TG Stan: THE TANGIBLE

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

TG Stan: THE TANGIBLE

Black Box Teater, Oslo

April 2010

Intelligent og velformulert om Midtøsten

av Elin Lindberg

Det belgiske teaterkompaniet tg STAN har vanligvis en tekst som utgangspunkt for produksjonene sine, som regel tekst som inneholder sosial kritikk. Teksten er også viktig i forestillinga the Tangible, men her kom den til etter hvert. Kompaniet har denne gangen laget en forestilling der Midtøsten står i sentrum.

Den ”fruktbare halvmåne” eller ”Al Hilal Al Khaeeb” omfatter i dag Egypt, Israel, Libanon, deler av Jordan, Syria, Irak, Kuwait, det sydøstlige Tyrkia, det sydvestlige Iran og ikke minst det som blir sett på som episentret i regionen: Palestina. Med the Tangible sier tg STAN noe om hvordan det oppleves å være menneske i dette konfliktfylte området. Forestillinga peker utover seg selv som teater, den fokuserer på den reelle konflikten i Palestina.

I forestillinga deltar tre dansere: Norske Tale Dolven, kanadiske Liz Kinoshita og italienske Federica Porello. Tre skuespillere: Rojina Rahmoon fra Syria, Eid Aziz fra Palestina og Frank Vercruyssen fra Belgia. To billedkunstnere: Ruanne Abou Rahme og Yazan Khalili fra Palestina. Musikken i forestillinga er av Mazen Kerbaj, Ramallah Underground, Glenn Gould, Burial, Vex’d, John Zorn, The Bug, Naseer Shamma, Rima Khcheich, og Sublime Frequencies. Tekstene er av John Berger, Etel Adnan, Abbas Beydoun, Samih Al-Qasim og Zakariah Tamer.

Den sosialt bevisste skuespilleren

Tg STAN (Toneelspelersgezelschap STAN) ble etablert i Antwerpen i 1989. Det er skuespilleren som er nøkkelpersonen i denne gruppas arbeid. Det som har fascinert meg mest med forestillingene til tg STAN er nettopp den utrolig sterke tilstedeværelsen og konsentrasjonen skuespillerne har på scenen. En aldri hvilende årvåkenhet. De sier selv at arbeidet deres er skuespillerorientert og udogmatisk. Det udogmatiske aspektet reflekteres i navnet på kompaniet: S(top) T(hinking) A(bout) N(ames). Tg STAN jobber uten regissør og er lite opptatt av å sette merkelapp på det de gjør. Kompaniet er også kjent for å ha en høy bevissthet om scenerommet.

Tg STAN er et svært anerkjent kompani og har spilt i Norge en rekke ganger. Teaternettverket som består av Black Box Teater, Teatergarasjen og Avantgarden har programmert mye teater som arbeider i samme tradisjon som dette kompaniet. Dette er teater som arbeider med den kontinentale dramaturgi- og regitradisjonen som har stått særlig sterkt i Tyskland og Belgia. I tillegg til tg STAN er Jan Fabre og Needcompany representanter for denne tradisjonen. En tradisjon som er preget av ujålete spill og preget av å være dypt begrunnet av iscenesetterne. Her arbeides det i første instans med lesning, med å forstå – deretter handlig – altså å velge formen. Skuespillerens arbeid blir en formbevisst, sosial handling foran et publikum. Skuespillerens arbeid er ikke bare basert på innlevelse. Dette teateret har røtter tilbake til tradisjonen etter Bertolt Brecht og det episke teateret, mer enn etter Konstantin Stanislavskij og den psykologiske realismen. Selv om altså elementer fra denne tradisjonen, som innlevelse, forståelse og kontroll er med. Fra Brecht kommer ekspresjonismen og fremmedgjøringseffekten inn.

”Life is a story told now.”

Skuespillerne og danserne er allerede i rommet når vi kommer inn til forestillinga på Black Box Teater. Vi setter oss og en kvinne i blått begynner å danse. Det er stille. Rommet er åpent. Etter en stund begynner de to andre kvinnene også å danse. Det kommer en slags elektrisk spenningslyd. Mer og mer lyd. Projeksjoner på bakveggen – bilder fra Palestina. En kvinne og en mann, A og X, tar fokus, de snakker arabisk. Teksten deres kan leses i engelsk oversettelse på bakveggen. Språket blir svært nærværende. Jeg forstår ikke arabisk, det er tvilsomt at mange i publikum gjør det. Akkurat det faktum blir følbart fordi det at vi må lese teksten gjør at vi ikke kan se på A og X som snakker.

Teksten oppleves som fragmentert. Den tar for seg hverdagshendelser, men også dramatiske livs-, døds- og krigssituasjoner. Kvinnen og mannen på scenen forholder seg ikke til hverandre, men til publikum. Projeksjonene viser bilder av nedslitte bygninger med kulehull, urbane landskap, det er ingen mennesker i bildene.

En del av tekstmaterialet er hentet fra John Bergers siste bok, From A to X. Dette sitatet er sentralt:

The next day I accompagnied him to the ruin. There were several epicenters where everything had been reduced to dust, surrounded by tiny fragments. Except for pipes and wires no recognizable objects remained. Everything which had been assembled during a lifetime had gone without trace, had lost its name. An amnesia not of the mind but of the tangible.

Når vi kommer ut fra forestillinga får vi ei fyldig tekstsamling I handa. Den inneholder presentasjoner av forfattere som kommer fra Midtøsten eller som forholder seg aktivt til området. Tekstsamlinga er med på å rette fokuset ytterligere mot konteksten og ikke mot forestillinga vi nettopp har sett. Vi får også her forslag til videre lesning. Blikket og bevisstheten blir ledet mot det reelle og ikke det fiksjonelle som teateret representerer.

Det blir Bergers tekster som blir stående som de mest interessante. På den ene siden er de preget av hans vestlige blikk og det Edward Said kaller orientalismen. Det må for eksempel en mann fra Vesten til for å skrive dette: ”’For us’, a Palestinian mother says at a checkpoint after an IDF soldier has lobbed a tear gas bomb behind her, ’for us the silence of the West is worse’ – she nods towards the armoured car – than their bullets’”. Den vestlige selvforherligelsen sitatet presenterer er kvalmende. På den andre siden beskriver Berger brutaliteten i konfliktene som preger Midtøsten svært sansbart. Han skriver godt om hvordan befolkningen på tre og en halv million mennesker lever på det knøttlille Gaza-området – et område som stadig reduseres ytterligere av israelske nybyggere.

Jeg sitter igjen med opplevelsen av å ha sett en intelligent og velformulert forstilling fra tg STAN som absolutt har gitt meg mer kjennskap til Midtøsten.

Publisert i Marg 1/2 2010

Verdensteatret: And All the Questionmarks Started to Sing

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2010

Verdensteatret:

And All the Questionmarks Started to Sing

Performance/konsert og installasjon

Black Box Teater, Oslo, 9.september 2010

Særegent, solid og fragilt

Anmeldt av Elin Lindberg

Verdensteatret har i mange år vært et av de ledende teaterkompaniene i Norge. Det blir ledet av Lisbeth J. Bodd og Asle Nilsen. Kompaniet ble etablert i 1986 og har base i Oslo. De samarbeider med kunstnere fra flere kunstdisipliner og viser arbeidene sine i forskjellige kontekster, i Norge og resten av verden. De siste verkene deres har vært komposisjoner i form av hybrider mellom performance/konsert og installasjon. Materialet til And All the Questionmarks Started to sing er blitt presentert som ren installasjon i Guangzhou, Kina tidligere i år. Installasjonen er også invitert til Shanghaibiennalen 2010. Den første visningen av liveversjonen fant sted på festivalen Theater der Welt, i Essen, Tyskland, i år.

Det forskende og undersøkende har alltid ligget som bakgrunn for Verdensteatrets arbeider. De er ikke kjent for å komme med postulater eller entydige svar på noen ting som helst. Spørsmålstilling er en vesentlig del av deres virksomhet – og her begynner altså spørsmålstegnene å synge.

Håndverk

And All the Questionmarks Started to sing er en del av samtidsmusikkfestivalen Ultima. Temaet for denne festivalen er i år håndverk. Og nettopp håndverk preger Verdensteatrets forestilling. Svært mange aktører står bak verket. Mange forskjellige håndverk.

Scenen på Black Box er fylt av apparater, skulpturer og objekter. Disse er utviklet av Verdensteatret selv. Utvilsomt nitidig utført håndverk. Objektene brukes i ulike animasjonteknikker og en slags skyggeteater for mikroobjekter. Sykkelhjul er et visuelt gjennomgangstema. Mange av objektene er selvgående roboter. Mangfoldet av apparater og bevegelige skulpturer som alle produserer sin egen kunst gir et mangefasettert uttrykk. På grunn av at uttrykket er så enormt sammensatt er det svært rikt på referanser og på rom for assosiasjoner. Men assosiasjonene vil komme til å tilhøre hver og ens personlige lesning av verket. Billedskapingsprosessen vi er vitne til kan forklares rent fysisk ut fra de forskjellige elementene som er med i aksjon og skyggespill, men den refleksjonsrekken som settes i gang i hver enkelt tilskuer vil bli særegen og knytte seg til verket som en ny tråd.

Åpning av rommet

Både det soniske og det visuelle skaper forskjellige nivå av dybdepersepsjon.

En visuell antydning av elektrisk, knitrende spenning ligger som tråder over bakveggene ved verkets start. Et menneske, en mann, står på scenen. Han plystrer. Det asiatiske utseendet hans får meg til å minnes Konsert for Grønland, den av Verdensteatrets forestillinger som for alvor hevet kompaniet opp på et høyt internasjonalt nivå. Stemningen er maskinell og melankolsk. Vi får en følelse av at vi befinner oss i en framtidsverden, en følelse som går igjen gjennom forestillinga/konserten. Midt i skjermenes elektriske strømmer kommer det en kjempemåse, behandlet slik at den minner om negativet til et analogt fotografi. En antifugl. En ikkefugl. Jeg vet ikke om det ligger noen økologiske meldinger her, men våre assosiasjoner går i den retning. Vi vet at stråling fra foreksempel mobiltelefoner, radiobølger, påvirker fuglenes evne til å finne fram på sinne trekk over hele verden. Noen fuglearter står i fare for å dø ut fordi de ikke klarer å finne sin vei gjennom stråleforurensningen. Fuglene og andre av videoprojeksjonene får et nærmest et metafysisk preg. De gir assosiasjoner til Karl Ove Knausgårds måser/ engler i romanene Ute av verden og En tid for alt. Det kan virke som fuglene både truer og passer på oss. De er ikke av vår verden – eller det er vel akkurat det de er, siden disse bildene er menneskeskapte. Et spørsmål som slår meg er knyttet til natur: Finnes det fortsatt natur når vi har uttrykt det vi ser? Når vi gjennom å begrepsliggjøre den har kultivert den? Uberørt er naturen i hvert fall ikke.

Dystopisk?

Lys/videoarbeidet som projiseres på sykkelhjul minner om arbeidene til videokunstneren Tony Oursler. Her fungerer disse til å angi en mer intimt rom, der fokuset rettes mot objektene selv, mot det materielle. Video/film-elementet som vises på bakveggen av landskap i svart/hvitt åpner rommet mot en lesning som ligger nært science fiction og dystopier. En svært forførende verden som både er skremmende og vakker. Verket gjør to ting, ofte samtidig, det minner oss nettopp på vår status som materielle vesen, som noe rent fysisk. Og det minner oss på at vi er menneskelige i form av at vi drømmer, vi reflekterer. Vi skaper konstant vår verden. I følge astrofysikere er den hvite støyen, den elektriske spenning på skjermen, signaler fra big bang og tidenes morgen. Rent fysisk hører alt sammen med alt.

En av aktørene formidler en tekst på et språk jeg ikke forstår. Jeg kjenner igjen ord som ”passport” og ”bagasje”. Land som ”Danmark”, ”Canada”. Jeg tror språket han snakker er persisk. Teksten drar oss også utover det umiddelbart forståelige. Nok et av disse spørsmålstegnene forestillinga er fylt av. Disse spørsmålstegnene som dukker opp sammen med maskinenes dans, skyggespillene, menneskene på scenen.

Verdensteatret makter å sette det maskinelle, det tekniske og materielle i sammenheng med det fysisk menneskelige på en måte som kjennes svært samtidsrelevant. And All the the Questionmarks Started to sing er blitt et særegent og solid verk. Et hengivent, undersøkende stykke arbeid.

Showcase Beat Le Mot: 1534

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 1- 2/2011

Revolusjon?

Das wort wird fleisch (ordet blir kjøtt)

Anmeldt av Elin Lindberg

Showcase Beat Le Mot: 1534

Utøvere, tekst, scenografi og kostymer: Showcase Beat Le Mot

Black Box Teater, 5.mars 2011

Det tyske teaterkollektivet Showcase beat le Mot har med 1534 laget en forestilling som tematiserer revolusjonen. Men blir dette en grell og dekadent kontrast til dagens virkelige revolusjoner i Nord-Afrika og Midtøsten? Disse revolusjonene var neppe i tankene til Showcase da de laget forestillinga, men på grunn av nærheten i tid mellom forestillingssituasjon og revolusjon blir dette relevant.

Showcase Beat le Mot er i hvert fall en del av en teaterrevolusjon, det mener Knut Ove Arntzen, førsteamanuensis i teatervitenskap ved Universitet i Bergen, de er en av etablererne av det ambiente teater. Han forklarer ambient teater slik:

Teater hvor den sosiale atmosfæren blir underbygd og brukt som et virkemiddel i forbindelse med teaterforestillinger. Det skjer gjerne ledsaget av pop-kulturelle klisjeer og elementer slik som musikk og klubbaktig atmosfære. Prosjektteatergruppen Baktruppen har i norsk og internasjonal sammenheng vært med på å utvikle ambient teater.

Showcase er en del av den såkalte Giessen-skolen. De er utdannet i det som kalles anvendt teatervitenskap. De fire mannlige medlemmene er på samme tid skuespillere, kunstneriske ledere og regissører. De arbeider et sted mellom tekst-, danse-, og musikkteater. I forestillingene integrerer de referanser til politikk, sport, pop, massemedia og kunstteori.

Forestillinga 1534 ble spilt under Black Box Teaters tredje Marstrand-festival. Festivalen hadde denne gangen fått undertittelen A la Grande Nuit. Begrunnelsen for dette, i følge teatersjef Jon Refsdal Moe, er at lyrikeren André Breton i 1927 ga ut pamfletten Au Grand Jour (Midt på lyse dagen) der han forklarte hvorfor surrealismen, som han anså seg som lederen for, nødvendigvis måtte lede til revolusjon. Denne pamfletten fikk sitt motsvar fra Antonin Artaud som ga ut det lille skriftet A la Grande Nuit (Midt på svarte natta). Breton så surrealismen som en marxistisk bevegelse, han valgte politikken, mens Artaud valgte estetikken. Og Refsdal Moe velger altså Artauds vinkling. Han mener, skriver han i festivalens program, at det er så mye saklighet omkring oss likevel. Han spør seg om ikke revolusjonen bør lanseres som et rent kunstnerisk prosjekt, nå når ingen lenger bryr seg om den politisk allikevel. (!) Et noe bråkjekt bomskudd fra Refsdal Moe her.

1534

Utgangspunktet for forestillinga til Showcase beat le Mot ligger langt tilbake i tid, i året 1534. Stedet er byen Münster i Westfalen. Dette var en tid med store samfunnsmessige omveltninger. Motstanden mot pavekirken er kraftig. Marin Luthers kirkereform brer om seg med adelens hjelp. På denne tiden fantes det revolusjonære bevegelser som var enda mer radikale enn Luthers. Anabaptistene var en av disse. De praktiserte voksendåp som var forbudt i pavekirken. Disse er forgjengerne for dagens baptister som vi først og fremst kjenner fra USA. Anabaptistene i Münster ville skape Det Nye Jerusalem. De anså seg som de utvalgte, de ventet på at Jesus skulle komme, tilstanden var apokalyptisk. Dette var en folkelig revolusjon, de delte alle eiendeler mellom seg. De støttet seg på de gammeltestamentlige patriarkene og bedrev flerkoneri. Hvis en kvinne skulle finne på å drive med flermanneri ble hun drept sporenstreks. Anabaptistenes revolusjon i Münster ble forholdsvis raskt slått ned av biskop Franz von Waldecks tropper. Folk ble henrettet. Lederne ble hengt opp i jernkurver på tårnet av Lambertikirken til skrekk og advarsel. Jernkurvene henger der visstnok den dag i dag.

En interessant historie.

Teaterrommet er tåkelagt av røkelse i det vi kommer inn. Tre glasshus i forskjellig utforming står på scenen. Bak publikumsradene er det stilt opp en bar, vin og hvit duk. En del tepper en hengt opp, noen med påskrifter. ”Der ausgang ist der eingang”, ”Die Zeit ist Nahe”, ”Yo encorpo la revolta”. En oppblåsbar sofa, to ”timeglass” laget av vanndispensere fylt med sand er også på scenen. En keramikkdreiebenk der en av utøverne et sted i forestillinga klisser med leire og en slags rise-maskin som en annen av utøverne under forestillingas løp legger rumpa si under, finnes også.

Gjennom et utvalg av sanger hentet fra en revolusjonær sangbok fra det salige DDR, energisk dansing og tekster formidles det. Showcase må vel sies å tilhøre ironigenerasjonen. Patos er ikke noe de setter særlig høyt, men hvordan formidle noe vesentlig om revolusjon uten patos? Ritualistisk teater og fysisk teater er nok ikke helt disse guttas greie heller, men det er elementer fra denne type teater her. Disse elementene er kanskje ment som en slags ironisk kommentar, sammen med keramikkproduksjonen, til hippiebevegelsen, men de føyer seg også i heavy metall-verdenens patosfylte estetikk. Det hele er gjennomført med en sikker hånd om teatraliteten. Et av de mest interessante momentene syntes jeg var en tekst av Martin Luther, gjengitt på norsk. Her fordømmer Luther anabaptistenes måte å leve på og gjennom dette får vi kunnskap om hvordan de kanskje virkelig levde sine liv og hva de trodde på.

Showcase gir ingen klare svar på noe som helst, de kommer ikke med manifester eller proklamasjoner om hva de tror på. Under en samtale om tro på revolusjonen som er gjengitt i festivalens program svarer de at ”(s)everal stories are being told in several parallel-universees. If we like it or not.” Og slik er det vel. Men noen historier står som mer livsnødvendige å formidle enn andre.

Med påminnelsen friskt i minne om at revolusjon er livsviktig for så mange, at mennesker står opp for noe de virkelig tror på og at samfunnsomveltninger skjer på ordentlig, og at det ikke bare livsfjernt drømmeri, framstår ikke Showcase Beat Le Mots forestilling særlig viktig. Men den var velregissert, tett og fin. Morsomme virkemidler, fin tilstedeværelse av aktørene. Og det var hyggelig å bli invitert til et glass vin og en bit godt brød under nattverden ved forestillingas slutt.

Sigrid Combüchen: SPILL. EN DAMROMAN

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2 2011

Krass eleganse

Sigrid Combüchen: SPILL. EN DAMROMAN

450 s. Norstedts 2010

Den svenske forfatteren Sigrid Combüchen fikk Augustprisen 2010 for boka Spill som har undertittelen En damroman, etter å ha vært nominert til denne høytstående prisen flere ganger. Combüchen debuterte som 18-åring og har et fyldig forfatterskap bak seg. Hun har blant annet skrevet en bok om Knut Hamsun – Livsklättraren som kom i 2006.

Boka åpner med et brev fra en leser til forfatteren som har samme navn som forfatteren av Spill – Sigrid Combüchen. Leseren er en eldre kvinne ved navn Hedwig Landmark, hun bor i Spania på et pensjoniststed sammen med sin mann. Hedwig har kjent igjen et bilde i en av forfatterens romaner, et bilde av seg selv som ung. Forfatteren har funnet dette bildet i et antikvariat, men skriver tilbake at hun har funnet det på loftet i huset hun selv bor i, Hedwigs barndomshjem i Lund. Dette er en hvit løgn, vel er hun nabo til huset, men hun bor ikke der. Gjennom brevvekslingen mellom leser og forfatter som foregår over mange år, vokser romanen fram. En fortelling om Hedda på slutten av 1930-tallet og glimt av en samtidsfortelling om forfatterjeget Sigrid og Hedwig.

En damroman

Dameroman assosieres med kiosklitteratur, ukeblad. Tekster langt nede på den litterære rangstigen. Bøker med enkle, forutsigbare historier, klisjéfylt språk, sjablongaktige karakterer.

Det er den danske kritikeren Georg Brandes som er far til begrepet ”damroman” skrives det et sted i romanen: Han ”… urslank sig begreppet för att spotta litet på viss kvinnolitteratur som vi skulle kalla det i dag. Var det Benedictsson…?” Forfatterjeget sier at: ”En damroman handlar förstås om kläder och smycken och utseende och illusjoner om kärlek..”

Ja, Spill handler mye om vakre klær, mote, smykker, sko, skjønnhet og kjærlighet. Kvinnen som alt dette materialiseres rundt er Hedwig eller Hedda som hun kalles. Hun er den perfekte hovedperson i en dameroman. Hun er fra en familie som tilhører den øvre middelklassen, den danske mormoren er muligens en smule adelig. Hedda er svært intelligent, hun får de beste karakterer på skolen og hun er flink til tradisjonelle kvinneting som å sy og lage mat. Og hun er selvfølgelig strålende vakker. Hun kobles til filmens glamorøsitet og til mote. Hun faller for den spennende, mørke skjønnheten Luigi. Latinsk elsker. Disse elementene hadde det vært mulig å lage en svært endimensjonal og forutsigbar historie ut av, men det gjør selvfølgelig ikke Combüchen. Hun turnerer dette meget elegant. Historien har sin forutsigbarhet, men boka blir en pageturner. Oppbygningen av den er uforutsigbar. Boka er delt i fire deler. Vi leser brev fra Hedwig og brev fra Sigrid og lengre sekvenser om den unge Hedda på 1930-tallet. Hedwigs egne minner blir overlappet av forfatterens fortelling om Hedda. Denne fortellingen blir sett i forskjellige perspektiv. Tekstbrokkene fungerer som flater, som tektoniske plater, i en verden som er i bevegelse. Som leser er det som om du ikke har fast grunn under føttene, du blir minnet på verdens ubestandighet og om språkets/skriftens utilstrekkelighet og utroverdighet.

Leseren blir tvunget til å diskutere med teksten – hva er sant, hva er usant? Leseren kan velge sitt eget perspektiv. Stort sett er overlappingene svært elegante, men et sted opplevde jeg at balansegangen holdt på å resultere i at teksten ble litt tung, som en slags dobbeleksponering der to fragmenter blir for like eller forteller den samme historien uten å tilføre nytt perspektiv. Det skjedde på et punkt der tonen i Hedwigs samtidsbrev nesten sømløst gled over i Heddas 30-tallshistorie.

Det dameromanaktige kommer også igjen i måten forfatteren/jegpersonen skriver om mote. Fortellerblikket forelsker seg, lik en motejournalist i et ukeblad, i klær, sko, tilbehør, frisyrer. Beskrivelsene av plagg er svært detaljerte:

En slank kjol, svarta nyanser som gav intryck av ränder när pennstreckstunn taft bröt mot våder av sommarull, till den en crèmegul silkesblus med dubbel krage, en synlig knapp av onyx och elfenben halvvägs ner på i övrig dold knäppning, samt gles, geometrisk teckning av svarta ränder och punkter.

Vi bader i smykker, lekre stoffkvaliteter i alpakka og kashmir, silke og chiffong, crêpe-de-chine. Håndsydde sko. 1930-tallet var også en tid da ingen hadde motforestillinger mot å bruke pels. Mye pent.

Spillet

Det kanskje mest interessante med romanen er skildringen av spill på mange plan. Det er spill i selve komposisjonen med de ofte flytende tekstfragmentene i kontrast til en fast linearitet.

Det spilles på familiehemmeligheter. Ting skules for familiefredens skyld. I første del av boka er femtiårsdagen til Heddas far et omdreiningspunkt. Det er uklart om moren og faren egentlig liker hverandre i det hele tatt: ”De spelade teater, en överklasspjäs fast de var medelklass med evig gnat om pengar”. Hedda betrakter moren og faren som danser: ”Varken leende på det sättet eller sårbarhet förekom i vardagen mellan Beate og Conrad, det var spel – inte för gallerierna, för dem själva.”

Spillet setter ”sannhet” i relieff. Finnes det noe ”sant”? Og er det viktig om noe er sant eller ikke?

Spillet mellom Hedda og Luigi er elegant turnert. Spill rundt og i film kommer inn. Hedda jobber også som filmskuespiller.

Det spilles også på spenningen mot homoerotikk. Moteikonene på slutten av 1930-tallet hadde ofte noe androgynt ved seg. En initierende episode finner sted på en gymnasskoletur til København. Hedda sniker seg av gårde på kino og ser en stumfilm sammen med Ida, en klassevenninne med gutteaktig skjønnhet som Hedda ønsker å likne. Eller spille? Erotikk og mystikk ligger i luften.

Det ligger et teatralt spill i teksten. En ibsensk avdekkingsstrategi. Mer og mer av hovedkarakterenes liv blir åpenbart for oss. Vi får vite mer om dem, men samtidig kommer nye fasetter til syne, slik at de også blir enda vanskeligere å gripe. De framstår som levende og autentiske. Bikarakterene er mye enklere å få tydelige bilder av. De er ganske karikerte og sjablongaktige og brukes til en slags sivilisasjonskritikk. Et eksempel er den rike familien som egentlig bor i Hedwigs barndomshjem. De pusser opp. Helt nye og velfungerende ting kastes fordi de ikke har riktig farge eller form. Bruk-og-kast-mentaliteten virker stupid. Moten får her et vulgært preg i stedet for utsøkt og smakfullt som på 1930-tallet.

Det er kanskje denne nivelleringen, dette spillet mellom blant annet høyt og lavt, sant og falskt som gjør romanen til et slikt håndverksmessig og kunstnerisk mesterstykke.

Publisert i Marg 1-2 2011

Hotel Pro Forma: WAR SUM UP

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2011

Hotel Pro Forma: WAR SUM UP

Regi: Kirsten Dehlholm

Musikk: Santa Ratniece, Gilbert Nouno, Jamie McDermott og The Irrepressible

Libretto: Tekster fra klassisk Noh-teater redigert av Willie Flindt

Oppført av Latvian Radio Choir

Ultimafestivalen, Den norske opera og ballet, 8.september 2011

WOW !

– Sofistikert, presist og svært berørende om krigens natur

Hotel Pro Forma klarer å si noe aktuelt og essensielt om sivilisasjon, menneske og krig med presisjon, kompleksitet og dybde. Dette er bare rett og slett mesterlig! Alt dette mens Danmark selv deltar i krig.

Anmeldt av Elin Lindberg

Kirsten Dehlholm er den kunstneriske hoveddrivkraften bak Hotel Pro Forma som har base i Danmark. Kompaniet har produsert forestillinger siden 1985,verk der det visuelle formspråket er i forgrunnen. Arbeidene deres er preget av perfeksjonisme og en eksepsjonell fysisk, visuell og faktisk også – eksistensiell presisjon. I møte med arbeidet deres kommer jeg til å tenke på det jeg nettopp har lest i en bok som en annen scenekunstner som bor i Danmark, har skrevet – Julia Varleys Notes from an Odin Actress: ”Precision – giving life to a gesture that can only be so, an action that contains all its intensions – is the only real foundation on which I can always lean.” Presisjonen gir arbeidet alvor og viktighet.

Hotel Pro Forma kaller seg ”et internasjonalt laboratorium for performance og installasjon” som jobber tverrfaglig og undersøkende – bakgrunnen for verkene kan være nesten naturvitenskaplige i sin måte å drive reseach på. Strukturene i forestillingene er ofte forankret i musikk, arkitektur, billedkunst. Hotel Pro Forma er ikke så interessert i tradisjonelle teaterelementer som plot, historie, tekst eller dramaturgi. Verkene presenterer musikalske og visuelle verdener, ofte ved hjelp av ny teknologi.

Manga og noh-teater

Et av elementene Hotel Pro Forma bruker i dette verket er den japanske tegneserieformen manga. Dette er egentlig en gammel kunstform, men vi kjenner den kanskje best fra populærkulturelle, manga-aktige fenomen som Pokemon. Figurer med store øyne og handling som innbefatter kamp og action.

Noh-teater er en gammel, japansk teaterform. Kjennetegnet ved sin strenge disiplin og stilisering. Ved å bruke disse elementene i forestillinga skapes det ytterligere dybde.

Hotel Pro Formas forestilling gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den er uhyre kompleks og lagdelt. Den er vel egentlig ubeskrivelig. Jeg vil i det følgende formidle hva jeg opplevde:

”The battle is about to begin – tomorrow is all decided “

Forestillinga begynner med at en kvinne i gul drakt står foran på scenen og spiller en folketone på en liten spilledåse. Hun ser ut som en ganske vanlig dansk, middelaldrende kvinne. Rundt henne ligger det bord, stoler og kjøkkenredskaper i uorden. Kvinnen begynner å synge og avslører gjennom det at hun er en fantastisk sopran og tilhører det prisbelønte latviske radiokoret. Librettoen er på japansk, den oversettes til engelsk på skjermen over scenen.

“oh, this hatred! Now I shall strike back”

Koret avdekkes, det er visuelt sterkt og lamentasjonen deres er til å få gåsehud av. De er ikledd kunstferdige, skulpturelle kreasjoner som gir assosiasjoner både til gamle japanske krigere, 1960-talls-science fiction og til snobbete moteshow.

Foran på scenen kvinnen i den gule drakten. Hun er i en hjemlig atmosfære. ”When I am cruel towards another person – it will turn against myself”. Kvinnens verden er tilsynelatende uberørt av krigens realitet som kanskje koret representerer, men krigen er farlig nær. Det blir umulig å la være å assosiere til kvinnene som venter hjemme på sine kjærester, ektemenn, sønner som er en del av Natos styrker, for tiden i Afghanistan. Krigen er her. Lamentasjonen er usigelig rørende – og svært komplisert med sine kløster og avanserte harmonier. Herregud for et kor!

Vokalt presenterer de en arketypisk soldat. Manga-illustrasjonen viser en ung, muskuløs mann. Den gulkledde kvinnen rydder i det hjemlige rommet, renser det så å si. Lyset er nå slik at koret får et mer nærværende, menneskelig preg. De starter med å brette papirfly – en helt uskyldig og leken handlig. I et glimt fylles hele sceneskjermen med et krigsfly – en drone. Et grotesk og effektivt krigsverktøy. Bare et lite glimt. Ingenting blir tværet ut, men vi fylles av en uendelig tristhet. Nå kommer lister av fragmenter fra diagnoser på posttraumatisk stressyndrom over skjermen koblet til hvert sitt spesielle kjemiske navn – navn på medikamenter som brukes i behandling av slike lidelser som mange av skandinaviske menn utvikler på grunn av sitt soldatliv.

Musikalsk benyttes mye loops, krigshandlingene er noe som gjentar og gjentar seg. Det er noe overjordisk i denne underliggjøringen. Til nå har mangabildene på skjermene kommet fra siden, nå er fokuset i scenens sentrum, slik at vi suges inn i eksplosjonen.

Krigeren presenteres for oss. Vokalt av koret, visuelt ved at tekst med forskjellige kjennetegn som knyttes til krigeren presenteres. Kjennetegn med både positive og negative fortegn. Krigeren kan være både en frihetskjemper og en terrorist.

A Possesed comes on a drapple-grey horse tearing loose its reins

Dramaturgien i Hotel Pro Formas verk er sublim. Og effektiv. Vi dras med til dødsriket. Til demonene. I Noh-teatret slipper vi aldri unna demonene, ikke her heller. Mangademonen kommer buldrende opp som fra bunnen av en drøm. ”Tell me about it”, synger den gule hjemmekvinnen. Spionen presenteres. Er det nabokvinnen? Vi leser lister over hvordan avdekke spionen. Paranoia. Igjen den sublime dramaturgien som nesten umerkelig løfter forestillinga fra dette demonske smerte- og paranoiahelvetet opp til – ja, hva? Til en sinnssykt vakker scene der alt-kvinnen som ”The Superwoman” kommer fram på scenen og smiler mens hun synger. Lady Gaga kan bare gå hjem og legge seg! Dette er pop. Dette er outrageous, dette svinger, det er surrealistisk. ”How enchanting!”, forteller den oversatte teksten oss at hun synger. Understatment. Det visuelle er også så vakkert at det er til å gråte over. Naturen er her formidlet som vennlig og harmonisk i motsetning til i den demonske verden vi har vært innom.

Som en slags konklusjon på det vi har opplevd kommer nå teksten: ”We are like floating seeweed lead by the water”. Tang.. Natur.. Det er jo vakkert at vi er en del av naturen, men tang.. Tang kan ikke bestemme hvor den skal gro eller flyte, tang har ingen vilje eller mulighet for å påvirke sin egen virkelighet. Plutselig dukker bilder av realistiske rom opp, en sterk kontrast til det stiliserte og teatrale vi har opplevd til nå. Utbombede hus, forlatte rom. Betong med kulehull. En avskutt hånd med blod rundt. Et lik. Flere lik. Dunger av lik. Drepte, blodige barn. Det forferdelige. Den gulkledde kvinnen har sittet med strikketøyet. Hun har ryddet huset sitt. Et veltet bord står igjen. Lyset er satt slik at bordet med sine bordbein og flater gir en skygge som skaper assosiasjoner til tanks og krigsmaskiner. Døden er kommet hjem. Vi er invadert. Vi er en del av krigen.