Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift – Side 3 – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Spriten kunsthall, Skien: RESULTAT GARANTERT

januar 13, 2025 elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2024

Skuespiller Gisle Hass og Liv Kristin Holmberg (i bakgrunnen), i «Resultat garantert». Spriten kunsthall, Skien 2024. Foto: Manuel Madsen

Et evangelium over ensomhet, avmakt og forsoning

(Skien): Scenekunstverket «Resultat garantert» i Spriten kunsthall i Skien har svært høy estetisk presisjon på alle nivå. Det er tett og klaustrofobisk og tar menneskelige erkjennelsesbehov på det dypeste alvor.

Av Elin Lindberg

RESULTAT GARANTERT

Komponist/manusforfatter: Stefan Thorsson

Scenograf/kostyme/effekter: Camilla Wexels Riser

Prosjektleder/dramaturg/utøver: Liv Kristin Holmberg

Skuespiller og medskaper: Gisle Hass

Musiker og medskaper: Ruhi Erdogan

Sceneinstruktør, koreograf og medskaper: Siri Jøntvedt

Andre medvirkende: Marthin Espeland, Pål S. Gumpen, Henning Dahle og Marianne Wedset.
Spriten kunsthall, Skien, nypremiere og urframføring 31.mai 2024

Resultat garantert er en del av et flerårig kunstprosjekt. Det ble starta i 2015 og har gjennomgått mange faser. Prosjektet er prosessorientert og har flat struktur. Deltakerne har lagt seg på hverandres fagfelt. I én versjon deltok lokale aktører, blant andre elever fra Skien videregående skole og Skiens sogneprest. Da ble publikum ledet rundt i flere rom i Spriten kunsthall. I den versjonen som vises nå, er ikke det lokale perspektivet like framtredende. Det er skuespiller Gisle Hass, musiker Ruhi Erdogan og koreograf Siri Jøntvedt som er de sentrale aktørene og medskaperne denne gangen. Musikk og scenografiske elementer av svært høy kvalitet, er fortsatt bærende elementer i stykket.

Prologen

Utenfor Spriten kunsthall i Skien står en container der det vises en prolog til Resultat garantert. På bakveggen inne i containeren blir det vist en gammel Hollywood-stumfilm om Moses som leder sitt folk ut av Egypt, får tavlene med de ti bud og slår ned dansen rundt gullkalven. Den er fra 1923 og Cecil B. DeMille hadde regi. Den er teatralsk og dramatisk. Dette er den jødiske – og også den kristne – urhistorien. Det er historien om at Gud gir jødene et landområde der det bor noen andre. Kamper mellom folkegrupper har det vært i disse landområdene veldig, veldig lenge. I Bibelen heter de som bor der filistere, og de er de samme som vi i dag kaller palestinere. Med det pågående folkemordet i Gaza er det umulig å ikke knytte filmen til dette. På benkene langs langsidene i containeren ligger det klær. Det er dresser i mørke farger. Hvem har eid/eier disse dressene? Kunne det vært mennesker som har blitt frakta rundt i containere? Menneskesmugling? Mennesker i trange farkoster som er frakta over Middelhavet? Omgivelsene inviterer til slike assosiasjoner.

Mens vi ser den gamle stumfilmen med de store teatralske gestene, hører vi Gisle Hass lese en tekst på voice-over.

Steppeulven av Herman Hesse har vært et fundament i arbeidet, men forestillingen har etter hvert løsrevet seg mer og mer fra dette forelegget, opplyser Liv Kristin Holmberg. Det er komponist Stefan Thorsson som har skrevet manus i dette prosjektet, sangtekstene som framføres seinere i forestillinga har tekster av Herman Hesse. Hass leser rolig og enkelt om hvordan han får dagene til å gå, han leser om individets hverdagslige liv, mens Moses og jødene vandrer i ørkenen mot Kanaans land.

Eksklusivt

Så starter selve stykket og vi blir ledet inn i Spriten kunsthall. Vi er ikke et stort publikum, flere er det nok heller ikke plass til her. I andre produksjoner jeg har opplevd der Liv Kristin Holmberg har vært prosjektleder, har det også vært følelsen av eksklusivitet og at den enkelte publikummer blir tatt godt vare på, men at det også kreves noe av hver og en. Deltakelsen gir deg på en måte et ansvar for rollen som vitne og medskaper. Allusjonen til Steppeulvens «Magiske teater», der bare forrykte har adgang, er det ikke uvanlig å støte på i teatersammenheng. Et rom i dette magiske teatret heter Resultat garantert. I denne romanen møter vi den femtiårige Harry som er i en eksistensiell krise. Det er Gisle Hass som er skuespiller her. Siri Jøntvedt har koreografi. Vi blir først ført inn i et rom med en seng, og en stol der Hass sitter kledd i dress. Rommet er opplyst av levende lys. Klassisk musikk. Publikum står rundt langs veggene. Hass sitter. Vi roer oss ned og legger den varme maisommerdagen bak oss. Det blir et slags renselsesrituale før vi går inn i forestillingsrommet.

Inn i det indre

Det er Camilla Wexels Riser som er scenograf. Objektene hun har laget er bygd av brukte møbler. De er bygd om og svidd/brent. Alt er svart og sotet, men ser samtidig stedvis pleid og polert ut. Møblene er forvridde og skakke og ser ukomfortable ut. De kler Steppeulvens verden. Enorme, hvite «scenetepper» som er laget av hvite militære vinter-kamuflasjenett, dekker to av sidene. De ser nesten ut som om de er laget av papir som er sirlig klippet mønster i. Et blankt stofforheng dekker litt av en av langveggeneKomponist Stefan Thorssons musikk i opptak spiller med i rommet. Trompetist Ruhi Erdogan framfører noe av det live. Stefan Thorsson synger selv sangene med Hesses tekst. Liv Kristin Holmberg, Siri Jøntvedt og Camilla Wexels Riser deltar også vokalt.

Gisle Hass beveger seg i Jøntvedts koreografi. Han er en meget dyktig og erfaren fysisk utøver. Han har tidligere jobbet mye med Grusomhetens teater. Han forteller at han har isolert seg i denne leiligheten for å leve sitt behagelige lunkne liv. Han vil ikke ha noen forstyrrelser utenfra. Den eneste kontakten han har med omverdenen er avisen som kommer hver morgen.

Å leve med grusomheten

Herman Hesse skrev Steppeulven i 1927. Erfaringene fra første verdenskrig verket fortsatt i menneskene. Hvordan leve et vanlig liv med disse erfaringene? Hvordan leve et normalt liv med kunnskapen om grusomhetene som foregår i verden? Mannen i scenerommet insisterer på at han vil leve så behagelig og begivenhetsløst som mulig, men det ligger en spenning og en desperasjon under overflaten. Rommet er klaustrofobisk. Hass beveger seg rundt, han er bare et par centimeter fra oss. Vi er tett på. Det er trykkende. Det er krevende. Samtidig oppstår det en slags forsoning med dette tunge og alvorlige.

Alle er alene

På møblene er det montert små skilt der det står på tysk «jeder ist allein» (alle er alene). På et papir vi ser når vi går inn i scenerommet, står det skrevet med blekk: «Einsam ist jeder busch. Einsam ist jeder Stein. Kein Baum kennt den anderen, jeder ist allein». Vi er alene, vi er individer.

Også stolene vi som publikum sitter på virker individuelle. De ser ut som stoler som er fra samme periode som mange av møblene scenografien er laget av. Det gir scenerommet et ytterligere gjennomført preg. Alle detaljer er presise. Det er virkelig en estetisk glede å oppleve stykket. Ja, utsøkt. Det presise og kanskje også pertentlige kler hovedkarakteren som kjemper for å holde alt så normalt og kontrollert som mulig. Rommet består like pertentlig når vi forlater det, bortsett fra en istykkerrevet avis (Die Zeit). Men det enorme trykket, det innestengte, letter i det Hass til slutt åpner døra og vi slipper ut i den varme maisommerkvelden. Seansen har vært krevende, også tyngende, men likevel en dypt bevegende og verdifull erfaring.

Nationaltheatret: Nattergalen

januar 13, 2025 elinlindberg8

Per Christian Ellefsen som Nattegalen, regi: Ole Glushkov. Nationaltheatret 2024. Foto: Erika Hebbert

publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2024

Overlesset H.C. Andersen

Nattergalen på Nationaltheatret, avdeling Kanonhallen, har flere gode ansatser, men stykket blir rotete og kommer ikke helt i mål. Skuespillerne er supre, men at dette er avskjedsforestillinga til Per Christian Ellefsen er trist på flere vis. For selv om han har tittelrollen, er han alt for lite med, og som den fremragende teaterskuespilleren han er, hadde han fortjent en bedre avskjedsforestilling.

Av Elin Lindberg

NATTERGALEN av H.C. Andersen

Dramatisert av Kristofer Grønskag. Etter en idé av Oleg Glushkov

Regi: Oleg Glushkov

Scenografi: Gjermund Andresen

Kostymer: Anette Werenskiold

Komponist: Sjur Miljeteig

Lysdesign: Marte Elise Stormo

Videodesign: Mattis Larsen

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Nationaltheatret, Kanonhallen, urpremiere 20. januar 2024

Nationaltheatret inviterer til Nattergalen slik: «Gled deg til en overraskende, rørende og sprudlende teateropplevelse i H. C. Andersens eventyrunivers!» Og ja, jeg hadde faktisk gledet meg til det – Per Christian Ellefsen som Nattergalen – det kunne bli skikkelig artig. Og så spennende og forfriskende med en ny regissør: Oleg Glushkov. Han er koreograf og har gjort koreografi i en rekke teateroppsetninger både i Norge og i andre land. Han har også erfaring med koreografi med og for barn. Det er antydninger av interessant koreografi i Nattergalen, men teksten og den overlessede historien kommer i veien for det som kunne blitt det Nationaltheatret lover i programteksten sin. Sist Nationaltheatret satte opp Nattergalen av H. C. Andersen var i 2005. Det var en stor oppsetning med masse skuespillere. Kjetil Bang-Hansen hadde regi og Anne Marit Jacobsen spilte Kunstfuglen.

Litteratur

Tone Mostraum som keiseren. Foto: Erik Hebbert

For å forberede meg til Nattergalen leste jeg noen H. C. Andersen-eventyr. De tåler tidens tann. De er formfullendte kunsteventyr og har høy litterær kvalitet – og de står helt fint alene hver for seg. Men de inneholder også selvfølgelig historiske elementer som sikkert verken barn eller foreldrene deres kjenner til – hva er for eksempel et fyrtøy? Nationaltheatret presenterer H. C. Andersen som «folkekjær» – er han fortsatt det? Kjenner barna til disse eventyrene? Jeg er litt i tvil. Og da blir det nok ganske krevende å forstå tre eventyr som er lagt oppå hverandre – Nattergalen, Keiserens nye klær og Ole Lukkøye. I tillegg er det et metaunivers her. Det blir så mye å holde styr på at det kanskje har gått litt i ball.

Stiv scenografi

Scenerommet i Kanonhallen er ikke særlig fleksibelt med sine faste publikumsamfi som står mot hverandre og scenerommet i midten. I Nattergalen er scenografien en konstruksjon som kan minne om klatre/leke-stativ som finnes på lekeplasser. Det er en «vei» som slynger seg i flere høyder. Den inviterer både til catwalk og lek. Den er «gullforgylt», men framstår likevel som litt stiv og hverdagslig. Jeg skulle ønske at de øyeblikkene der scenografi og koreografi fungerer best hadde blitt utvidet. Det er for eksempel når skuespillerne tar med barn fra salen opp og lar dem spasere og posere som kongens bursdagsgjester, men det varer for kort. Også når skuespillerne får boltre seg med morsomme danse-moves og gyselig-groteske, men også artige og fantasifulle kostymer i starten, er det virkelig lovende, men det varer dessverre heller ikke så lenge.

Hanne Skille Reitan og Sigurd Myhre. Foto: Erik Hebbert

Tung historie

I tillegg til hele tre H. C. Andersen-eventyr har forestillinga en rammehistorie. Vi er på et filmsett og blir ønsket velkommen av innspillingslederen (Hanne Skille Reitan). Nationaltheaterdebutanten Fridtjof Stensæth Josefsen spiller den unge og ambisiøse filmregissøren som skal lage en prisvinnende film. Noen småmorsomme øyeblikk er det i starten, for eksempel når Tone Mostraum som skal til å gå inn på scenen som kongen, smisker med den unge regissøren og sier noe sånt som: «Jeg pleide å jobbe med faren din vet du». Men dette er det nok bare de voksne som synes er morsomt. Tone Mostraum er ellers fin som den bortskjemte kongen. Hun er vel det egentlige omdreiningspunktet i denne historien. Sigurd Myhre er stødig og solid som den nokså groteskt kostymerte Ministeren for finere ting, med lassevis av fløyel og en merkelig frisyre. Hanne Skille Reitan er herlig som kokkejenta som forteller kongen at han er naken og at hun kan se tissen hans. Fridtjof Stensæth Josefsen spiller selv i dette som i utgangspunktet skulle være en film. Han er en energisk og plastisk førsteminister. Og i rammehistorien er han far til barna som ringer og lurer på hvor han er – skulle de ikke på seiltur? Skulle de ikke leke? Telefonen de ringer til er en stasjonær 70-tallstelefon. Filmregissøren har problemer med penger. Bank-bank-Bob (Per Christian Ellefsen) ringer også stadig vekk. Rammehistorien hjelper ikke stykket – tvert imot. Det gjør at historien om kongens bursdagsfest der han blir lurt til å gå naken og vil ha nattergalen som synger så fint og så tar til takke med en mekanisk en som synger heismusikk, bare blir bruddstykker. Hverken rammehistorien eller eventyrene kommer i mål.

Fuglen er fløyet

Selve poenget med at nattergalen som synger så vakkert, stopper å synge når den blir satt i bur, kommer ikke fram. Og Per Christian Ellefsen som selve Nattergalen, kommer heller ikke så mye fram. Det er synd. Nattergalen er en hånddukke som Ellefsen spiller. Den er ganske søt og hadde fortjent å flere «replikker» eller å ha kommet mer i fokus. Når den synger spiller den på en liten trompet. Sjur Miljeteig har laget en nydelig sang til den som Ellefsen plystrer til. Det blir fint og nesten magisk.

Slutten blir skikkelig dyster når Ole Lykkøye (Hanne Skille Reitan) kommer inn og synger en godnattasang for kongen og filmregissøren som skal dø. Dør filmregissøren? Det er uklart. Det er også uklart hvorfor forestillinga hadde pause midt i. Scenografien var den samme da vi kom inn til andre del. Da hadde vi vært ute i den iskalde foajeen på Kanonhallen. Det snødde ute, det dryppet vann fra taket, det strømmet vann inn på gulvet. Noe godt midlertidig lokale for Nationaltheatret, spesielt vinterstid, er ikke Kanonhallen. Det haster virkelig med å få pusset opp Nationaltheatret!

Bodø2024, europeisk kulturhovedstad

januar 13, 2025 elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2024

Fra Åpningsseremonien i Bodø lørdag. Foto: Fredrik Stenbo

Norges kryeste by

Lørdag 3. februar ble Bodø offisielt åpnet som europeisk kulturhovedstad. Samisk kultur får en stor og velfortjent plass dette året – det er virkelig gledelig. Og det skal bli mange kulturarrangementer av alle slag. Men Bodø som ikke bare er europeisk kulturhovedstad, men også Nordlands hovedstad, har altså ikke sitt eget teater.

Av Elin Lindberg

På åpningsdagen av året som europeisk kulturhovedstad er det 17.mai-stemning i Bodø. Kulturhovedstadsflaggene med Bodø2024, vaier og vifter frisk i vinden og snøbygene. Bodø sentrum pleier ofte å være nokså folketomt, de fleste foretrekker å legge handleturen til City Nord som er kjøpesenteret litt utenfor sentrum. Mange av butikkene i sentrum har lagt ned og flytta dit. Og på City Nord har de gratis parkering. Men denne dagen, 3. februar og europeisk kulturhovedstadsåpningsdag, er det fullt av folk i sentrum hele dagen. Det er god stemning, alle er glade. Ikke minst ordføreren, Odd Emil Ingebrigtsen (H), som åpner pressekonferansen lørdag morgen med gnistrende, nypolert ordførerkjede og sitt bredeste smil. Her er det et historisk øyeblikk for den første byen nord for polarsirkelen som blir europeisk kulturhovedstad. Det blir så mye selvskryt at selv en nordlending blir litt flau. For ja, det er helt sant at Bodø/Glimt har slått Roma, men å sammenligne bygginga av ny flyplass i Bodø med bygginga av Il Duomo i Firenze, vel, det er kanskje litt drøyt. Ingebrigtsen som er tidligere fiskeriminister, og fylkesordføreren Svein Øien Eggesvik (Sp), er nok mer opptatt av flyplass, industri og sjømatproduksjon enn kunst. Forhåpentligvis får de – både i kulturhovedstadsåret og seinere – mye synlig motstand mot både den nedbygginga av natur og kultur som foregår.

Tynt teatertilbud

Nettsida til Bodø2024 er litt vanskelig å finne fram på. Om du søker på teater er det veldig få treff. Bodø får besøk av Riksteatret et par ganger i år og Nordland Teater skal sette opp en ny versjon av Pelle politibil i Bodø. Dette kan da ikke være alt? Nei, det er det ikke. Et prosjekt som løftes fram er en trilogi med det sørsamiske teatret Åarjelhsaemien Teatere. Alle tre forestillingene vises i Bodø i åpningsuka. Bodø, eller Bådåddjo, er også samisk. Det er pite- og lule-samisk område. Lulesamisk er et veldig lite språk, men pitesamisk er enda mindre. Det er et nesten utdødd språk. Vi får krysse fingrene for at det finnes krefter som kan redde dette språket. Det har tidligere vært mye motstand mot det samiske i Bodø. Da byen satte opp skilt med Bådåddjo på, ved innfartsveien til sentrum, for noen år siden, ble det mye bråk. Jeg synes å huske at det til og med var noen som skrudde det ned. Kanskje en fast samisk teaterscene i Bodø hadde vært noe?

Tynt teatertilbud 2

Teater er vanskelig å gjøre kommersielt interessant, sier Henrik Sand Dagfinrud som har hovedansvaret for programmeringa.

Det er ikke blitt tatt kontakt med større europeiske teater for samarbeid. Det ble sendt ut en utlysning om prosjekter i forkant av kulturbyåret. – Vi fikk svar fra noen italienske dramagrupper og et polsk figurteater, sier Dagfinrud, de skal være med på et prosjekt i samarbeid med Den Norske Turistforening der det skal være kunsthendelser på de 42 DNT-hyttene i løpet av året. Men Bryan Adams-konsert blir det, men det er nok ikke fordi han svarte på en utlysning av kulturprosjekter.

Fornøyd teatersjef

Teatersjef ved Nordland Teater, Birgitte Strid, er veldig fornøyd med at teatret er invitert inn som en del av Bodø som europeisk kulturhovedstad. Teatret har meldt på alle sine forestillinger som en del av kulturhovedstadsåret. Strid sier at de allerede er et offentlig fullfinansiert teater, slik at de ikke trenger ekstra midler for å produsere teater. Nordland Teater har sitt eget teater i Mo i Rana, det er et godt stykke unna Bodø. Selv om teatret turnerer over hele fylket, gjør Bodø2024 det nokså lett for seg selv når de innlemmer både Nordland Teater og det sørsamiske teatret Åarjelhsaemien Teatere inn i kulturhovedstadstatusen sin. For Bodø har altså ikke et eget teater. I Bodø bor det 53 000 mennesker, i Bodø kommune bor det over 80 000. Bodø er en av de to store byene i Nord-Norge.

Musikk

Åpningsseremonien med HKM Sonja. Foto: David Engmo

Nei, Bodø er ingen teaterby, men det kan det jo bli. Byen har sin egen friteatergruppe – Salten Friteater. Et rikt revyliv har de også. Men for å få et godt, profesjonelt teater trengs vilje og penger. Det Bodø har, er et godt musikkliv. For rundt ti år siden ble konserthuset Stormen bygd. Mye motstand var det. Det er dyrt å bygge konserthus, det kostet 1,2 milliarder. Men du verden for et hus! Det er fantastisk flott der det ligger godt synlig nede på kaia. Det rommer også et nydelig bibliotek. Konsertsalen er bygd for å passe til Leif Ove Andsnes – han har hytte på Kjerringøy, rett utenfor Bodø. Men det var et godt valg, for lydforholdene er enormt bra. Arktisk Filharmoni som er Nord-Norges eget orkester, og Bodø Jazz Open, er aktører i verdensklasse. Dette kan Bodø være virkelig stolt av. Stein Sneve i Avisa Nordland påpeker at etableringa av kulturkvartalet Stormen har ført til at det har grodd svært godt andre steder i byen også, han nevner nye scener og arrangører som Svømmehallen, Beddingen, Dama Di og Noua. Det som er så synd er at bystyret med Ingebrigtsen fra Høyre i spissen, har besluttet å redusere tilskuddet til Stormen. Tar man med inflasjonen, betyr det at det kommunale tilskuddet til Stormen nesten er halvert siden 2016, skriver Stein Sneve i Avisa Nordland.

Været

En av målsetningene til en kulturhovedstad er at det skal initiere nye prosjekter som skal leve videre. «Ungdom og framtid» er det den europeiske kulturhovedstaden Bodø skal satse på, sier direktøren for Bodø2024, André Wallann Larsen. Og det kan trengs. Mange unge flytter fortsatt sørover. Været blir av flere nevnt som en årsak til at ungdommene flytter. For vær er det i Bodø. I åpningstalen sin startet Larsen med de han ikke ønsket å takke – og det var Ingunn, altså orkanen som la seg rett før åpningsseremonien skulle starte. Kulturbydirektøren var så lettet at han var på gråten etter at det hasardiøse åpningsforestillinga var ferdig og lot seg gjennomføre, takket være et særs dyktig teknisk personale, og at over 15 000 bodøværinger og tilreisende hadde møtt opp.

Og så?

Åpningsseremonien, Stormen kulturhus. Foto: David Engmo

Men hva var nå dette åpningsshowet som er presentert av Raymond Enoksen og phase7 fra Berlin? Scenen er formet ørebeinet på en torsk – en otolitt. På dette beinet kan man lese hvor gammel torsken er, på samme måte som man kan lese årringene på et tre. Scenekonstruksjonen kan også minne litt om formasjonene som nordlys kan skape. Scenen er bygd på vannet i havna i Bodø. Og mirakuløst nok, har den stått i storm og orkan mens SAS-hotellet like bak har fått fasadeplater og vinduer blåst ut. Været har vært så pass ille at det ikke kunne bli gjennomført en ordentlig generalprøve, fortalte teatersjef Birgitte Strid som har hatt en finger med i regien på forestillinga. Forestillinga som varte en halvtime, hadde blant annet med dansere fra Bodø vgs og profesjonelle samiske musikere – John André Eira og Ella Marie Hætta Isaksen. Hun avslutta med en storslagen låt og med politisk snert. Før hun sang spurte hun publikum om de hadde hørt et pite- eller lulsamisk ord fra scenen denne kvelden. Og som den aktivisten hun er, åpnet hun etter at hun hadde sunget, kostymet sitt og viste fram teksten: «This is sami land». Akkurat dette ble kuttet ut i versjonen som ble vist på NRK. Men ellers var ikke åpningsshowet så veldig mye å skryte av. Det var nesten umulig å se noe som helst fordi den flotte scenen var så langt unna. Og hva var teksten den unge jenta (Hannah Schulte Strid) og den eldre mannen (Reidar Sørensen) framførte: «Alt er sirkler». Jo, jo, tekst fra Løvenes konge – «Circle of life». Selvlysende torsker på små gummibåter sirklet rundt scenen. Er det på grunn av fiskeforet i mærene at de lyser neongrønt, eller er det fordi bunnfisken torsk spiser radioaktivt avfall? En nordlandsbåt med motor kjørte forbi, full av nordlendinger i nordlandskofter og bunader, alle med hvit hud, alle smilte og vinket. Sa noen klisje? Men fyrverkeriet var flott, og byen var stappfull av mennesker. Og det blir nok forhåpentlig noen interessante kunstprosjekter utover året – vi håper på det og skal følge godt med. Kanskje blir det teater også?

Nationaltheatret: BESØK AV GAMMEL DAME

januar 13, 2025 elinlindberg8

Jan Sælid som Clara i «Besøk av gammel dame», regi: Sigrid Strøm Reibo. Nationaltheatret 2024. Foto: Erika Hebbert

Publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2024

Penger er svaret på alt

«Besøk av gammel dame» på Nationaltheatret er både velspilt og underholdende. Tematikken er evig: alt kan kjøpes, også mennesker og moral. Satiren fungerer, men kunne vært spisset mye mer.

Av Elin Lindberg

BESØK AV GAMMEL DAME av Friedrich Dürrenmatt.

Oversatt av Øyvind Berg. Bearbeidet av Oda Radoor og Sigrid Strøm Reibo

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenografi og kostymer: Katja Ebbel

Koreografi: Oleg Glushkov

Lysdesign: Martin Myrvold

Musikalsk leder: Synnøve Gustavsen Ovrid

Maskør: Nina König

Dramaturg: Oda Radoor

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 8. mars 2024

Besøk av gammel dame hadde premiere på selveste kvinnedagen. Motivet er klassisk – hovedpersonen vender tilbake til åstedet for å få hevn for en udåd som er begått. Friedrich Dürrenmatts stykke er satt opp flere ganger i Norge. Sist på Trøndelag Teater i 2014. Det ble satt opp første gang på Nationaltheatret i 1957, bare ett år etter at det kom ut. Da var det Lillebill Ibsen som spilte den søkkrike Clara Zachanassian. Nå er det Jan Sælid – og det gjør han veldig fint! Han spiller en Clara som har fullstendig kontroll over omgivelsene. Hun utstråler tung autoritet.

Teatret trenger penger!

Forestillinga starter egentlig før vi engang er kommet inn i teatret. Både Ibsen- og Bjørnson-statuene utenfor Nationaltheatret har fått kledd på seg presenninger, der det står «Vi venter på gammel rik dame». For det er pinlig påtagelig at Nationaltheatret er i veldig dårlig stand. Dette mer enn hinter scenografien på hovedscenen også til med sine presenninger og stillaser. Skuespillerne rusler inn. Stukkaturbiter fra taket faller ned. Det sukkes. «Her spilte vi Ibsen», sier legen (Trond Høvik). «Her urframførte vi Grieg», sier kunstneren (Heidi Goldmann). «Her sang Kirsten Flagstad Didos klage», sier presten (Øystein Røger). Ja, det var da dette var en kulturby. Nå er byen omdøpt til Güllen. Det betyr flytende avføring, altså organisk møkk.

Alt kan kjøpes

Nei, det står ikke så bra til i Güllen. Hjørnesteinsbedriften er nedlagt. Byen er konkurs og hele byen går på trygd. Men så kommer altså den søkkrike Clara Zachanassian på besøk. Hun tilbyr byen fantasillioner med penger mot at byen tar livet av mannen som svek henne stygt i ungdommen, Alfred Ill (Ola G, Furuseth). Hun var fattig og gravid, han valgte en annen som var rikere. Kan menneskene i denne lille byen la seg kjøpe? Vil de gå over lik for å bli rike? Satiren er morsom. Vi gapskratter ikke, men vi humrer ofte. For eksempel når Læreren (Helene Naustdal) ber orkesteret om en E for å starte på velkomstsangen «Din tanke er fri» og bommer fullstendig på tonen, men synger freidig i vei mens hun dirigerer energisk. Og vi humrer når Clara presentere sin ektemann nummer sju – en svenske som heter Ingvar og er en møbelprodusent som hun bytter ut med en ung filmstjerne, før hun til slutt ender opp med sin mann nummer ni som er nobelprisvinner i litteratur og som snakker så poetisk på vestlandsk. Her kan alle kjøpes.

Økonomisering

Sigrid Strøm Reibos regi er tett, med fin flyt uten dødpunkter.

Det dyktige orkesteret som består av Synnøve Gustavsen Ovrid, Martin Heggli Mellem, Solveig Wang, Johan Hansson Liljeberg, er på scenen hele tida. De skaper alt fra toglyd til heftig klubb-musikk. De glir også fint med i den sceniske flyten. Gradvis endrer Güllen seg. Fra å være verdens tristeste og fattigste sted blir det nå mer rikdom og glamour. Plutselig har alle fått seg nye sko. Så kommer luksusvarene på løpende bånd. Alle kjøper på krita. De opparbeider seg en enorm gjeld. For alt kommer jo til å ordne seg når bare noen tar ansvar for å få drept Alfred – aller helst han selv. Det sniker seg fram et gufs av uhygge, men det er mest hygge. Jeg savner at satiren er enda mer skjerpet og spisset.

Fattigdom

Sveitsiske Friedrich Dürrenmatt skrev stykket ikke lenge etter at andre verdenskrig var slutt. Oppgjøret med korrupsjon og enkeltmenneskers skyld var viktig. Temaet er evig, dessverre.

Menneskene i Dürrenmatts stykke er svake. De er lette å styre. De er tomme og egentlig helt uten en indre moral. Karakterene er egoistiske og bare ute etter å skaffe seg egne fordeler. Er de onde? Er de dumme? Ja, kanskje det. De er i hvert fall ikke til å stole på. Så lenge beboerne i denne møkkabyen får ha luksuslivet sitt i fred, er alt greit for dem. For materiell fattigdom er det skumleste av alt.

Korrupsjon

«I Güllens navn avslår jeg tilbudet ditt. I menneskehetens navn. Vi vil heller leve i

fattigdom enn med blod på hendene», sier ordføreren (Silje Lundblad) tidlig i stykket når Clara kommer med sitt uhyrlig krav om at Alfred må drepes før byen og innbyggerne skal få så mye penger at de blir styrtrike. Men penger korrumperer. De snakker om «vestlige verdier» som ikke skal gis avkall på. Man kan jo lure på om korrupsjon også blir sett på som en vestlig verdi. Her kunne man jo tenke seg at det kunne vært lagt inn enda flere tydelige samtidsrelevante stikk. Innbyggerne er seg selv nok. Ordføreren smetter glatt fra sin omfavnelse av moralsk korrekt fattigdom til bejubling av materiell velstand og overflod.

Epilog

For Clara får det jo som hun vil. Det vedtas på et folkemøte i teatret – der vi som publikum er med – at Alfred må drepes. Det er Eindride Eidsvold som er journalisten som dekker dette for «media». Han har så god kontroll på oss i publikum at han kunne nok godt fått lov til å gjøre oss enda mer medspillende og dermed mer medansvarlige. Nå blir det litt halvveis. Ordføreren står igjen til slutt og starter på et nummer som blir en epilog. Alle de andre skuespillerne hopper inn i Oleg Glushkovs show-koreografi. De er tydelig at de ikke er musikal-artister, men det går passe greit. Det er sang, glitter, glamour, konfetti og dans. Skuespillernes diksjon har helt til nå vært upåklagelig, men teksten til denne avslutningssangen er litt vanskelig å få med seg. Det handler uansett om at fattigdom er fælt og at vi er kjempeheldige som er blitt så rike. Bomber og krig, det bryr vi oss ikke om så lenge vi har sportsbiler og dyre kjoler. Jeg sitter igjen med et savn etter en enda spissere samfunnskritikk, etter en enda kvassere satire.

Deutsches Theater: NORA ODER WIE MAN DAS HERRENHAUS KOMPOSTIERT

januar 13, 2025 elinlindberg8

Anja Schneider som Nora i «Nora oder wie mann das Herrenhaus kompostiert», regi: Anica Tomić. Deutsches Theater Berlin 2024. Foto: Jasmin Schuller

Publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2024

Nora, du er en bortskjemt undertrykker!

I Sivan Ben Yishais interessante overskriving av «Et dukkehjem» er det huset og ikke Nora som er hovedperson. Anica Tomić’ iscenesetting på Deutsches Theater er et intenst, beige helvete. Alle karakterene er underlagt et patriarkalsk klassesamfunn og ikke bare Torvald, men også Nora profiterer på dette.

Av Elin Lindberg

NORA ODER WIE MAN DAS HERRENHAUS KOMPOSTIERT av Sivan Ben Yishai

Oversatt til tysk fra engelsk av Gerhild Steinbuch

Regi: Anica Tomić

Scenografi: Mila Mazić

Kostymer: Drina Krlić

Koreograf: Lada Petrovski Ternovsek

Musikk: Nenad Kovačić

Lys: Kristina Jedelsky

Dramaturgi: Christopher-Fares Köhler, Jelena Kovačić

Deutsches Theater, 20. februar 2024

Langt bak på scenen står en stor konstruksjon av et hus. Det er et dukkehjem i to etasjer. En karakter som ikke egentlig har vært en del av huset – Fru Linde, men som her bruker fornavnet Christine – tar grep og drar huset fram på scenen, fram i lyset. Her skal det forskes i maktstrukturer. Christines (Natali Seelig) stemme er myk, men bestemt, og vi aner et gryende raseri. Hun spør oss i publikum om det er noe som kan forandres?

Noe er råttent

Historien i Et dukkehjem blir fortalt i et par små replikker: Nora Helmer (Anja Schneider) kommer til å forlate Torvald Helmer (Jörg Pose). Her er det de andre karakterene i stykket som skal fram. Dette er rett og slett klassekamp. Starten er klassisk nok. Nora er velpleid og har nydelig kjole med kø og perfekt hår. Det er hektiske juleforberedelser. Nora gleder seg til jul som et barn. Eller hun spiller rollen som en kvinne som gleder seg til jul som et barn så godt at alle tror på det. Jörg Pose spiller Torvald litt stivt og karikert som om han var en dukkemann og ikke en mann med makt og myndighet. Er han allerede detronisert? Han har ingen reell makt i dette stykket. Det er Nora som er den framstående maktpersonen. På tysk blir det framhevet ved at huset blir kjønnet, altså «Herr:innenhaus».

Det visuelle understreker også at dette er et hus styrt av en kvinne med penger og tid til å bruke på innredning av dukkehjemmet. Fargen på interiøret refererer til en farsott på Tik-Tok som har pågått en stund, ifølge TIME Magazine: Et eksempel av mange, er en ung kvinne – Kaeli Mae – som har lagt ut bilder og videoer av hvordan hun organiserer livet sitt – alt fra hvordan hun plasserer diabetesmedisinen sin til hvordan hun plasserer ting i kjøleskapet. Alt er veldig rent og ryddig og estetisk gjennomtenkt. Og fargene er helt nøytrale – mest i beige. Hun har 13 millioner følgere! Når alle fargene på kostymene (Drina Krlić) til herskerfolket er i beigetoner, fører det til at jeg nesten blir kvalm av beige. Beigebølgen får motstand gjennom at den farger et synkende skip. Det ulmer i et underliggende raseri i denne smått ironiske gesten som fargebruken er.

Arbeiderkamp!

Nora er til stede og den viktigste maktfaktoren i stykket. Anja Schneider spiller henne både inderlig og realistisk, og som et helt troverdig og levende nåtidsmenneske. Hun er en klassebevisst kvinne fra øvre middelklasse som har overlevd i over 140 år (Et dukkehjem ble publisert i 1879). En annen som har overlevd i 140 år er barnepiken Anne-Marie (Steffi Krautz). Hun får ikke historia si spilt ut, men kort gjenfortalt. Hun forlot sine egne barn, sin egen familie, for å være tjener hos Helmers. Hun tjener penger som hun sender hjem for at barna skal få mat og utdanning. Datteren hennes har sendt henne to brev, en gang da hun ble konfirmert og et annet da hun giftet seg. Akkurat det siste får et tragikomisk skjær, men at dette er livsvilkårene til mange i den rike, vestlige verden er tragisk nok sant.

Bybudet (Peter René Lüdicke) som kommer med julepakkene til Nora og som bare har én replikk: «50 øre», får også en framtredende plass. Han kommer syklende stadig vekk for å minne oss om sin eksistens, han kjemper for arbeidsvilkårene til profesjonelle skuespillere i små roller. Og det skal mange til for å opprettholde et Herr:innenhaus. Det er kokker, sjåfør, sekretær, Nora og Torvalds terapeuter og parterapeuten deres (Irina Fedorova, Christian Herschmann, Lena Hollenstein, Elisabeth Jessen, Gerwin Kästner, Lennart Mohren og Tanja Watoro). Uten alle disse er Nora ingen. Når hun i en sekvens står alene på scenen og ikke har noen å agere med og ikke får noe tekst, fordi suffløren også er gått, har hun ingenting å si. Hun roper ut, men det er bare et svakt ekko av hennes egen stemme som høres. Historien som sitter i veggene, svarer.

Teaterhistorie

Torvald leser på mobiltelefonen sin at da stykket ble satt opp i Hamburg for første gang, ble Nora igjen, hun dro ikke. Ibsen kalte dette for skammelig, men han skrev selv en ny slutt. Stykket ble utgitt i København og det ble en stor suksess. Historien fortelles og feires på scenen. Først gjennom en lett ironisk danseversjon av «Wonderful, wonderful Copenhagen». Så tablåer av den kjernesunne, tyske familien til Wagner-musikk. Alt til innspilt voldsom applaus. Det fungerer ikke så verst, men det blir kanskje en litt vel pedagogisk kjekk og grei historietime.

Det er opprøret mot det bestående patriarkatet og klassesamfunnet – og alt det det Helmerske hus står for som skal ha hovedfokus her. Likevel får Ibsens tekst skinne i noen sekvenser. Det er for eksempel teksten fra tredje akt der Nora forteller Torvald hvordan hun opplever ekteskapet og sin rolle i det. Det er nydelig presist spilt. Og Ibsens tekst beviser at den fortsatt er levedyktig, men samfunnet teksten er skapt i, er ikke det.

Forandring nå!

Det ulmer i grunnen under Noras hus. Arbeiderne beveger seg rundt i huset. Vi ser bare lommelykter, små, men sterke lys som beveger seg fra etasje til etasje. De fyller hele huset. Seinere kryper de på golvet. Vi ser ikke ansiktene, bare mange som ruller og kravler med lys i stedet for øyne. Huset er truet. Det er Christine som danser tarantellaen. Hun er som besatt og maner til kamp. Sivan Ben Yishais tekst inneholder også en rant som Christine framfører til slutt. Nå dytter hun huset bak på scenen igjen og lukker de store branndørene. Huset er begravd, det er klart til å komposteres. Hun roper på alle makkene og insektene som skal bryte dette huset ned til kompost. Som en helgen for de små – for fotnotefolket, for de som ikke har noen stemme, for dem som ikke har makt – roper hun ut, og forsikrer oss om at makkene, de kommer!

Forandring?

Nora oder wie man das Herrenhaus kompostiert er ei forestilling som lever videre i meg etter at den er ferdig. Som forelegget Et dukkehjem i sin tid stilte spørsmål ved samfunnsstrukturene, gjør også denne det. Begge stykkene viser at forandring til det bedre er mulig. Kvinners stilling i de fleste samfunn i verden er styrket etter at Ibsens stykke ble publisert, selv om det selvsagt ikke bare er på grunn av Et dukkehjem. Men hvordan er det med trua på en revolusjon nå? Det er jo ei stund siden det ble etablert at de store ideologiene er døde. Tror vi på at de ikke-privilegerte, eller de som ikke har reel makt, kan gå til angrep på maktstrukturer og bryte dem ned? Og hva er dette herskerhuset? Er det borgerskapet? Den hvite kvinnen? Den privilegerte øvre middelklassen? Eller er det rett og slett vi som sitter i publikum? I hele Europa foregår det demonstrasjoner for tida. Bønder kjører traktorene sine inn til de store byene. De har med seg gjødsel, og de tenner fyr på bildekk. I Frankrike vises de godt i de gule vestene sine. De kjemper for å kunne tjene så bra at de kan overleve som bønder. Om ikke akkurat frihet er med i parolen, så er likhet og brorskap det. Storminga av den amerikanske kongressbygninga 6.januar i 2021 – var det et blindt forsøk på kompostering av et herskerhus? Kompostering er komplisert.

Ja, forandring

Stykket adresserer nok ikke all undertrykking og alt opprør i verden, selv om det kan argumenteres for at det henger sammen. I Nora-versjonen på Deutsches teater handler det først og fremst om at alle karakterene er underlagt et patriarkalsk klassesamfunn og at ikke bare Torvald, men Nora også profiterer på dette. Nora er ikke lenger et frigjøringsikon, hun er en del av problemet. Hun er en undertrykker. Christine tar tak. Hun er på utsiden av herskerhuset, men hun er heller ikke fri. Hun drar fram dukkehuset på scenen som om de båndene (beige selvfølgelig) hun drar i er en slags navlestreng. Hun er knyttet til huset, strukturen. Eller er hun født av det? Hun er en kvinne som er i stand til å handle. Hun drar fram problemet for oss, viser oss det. Det er som om hun også roper det kjente slagordet «Ingen er fri før alle er fri».

Men det er likevel ikke helt klart hva det er slags forandring Nora oder wie man das Herrenhaus kompostiert peker på. Eller er det nettopp det som er poenget? At stykket bare roper ut at noe er råttent, at noe må forandres, uten at det peker på noe tydelig alternativ?