Tillit?
Suzie Millers aktivistiske stykke Prima facie er blitt Orð gegn orði (ord mot ord) på det islandske nasjonalteatret þjoðleikhusið. Det er velspilt, enkelt og effektivt. Det har et svært relevant politisk innhold. Og det er fullstendig forutsigbart – som vel også er meningen?
Av Elin Lindberg
ORƉ GEGN ORƉ av Suzie Miller
Oversatt til islandsk av Ragnar Jónasson
Regi: þóra Karítas Árnadóttir
Scenografi og kostymer: Finnur Arnar Arnarson
Lyddesign: Gugusar
Lysdesign: Jóhann Friðrik Àgústsson
Þjoðleikhusið, hovedscenen, Reykjavik, 9.oktober 2024
Suzie Miller er en australsk dramatiker og har hatt kjempesuksess med stykket Prima facie. «Prima facie» er et juridisk uttrykk som betyr «tilsynelatende eller ved første øyekast». Miller har i tillegg til å være dramatiker jobbet som jurist med menneskerettighetsspørsmål. Hun har skrevet noveller og romaner, men slo gjennom med et brak med Prima facie. Stykket ble første gang satt opp i Sydney i 2019 og har vært spilt i London og New York. Til neste år kommer det til Norge, det settes opp av Riksteatret med Maria Kristine Hildonen i den eneste rollen i stykket.
Alle spiller – alle lyver
Tessa Ensler (Ebba Katrin Finnsdottir) er forsvarsadvokat. Hun er den skoleflinke jenta med arbeiderklassebakgrunn som kjempet seg gjennom jusstudiet og ender som en dyktig og allerede – hennes unge alder til tross – velrennomert skrankeadvokat. Hun kan spillet og hun følger reglene. Det handler om å kjempe om å vinne en sak, det handler om å vinne. Ved stykkets start er hun på topp, med utsiktene til en lysende karriere foran seg. Stykket spilles i hovedpersonens nåtid med tilbakeblikk til studieårene. Alt er effektivt og kortfattet fortalt. Hun husker tilbake til første dag på studiet da de ble fortalt at: dere er de mest strålende stjernene – og dere skal forandre samfunnet. Tessa lærer at du aldri skal tro at noen forteller sannheten – alle spiller og alle lyver.
Vold i nære relasjoner
Tessa kommer fra arbeiderklassen. Klasseperspektivet i stykket er så overtydelig at det nesten blir for mye, det blir nærmest en klisje her og gjør at stykket vipper mot chic lit eller ukeblad. Moren hennes vasker kontorer, far er fraværende, bror drikker og fester og havner i slåsskamper og lillebror sitter hjemme og spiller tv-spill. Hun begynner å date Julian som jobber på det samme advokatkontoret som henne selv. Julians familie tilhører det motsatte samfunnssjiktet av Tessas familie. Faren er høyesterettsadvokat. Familien har penger og prestisje. Etter en fuktig kveld på byen oppstår en seksuell hendelse hjemme i Tessas egen seng. Julian tvinger seg til et voldelig samleie uten samtykke fra Tessa – og det er voldtekt. Tessa har vært forsvarer for menn som har blitt anklaget for denne type voldtekt, altså vold i nære relasjoner. Og hun har vunnet sakene sine. I disse sakene er det vanskelig å bevise hvem som har rett. Det blir ord mot ord og ingen dom. Nå velger Tessa selv å anmelde et overgrep.
Rommet
I scenerommet på hovedscenen på þjoðleikhusið som er Islands nasjonalteater, er tre av veggene dekket med ruter som ser ut som fasjonable helvegg-bokhyller man kunne finne på et litt gammeldags advokatkontor. Disse rutene blir også brukt som skjermer, men skjermbruken er kresen og gir dermed større effekt. Etter at Tessa har anmeldt Julian for overgrep brukes hele bakveggen til å telle ned til rettssaken ved å vise fysisk antall dager det tar – nærmere to år. Dette fungerer slik at vi får en fysisk opplevelse av tiden det tar fra anmeldelse til rettsak og hvor vanskelig det kan være å huske detaljer etter så lang tid. Og det er ofte detaljer i vitneutsagn som kan være utslagsgivende. Til slutt brukes hyllerutene til portrettfoto av smilende mennesker, de er mange, og de kan alle ha blitt utsatt for det samme som Tessa er blitt utsatt for. Sidene på hyllene har ledlys som brukes som effekt for å markere dramatiske skift i stykket. Det fungerer greit, men kanskje litt overtydelig. Midt i rommet er et skrivebord med en stol. Bak er det en forhøyning, en slags benk som kan brukes til å sitte eller stå på og til å skape mer dynamikk i scenebildet og skuespillerarbeidet. Ebba Katrin Finnsdottir har en frontal spillestil. Hun er tydelig og jobber fint plastisk. I starten har hun på seg en stilig dress, og noen ganger en slik kappe man bruker i retten, som understreker hennes opphøyde stilling som velrennomert advokat. Som vitne i rettsalen er hun kledd ned. Hun har enkle svarte bukser og overdel og ei enkel grå kåpe som gir henne et noe underdanig uttrykk.
Forutsigbart
Stykket er forutsigbart, og det er oppsetninga også. For vi vet at de fleste som utøver vold i nære relasjoner ikke kommer så langt som til rettssalen engang fordi man antar at saken kommer til å ende med ord mot ord. En slik rettssak er også en enorm påkjenning for den som kommer med anklagen, det skal mye styrke til for å stå i en slik rettssak der man utleverer seg på sitt mest intime. Men nettopp dette at stykket på en måte ligger nært opp til populærlitteratur og til utallige tv-serier som har rettsalen som scene gjør at det kanskje når fram til flere enn om det kunstneriske uttrykket hadde vært smalere og mer utfordrende. Stykket blir et partsinnlegg i debatten rundt vold i nære relasjoner. Mange land har allerede en samtykkelov, en lov som sier at man ikke kan ha sex uten tydelig samtykke fra den andre part. I Norge har vi ennå ikke en slik lov, men den er under arbeid. I Sverige fikk man en slik lov i 2018 og det førte til at flere enn før ble dømt for voldtekt.
Politisk teater
Stykket og forestillinga framstår som relevant og viktig. Seksuell vold er det vanskelig å få bukt med, men det er svært viktig at flere gjør som Tessa – sier fra, anmelder og prøver saken for retten. For som Tessa sier i stykket: det er vi som samfunn som smir lovene. For at vi skal ha tillit til loven må den gjenspeile dem den gjelder, altså oss.
Island er ikke så forskjellig fra Norge, men etableringa av et samfunn her for 1000 år siden er så veldokumentert. Her skapte folk et helt nytt samfunn og lagde sine egne lover nettopp basert på aktuelle behov. Det at jeg ser denne forestillinga her, i et land som har tradisjon for lovsmiing, gjør at forestillinga i all sin pessimistiske gru også bringer et visst håp. Så lenge det er mennesker som står opp mot urett og kjemper for lovendringer og for å bli trodd, er det håp. Uten dette kontinuerlige arbeidet for å definere hva som er rett og hva som er galt, hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt, klarer vi ikke å skape et samfunn basert på at vi har tillit til hverandre. Akkurat dette minner Orð gegn orði eller Prima facie oss på.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 