Teater Ibsen: PEER GYNT

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2013

Ujevn Peer Gynt

Flere gode skuespillerprestasjoner, men forestillinga mangler en klar grunnidé.

 

Av Elin Lindberg

 

Henrik Ibsen: PEER GYNT

Regi: Jose Luis Valenzuela

Scenografi/kostymer: Mette Jacobsen

Komponist: Guttorm Guttormsen

Med bl.a. Kåre Conradi, Sylvia Salvesen, Jan Ø. Wiig, Jørgen Wiig Salvesen, Kari Onstad Winge, teatergruppen Masken og Kongelig Norske Marines Musikkorps.

Teater Ibsen, Karljohansvern, Horten, 7.september 2013

 

Det nedlagte forsvarsverket på Karljohansvern i Horten er en idyllisk plett. For denne forestillinga er det bygd et amfi og en spilleplass der deler av det nyrestaurerte forsvarsbygget og vollen ut mot sjøen tas i bruk. Spillestedet og den allerede eksisterende scenografien inviterer til spektakulære, teatrale bilder. Her blir stedet brukt forholdsvis greit, men litt for pent og forsiktig.

Ansatsen i forestillinga gir også bud om letthet – Den Kongelige Norske Marines Musikkorps spiller og marsjerer kanskje i overkant livlig og energisk foran begravelsesfølget til den navnløse nordmannen fra stykkets 5.akt. Denne Norske Hedersmann, en slags Isak Sellanrå, ofret sitt liv for å livberge sin lille familie, han var en ydmyk mann som bygde landet – og han var seg selv. Dramaturgisk er det et godt grep å starte forestillinga med å sette Peer i kontrast til den navnløse. Men ved å gå rett over i scenen med Peer og Mor Aase (Sylvia Salvesen) der løgnen i alt sitt vesen tematiseres, begynner forestillinga å sprike – hva er grunnideen her?

 

Lappeteppe

Kåre Conradi gjør en god jobb som Peer. Han spiller dynamisk og står støtt og flott som midtpunkt i oppsetninga. Samspillet fungerer fint i flere av scenene, men er ofte isolert fra sammenhengen i stykket. Forestillinga bærer preg av å være satt sammen av for mange ulike deler. Den mangler en klar helhet.

 

Ved å bruke aktører fra amatørteatergruppen Masken skapes nok ringvirkninger som lokalt engasjement rundt forestillinga – og det er jo positivt, men det er en kunst å integrere amatører i ei slik forestilling. Et spillested som dette krever stor presisjon av aktørene – og av regissøren. I denne forestillinga blir amatørene stort sett brukt som en slags pynt og illustrasjon av teksten. De står oppstilt som servitører med flotte oppsatser på fatene i scenen med Peer som forretningsmann, de er bryllupsgjester på Hægstad, de bebor Dårekisten og er begravelsesfølge. Det virker som om det er vanntette skott mellom amatørene og de profesjonelle i oppsetninga. Det er synd. Et bedre samspill mellom disse ville bidratt til større helhet. Velger en å bruke amatører i en profesjonell oppsetning bør de integreres bedre enn det er gjort her.

 

Folkelig

Forestillinga har mange folkelige trekk. Her er det buskissex i scenen med seterjentene. Rundt Anitra er det pole-dancing. Anitra er latexkledd domina med pisk. Eksotisk, men litt krampaktig.

Kåre Conradi spiller sin Peer godt og med alvor, men alvoret og den potensielle eksistensielle dybden strever med å komme fram fordi flere av medspillerne hans heller kaller på latter enn på alvor. Bevares, det finnes masse humor i Peer Gynt, men her kommer den ikke til sin rett for det kan se ut som om flere intensjoner kræsjer og kommer i konflikt. Her kunne samspillet med hell blitt finjustert.

Den grønnkleddes inngang er flott der hun (Thea Borring Lande) kommer felespillende inn. Trollene er partykledde i en slags camp-mote-stil. Det gir fart og energi og fungerer fint.  Kari Onstad Winge spiller Dovregubben – det er kjempeflott, men hvorfor må hun omtales som mann og far? Onstad Winge gjør en strålende figur i denne rolla.

 

Illustrasjon

Det er fint å sitte i publikumsamfi og se utover fjorden i seinsommerkvelden. Store og små båter kjører forbi. Fugler flyr og svømmer. Lufta er frisk og sval. Lauvskogen står fin og frodig. Av og til belyses den. Men hvorfor spilles Peer Gynt her på dette stedet? Jeg savner at det tas stilling til bruken av stedet på et eller annet plan. Det ligger et stort potensial i å skape sterke spektakulære bilder her, det utnyttes bare i forholdsvis liten grad. Mer variert bruk av lyd ligger også som en mulighet – her er det lydlige greit nok, men det blir svært flatt fordi alt går gjennom det samme høytaleranlegget. En ting er tydeligere stillingtagen når det gjelder det rent estetiske, en annen stillingtagen som ikke er gjort her er betydningen av å spille på Møringa i Horten som er et nyrestaurert militæranlegg. Hvem blir Peer på et slikt sted? Hvis stedet ikke blir diskutert på et eller annet nivå kan forestillinga lett bli stående som ganske tannlaus og bare som en illustrasjon av Henrik Ibsens tekst. Det hele kan lett bli ren rekreasjon og underholdning.

 

Solveig

Den parodisk selvoppofrende Solveig er en problematisk figur i stykket. I denne forestillinga spilles hun av Marianne Vassbotn Klasson. Hun har en sjarmerende aksent. Den klinger nesten litt russiskaktig og det er interessant. Den første scenen mellom Peer og Solveig er velspilt, den neste blir litt stiv. I avslutningsscenen kommer hun vandrende i en vakker kjole med langt blomstersmykket slør. Men det blir veldig uklart hva slags funksjon hun har. Conradis tekst blir hengende i et vakuum – hva vil forestillinga si her?

Det er flott at Teater Ibsen tar i bruk spillesteder utenfor teaterhuset, det er også fint med bruk av lokale aktører. Forestillinga har gode partier, men som helhet er det en del mangler. Naturens egen lyssetting er allikevel fantastisk der mørket senker seg over Peer Gynt og hans siste ord i den svale kvelden.