Stikkord: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift

Teater Innlandet: MENS VI VENTAR PÅ GODOT

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2012

Tradisjonell og teksttrugen

 

(Hamar): Oppsetjinga er velspelt og solid, men tilfører ikkje noko nytt til stykket.

 

AV ELIN LINDBERG

 

Samuel Beckett: MENS VI VENTAR PÅ GODOT

Oversatt av Åse-Marie Nesse og Halldis Hoaas

Regi: Harald Hoaas

Scenografi: Milja Salovaara

Dramaturg: Halldis Hoaas

Teater Innlandet, Hamar 13. mai 2012

 

Dette modernistiske meisterverket av eit stykke er blitt sett opp utallige gonger sidan urpremieren på Théâtre de Babylone i Paris i 1953. Sikkert òg i mange ulike versjonar. Men det kan verke som om stykket har ein resepsjonstradisjon det er vanskeleg å endre på. For kvifor settes stykket så ofte opp med gamle menn kledd i usexy dressar og skitne underbukser? Er det i eit forsøk på å få mennesket desse karakterane i stykket representerer, til å framstå som kjønnslaust? Sjølv om Gogo (Nils Sletta) og Didi (Torgeir Fonnlid) ikkje er så rocka som salige Jokke Nilsen, kan eg ikkje fri meg frå å tenkje på verselinjene «Ketsjup på skjorta, sennep i ræva» fleire gonger oppsetjinga gjennom.

 

Aksis mundi

Eit vesentleg element i Beckett sitt stykke og i oppsetjinga til Teater Innlandet, er treet. Sjølv om stykket i god modernistisk ånd har lausrive seg frå tradisjon og historie, ligg det referansar til mytologi og religiøse forteljingar her. I mange verdsbilete er det treet som er i sentrum av menneska si verd. Yggdrasil, i den norrøne tradisjonen, kunnskapens tre i den bibelske genesis, Buddha sitt hellige fikentre. Når C.S. Lewis skaper si legendariske Narnia-verd er det òg med  eit tre i sentrum. I Mens vi ventar på Godot er treet i sentrum av verda nesten daudt. Det er ikkje brukande til noko særleg. Ikkje kan Gogo og Didi hengje seg i det – til det er greinene for svake, dei kjem til å knekke. Ikkje gjer det særleg ly eller skydd frå farar – Gogo blir til stadigheit banka opp. Ikkje kan ein gøyme seg bak det — til det er det alt for lite. Trass i dette blir dei verande på denne staden som om dette treet, anten dei vil det eller ikkje, representerer midten av verda for dei, aksis mundi. Dette er sentrum i verda av årsaker dei for lengst har gløymt.

Denne staden ved treet er kanskje mennesket sin siste stoppestad. Ein uuthaldeleg og trøysteslaus stad. Didi og Gogo er ein slags vaktarar  av denne staden som står og vippar heilt på grensa til å vere ein stad der mennesket ikkje kan leve. Det er òg noko sterkt regressivt i at mennesket vender tilbake til denne staden der alt byrja. Ein stad som kanskje har vore eit paradis for nokon ein gong. No bur det ingen Gud her, berre denne noko fråverande Godot. Men det er eit slags håp i verda, mennesket er trass alt i live.

 

Det marginale

Nils Sletta og Torgeir Fonnlid gjer ein fin jobb som Didi og Gogo. Dei held det gåande med små trivielle handlingar som blandar seg med dei største og mest eksistensielle tema. Det går frå problem med sko som gneg til om dei ikkje berre likegodt skal ta livet av seg. Det trivielle og det eksistensielle vert likestilt. Didi og Gogo er gamle og avfeldige, menneskelege eigenskapar begynner å bli borte. Didi kan til dømes ikkje le lenger. Prostataproblem har sett ein stoppar for det.

Stykket som tragi-komedie blir godt ivaretatt i Teater Innlandet sin versjon. Pozzo (Randolf Walderhaug) og Lucky (Robert Skjærstad) kjem inn som to vrengebilete av det menneskelege.  Dei er sminka som klovnar, men held seg med dei tradisjonelle Mens vi ventar på Godot-klea.

«Summen av verdas tårer er konstant, det same gjeld for latteren», seier Pozzo. Publikum verken ler eller gret, men skodespelarane maktar å halde på interessa vår så lenge stykket varer. Med Pozzo og Lucky kjem vi enda lenger inn mot grensa til det totalt umenneskelege. Til noko som er på grensa til å ikkje kunne gjerast til omgrep, til språk. Og nært det irrasjonelle på ein brutal og poetisk måte.

Pozzo kjem inn med noko verdsvant over seg. Han har med seg tenaren sin Lucky. Pozzo tek seg ein kvil og pratar med Didi og Gogo. I mens står Lucky stum og fastfrosen og held dei tunge koffertane til Pozzo i staden for å sette dei ned. Ei totalt absurd, djupt servil og sjølvpinande handling. Lucky står for den sterkaste scena i oppsetjinga. Denne monologen er plassert midt inni dramaet som en slags kjerne i Mens vi ventar på Godot. Lucky slepp taket i koffertane og det materielle og kjem med ein tekst som er så uforståeleg og så vill at han opnar opp eit svart hol. Vi ser stjernetåker og verdas skaping og undergang i det svarte tekstholet av ein monolog. Opninga mot det immaterielle og førspråklege er nesten skremmande. Framføringa av monologen er presis og heilt over grensa til galskap. Framifrå!

 

Dei naive

Didi og Gogo har levd eit langt liv, men har noko naivt og barnleg over seg. Sjølv om Didi blir banka opp kvar natt har han likevel tillit til andre menneske. Ein gut (Robin Øverby) kjem med bod frå Godot. Guten får funksjon som ein slags engel, ein som bringar bod frå ein høgareståande til menneska. Godot kjem ikkje i kveld, seier guten, men han kjem i morgon. Og sånn går no dagan. Det skjer ikkje mykje. Det skjer eigentleg ingenting. Liva til Didi og Gogo verkar heilt meiningslause. Med Pozzo og Lucky skjer det endring. Når dei kjem att er Pozzo blitt blind –  «Like blind som Fru Fortuna», seier han sjølv. Lucky er igjen servil og stum. Dei fortsett ut av scena og inn i evigheita, mens Didi og Gogo blir. Og blir. Og blir.

— Vel, skal vi gå? Seier Didi.

— La oss gå. Seier Gogo.

Og så blir dei verande.

Slik ender stykket. Om lag på same måten som Beckett sin roman The Unnamable (1953) ender:  «I can’t go on. I go on.»

Trass i at oppsetjinga til Teater Innlandet er svært traust og tradisjonell er ho vellukka. Skodespelarane er samspelte og gjer eit godt arbeid, dramaturgien er fin og regien tett nok. I programheftet står det ein tekst av Harald og Halldis Hoaas – regissøren og oversetjaren/dramaturgen i oppsetjinga. Dei skriv om bakgrunnen for stykket og knyt det opp til den andre verdskrigen, til ein svært konkret kontekst. Greitt nok. Men det er likevel det eksistensielle og djupt menneskelege som framleis gjer inntrykk i Mens vi ventar på Godot.

 

 

 

 

 

 

 

 

Sille Dons Heltoft og Grith Ea jensen: WOMOON ”fra bunad til burka”

elinlindberg8

Sille Dons Heltoft og Grith Ea jensen: WOMOON ”fra bunad til burka”

Musikk: Deborah Vlaeymans

Kostymer: Birgitte Erikson

Teknikk: Søren Knud Christensen

Grafikk: Mads Thorsø Nielsen

Black Box Teater, premiere 9.februar 2012

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2012

Remediering av feminisme

Dokumentarteaterprosjekt som mangler litt tyngde og presisjon.

 

Av ELIN LINDBERG

Mens de gamle feministene trekker seg tilbake og hevder at enhver kultur må ta sin egen likestillingskamp, tropper yngre feminister opp og tar til orde for en mer global likestillingsstrategi. Det er nesten noe fortvilende i at hver generasjon skal være nødt til å ta denne kampen for at kvinner skal ha en selvfølgelig likestilt posisjon med menn. Men fortsatt er for eksempel kvinnerepresentasjonen i de fleste kunstfelt lavere enn mannsrepresentasjonen. I et intervju med kunsttidsskriftet Kunst + fortalte nylig årets festspillutstiller Marianne Heier at det bare er omtrent 20 prosent kvinnerepresentasjon i norske kunstgallerier. Men som Heier også sa i dette intervjuet: ” Det handler om å ta plass, ikke vente på å få plass, så gammeldags er det fortsatt”. Og det er nettopp det Sille Dons Heltoft og Grith Ea Jensen gjør. De tar sin plass og dykker ned i en refleksjon over kjønnsroller, kultur og væremåte. Intensjonen er god, men de skulle kanskje jobbet enda mer med stoffet for å kunne si noe mer vektig og gi det en tydeligere form.

 

Urtid

På den lange lista i forestillingas program over personer skaperne av Womoon ønsker å takke, står Kirsten Dehlholm øverst. Hva hun har tilført prosjektet står det ikke noe om, men nettopp dette at Dehlholm som en av verdens ledende scenekunstskapere, står som en slags beskytter for slike prosjekt er fint. Hun har på en måte også røtter tilbake til teknologisk visuell scenekunsts urtid. Og det er nettopp bilder fra en urtid som først møter oss i Black Box’ lille sal. På tre skjermer vises fargefelter, en slags stjernetåke og ”hvit støy” – slik det kunne se ut på tv-skjermer i gamle dager. I følge astronom Knut Jørgen Røed Ødegård er denne ”hvite støyen” rester fra The Big Bang, fra universets begynnelse. Det blir en slags dans ut av vekslingen mellom bildene på skjermene. De samme elementene gjentas. Ligger det en fatalisme i at alt gjentas slik?

 

Klær skaper folk

Sille Dons Heltoft og Grith Ea Jensen sitter bak et bord til høyre på scenen. Dons Heltoft i en merkelig, heldekkende, men tettsittende, rutete drakt. Jensens kostyme er skyhøye platåsko, slike som var mote på 90-tallet og en grønn body – litt science fiction-look. Etter den ganske lange urbilde-seansen kommer Jensen ut. Hun forsikrer oss om at hun skal smile under hele forstillinga, slik at hun ikke virker så streng og at Sille skal holde seg alvorlig, slik at hun ikke virker fjollete. Det understrekes at identitet er noe som skapes. Igjen og igjen. Identitet blir slik ingen statisk posisjon. Men i hvilken grad har individet makt til å skape sin egen identitet? Heltoft og jensen holder fram at identitet er noe som skapes i samspillet mellom aktører.

 

 

Hvem er du?

Jensen stiller personlige spørsmål til publikum: Hvilke sko bruker du til hverdags? Hvilken farge har du på undertøyet? Er du lett å påvirke? Det manes til selvrefleksjon.

Tekstfragmenter kommer som voice-over og på skjermene. Kvinner som samtaler, først og fremst om påkledning. Her tas det ikke stilling. Ingenting ses som riktig eller galt. Tekstfragmentene strømmer over i hverandre og kommer til å nærme seg poesi.

”Den 13.juli skrev jeg på facebook-profilen min: I dag tok jeg på meg en burka og begynte å gråte,” sier Jensen. Vi får en video der to kvinner går over Besseggen ikledd burka, lydsporet er norsk folkemusikk. Det ser litt upraktisk ut med burka på fjelltur, men bildene har ingen stor slagkraft. Noe lignende kommer senere i forestillinga med en lengre videosekvens der en nesten naken kvinne – hun er ikledd skistrømper og skisko – går på ski i en ørken. Kanskje det er fordi bildene er så pass vakre og dermed ligner reklamebilder at de ikke makter å formidle en kritikk eller en refleksjon i en særlig tungtveiende grad.

 

FNs kvinnekonvensjon

Forestillinga presenterer FNs kvinnekonvensjon for oss og det pekes på svakheter i Norges oppfølging av konvensjonen. Her savner jeg et bredere perspektiv. Det er synd ikke anledningen brukes til å påpeke at USA er det eneste vestlige landet som ennå ikke har ratifisert denne konvensjonen. For det er virkelig hårreisende og enormt provoserende.

”Det er viktig at vi kan dele rom, uten nødvendigvis å dele verdier”, sier Jensen i forestillinga. Det er vel det samme som demokrati. Hvilket ståsted har Jensen og Heltoft? Snakker de om mangfold eller multikulturalisme, at vi virkelig lever i samme rom, eller at mennesker lever i etniske grupper som lukker seg rundt seg selv? Her savner jeg mer tydelighet.

 

F-ordet

”Skal vi si f-ordet?” Jensen stiller det retoriske spørsmålet til Heltoft. F-ordet er ”feminisme”, viser det seg. Feminisme er altså ikke helt stuerent i denne sammenhengen? Litt tekst om hva feminismer kan være kommer her. Det er jo trist at dette må gjentas og gjentas til det kjedsommelige, men patriarkalske maktstrukturer er seig materie å forandre på. Til slutt kommer både Jensen og Heltoft ut og forteller at Woomon er konstituert som en bevisstgjøringsorganisasjon. Finfint. Men det blir kanskje litt for mye snakk om klesdrakter og overflate i forestillinga, jeg savner et enda grundigere dykk ned til underliggende maktstrukturer. Og jeg savner modigere formmessige grep.

 

 

 

 

Stockholms Stadsteater, Riksteatret, Nationaltheatret: Tre versjoner av Frøken Julie

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2012

Tre versjoner av Frøken Julie

En er klassisk og teksttro, en forsøker litt krampaktig på oppdatering og en konsentrerer seg om det mellommenneskelige.

 

 

Av ELIN LINDBERG

 

 

August Strindberg: FRÖKEN JULIE

Regi: Helena Bergström

Scenografi og kostymer: Charles Koroly

Stockholms Stadsteater, Stora Scenen, premiere 28.oktober 2011

 

Da August Strindberg i 1888 skrev stykket om denne unge overklassekvinnen som  forfører sin fars tjener fungerte det relevant i forhold til samtidens kjønns- og klasseforhold. Både klasse- og kjønnskonflikter finnes ennå, men i forestillinga på Stora Scenen på Stockholms Stadsteater finnes de vel egentlig ikke. Både Frøken Julie, Jean og Kristin er for like hverandre til at konflikten blir troverdig. De er pene, hvite mennesker som snakker samme språk. Forestillinga spilles i et land der kronprinsessen for ikke lenge siden giftet seg med den ikke adelige treneren sin, på en måte en slags tjener, uten at ser ut til å ha ført til noen katastrofe – kronprinsessegemalen er jo hvit og snakker et dannet svensk.  Norges kronprins giftet seg med en kvinne som blant annet hadde bakgrunn som servitør. Men en klasse/kjønnskonflikt ble allikevel storpolitikk i fjor da lederen av Det internasjonale pengefondet, Dominique Strauss-Kahn, hadde tatt for seg av tjenerskapet, en afroamerikansk stuepike var blitt voldtatt. Han blir frikjent, hun blir svertet. Disse to tilhørte både forskjellig klasse og kjønn. Vigdis Hjorth har diskutert forholdet mellom hvit, velutdannet kvinne og arbeiderklassemann i romanen Hjulskift (2007) og forholdet mellom den hvite, vestlige kvinnen og mannen fra Cuba i Snakk til meg (2010). Hun makter i disse romanene å belyse både kjønn og klassebegrep. I forestillinga på Stadsteatern blir disse konfliktene bare stående som påstander, jeg får ikke til å tro på dem, ikke med min beste vilje.

 

Spillerommet

I starten av forestillinga er bakveggene i det ganske realistiske herregårdskjøkkenet åpne. På bakveggen er det et digert foto av Frøken Julie(Nadia Mirmiran). Hun danser alene ut på scenen foran portrettet sitt. Det er midtsommeraften, skikkelsen utstråler lengsel og ensomhet. Musikken blir mer dramatisk, flere mennesker kommer inn i skumringen på bakscenen.  Julie dytter alle rundt etter sitt eget forgodtbefinnende. Det er tilløp til tango. Lyset følger bare frøken Julie. En poetisk spenning antydes her. Rommet lukkes til. Kjøkken og kostymer i 1930-40-tallsstil.

Tjenerne Kristin (Sofi Helleday) og Jean (Björn Bengtsson) er på kjøkkenet, scenen er stor, menneskene blir svært små her. Det kan virke som om det ikke bare er premierenerver, men dødsangst som lyser ut av øynene på de små menneskene på den store scenen. Kristin og Jean kysser og har seg litt på kjøkkenbordet. Frøken Julie ser dem – hun vil ha Jean.

Kjøkkenet er i kjelleretasjen, men det er ikke noe liv i etasjen over. Vel er greven bortreist, men det kjennes ikke som om det er noe reelt trykk og press fra oven. Selv ikke når klokken som signaliserer at Greven er kommet hjem ringer, kjennes det ut som om at overklassens trykk er truende nok.

 

Casting

Frøken Julie er en kompleks rolle. Ikke bare er hun en viljesterk, bortskjemt og autoritær overklassekvinne, hun er også lidenskaplig selvdestruktiv. Og hun har en uimotståelig utstråling. Nadia Mirmiran har absolutt gode skuespillerkvaliteter, men hun blir litt svak som Frøken Julie. Jean er også en tøff rolle. Rollen er aggressivt målbevisst. Han har sjarm og karisma. Han har klatreevne og oppdrift. Men her tror jeg ikke helt på Jeans kompromissløse avansement, selv om han klatrer i trapper og ligger med frøken Julie. Og jeg spør meg selv gjennom forestillinga om han er pasjonert nok. Vil han nok?

Kristins rolle er litt enklere enn de to andre. Hun holder seg bare nedenunder. Hun er en konserverende kraft. Hun har klassebevissthet. Hun vil at forholdene skal være som de er. Hun har en Gud, en Prest og en Greve, det er hennes autoriteter og patriarker som hun sverger troskap mot.

Det er et absolutt pre at skuespillerne ikke bruker mikrofoner! Det gjør dem mer nærværende enn de ellers kanskje ville vært.

 

Relevans

Tilfører Helena Bergström noe nytt til dette stykket i sin regidebut? Neppe. Men jeg tar meg i å ønske, når Bergström kommer opp på scenen for å ta applaus etter at forestillinga er ferdig, å se en skuespiller som ligner henne selv i rollen som Frøken Julie. Hun har en utstråling som fullstendig tar glansen fra alle de andre skuespillerne der hun står på scenen under applausen. En skuespiller med noe som ligner hennes kraft som Julie og et tjenerskap som ikke tilhører det tilgodesette hvite samfunnet, ville kanskje vært litt av det som skulle til for å få dette stykket til å ha relevans i dag. Slik det spilles på Stadsteatern blir det tro mot Strindbergs tekst, men ikke mot stykkets prosjekt om å si noe samtidsrelevant om kjønn og klasse..

 

 

 

August Strindberg: FRØKEN JULIE

Oversatt av Trude Marstein

Regi: Kristina Kjeldsberg

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Riksteatret 20.januar 2012

 

 

Et forsøk på oppdatering

Er det i det hele tatt mulig å gjøre August Strindbergs Frøken Julie aktuell og relevant i 2012? Hovedproblemet med Strindbergs såkalte Naturalistiska sorgespel er at de er så daterte. I Faderen er hovedkonflikten at mannen aldri kan vite sikkert at det barnet som blir sagt er hans virkelig er hans. Med dagens DNA-prøver er ikke det vanskelig å sjekke i det hele tatt. Case closed. I Frøken Julie er det sosiale fallet med grevedatter som har sex med tjener, uopprettelig. Etter den seksuelle frigjøringen i Skandinavia ville ikke dette føre til noe slikt fall i dag. Bunnen faller slik ut av Strindbergs stykke. I hvert fall i Skandinavia. I andre deler av verden vil det kanskje fortsatt ha gyldighet?

 

Kristina Kjeldsbergs oppsetning på Riksteatret åpner opp for at den mest interessante karakteren i Frøken Julie kanskje ikke er kvinnen, men mannen. Riksteatrets forestilling legger til tekst der det ymtes om en mann som kanskje ikke er så ofte å finne som teaterpublikum, men som det er viktig og interessant for også teatergjengere å kjenne til. En mann som forakter sosialdemokratiet, som er nyliberal, ny-pietist, sexist, som forakter det han ser på som feministstaten. En mann som vil opp og fram i samfunnet og som ikke skyr noen midler for å komme til topps. Denne mannen er en maktfaktor på mange vis, det er nyttig å vise ham fram. Kan Strindbergs Frøken Julie brukes til det?

 

Klasse og kjønn

Riksteatrets oppsetning har en sexy innpakning. Sceneteppet er et stort foto av Frk Julie (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) på en høy, skjønn hest. Frk Julie ser på oss med et strengt og forførende blikk der hun sitter. Jean (Sigurd Myhre) går rundt blant publikum og tilbyr øl. Han og Kristin (Ester Marie Grenersen) er tjenerne på gården eller godset, sjefen er dratt til byen etter en mottagelse her. Settingen er for så vidt både troverdig og realistisk. Hvis bildet av et klassesamfunn i Norge skal presenteres er det mye realisme i å sette servitører opp mot mennesker med medfødt kapital. Servitører er de minst organiserte arbeidstakerne, de har ofte dårlige og uforutsigbare arbeidsvilkår.

Det etableres et slags innenfor og utenfor i denne oppsetninga. Utenfor sceneteppet står det to mikrofoner. Her snakkes det med publikum. Ofte tilsynelatende improvisert tekst. Stykket, tematikken kommenteres. Innenfor sceneteppet spilles spillet. Dette er en god idé. Dette kunne fungert som er slags redning eller rettferdiggjøring av oppsetninga, men det fungerer ikke så godt fordi terskelen, mellom de to nivåene, innenfor og utenfor, ikke blir tydelig nok. Forskjellen mellom de to nivåene kunne vært mye mer ekstrem og gitt mulighet til større dybde.

 

Status quo

Frk Julie går ganske rett på sak. Hun forfører Jean. Kristin godtar mannens utroskap. ”Det er forskjell på menn og kvinner”, sier hun, ”menns lidenskap er ustyrlig, kvinnen må være villig til å ofre noe.”

Det seksuelle spillet mellom Frk Julie og Jean minner tidvis mer om sm-sex enn om noe som har med klassekamp å gjøre, til det er konflikt mellom sex og klasse for utvisket hos oss. Den seksuelle leken framstår bare som et overflatisk spill. Karakterene spiller/leker at dette har fundamental betydning for dem.

Skuespillerne gjør en god jobb. De spiller stykket forholdsvis lytefritt. Problemet ligger ikke her. Selv om noen noe umotiverte sangstrofer fra Frk Julie gir en litt lei følelse.

Scenebildet er vakkert med store foto. Mye syriner og grønt gras. Det er forsommerstemning, men det berusende som kan finnes i det lyseste døgnet i året er ikke så framhevet. Må realismen i stykket bort for at en teatral realisering skal fungere?

 

 

August Strindberg: FRØKEN JULIE – et spill om makt

Oversatt av Jens Bjørneboe

Regi: Victoria H. Meirik

Scenografi: Ingrid Tønder

Nationaltheatret, Amfiscenen, 28.februar 2012

 

Mørk og rå, med vilje til å ta risiko

I Strindbergs originaltekst skrev han inn et skyggespill midt i stykket. I Nationaltheatrets forstilling får dette skyggespillet en rolle i Ingrid Tønders scenografi. Midtsommernattsfesten på Grevens slott vises som vage skyggeprojeksjoner på bakveggen. Det er høylydt sorl og snakk og tecknomusikk med tung bass. Det er en hektisk, febril og urovekkende stemning. Denne scenografiske løsningen gir et mindre statisk scenebilde enn det på Stadsteatern og Riksteatret. Av og til blir skyggebildene av dansende mennesker litt for pene, de blir litt for flinke til å danse. Jeg savner en tanke mer råhet her.

Sangeren Andreas Kjerkol Elvenes tilfører melankoli og mørke.

 

Herskap og tjenere

På Nationaltheatret har man tatt inn over seg hvem dagens tjenerskap oftest er. Kristin (Andrea Bræin Hovig) snakker her med snev av polsk eller østeuropeisk aksent. Hun sier ”schærlihet”, ikke ”kjærlighet”. ”Når man vil være folkelig, så blir man vulgær”, sier Jean (Hermann Sabado) om herskapet og jeg kan ikke fri meg fra å tenke på Kjersti Holmen i sine mange buskisroller. Å la Holmen spille Julie er et svært godt valg, det er flott med en voksen kvinne i denne rollen, det gjør det hele mer troverdig. Den lidenskapelige selvdestruktiviteten kommer godt fram hos Skolmen. Det er fine frampek mot et tragisk utfall i spill og regi. Erotikken er mørk og urovekkende. Ja, forestillinga formidler en følbar eros/thanatos-spenning.

 

Mørke

Teksten i Jens Bjørneboes oversettelse er en god del hakk stødigere enn Trude Marsteins noe sleivete versjon i Riksteatrets oppsetning. Den virker absolutt ikke utdatert. Men nå er heldigvis ikke oppdateringen av stykket spesielt krampaktig i Nationaltheatrets versjon. I denne oppsetninga blir maktspillet mellom menneskene mer eksistensielt og åpent for flere lesninger. Spenninga i spillet påvirkes av flere ting. Spillet mellom Jean og Julie er noe ujevnt. Denne kvelden blir det litt surr og rot. Suffløsen må trå til rett som det er. En mobiltelefon på første rad begynner å ringe, telefonens eier blir høylydt bedt om å forlate salen av andre i publikum. Det er mulig dette ga skuespillerne hjelp til å tenke tanker som: ”Dette går til helvete!”, ”Dette går jævlig dårlig!” Det kommer noe brutalt avkledd over forestillinga som kler den godt.

Forestillinga framstår som vellykka. Den forteller om et menneskes tragiske fall og om ensomhet, melankoli, svart lengsel og livssmerte. Julie blir også en troverdig representant for den norske middelklassen som tar sin privilegerte posisjon med selvfølgelighet. En posisjon som blir sett på med ulmende forakt av et stadig mer internasjonalt tjenerskap.

 

 

Nationaltheatret: OMSORG

elinlindberg8

 

 

Publisert i norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2013

Omsorgsfullt teater

Vellykket og velformulert om eldre og deres pårørende

 

AV ELIN LINDBERG

 

OMSORG

Regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens

Scenografi: Olav Myrtvedt

Dramaturger: Oda Radoor og Mari Vatne Kjeldstadli

Nationaltheatret, Bakscenen, onsdag 6.november 2013

 

 

Det finnes så mange triste og fæle historier om sykdom og død, om uverdige forhold på sykehjem, om eldre som er redde og ensomme og om eldre som sliter med smerter og depresjon. Mye av dette blir vi minnet på i denne forestillinga. Allikevel føler jeg meg oppstemt på vei ut av teatersalen. Jeg føler meg lettere enn jeg var da jeg gikk inn til forestillinga. Jeg føler meg trøstet. Jeg har rett og slett fått litt omsorg. Alle har vi erfaringer med død på en eller annen måte. Vi er de levende, noen har dødd fra oss. Det å være en pårørende kan være en svært ensom ting. Man kan føle seg hjelpeløs og utilstrekkelig. Nettopp på grunn av at denne rollen som pårørende er så knyttet til dette kjentes det trøstende og støttende å være en del av det fellesskapet denne forestillinga skapte. Den hadde en lindrende effekt.

 

Tredelt

Forestillinga er delt i tre. Delene har på en måte overskriftene: ”Nå”, ”Framtid” og ”Fortid”.

Bakscenen på Nationaltheatret kan ikke romme så mange publikummere per forestilling. I første del sitter vi tett og trangt på puter og dingler med beina på et høyt stillas rundt spillestedet. Vi ser alt i fugleperspektiv. Vi ser ned på fire sykehjemssenger, nattbord, sofa, teakbord med duk, husfred og en klumpete messinglysestake, bokhyller i teak med gamle bøker, et gammelt spisebord, en rullestol. Det er slik et sykehjem ofte ser ut.

Martens og Goksøyr satte i 2011 opp forestillinga Foreldremøte på Nationaltheatret. Her var vi en del av et foreldremøte i barnehagen. Vi satt på små barnehagestoler og rundt oss spilte skuespillerne et realistisk foreldremøte. Barnehage og sykehjem er to institusjoner som rammer inn livet vårt i vår del av verden. Forestillinga Omsorg starter i den ene enden av livet. I mørket hører vi en kvinne som ynker seg. Hun har det vondt. Er det en gammel kvinne på sykehjem som ligger og dør? Kvinnen roper og ynker seg lenge. Til slutt høres barnegråt. Et barn er født. Lyset kommer på. Det er skarpt og klinisk. Vi er på et sykehjem. Hit kommer både mødre og fedre til slutt. Realistiske scener fra et sykehjem i Oslo utspiller seg. Det eneste som kanskje ikke er så realistisk er at pleierne stort sett er hvite og etnisk norske. De gamle hjelpes opp til frokost. Noen er mer rørlige enn andre. En mann (Ole Johan Skjelbred) sitter og våker over sin døende mor (Anne-Karin Kjeldset). En eldre mann (Fred Borg) faller på vei ut av sengen og blir liggende.  En sengeliggende, eldre mann (Haakon Aars) vaskes mens han småprater med pleieren (Andrine Sæther). Ved frokostbordet sitter en dement kvinne (Inger Johanne Ravn) og en deprimert eldre kvinne (Maj Johansen). En kvinne (Oddrun Nøring) sitter stille for seg selv i utkanten av scenen. Sykehjemsbeboeren Nina Røhder er svært aktiv og ganske surrete, hun vanner husfreden med rød saft og er svært geskjeftig med å ”hjelpe”, hun kan finne på hva som helst hvis pleierne snur ryggen til et øyeblikk. Hennes velmenende og anarkistiske virksomhet setter hennes egen og andres sikkerhet i fare. De eldre skuespillerne har masse energi og er så pass spillekåte at stemningen blir ganske lun og godmodig. De simultane scenene er som hentet rett ut av et hvilket som helst sykehjem. Realistisk er også det besøkende barnebarnets (Gina Bernhoft Gørvell) frustrasjon over mormorens situasjon. Pleierne Laila Goody, Mattis Herman Nyquist, Nader Khademi og Andrine Sæther gir masse omsorg og nærhet til beboerne på dette sykehjemmet slik de fleste omsorgsarbeidere gir på et helt ordinært sykehjem.

 

Framtid

I den andre delen av forestillinga inviteres vi ned fra plassene på stillaset og inn i stua på sykehjemmet. Vi sitter som i et debattforum og publikum blir oppfordret til å fortelle sine egne historier. Andrine Sæther forteller at skuespillerne hatt vakter på sykehjem i arbeidet med forestillinga. Mange historier kommer fra publikum. De fleste av oss har en eller annen historie fra erfaringer med syke- og gamlehjem. En mann forteller om moren sin som sier at hun heller vil dø enn å komme på sykehjem. En forteller om familien sin i Tunis der storfamilien passer en pleietrengende gammel far. Spørsmål kommer opp: Hvordan kan de eldre behandles individuelt? Det er 60 % eneboere i Oslo – hvilken omsorg kan disse få på sine gamle dager? Løsninger presenteres: En kvinne som arbeider i eldreomsorgen forteller at hos dem arbeides det systematisk med beboernes nettverk. En annen kvinne foreslår at pårørende organiserer seg på samme måte som foreldre organiserer seg gjennom FAU i skolesystemet. Arkitektur blir også løftet fram som noe som har betydning. En mener det er en god idé at ungdom som tidligere ble kalt inn til militærtjeneste, nå kalles inn til samfunnstjeneste i eldreomsorgen. Det kommer i det hele tatt mye omsorg opp i denne sekvensen. Vi bryr oss. Vi vil så vel.

 

Fortid

I forestillingas siste del spiller Kai Remlov, Laila Goody og Liv Bernhoft Osa de voksne barna som rydder opp etter at mor er gått bort. De slitne bøkene og pyntesakene som nå ikke lenger tilhører et sykehjem, men et barndomshjem, legges i esker. Ting fordeles mellom dem. Hjemmet tømmes. De voksne barna rydder også opp i sine forhold til foreldrene. Og de rydder opp i forholdene seg imellom som søsken. Det hele er svært realistisk. Det kommer fram mye grums og smerte i denne ryddeprosessen der de som voksne konfronteres med sin fortid som barn. Barndommen er ikke bare fortid, den er også en del av dem som voksne.  Forestillingas tittel har dobbelbetydning. ”Omsorg” kan deles opp til ”om sorg”. I siste del av forestillinga er det en slik sorgprosess vi gjennomlever. De voksne barna har, hver og en, motstridende følelser for, og erfaringer med, moren sin. De kjemper med hverandre om eierskap til den avdøde. Skuespillerne er gode og troverdige. I god realismeånd møter vi oss selv i dem. Forestillinga er konfronterende. Den både rører og berører oss. Den vil noe med oss både på individplan og som samfunn. Goksøyr og Martens har laget nok ei forestilling som sier noe vesentlig om det store i det lille livet.

 

 

Teater Ibsen: PEER GYNT

elinlindberg8

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2013

Ujevn Peer Gynt

Flere gode skuespillerprestasjoner, men forestillinga mangler en klar grunnidé.

 

Av Elin Lindberg

 

Henrik Ibsen: PEER GYNT

Regi: Jose Luis Valenzuela

Scenografi/kostymer: Mette Jacobsen

Komponist: Guttorm Guttormsen

Med bl.a. Kåre Conradi, Sylvia Salvesen, Jan Ø. Wiig, Jørgen Wiig Salvesen, Kari Onstad Winge, teatergruppen Masken og Kongelig Norske Marines Musikkorps.

Teater Ibsen, Karljohansvern, Horten, 7.september 2013

 

Det nedlagte forsvarsverket på Karljohansvern i Horten er en idyllisk plett. For denne forestillinga er det bygd et amfi og en spilleplass der deler av det nyrestaurerte forsvarsbygget og vollen ut mot sjøen tas i bruk. Spillestedet og den allerede eksisterende scenografien inviterer til spektakulære, teatrale bilder. Her blir stedet brukt forholdsvis greit, men litt for pent og forsiktig.

Ansatsen i forestillinga gir også bud om letthet – Den Kongelige Norske Marines Musikkorps spiller og marsjerer kanskje i overkant livlig og energisk foran begravelsesfølget til den navnløse nordmannen fra stykkets 5.akt. Denne Norske Hedersmann, en slags Isak Sellanrå, ofret sitt liv for å livberge sin lille familie, han var en ydmyk mann som bygde landet – og han var seg selv. Dramaturgisk er det et godt grep å starte forestillinga med å sette Peer i kontrast til den navnløse. Men ved å gå rett over i scenen med Peer og Mor Aase (Sylvia Salvesen) der løgnen i alt sitt vesen tematiseres, begynner forestillinga å sprike – hva er grunnideen her?

 

Lappeteppe

Kåre Conradi gjør en god jobb som Peer. Han spiller dynamisk og står støtt og flott som midtpunkt i oppsetninga. Samspillet fungerer fint i flere av scenene, men er ofte isolert fra sammenhengen i stykket. Forestillinga bærer preg av å være satt sammen av for mange ulike deler. Den mangler en klar helhet.

 

Ved å bruke aktører fra amatørteatergruppen Masken skapes nok ringvirkninger som lokalt engasjement rundt forestillinga – og det er jo positivt, men det er en kunst å integrere amatører i ei slik forestilling. Et spillested som dette krever stor presisjon av aktørene – og av regissøren. I denne forestillinga blir amatørene stort sett brukt som en slags pynt og illustrasjon av teksten. De står oppstilt som servitører med flotte oppsatser på fatene i scenen med Peer som forretningsmann, de er bryllupsgjester på Hægstad, de bebor Dårekisten og er begravelsesfølge. Det virker som om det er vanntette skott mellom amatørene og de profesjonelle i oppsetninga. Det er synd. Et bedre samspill mellom disse ville bidratt til større helhet. Velger en å bruke amatører i en profesjonell oppsetning bør de integreres bedre enn det er gjort her.

 

Folkelig

Forestillinga har mange folkelige trekk. Her er det buskissex i scenen med seterjentene. Rundt Anitra er det pole-dancing. Anitra er latexkledd domina med pisk. Eksotisk, men litt krampaktig.

Kåre Conradi spiller sin Peer godt og med alvor, men alvoret og den potensielle eksistensielle dybden strever med å komme fram fordi flere av medspillerne hans heller kaller på latter enn på alvor. Bevares, det finnes masse humor i Peer Gynt, men her kommer den ikke til sin rett for det kan se ut som om flere intensjoner kræsjer og kommer i konflikt. Her kunne samspillet med hell blitt finjustert.

Den grønnkleddes inngang er flott der hun (Thea Borring Lande) kommer felespillende inn. Trollene er partykledde i en slags camp-mote-stil. Det gir fart og energi og fungerer fint.  Kari Onstad Winge spiller Dovregubben – det er kjempeflott, men hvorfor må hun omtales som mann og far? Onstad Winge gjør en strålende figur i denne rolla.

 

Illustrasjon

Det er fint å sitte i publikumsamfi og se utover fjorden i seinsommerkvelden. Store og små båter kjører forbi. Fugler flyr og svømmer. Lufta er frisk og sval. Lauvskogen står fin og frodig. Av og til belyses den. Men hvorfor spilles Peer Gynt her på dette stedet? Jeg savner at det tas stilling til bruken av stedet på et eller annet plan. Det ligger et stort potensial i å skape sterke spektakulære bilder her, det utnyttes bare i forholdsvis liten grad. Mer variert bruk av lyd ligger også som en mulighet – her er det lydlige greit nok, men det blir svært flatt fordi alt går gjennom det samme høytaleranlegget. En ting er tydeligere stillingtagen når det gjelder det rent estetiske, en annen stillingtagen som ikke er gjort her er betydningen av å spille på Møringa i Horten som er et nyrestaurert militæranlegg. Hvem blir Peer på et slikt sted? Hvis stedet ikke blir diskutert på et eller annet nivå kan forestillinga lett bli stående som ganske tannlaus og bare som en illustrasjon av Henrik Ibsens tekst. Det hele kan lett bli ren rekreasjon og underholdning.

 

Solveig

Den parodisk selvoppofrende Solveig er en problematisk figur i stykket. I denne forestillinga spilles hun av Marianne Vassbotn Klasson. Hun har en sjarmerende aksent. Den klinger nesten litt russiskaktig og det er interessant. Den første scenen mellom Peer og Solveig er velspilt, den neste blir litt stiv. I avslutningsscenen kommer hun vandrende i en vakker kjole med langt blomstersmykket slør. Men det blir veldig uklart hva slags funksjon hun har. Conradis tekst blir hengende i et vakuum – hva vil forestillinga si her?

Det er flott at Teater Ibsen tar i bruk spillesteder utenfor teaterhuset, det er også fint med bruk av lokale aktører. Forestillinga har gode partier, men som helhet er det en del mangler. Naturens egen lyssetting er allikevel fantastisk der mørket senker seg over Peer Gynt og hans siste ord i den svale kvelden.