Johann Grip: Karawankene

Publisert i Nationen

Grip.jpg

Sitat fra boka:

– Du får ha lykke til på reisa, og hils broren din! Ja, gud rår, kanskje det blir bra der nord! Skaff deg jobb og kone, så finner du roen, tro du meg!

 

 

 

 

Ikke helt godt grep fra Grip

Romanen Reisen fra Karawankene griper dessverre aldri helt tak i en.

 

Johann Grip er både poet og prosaist, oversetter, gjendikter og redaktør. Han debuterte i 2003 med Enkle dikt. Debutboka ble godt mottatt og det nydelige diktet ”Hentet” vakte oppmerksomhet langt utover tradisjonelle diktleserkretser. Romanen Reisen fra Karawankene er en frittstående oppfølger til Den korte veien hjem fra 2005. Bokens hovedperson er som i den foregående, der Vater – eller Adi som han også kalles. I Den korte veien hjem er der Vater aldrende, mens vi i årets roman møter ham som ung mann. Han er bakerlærling og bor sammen med moren sin ved Karawanken-fjellene i Østerrike på begynnelsen av 1960-tallet. De bor i en leiegård og har det trangt økonomisk. Der Vater havner en smule uforskyldt i en voldsepisode, dette fører til at moren kaster ham ut hjemmefra med en enveisbillett til Sverige, der broren Volker allerede bor og jobber. Der Vater kommer inn i det nye landet fattig, sulten og som han går og står. Han har bare seg sjøl og arbeidskraften sin som kapital. I Sverige blir baker bokstavelig talt smed – der Vater får seg jobb på jernverket i Smalabygda.

 

Arbeidere fra alle land

Arbeidsinnvandring fra blant annet Østerrike til Sverige var ikke uvanlig på 50- og 60-tallet.

I jernverksbygda forenes arbeidere fra mange land. I Sverige er det framtidsoptimisme, folkhemmet bygges og det er utsikter til velstand.

Her er det kulturelle tidsmarkører som arbeidernes første mai-tog og dans til Sven-Ingvars på Folkets Hus. Språklige og kulturelle særegenheter hos innvandrerne brynes mot og blandes med det svenske. Den bakekyndige der Vater reagerer med vemmelse på det svenske brødet som i tillegg til å være smakløst spises med ren sirup. Det svenske ølet blir betegnet som vann.

To originale karakterer får betydning for der Vaters sosiale liv. Det er landsmannen Bruno som er gammel krigsseiler og har skadet både hofta og nervene. Og det er den danske Laura som jobber som traversfører – en slags kranfører – på jernverket. Laura og hennes mann og sønn blir en tryggere familiehavn for der Vater enn hans egen storebror Volker som er mest opptatt av å markere seg som mer vellykket og framgangsrik enn der Vater. Volker har både kone og snart eget hus.

 

Lunkent

Grips observasjonsevne er det ingen ting å si på, men språket kan tidvis være litt upresist.

Romanen beveger seg gjennom korte kapitler uten store hendelser, og den tar aldri helt av. Møtet mellom der Vater og kjæresten Thea lover i starten godt, men bidrar ikke til å heve romanen spesielt mye. Thea kommer fra Nord-Sverige og der Vater møter henne på dans på Folkets Hus. Dansen går strålende til Sven-Ingvars musikk, men det hele renner etter hvert ut i gråhet og monotoni. Romanfigurenes liv framstår først og fremst som slit og strev. Jernverket med sine utsikter til penger og et bedre materielt liv gløder og varmer mer i boka enn de mellommenneskelige relasjonene, vennskapet og kjærligheten.

Romanen kan sette dagens arbeidsinnvandring til vårt eget land i perspektiv. Det er tross alt ikke så fryktelig lenge siden livsbetingelsene her hos oss var svært forskjellige fra hvordan de er i dag. Dette faktumet formidler romanen godt. Sosialdemokratiet framstår i romanen som et paradis det er mulig å oppnå. Konteksten syder av optimisme og framtidstro, men for der Vater og Reisen fra Karawankene går det ikke helt veien.

Vi ser allikevel fram til mer litteratur fra Grips hånd – kanskje noen flere enkle dikt?

 

 

Anmeldt av Elin Lindberg

Jon Michelet: Mordet på Woldnes

Publisert i Nationen

Michelet

Stilsikker Thygesen-krim

 

I Mordet på Woldnes av Jon Michelet har Thygesen fått prostatakreft. Thygesen befinner seg på Woldnes klinikk- og pasienthotell og skal her undersøke omstendighetene rundt et mord på en lege.

 

Det pasienthotellet Thygesen befinner seg på i denne boka er befolket av kjendiser og rike overklassemennesker. Den ikke så bemidlede Thygesen får sponset oppholdet på dette stedet, mot at han finner morderen. Hovedpersonen er blitt sammenlignet med Agatha Christies figur Hercule Poirot, men selv om Mordet på Woldnes kan kalles klassisk kammerkrim, bør hovedpersonen i Michelets roman bare sammenlignes med seg sjøl – Vilhelm Thygesen. I denne 11. boka om ham står han støtt på sine mandige bein, sjøl om han nå dessverre er rammet av kreft. Handlingen ruller rolig fram, dette er ikke en krimbok full av blod, adrenalin og action, det spilles med sordin, men Thygesens liv og virke interesserer oss hele veien.

 

Dyktig og dreven

Michelet og Thygesen er rutinerte. Thygesen gjør jobben sin, han oppklarer mordet, det er spennende nok. Men det er historien om mennesket Vilhelm Thygesen som berører mest. Her er det en sorg over et mannsliv som snart er over, det faktumet at døden ikke lenger er så langt unna dveles ved. Thygesen gjør opp status, livet inneholder mye mørke, men først og fremst er Thygesens høst vakker. Han forsones med seg sjøl og sitt liv. Og det er trivelig at tøffingen Thygesen får seg dame på sine eldre dager. Romantikken er rørende beskrevet. Michelets skrift er også moden og stilsikker, dette er rett og slett svært god litteratur. Beskrivelser og personkarakteristikker er elegante. Dialogen er velskrevet og har et flott nærvær i seg. Boken anbefales!

 

Anne Gjeitanger: Juni, september, oktober, mai

Publisert i Nationen

Juni.jpg

Sitat fra boka:

”Hvorfor må hennes virkelighet ha tyngdepunkt et annet sted enn der hun selv er, hvor kommer den følelsen fra, hvorfor tillater hun det å være slik?”

 

 

 

Finstemt og esoterisk om relasjoner

Anne Gjeitangers andre roman, Juni, september, oktober, mai handler om en kvinnes vei til større selvforståelse, hennes arbeid med å leve i relasjon til seg selv og sine nærmeste.

 

 

Romanen handler om Tale fra Gjeitangers første roman Incontro som nå er flyttet nordover til utkanten av Fauske i Nordland, til kjæresten Thomas og hans lille sønn Erlend. Hun er kommet i gang som maler og skal ha sin første utstilling i Oslo. Hun tar opp kontakten med Ben, en nederlandsk kunstner hun tidligere har hatt et forhold til. Hun vil finne ut hvem hun selv er i forhold til ham og hvordan hun kan leve i forhold til både Thomas og Ben. Romanen kretser rundt relasjonene til de nærmeste menneskene rundt henne, men mest rundt forholdet til henne selv. Gjeitanger formidler Tales følelsesliv på en tenkende måte og med et godt språk. Romanen er bygd opp med en finstemt spenning.

 

Tidligere liv

Det dukker etter hvert opp et nytt nivå i teksten, en stemme fra en slags førhistorisk kvinne som kanaliseres gjennom Tale og realiseres i skrift. Spenningen mellom de to tekstnivåene, handlingsplanet og den nye teksten, er glimtvis poetisk og har en sanselig spenning mellom seg, denne spenningen avtar gjennom boken. De to nivåene kan representere to måter å forstå, reflektere over og behandle relasjoner på. Den nye stemmen som kommer fram i Tale, påvirker hennes kunstneriske arbeid og hennes kontinuerlige selvrefleksjon og arbeid med seg selv, sin livsvei og sine følelser.

Tale reiser til Amsterdam der hun deltar med malerier på en utstilling på et senter for alternative livssyn. Her oppstår en interesse for Atlantis, en tapt førhistorisk sivilisasjon som vekker minner hos henne om ”den atlantiske erfaringen” – en tilstand av å ha tapt åndelige egneskaper.

 

Blikk for det nære

Tale forholder seg til det helt nære – fra kronblad fra blomsten storkenebb som fester seg til støvlene hennes, til Thomas’ ansikt i bilens lukkede rom, men mest av alt vendes oppmerksomheten innover til hennes eget følelsesliv. Blikket på eget følelsesliv er nyansert. Men blikket løftes aldri utover. Det fører med seg en nærsynthet som kan oppleves klaustrofobisk for leseren.

Tale finner støtte til selvutvikling i esoterisk tankegods og eksotiske kulturer. I disse engle-tider kan det sterke innslaget av det esoteriske, med samtaler med hester, overjordiske størrelser og tidligere liv, være både klam og beklemmende. Tale uttaler at hun har et mål om å høre sammen med verden, en verden der alt henger sammen med alt. Det skapes på en måte et stort hult rom i verdenen hennes når hun på den ene siden har et slikt stort selvfokus og fokuseringspunktet på den andre siden ligger i Atlantis, en påstått verden som fantes for 22 000 år siden. I sin nyreligiøse oppvåknethet og selvopptatthet ekskluderer Tale slik den materielle verden.

 

New age

Teksten forholder seg til en arketypisk symbolverden som ofte er nokså klisjebetont med sine jordkvinner, kjortler, indianere og egyptiske skjønnheter.

En kategorisering av nordlendingen som en som er spesielt nær en åndeverden er kanskje også litt drøy: ”Er du sikker på at den vil deg godt, da, sier han, og blir plutselig nordlending med all den innebygde forståelsen de har av at man kan påkalle og støte borti mye forskjellig i åndeverdenen”.

Boken vil nok bli tatt vel i mot av antroposofer og andre som er knyttet til new age-inspirert tenkning og aktivitet, for andre lesere kan kanskje det store innslaget av esoterisme virke noe tyngende.

 

ELIN LINDBERG

 

Frode Grytten: Rom ved havet, rom i byen

Publisert i Nationen

Rom Grytten.jpg

Sitat fra boka:

”Ute ved fyret slo det han at det var mørket som gav tårnet meining. I dagslys var fyret ein død ting.”

 

 

 

Mesterlig og melankolsk

 

Med ti noveller inspirert av malerier av den amerikanske kunstneren Edward Hopper befester Frode Grytten sin posisjon som en av Norges viktigste novellister.

 

Vi forventer oss mye når Frode Grytten kommer med en ny bok, han debuterte i 1983 med diktsamlinga Start, men brakgjennombruddet kom med romanen Bikubesong i 1999. Det er kanskje allikevel novellesamlinga Popsongar fra 2001 som årets novellesamling Rom ved havet, rom i byen har mest til felles med. I begge disse novellesamlingene forgår handlingen ofte på steder der hovedpersonen oppholder seg midlertidig; motell, jernbanestasjon, hotellrom. Steder som ikke bare er midlertidige for hovedpersonen i novella, men som understreker menneskets egen midlertidighet i verden. Mennesker med en følelse av dyp ensomhet går også igjen i de to samlingene.

 

Vemodig, vakkert

Rom ved havet, rom i byen er stringent komponert. Novellene er rene og stramme, og de har den samme melankolske, såre tonen. Novellene er ikke bare inspirert av Hoppers bilder, de har også den samme tittelen som bildene og de er beskrivelser av dem, det som kan kalles ekfraser. Forlaget skal også ha ros for en vakker og delikat bokdesign.

Språket er gjennomgående godt å lese. Et lite ankepunkt er i novella ”Ei kvinne i sola”, der ei kvinne befinner seg i sommerhuset til sine avdøde foreldre på Cape Cod, altså et stykke nord for New York. Huset rommer mye, blant annet ”bunkane med Det Beste i kjellaren”! Her ville det kanskje vært bedre å bruke det amerikanske navnet på magasinene: ”Reader’s Digest”. Gryttens språk har en klarhet i seg som kler de realistiske maleriene som beskrives og videreføres. Det er bare i den siste novella ”Nattvindauge” at språket til slutt går i oppløsning, men da som en konsekvens av at en av de sentrale karakterene nærmer seg sin egen oppløsning, hun nærmer seg sin egen død.

.

Scener fra ekteskap

Novellene i samlinga har ofte samme motiv. De har en hovedperson vi ikke får vite navnet på, de fleste karakterene er middelaldrende og handlingen utspiller seg den 27. august i alle novellene – det er altså fortsatt sommer, men høsten nærmer seg. Flere av karakterene har stivnet i et ekteskap eller et mønster av seriemonogami. Møter med minner, gamle kjærester, et barndomshjem setter noe i bevegelse og gir livet en ny retning, en ny begynnelse og en avslutning av noe gammelt. Kontrastene mellom lys og mørke, liv og død, å gå og å bli går igjen. Karakterene i novellene sårer og ødelegger for hverandre, de bedrar hverandre og de elsker hverandre.

I novella ”Ekskursjon inn i filosofien” møter vi fotografen som etter å ha hatt en deprimerende krangel med kona drar på jobb for å fotografere et brudepar i Hardanger. Han gjør sitt beste, han vil gjerne få menneskene til å bli vakrere enn de er, men det er vanskelig å gjøre brudeferden i Hardanger til noe annet enn folkelig reproduksjon. Denne hovedpersonen som flere andre i novellesamlinga, treffer igjen gamlekjæresten etter mange år. Hvilke valg som er gjort i livet eller hvordan livet har valgt for en, blir synlig. Novellene dreier seg om nettopp dette å se. Livet blir framkalt, eksponert. Mange av karakterene er fotografer, profesjonelle eller amatører, en av karakterene er notorisk kikker. Det dreier seg om å få innblikk og forhåpentligvis innsikt, i sitt eget liv. Med Rom ved havet, rom i byen klarer Frode Grytten nok en gang å formidle formidable bilder av eksistensiell ensomhet og av livet som et øyeblikk av lys rammet inn av mørket utenfor. Bravo!

 

ANMELDT AV ELIN LINDBERG

 

 

 

 

 

 

 

Kai Martin Brekke: Dødeleg arv

Publisert i Nationen

Brekke.jpg

Ikke akkurat hallelulja!

 

Kriminalromanen Dødeleg arv av Kai Martin Brekke, med den sykemeldte politimannen Mikkel Holo som hovedperson, har flere forgreininger enn et gammelt revehi og den er like uoversiktelig.

 

Den middelaldrende politimannen Holo som er på rekonvalesens heime hos seg sjøl i Flåm er ikke uten sjarm og den lokale sognekoloritten er for så vidt likandes, men kriminalromanen virker dårlig gjennomarbeidet.

 

Sammensurium

I romanen blandes en suspekt religiøs sekt som heter ”Herrens hyrder” med narkotikahandel og det er visst noe med store internasjonale konsern som kan ha noe å gjøre med et skrin en tysk soldat gjemte unna under andre verdenskrig. Mystisk og svært innvikla. For det er også en mann som brekker foten midt oppe på fjellet etter at helikopteret har tatt med seg den islandske kjæresten hans for å lete etter noen reinsdyr. Og så er det søstera til Mikkel Holo – hun har hatt psykiske problem, men nå er hun frisk. Det er fint. Journalisten Vegard Underdal er også med. Og en punker fra Geilo. Det er mange tråder som skal høre sammen og det er ikke alle disse trådene som lar seg samle i romanen.

 

Slett språk

Fortellinga er hakkete, den flyter ikke godt. Romanen skjemmes også av et par klossete cliffhangers. Den er preget av språklig slurv. Brekkes språk klarer heller ikke å formidle de dramatiske hendelsene i romanen på en troverdig måte – de blir stående som påstander. En dramatisk fjellklatringstur, for eksempel, virker som om den forgår på en horisontal flate, den kjennes ikke livsfarlig ut og blir ikke troverdig. Dette blir ikke hardkokt krim, romanen hadde trengt lengre tilberedelsestid. Og det hjelper ikke engang at Mikkel Holo stemmer Senterpartiet!

Heming Gujord: Olav Duun. Sjøtrønder. Forteller

Publisert i Nationen

Duun.jpg

Omfangsrikt om Duun

 

Heming Gujord har skrevet biografien som kommer 100 år etter Olav Duuns debutbok novellesamlinga Løglege skruvar og anna folk.

 

Gujord som har tatt doktorgrad på Duun, skriver bredt og kunnskapsrikt, men det blir forholdsvis konvensjonelt og kanskje litt for akademisk. Forfatteren av biografien Olav Duun. Sjøtrønder. Forteller har allikevel et bevisst og reflektert forhold til sin biografposisjon. ”Å hevde at det aldri er samsvar mellom liv og diktning, er like naivt som å hevde at det alltid er det”, skriver han. Boka tar for seg Duuns oppvekst i et i praksis førmoderne samfunn på Namdalskysten fram til han står fram som en av Norges viktigste moderne forfattere.

 

Liv og død

I Duuns forfatterskap handler det om menneskets sårbarhet, og hvordan vi er utsatt for krefter vi ikke kan kontrollere, skriver Gujord. Det er krefter eller makter som er knyttet til naturen og det jordiske som er livsbetingelser for mennesket hos Duun. Her bringes ofte døden inn i synsfeltet som en realitet vi ikke kan flykte fra.

Gujord har levert et noe omstendelig, men lærerikt verk om Olav Duuns liv og diktning. Et godt og grundig bidrag til at Duuns diktning som en viktig del av Norges kulturkapital, kan videreføres til nye lesere.

 

ELIN LINDBERG

 

Johan Mjønes: Terminalhastighet

Anmeldelse av Terminalhastighet av Johan Mjønes. Publisert 30.januar 2009 i Nationen.

Mjønes

Mann faller fra

Terminalhastighet er Johan Mjønes’ første bok. Terminalhastighet er en fysisk lov som sier at et objekt som slippes i fritt fall, vil falle fortere og fortere med en hastighet som er bestemt av objektets masse ganget med gravitasjonen. Farten akselererer, men ikke i det uendelige. Luftmotstanden griper inn som en motsatt kraft nedenfra, og etter hvert jevnes de to kreftene ut. Objektet oppnår en viss fart som det beholder helt til det treffer bakken. Enhver gjenstand har sin terminalhastighet, bestemt av masse og form. I følge Mjønes’ roman er maksimalhastigheten for et menneske i fritt fall 180 km/t. Rammen rundt denne romanen er et menneske i et slikt fritt fall. Det er den navnløse hovedpersonen i romanen som lar seg falle fra toppen av Empire State Building i New York. Han har nådd sin terminalhastighet når han treffer Fifth Avenue en novemberdag i 2008. Denne mannen har allerede falt en stund i sitt eget liv, men hovedgrunnen for sjølmordet er at han er blitt forlatt av sin, for oss lesere navnløse, kjæreste. Fragmenter av hovedpersonens liv presenteres. ”Det er blitt hevdet at når man vet man skal dø, når man er midt i en ulykke og ser slutten komme, vil ens eget liv passere i revy. Dette skyldes, hevder man, at hjernen i et siste desperat forsøk på å avverge katastrofen eller forhindre den uunngåelige avslutning, vil arbeide på høygir, og skanner derfor tidligere minner i et forsøk på å finne en utvei.” Vi møter blant annet hovedpersonen som barn på fisketur med farfar, som ungdom på hjemmebrentfylla hos en kamerat i et nedsarva hjem i Orkanger og på en noe begredelig julaften sammen med kjæresten og svigermor. Minner fra hovedpersonens liv der utveier finnes på forskjellige plan.

Det er stort sett hovedpersonens indre liv som formidles, de andre karakterene er forholdsvis svakt tegnet. Hovedpersonen er ”han” i nåtid, og det føyes til nok et fragment: et ”jeg” i fugleperspektiv. Dette blir et element det er litt slitsomt å forholde seg til, synes jeg. Det blir veldig tenkt, masete og konstruert.

Filmen Cinema Paradiso brukes også som en ramme for romanen. I denne filmen fra en kino i en liten by på Sicilia, klipper kinomaskinisten bort alle scener med kyssing for at de ikke skal vekke anstøt hos publikum. Han setter alle disse filmsnuttene sammen og lager en kyssefilm som filmens hovedperson til slutt får i gave. Slik inneholder Cinema Paradiso masse lidenskap og store følelser. Det gjør ikke Terminalhastighet. Hovedpersonen rømmer fra de sterke følelsene: ”det er for alvorlig, det er for sterkt, det blir for mye”. Det blir rett og slett så mye at hovedpersonen ikke kan leve med det, han tar livet av seg. Den livsholdninga som denne mannen står for har siden 90-tallet ikke vært uvanlig for mannlige romanhovedpersoner. Som Cinema Paradiso er Terminalhastighet til en viss grad retrospektiv, men der hovedpersonen i filmen som voksen virker som en moden mann er hovedpersonen i romanen en mann som ikke lar seg sjøl få tid og liv nok til å bli denne modne mannen. Hovedpersonen i Terminalhastighet lider også av en svært tung sjølmedlidenhet. Det gir boka en sentimental tyngde. Nettopp denne sentimentaliteten er nok den sterkeste følelsen i denne romanen.

Når man står på toppen av Empire State Building kjenner man et sug fra bakken, muligens skapt av gravitasjonen. Mjønes klarer å skape et visst sug i denne romanen. Hendelsene og fragmentene drar leseren videre og skaper til slutt en helhet rundt livet til nok en handlingshemmet romanmann.