Publisert i Nationen
Stram prosa, ullent innhold
Arne Svingen er en dreven forfatter, og han skriver god prosa. Romanen ”King Size” har driv, men det er som om den også har filter, det er ikke lett å komme inn på personene den skildrer.
Boka handler om Didrik som på 70-tallet blir norgesmester i jo-jo, vi følger ham til vår nåtid. Han blir etter hvert hovedmannen i et internasjonalt nettverk – han blir ”King Size”. Han forelsker seg i Julia fra Leningrad, han klarer å hente henne over til vesten, de gifter seg og får barn. Historien om Didrik og Julia formidles med nærvær og følsomhet, men historien om det internasjonale nettverket blir tåkete. For så vidt thrilleraktig når den berører forhold under den kalde krigen og illegal våpenhandel, men ellers forblir nettverket merkelig ullent. Hva slags nettverk det er snakk om? Jo-jo-venner? Det er tilsynelatende helt a-ideologisk.
Fortelleren
Hovedgrunnen til filterfølelsen ligger dog ikke ved det ulne nettverket, men hos den navnløse fortelleren. ”Dette handler ikke om meg”, hevder fortelleren et sted i boka. Dette blir ironisk. Fortelleren tar Didriks plass som Julias mann og barnas far, og han som presenterer seg som en i skyggene i nettverket kommer ikke bare til å skygge for Didrik, men også for romanen.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 