vesten, de gifter seg og får barn. Historien om Didrik og Julia formidles med nærvær og følsomhet, men historien om det internasjonale nettverket blir tåkete. For så vidt thrilleraktig når den berører forhold under den kalde krigen og illegal våpenhandel, men ellers forblir nettverket merkelig ullent. Hva slags nettverk det er snakk om? Jo-jo-venner? Det er tilsynelatende helt a-ideologisk.
Fortelleren
Hovedgrunnen til filterfølelsen ligger dog ikke ved det ulne nettverket, men hos den navnløse fortelleren. ”Dette handler ikke om meg”, hevder fortelleren et sted i boka. Dette blir ironisk. Fortelleren tar Didriks plass som Julias mann og barnas far, og han som presenterer seg som en i skyggene i nettverket kommer ikke bare til å skygge for Didrik, men også for romanen.
Tekst: Elin Lindberg
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 