Torshovteatret og Hålogaland Teater: Lars Saabye Christensen: CHET SPILLER IKKE HER

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2010

foto Ola Røe.jpg
foto Ola Røe

Cool musikk, ucool tekst

Forestillingene er forskjellige, men begge sliter med å løfte Lars Saabye Christensens tunge tekst.

av Elin Lindberg

 

Lars Saabye Christensen: CHET SPILLER IKKE HER

Regi: Thorbjørn Harr/Sofia Juphiter

Musikere: Aslak Hartberg, Per Oddvar Johansen og Jørn Øien.

Torshovteatret, 4.september 2009

 

Lars Saabye Christensen: CHET BAKER SPILLER IKKE HER

Regi: Per-Olav Sørensen

Scenografi/kostyme: Pave Dobrusky

KHIO, 18. februar 2010

 

 

 

I Chet spiller ikke her på Torshovteatret står Thorbjørn Harr med musikerne Aslak Hartberg, Per Oddvar Johansen og Jørn Øien på scenen. Thorbjørn Harr spiller jazzsaksofonisten Daniel som kommer tilbake til klubbscenen der han døde for to timer siden, for å fortelle oss om sitt liv. Scenen er full av sigarettsneiper, tomme ølglass, et par roser – realistisk jazzklubbmiljø. Fortellinga om Daniels liv er også realistisk – og klisjefull. Etter at Harr har satt scenen kommer musikerne inn, jazzete og sløyt, de begynner å spille og Harr går ut av rolla som Daniel og inn i bandet som musiker og viser at han kan spille saksofon. Coolt. Jazzuttrykket cool betyr, i følge forestillinga, sakte, lav, passe. Føl det, men ikke vis det.

 

Svulstig tekst

Forestillinga består av fortellinga om Daniel og framføringa av jazzlåter. Fortellinga om Daniels liv handler om den kompromissløse kunstneren som ofrer alt for å perfeksjonere og utøve sin kunst. Daniel er en absolutt drittsekk med absolutt gehør, forteller Daniel alias Thorbjørn Harr. Trompetisten, sangeren og komponisten Chet Baker er hovedpersonens store ideal, da han som 13-åring hører ham på radio bestemmer han seg for at det er musiker han skal bli. Vi får høre om debuten på klubben Drum Bar og løsrivelsen fra familien – Daniel satser alt på musikken og ønsker ikke å ha noe å falle tilbake på – ” den som faller tilbake, faller”, sier han. Musikken er hans fokuseringspunkt i livet. Musikerlivet leves på turne fra det ene hotellrommet til det neste, alle like. Endestasjonen blir Hotell Terminus, der forestillingas eneste eksotiske karakter befinner seg i form av en fornøyelig, nordnorsk resepsjonist som sitter og leser en bok om medisinsk moral. Han fungerer som en slags St. Peter-figur og de ikke navngitte værelsespikene som en slags engler. Rammen om dette livets siste hotellopphold løfter teksten litt. Ellers er ikke teksten cool nok. Den er ikke sakte, lav, passe. Den er bråkete og overfylt av metaforer. Teksten vil liksom altfor sterkt være cool. Saabye Christensens prosa er ofte svært metaforrik, det kan være mer eller mindre vellykka. I romanen Beatles har språket hans innhold og spenning, denne boka er jo også sett på som noe av det beste som er skrevet av prosa på norsk, mens i siste del av trilogien denne boka er en del av – Bisettelsen – blir dette språket bare tomme tønner, det blir svulstig og pompøst. Det er tendensen til sentimental svulstighet som blir problemet med teksten i forestillinga.

 

Sensuell musikk

Det er også lett å dra paralleller til Verdiløse menn, skrevet av Christoffer Nilsen. Det var en rockemusikal, dette er en jazzmusikal. Historien i denne forestillinga griper ikke like sterkt som den i Verdiløse menn, vi kommer ikke helt inn i mennesket Daniel. Det er kanskje også noe med Harrs spillestil som gjør at Daniel ikke når helt fram, han spiller liksom med filter, det blir kjølig, ikke coolt. Men grunnen er allikevel først og fremst at teksten om karakteren Daniel ikke framstår som interessant nok. På samme måte som i Verdiløse menn er musikerne autentiske musikere, dyktige musikere. De spiller, men de spiller ikke. Dette autentiske liker jeg godt. Harr går ut av rolla som Daniel når han spiller sax og synger. Det er coolt. Harr spiller sax og synger enkelt, men fint og sympatisk og det går rett hjem hos publikum. Han tilfører jazzen tilgjengelighet og publikumsvennlighet. Gjennom musikken forteller han et eller annet vesentlig om hjerte-smerte, det er uvesentlig hva den amerikanske musikkteksten egentlig handler om. Harr skaper her en nydelig kontakt med publikum, han gjør deg som publikum til noe, noe spesielt – han spiller spesielt til deg. Sensuelt og coolt.

Lengden på forestillinga er også cool nok, akkurat passe.

Chet Baker spiller ikke her

Hålogaland Teater har også satt opp Chet Baker spiller ikke her. Ketil Høegh har her rollen som Daniel. Faren (Bjørn Sundquist), kona (Anneke von der Lippe), resepsjonisten (Fridtjov Såheim) og en kritiker (Ingar Helge Gimle) er med på film som projiseres på bakveggen og på flater på musikkinstrumentene. Handlingen er den samme som på Torshovteatret.

Per-Olav Sørensen kan lage film. Godt instruert, fine utsnitt. Scenerommet er rent og pent. Smakfullt. Men er dette en scene for jazz? Det er jo nærmest helt sterilt. Høegh spiller tradisjonelt og litt traust, i og for seg ikke noe galt i det. Noen få øyeblikk får han være alene på scenen, uten filmprojeksjoner, her oppstår noen rørende øyeblikk av menneskelig ensomhet. Men skuespilleren blir i forestillinga gjennomgående overvåket – av Gud, i Lars Saabye Christensens skikkelse. Han er på film og uangripelig. Projeksjonen får forfatteren til å minne om en hauk som ser ned på scenen. Forfatteren får predike sin pompøse tekst i fred. Blant annet sier han noe slikt som at ingenting er så pinlig og upassende som en artist som viser seg som det han er, bare en ynkelig person. Forfatteren er her formanende og som en gammeltestamentlig Gud kommer han med et bud om at skuespilleren skal holde seg på matta og holde seg til det skrevne ordet. Det er som jeg sitter og ønsker at skuespilleren skal trosse denne guden og bryte ut av forestillinga et øyeblikk og fortelle publikum: ”Hei, æ e Ketil Høegh, femti år, skuespiller, dette e det æ blir satt til – å spille en middelmådig musiker. Æ spør mæ: E det verd det?” Skuespilleren er veloppdragen, han bryter selvfølgelig ikke ut og blir privat. Forestillinga er trygg og ganske risikofri.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s