publisert på shakespearetidsskrift.no november 2024
Lekende erindringsarbeid
Verk Produksjoners Solaris bruker Stanislaw Lems kultroman fra 1961 og Andrej Tarkovskijs filmatisering fra 1972 til å undersøke hva skuespillerarbeid er, hva teater er og hva det menneskelige er. Det blir det en meningsfull, leken og kjærlighetsfull hyllest til teateret.
Av Elin Lindberg
SOLARIS av Verk Produksjoner
Inspirert av Stanislaw Lem: Solaris og Andrej Tarkovskijs filmatisering av romanen
Av og med: Fredrik Hannestad, Saila Hyttinen, Anders Mossling, Per Platou,
Solveig Laland Mohn, Håkon Mathias Vassvik, Jakob Oredsson, Espen Klouman Høiner, Adam Manthey Steen, Camilla Eeg-Tverbakk og Vilde Jønland.
Black Box teater, premiere 31.oktober 2024
Stanislaw Lems science fiction-roman Solaris har inspirert mange til å skape nye verk. Andrej Tarkovskijs filmatisering har kultstatus, men romanen er også filmatisert av Steven Soderbergh. Og så er det Solaris korrigert, Øyvind Rimbereids langdikt som feirer 20 år i år. Det er iscenesatt flere ganger. Jeg kjenner stoffet godt siden jeg har skrevet masteroppgave om nettopp dette diktet.
Hvorfor Solaris igjen?
Romanen handler om den fjerntliggende planeten Solaris som er dekket av et mystisk hav som er en slags organisme, eller bevissthet, som kan skape duplikater av mennesker fra hukommelsen til dem som kommer nær den. Forskerne som oppholder seg på romstasjonen som kretser rundt planeten, har nok å gjøre med å forholde seg til sine egne manifesterte minner. Siden de ikke får gjort jobben sin, blir psykologen Chris Kelvin sendt opp for å slå fast om forskningen på romstasjonen skal opphøre på grunn av manglende resultater. Men også Chris blir fanget i sin egen minneverden.
Det fremmedes fremmedhet var noe Stanislaw Lem arbeidet mye med i sitt forfatterskap. Et berømt sitat fra romanen som også Verk Produksjoner bruker i sitt program, er: «We have no need of other worlds. We need mirrors. We don’t know what to do with other worlds». En av grunnene til at romanen – og filmene og diktsamlinga – inspirerer igjen og igjen til nye verk, er kanskje nettopp dette behovet for speiling og for å undersøke hva det menneskelige egentlig er.
I rommet
Midt i rommet i den store salen på Black Box teater står en mellomvegg. Den er svart og perforert av vertikale striper. Foran står en lang og bred benk. Den kan sittes på og fungere som scene. Bak veggen ligger små hauger med tekstiler. Ei øks i en hoggestabbe og en mikrofon på stativ står på høyre side. Bak på scenen, bak den semitransparente veggen danser en mann (Håkon Mathias Vassvik). Han er naken, bevegelsene hans ser spontane og frie ut, de ser ikke koreograferte ut. Ja, det ser ikke koreografert ut, men vi vet at dette er teater. Allerede her er vi inne i diskusjonen om hva teater og representasjon er. Mennesket er avkledd – hva er mennesket? Dansen til rytmisk klubb-aktig musikk varer og varer. Verk Produksjoner har tidligere jobbet med en annen av Andrej Tarkovskijs filmer – Stalker. Felles for disse filmene er, blant annet, at de dveler lenge, lenge og poetisk ved enkelte scener. Dansescenen er kanskje en hommage til dette langsomme og poetiske?
På scenen
Etter dansesekvensen kommer alle de fem aktørene på scenen. De har på seg diverse artige, teatrale kreasjoner som blir en vellykka kontrast til de etter hvert realistiske historiene de kommer til å fortelle, eller minnene de kommer til å dele. Espen Klouman Høiner har på seg en beige-brun kjole med klirrende magedansbelte over trange svart-hvit-stripete bukser og grønne snabelsko. Solveig Laland Mohn har lang, skinnende kappe. De andre (Saila Hyttinen, Anders Mossling og Håkon Mathias Vassvik) har klær med glitter, rysjer og dyretrykk – alt tilsynelatende tilfeldig satt sammen. Alle er røft og teatralt sminket. Anders Mossling har så mye leppestift at han minner om en klovn. Kostymene og sminken får sin egen posisjon i en slik likestilt dramaturgi.
Fortellingene
Da Verk Produksjoner satte opp Stalker på Black Box teater for noen år siden, intervjuet de personer om deres forhold til filmen. Utdrag fra disse intervjuene ble en del av sceneteksten. Denne gangen er det minner fra et langt liv med og i teateret som deles. Skuespilleres egne tekster om sitt arbeidsliv er ofte anekdoter, det er det stort sett også her. De nokså korte anekdotene er ikke om store dramatiske ting, men om minner der spørsmål om deres eget arbeid som skuespillere har dukket opp på forskjellige vis. Anders Mossling forteller om hvordan han jobbet da han var elev hos et teater jeg kjenner godt, Institutet för Scenkonst, eller Istituto di Arte Scenica som holdt til i Pontremoli i Italia. Selv om det kan virke som han ironiserer en smule over det arbeidet som er gjort der, kan det se ut som om nettopp utdannelsen i fysisk teater er det som har gjort Mossling til en svært god fysisk skuespiller.
Poetikk
Historiene Verk Produksjoner forteller, tar utgangspunkt i dem selv og minner de har fra sitt eget liv i teatret. Det reflekterer – speiler – livet med skuespillerarbeidet. De blir som i romanen – som de også flittig refererer til – opptatte av seg som mennesker, ikke av det fremmedes fremmedhet. De fordyper seg i minner for å forklare seg og sitt virke. Og nettopp det er interessant og severdig. Som i Solaris-foreleggene aktiveres fortida, og gjennom minnet materialiseres den. Espen Klouman Høiner knytter skuespillerarbeidet sitt til minner. For å etablere et imaginært rom med dører og vegger slik at publikum kan se det for seg, henter han fram et minne om hvordan besteforeldrenes hus så ut. Gjennom mime viser han hvor veggen er, og knytter minnet om ei gjenstridig dør til hvordan han fysisk må jobbe for at vi som publikum også skal «se» døra. Det blir en erfaren skuespillers arbeidsdemonstrasjon. Klouman Høiner er en glimrende formidler, det han viser og forteller blir aldri bare teknisk og tørt. Med de teatrale virkemidlene gjør han noe lignende som det romanen gjør med ord og filmen med bilder.
Verk Produksjoner har vært opptatt av reflektere over arbeidet sitt også i tidligere verk – for eksempel i Manifest United (hm, da jeg skrev om dem i 2018 så jeg ikke den åpenbare fotballag-referansen..) der de knytter arbeidet sitt til, eller undersøker det opp mot, kunstneriske manifester fra forrige århundre. Kunstnerlaget i Verk jobber kontinuerlig med sin egen poetikk. Kanskje kan det cerebrale havet på planeten Solaris for Verk bli en metafor for selve teateret med sine mange mulige virkemidler for manifestering?
Mennesket estetiske oppdragelse
Før jeg gikk til Black Box teater og så Solaris hadde jeg vært på UiO og hørt en forelesning av Christian Refsum om Friedrich Schillers brev om menneskets estetiske oppdragelse. Schiller er jo kjent som den store tyske, klassiske dikteren som har skrevet «Ode til gleden» og mange skuespill som fortsatt settes opp. Men nettopp hans tanker om leken, gleden, fantasien, kreativiteten og det sanselige synes jeg henger godt sammen med hvordan Verk Produksjoner jobber. Schiller framhever det viktige ved leken gjennom begrepet lekedrift (spieltrieb). «Mennesket leker bare når det i full forstand er menneske og det er bare helt menneske når det leker», sier Schiller – og det synes jeg passer godt til Verk Produksjoners arbeid. Enhver kunstner bruker jo seg selv i arbeidet sitt, Verk bruker sine egne minner – inspirert av Solaris. Minnene vi får presentert kan vi kjenne oss igjen i, de kan minne om våre egne erfaringer. Dette gjør fortellingene relevante for oss som publikum. Schiller var ikke bare opptatt av enkeltmennesket, men av at den estetiske oppdragelsen skulle skape gode samfunn. Det å beskjeftige seg med fantasi, det sanselige, leken var veien til den gode moral og til nettopp det gode samfunn.
Alle spill og kunstformer har regler. Gjennom trening og øving lærer vi oss hvordan vi har en viss frihet innen de rammene som er gitt i spillet – det er viktig å understreke at det kreves øving over tid. Lekenheten blir som et emblem for Verks kunstneriske arbeid. Det kan forhåpentligvis peke utover seg selv som kunstnerisk kollektiv, til en mulig speiling i oss som publikum og samfunn.
Det fremmede?
Verk er mer opptatte av å forske i det som egentlig er kjent, men som det er svært tilfredsstillende å få begrepsliggjort. Flere av de medvirkende i stykket er stipendiater ved Kunsthøgskolen i Oslo. Solaris er en del av stipendiatprosjektet til Fredrik Hannestad og Saila Hyttinen. Å ta utgangspunkt i Lems roman som handler om forskning og fiksjon er et smart prosjekt i denne sammenhengen. Men hvordan forholder Verk seg til det fremmede og det fremmedes fremmedhet som Lem var så opptatt av? Det kan jeg ikke se at de er opptatte av i det hele tatt. I foreleggene åpnes det opp for en stor redsel og angst i møte med det uforklarlige. Det finner vi ikke hos Verk. I en scene brukes en dyremaske, en har ansiktet skjult av en parykk, en har en spiss, grønn hatt på hodet, to går med overdimensjonerte moon-boots og holder store runde speil foran seg. Underliggjørende og interessant visuelt, illustrerende, men ikke skremmende. Speilmotivet i Solaris er knyttet til fremmedgjøring og eksistensiell angst. Akkurat dette formidler ikke Verk. Det hadde vært interessant å se om Verk i framtidige produksjoner klarer å nærme seg noe slikt, om de kan nå en enda mer eksistensiell dybde. Uansett er Verks Solaris, som flere av de foregående forestillingene deres, full av kjærlighet til teatret og en gave til dem som er glade i det teatrale teatret.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 