Torshovteatret: MÅKEN

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

Måken.jpg
foto Øyvind Eide

Se meg! Elsk meg!

Anton Tsjekhovs Måken på Torshovteatret viser menneskets forfengelighet og hunger etter bekreftelse. Hanne Tømtas regi er presis og skuespillerne er strålende.

 

Av Elin Lindberg

 

Anton Tsjekhov: MÅKEN

Oversatt av Kjell Helgheim. Bearbeidet av Mari V. Kjeldstadli

Regi: Hanne Tømta

Scenograf og kostymedesigner: Nora Furuholmen

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Oda Radoor

Musikalsk innstudering: Per Christian Revholt

Torshovteatret, 30.september 2019

 

I flommen av dramatiseringer av populære romaner flere teatre setter opp, er det veldig fint å oppleve at klassisk dramatikk lever i beste velgående. Konstantin (John Emil Jørgensrud) minner oss på dette i starten av stykket som en noe sjølironisk kommentar på teatrenes vegne. Dette er det tredje Tsjekhov-stykket Hanne Tømta setter opp ved Nationaltheatret – hun trenger ikke å stoppe med dette!

 

På landet

Det er en lett og lys stemning når vi kommer inn i teatersalen på Torshovteatret. Skuespillerne surrer rundt og ser opplagte og glade ut, som om de er vertskap for en sommerfest. Golvet er helt trehvitt, trestolene vi sitter på er umake og i en lekker, lys grønnfarge. Noen sommerkurvmøbler står spredt på første rad. Grønne felter er malt/sprayet på veggene hist og her, de skal minne om store, mørke trær. Både i foajeen og i scenerommet står ei svær grein, eller et tre. Det har blader, men de er visne – et hint om forgjengelighet, at det går mot høst og et memento mori.

 

Dialekt

At vi er på landet blir understreket av at skuespillerne bruker dialekt. De har dialekter fra hele Norge, de snakker trøndersk, innlandsdialekt, nordnorsk og vestlandsk. Det fungerer veldig fint, men først og fremst fordi det er med på å understreke at karakterene lever nokså løsrevet fra hverandre, alle snakker sitt eget helt personlige språk, de lever alle i sin egen verden – sin egen boble. Samtidig er de helt avhengige av hverandre – uten de andres bekreftelse er de ingenting – noe som jo får katastrofale følger her. Et annet viktig poeng er at dialektbruk i norsk offentlighet utvider språket vårt – vi får et større ordforråd og flere muligheter for å uttrykke oss, det norske språket blir mer fleksibelt. Det samme gjøres på andre scener, som på Rommen scene, der Tante Ulrikkes vei settes opp.

De forskjellige dialektene gjør også at vi ikke helt sikkert vet hvor vi er – vi vet bare at vi er på den godmodige, men noe sutrende Sorins (Nils Johnson) gods, eller sommerhus.

 

Komedie med smertepunkter

Måken presenteres som en komedie. Karakterene i en komedie er mer typer enn helstøpte mennesker, det er de i dette stykket også, men rollene er rommelige og skuespillerne fyller karakterene ut på så mesterlig vis at sømmene nesten sprekker. Alle karakterene, kanskje med unntak av den nøkterne legen Dorn (Terje Strømdahl), lever med en enorm lengsel og de er helt og holdent kun opptatte av seg selv. De framstår som kjærlige parodier på menneskets forfengelighet og grenseløse selvopptatthet. Tømta understreker komikken i stykket, men det kunne hun ikke klart uten de svært gode komedieskuespillerne hun har på laget. Kim Haugen er en genial komiker. Han klarer i rollen som godsbestyreren Ilja Shamrajev å utnytte håpløse anekdoter til å få publikum til å le hjertelig – her ligger timing og briljant komikerhåndverk bak. Masja, dattera til godsbestyrer Shamrajev, er tøff, sterk og selvstendig, men finner ikke noe sted hun kan bruke kreftene sine her på dette stillestående stedet. Hun døyver smerten med alkohol uten at det løser noe som helst. Helene Naustdal Bergsholm spiller henne rått og godt. Masja faller inn i et ekteskap med læreren Semjon (Olav Waastad) som bare er opptatt av lønna si. Waastad spiller den kuede Semjon med utmerket komisk timing. Ingjerd Egeberg spiller Polina, kona til godsbestyreren, besatt og hungrende etter bekreftelse og kjærlighet.

 

Smerte, smerte

Laila Goody spiller Irina Arkadina, den store berømte skuespillerinnen. Irina trenger enormt mye plass. Hun skaffer seg denne gjennom en instinktiv utryddelse av alle konkurrenter og av mulige spirende talenter. Hun dyrker kun seg selv, det er en drift hos henne som er så strek at den gjør henne nærmest umenneskelig. Goody gir henne sjarm som fyller både teatersalen og mere til. Hun holder seg med en elsker, den kjente forfatteren Trigorin (Trond Espen Seim). De bruker hverandre, de lever både av og med hverandre. Trigorin bruker kynisk andre mennesker. Seim spiller ham som både mett og fornøyd, men også som en farlig og skjebnesvanger figur å bli utsatt for.

 

Måken

For oss er ikke måker, eller måser, noe sjeldent syn. De finnes overalt – på kysten og i byer, de er nærmest trivielle. I Tsjekhovs stykke befinner vi oss ved en innsjø langt inne i landet. Her er kanskje ikke måse noe vanlig syn. En enslig måse som har forvillet seg hit er en eksotisk, spesiell skapning. Den kan få oss til å tenke på det store åpne havet og på frihet, og mulighetene som ligger i denne friheten. Den unge skuespilleren Nina føler seg som en slik måke – i dette stykket er kanskje alle karakterene måker – særegne fugler som lengter etter frihet. Nina er sterk og livsglad, men blir fort ødelagt av både Trigorin som trenger hennes ungdom for å skrive og av Konstantin som jager henne. Hanne Skille Reitan spiller en Nina som er sterk og som står godt i sine egne valg. Hun er ingen skjør blomst, men livet blir for hardt, hun mister seg selv og knekkes helt. Konstantin, Irinas sønn, har hele sitt liv levd i skyggen av sin berømte mor. Han har sett henne ha omsorg for alle andre enn seg, han har hatt svært dårlige vekstforhold. Jørgensrud spiller en Konstantin som kjemper for livet.

En litt artig kuriositet er at når Trigorin i siste akt har med seg et tidsskrift der Konstantins novelle er publisert, er det siste nummer av Norsk Shakespearetidsskrift han drar opp.

 

Blikket utenfra

Anton Tsjekhov var selv utdannet lege. I stykkene hans er det ofte en lege med som har et litt mer analytisk realistblikk på verden enn de andre karakterene. I Måken er det Dorn. I Terje Strømdahls skikkelse blir det nærmest en legning at han ikke helt klarer å involvere seg oppriktig følelsesmessig i livet, han er og blir en observatør. Han blir en som gjennom et langt legeliv har stilt diagnose på diagnose. Her er diagnosen forfengelighet og behovet for anerkjennelse og kjærlighet, ispedd en dyrisk selvoppholdelsesdrift. Gå og se!

 

 

 

 

 

Nationaltheatret: ONKEL VANJA

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2013

Nationaltheatret OnkelVanja Erik Aavatsmark
foto Erik Aavatsmark

Litt for lett

 

Onkel Vanja på Nationaltheatret er teksttro, solid og tradisjonell, men poesien og dybden i Tsjekhovs stykke kommer ikke til sin rett fordi forestillinga ligger for nær farsen.

AV ELIN LINDBERG

Anton Tsjekhov: ONKEL VANJA

Bearbeidet av Liv Ullmann, basert på David Mamets versjon. Oversatt av Knut Ofstad.

Regi: Liv Ullmann

Scenografi: Milja Salovaara

Nationaltheatret, hovedscenen, 26.februar 2013

 

Stykkene Anton Tsjekhov skrev rundt forrige århundreskifte ligner på hverandre. I disse stykkene møter vi forholdsvis helstøpte, men paradoksale karakterer på herskapelige gods på den russiske landsbygda.  I Onkel Vanja er den aldrende professor Serebrjakov (Sverre Anker Ousdal) kommet fra Moskva sammen med sin vakre kone fra sitt andre ekteskap, Jelena (Anneke von der Lippe), for å bo på det landlige godset. Det er Vanja (Anders Baasmo Christiansen) som har forvaltet gårdsdriften i 25 år på denne eiendommen som tilhører hans avdøde søster, professorens første kone. Pengene fra gårdsdriften har gjort professorens byliv mulig. Sonja (Stine Mari Fyrileiv) som er professorens datter fra første ekteskap har også vært sentral i gårdsdriften, hun lider av å ikke få besvart sin kjærlighet til den lokale legen Astrov (Øystein Røger). På godset bor også Vanjas mor (Frøydis Armand), hun forguder professoren og arbeider visstnok med sine egne kvinnepolitiske pamfletter. Telegin (Anders Mordal) er en ruinert godseier som også bor her. Tjeneren Marina (Kari Simonsen) passer samovaren og holder et konserverende grep om tradisjonene.

 

Rommet som idé

En rekke doble dører er plassert i dybden innover på scenen slik at de lager en lang gang og skaper inntrykk av flere rom i herskapshuset. Dørene blir et fint metaforisk element som kan vise til både evighetsperspektiv og livets mange rom (den bakerste døren er alltid lukket). Blomstrende frukttrær er plassert i en allé på utsiden av dørene. Også disse får metaforisk betydning der de står statisk blomstrende denne sommeren som professor Serebrjakov og fru Jelena får livet på godset til å stå stille. På oversiden av dører og blomstrende trær er det et stort og luftig mørke. Ideen som ligger bak dette scenebildet er god, men det kan virke som om ideen er bedre enn selve utførelsen. Kanskje dette oppleves slik fordi det ikke skapes en tettere sammenheng mellom den potensielle poesien i rommet og den realistiske spillestilen.

Alt spillet foregår foran på scenen. I en scene ganske tidlig i stykket står alle skuespillerne nærmest på rekke og rad. Det minner om et fordums prosceniumsteater. Denne forestillinga på Nationaltheatret er kanskje ikke så ulik versjoner av stykket som ble satt opp i Tsjekhovs samtid?

 

Frykten for meningsløsheten

Karakterene i Tsjekhovs stykker er ofte komplekse og paradoksale. I Tsjekhovs dramatikk får de stor plass til å fortelle om seg selv og sine livsprosjekt. De presenterer seg selv og andre karakterer gjennom tekst. I denne forestillinga er det som om de ikke blir gitt nok rom til å hente opp sin store livssmerte og lengsel, sin kjærlighet og sine tap. Et eksempel er scenen der Sonja betror seg til sin unge stemor Jelena om at hun elsker Astrov. I denne realistiske settingen skulle man tro at dette er et moment det er viktig å gi fokus. Men her blir det som foregår på siden, litt lenger foran Jelena og Sonja, like viktig. Her sitter den ruinerte godseieren Telegin og tjeneren Marina og broderer. Begge disse handlingene blir like verdige på tross av den tradisjonelle iscenesettelsen, her er det karakteren Sonja som taper på det. Sonjas kjærlighetsliv blir lite og trivielt, men hvis vi ser brutalt klinisk på det, slik Tsjekhov selv (han var utdannet lege) kanskje kunne gjøre, er kanskje ikke Sonjas kjærlighet større og viktigere enn Telegins og Marinas broderingsfellesskap?

 

Det lille mennesket og det store livet

Karakterene i Onkel Vanja strever på hvert sitt vis med å forsone seg med det livet som er levd og med valgene som er tatt. De strever med å forsone seg med at alderdommen kommer nærmere og nærmere og dermed også døden og oppløsningen av jeget. Vanja har selv brukt 25 år av sitt liv til å jobbe for å holde liv i professoren som han har forgudet, men som han nå nesten ser ned på. Den idealistiske doktor Astrov arbeider hele tiden og rømmer fra følelsene ved å drikke for mye. Jelena gir det hun har til sin mann. For Sonja er gårdsarbeidet det som gir mening i livet. Alle karakterene tviholder på sine prosjekter som noe som dekker over et enormt hull av ingenting og meningstomhet. De klamrer seg til arbeid, flasker, gjengjeldt eller ikke gjengjeldt kjærlighet. Alt dette jordiske framstår hos Tsjekhov som noe nærmest uegentlig, mens det egentlige er det rent kliniske livet, det helt basale og dyriske. Mennesket brer denne dynen av trygghet som de menneskeskapte livsprosjektene framstår som, over et gapende hull av tomhet. Det finnes snev av dette i Nationaltheatrets forestilling, men mulighetene til å vise det potensielle alvoret og dybden i teksten velges dessverre stort sett bort til fordel for farseaktige opptrinn. Forestillinga blir slik stående som lett og småmorsom, men uten både høyder og dybder. Det er nesten som om den er innsatt med et beroligende middel, antidepressiva, eller annet dop.

 

Latter og lidenskap

Latteren kan ha mange funksjoner. Det å le av seg selv og sin egen tilkortkommenhet kan være både befriende og selvdestruktivt. Latter kan, for eksempel i satire, vise til en distanse som kan være dypt intellektuell og samtidig empatisk. Latteren kan være en flukt og minste motstands vei – det er dessverre slik latteren stort sett oppleves i denne forestillinga. Latteren snevrer inn forestillinga og tar livet av den potensielle poesien.

Det er en stor utfordring å skape gode, nære møter mellom disse karakterene som er så selvopptatte og som svever inni sine egne bobler. Det er snev av felles lidenskap i dansen til Astrov, Vanja og Telegin, men dansen er så sørgelig tillært og dermed også ufri. Forestillinga har allikevel flere gode sider og alle skuespillerne er bunnsolide. Det er gripende når Sverre Anker Ousdal som Serebrjakov arbeider med sitt lange farvel. Han har en fantastisk scenisk energi og en perfekt timing– han vinker til publikum under replikken: ”Dere blir snart kvitt meg!” og med vellykket patos sier han: ”Manet omnes una nox – den samme natten venter oss alle.” Det er berørende.