Haugesund Teater: Hedda Gabler

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Anna Ladegaard (Hedda) og Fabial Heidelberg Lunde (Assessor Brack), iHedda Gabler. Haugesund Teater 2025.
 Foto: Haugesund Teater

Heddas plysjhelvete

Hedda Gabler på Haugesund Teater er velregissert og velkomponert med et teatralt og fysisk spill som kan minne litt om tegneserieestetikk. Det er løst, ledig og godt, men litt grunt. Og Hedda – hun er bare ond, hva skal vi med henne?

Av Elin Lindberg

Hedda Gabler av Henrik Ibsen

Regissør, komponist og lyddesigner: Øyvind Osmo Eriksen

Scenograf og kostymedesigner: Bård Lie Torbjørnsen

Lysdesigner: Joakim Foldøy

Haugesund Teater, 8.mars 2025

Scenerommet på Haugesund Teater er så dekket av mjuke plysjaktige gulvtepper at vi må ha på oss poser på skoene. Fargene er i beige/lys grå og lys lilla. Publikum sitter på begge sider av en liten teppelagt oppbygning i midten av rommet som er ovalt. Skuespillernes kostymer er stort sett i myk fløyel. Alt er nesten kvalmende mykt. Kremhvite, lette gardiner dekker inn rommet – og alle som er i det. To objekter i lyst tre blir etter hvert til ukomfortable, «moderne» møbler – et bord og en stol. Tre store blomsterbuketter, tett pakket inn i cellofan, ligger på bordet. Alle disse elementene står egentlig også i Henrik Ibsens sceneanvisning til stykket. Rommet er altså ekte ibsensk og det er smart og vellykka oppdatert. Hos Ibsen legges det opp til realistisk spill, her er stilen mer teatral.

Fysisk spill

Tante Julle blir jo ofte spilt som en komisk karakter, det blir hun også her. Ane Skumsvoll spiller henne overdrevent omsorgsfull og kontrollerende, hun er til og med rundt og børster litt på skuldrene til et par publikummere hun går forbi. Hun har kraft og fart og holder fint taket på Jørgen Tesman (Pål Fredrik Kvale). Jeg savner likevel litt mer dybde. Den forrige Tante Julle jeg så, var i Kjersti Horns nylige versjon på Det Norske Teatret der Geir Kvarme spilte rollen. Han tilførte en sårbarhet som var virkelig fin og som ga menneskelig dybde til denne karakteren. Pål Fredrik Kvale er god som Tesman. Han er ikke stakkarslig og tuslete her, men har masse futt og fart og et overstadig godt humør. Og han er så hjertelig naiv. Fabian Heidelberg Lunde spiller Assessor Brack som en passe manipulerende sleiping. Malene Wadel får fint fram en sårbarhet hos Thea Elvsted og Manish Sharma er troverdig som alkoholikeren Eilert Løvborg. Forhistorien til disse to sistnevnte kommer klart fram, og det hjelper dem til å ikke blir flate figurer.

Urent farvann

Manish Sharma (Ejlert Løvborg).
 Foto: Haugesund Teater

«I denne tolkningen speiler vi Ibsens tekst mot Haugesunds egen virkelighet, der fasade kan overskygge innhold. Heddas indre uro reflekterer byens dilemma: Hvordan leve autentisk i en verden der overflaten skinner, men dybden kan føles grunn?» Dette står i programmet, og det er interessant med en lokal vri, en undersøkelse av stykkets møte med lokale forhold. Haugesund blir stort sett skult bak de prydelige gardinene. Her er det nok ikke så forskjellig fra andre byforhold rundt i verden, for vi får egentlig ingen direkte hint om at vi er i Haugesund. Er det en egen virkelighet i Haugesund som er veldig forskjellig fra andre norske småbyer? Dette blir uklart for meg.

Motsetningene dypt og grunt er i spill. Å ha som utgangspunkt at «dybden kan føles grunn» er litt problematisk. Her kan man ende opp med at selve oppsetninga blir grunn. Altså at man ikke får undersøkt menneskelige livsforhold, eller at man ikke kommer til bunns i en menneskelig tragedie. Hedda-karakteren kommer her til å lide litt under dette.

Noe som er en styrke i oppsetninga, er musikken og lyddesignen. I starten hinter musikken og lyddesignen til klassisk, borgerlig musikk på en presis måte som løfter uttrykket. Innslag med lyd av kråker et annet sted i stykket, hinter til horror-estetikk og gir assossiasjonen «a murder of crows» – en flokk kråker altså, men som på engelsk gir et frampek om forestående død.

Onde, onde Hedda

Ofte blir Hedda Gablers dårlige behandling av sine medmennesker forklart med at hun er generalens datter og en kvinne som ikke har noen plass i samfunnet. I Ibsens stykke er hun ikke bare aristokrat, men er også blitt oppdratt nærmest som en militær av sin far. Hun er vant til livrékledde lakeier og fine ridehester. I Hedda Gabler i Haugesund er ikke dette særlig synlig. Anna Ladegaards Hedda blir derfor stående i et tomrom uten denne tydelige bakhistorien, ja, det blir litt grunt, selv om Ladegaard spiller henne virkelig dynamisk og godt. Det blir ikke troverdig at hun ikke kan finne ut av å leve sitt eget liv i dette teatrale Haugesund – hva er det egentlig som stopper henne? Det er som om fallhøyden hennes er for lav til at det blir en troverdig tragedie her. Som hos Ibsen er hun også her en bortskjemt rikmannsdatter som er blitt trofékone til en hun egentlig ikke vil ha. Det ligger et selvhat og en selvdestruksjon i karakteren som hun vender utover helt til hun vender all kraften som ligger i dette, mot seg selv. Den karakteren som virkelig faller, er Eilert Løvborg. Og her klirrer det i glass i de tusen hjem og puber i byen. Manish Sharma spiller så troverdig tragedien og fallet til en alkoholiker som sprekker etter å ha jobba så hardt for å komme seg ut av avhengighet og klart å skape et storverk. Men Hedda, hun blir stort sett bare ond.

Hva skal vi med Hedda?

Anna Ladegaard (Hedda).

Nei, denne oppsetninga er slett ikke så verst. Den har helhet i det visuelle og i lydarbeidet. Den bruker rommet fint. Det fysiske skuespillerarbeidet er flott og interessant, og presist utført. Menneskene i stykket kjeder seg og plager livet av hverandre, om man da ikke som tante Julle, er omsorgsperson, eller som Tesman og Elvsted opptatt av å samle og systematisere andres stoff – de kunne sikkert blitt kjempegode på KI. Men hva vil man egentlig med Hedda her? Hun er sutrete og barnslig, slem og ond. Vi får ingen medlidenhet med henne. Er hun en umulig figur i dag? Er det liv laga for ei rik, bortskjemt jente? Tar Hedda livet av denne gammelmodige kvinnerolla når hun skyter seg med generalens pistol som om hun er aktør i en krig – en kamp mot at en rolle som trofékone skal være mulig? Kampen har foregått inni henne. Selvhatet og selvdestruksjonen og ondskapen har forvitret henne fra innsiden. Selvmordet hennes på Haugesund Teater foregår ute i kulissene et sted. Vi hører et lite, dumpt skudd. Er vi kvitt denne trofékona nå? Vel, det spørs..

Det Norske Teatret: FORBRYTAR OG STRAFF

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Kirsti Refseth i Forbytar og straff, regi: Julia Marko-Nord. Det Norske Teatret 2025
 Foto: Ole Herman Andersen

Rommeleg roman, flat framsyning

Det Norske Teatret lukkast berre delvis med å gjere Kathrine Nedrejords roman Forbryter og straff til teater. Raseriet, redsla og refleksjonane etter ei overfallsvaldtekt er ei vesentleg forteljing, men dramatiseringa blir noko for flat. Kirsti Refseth som eg/ho kjempar med stoffet som ein krigar i bur.

Av Elin Lindberg

FORBRYTAR OG STRAFF

av Kathrine Nedrejord

Omarbeiding for scenen: Tora von Platen og Julia Marko-Nord

Til nynorsk ved Inger Johanne Sæterbakk

Regissør: Julia Marko-Nord

Scenograf og kostymedesignar: Sven Haraldsson

Komponistar: Sara Parkman og Hampus Norén

Lyddesignar: Anton Sundell

Lysdesignar: Per Willy Liholm

Dramaturg: Tora von Platen

Det Norske Teatret, Scene 2, urpremiere 7.februar 2025

Kirsti Refseth er på scenen når vi kjem inn i teatersalen. Scenerommet er ein kvit boks. Veggane av kvitmåla papplater. Det verkar trongt, klaustrofobisk. Refseth har stor, grå genser, flate sko og elles svarte klede. Ho verkar noko utilpass. – Hei! seier ho. Lyset i salen er på. Eit par spreidde «hei» kjem frå publikum. Ho rører seg noko stivt, og vi synest litt synd på henne der ho er fanga i eit kvitt bur. I dei siste oppsetjingane er har sett med Refseth, har ho spela kvinne frå øvre middelklasse med suveren stålkontroll på seg sjølv og omgjevnadane. Mellom anna i Ellen Babić på Det Norske Teatret i fjor haust. Korleis skal no dette gå? Eg/ho i romanen er jo ikkje berre reflekterande, ho er rasande og sjølvutleverande.

Teksten

Sceneteksten er omsett til nynorsk, men han høyrer vi ikkje så mykje til for Refseth snakkar trønderdialekt. Og eg frydar meg over det. Eg klarar ikkje heilt plassere han, i starten kjem det òg inn noko som kan minne om ein svensk klang, men det er berre fint. Dialektbruken gjer at stoffet blir meir truverdig, han er med på å gjere ho/eg til eit meir unikt individ, det gjev personlegdom til rolla samstundes som det bygger opp om det sjølvbiografiske i Nedrejord sin tekst. Nedrejord skriv jo sjølv det som blir kalla «radikalt bokmål» med former i romanen som «heimlaus» og «lyge» som òg er med på å skape eit munnleg og personleg preg. For forteljinga er personleg. Ho handlar om overfallsvaldtekta Nedrejord opplevde i Paris i 2017 og om tida og livet hennar frå overgrepsmannen blir identifisert fram til han blir dømd.

Eg/ho

Etter valdtekta er hovudpersonen blitt ei anna. «Ho» er kvinna ho var før. «E ha bestæmt me for å fortæl om han», om lag sånn startar eg/ho, sånn startar òg romanen til Nedrejord. Det er han, valdtektsmannen, som skal få historia si. Sånn går det heldigvis ikkje. Nedrejord har sjølv sagt at litteraturen ofte interesserer seg meir for forbrytaren, enn offeret. Ja, eg/ho prøvar å fortelje om han, men så er det så mykje liv og kraft og stemme og ord i eg/ho at det ikkje går. Ho har eit liv. Ho får ein kjærast ho flyttar saman med. Kjærasten blir skissa opp av Refseth, kanskje litt utydeleg, men greitt. Kjærasten blir ei forankring i det verkelege livet for eg/ho medan ho kjempar mot forbrytaren som òg har teke bustad i ho/eg på eit vis. «Kanskje det å fortelje om han gjer han lettare å drasse rundt på. Det vil ta frå han kraft og makt», seier ho/eg.

Svart – kvitt – raudt

Julia Marko-Nords regi er noko enkel og svak. Spelet er stort sett frontalt med snev av «in-yer-face»-estetikk. Ho/eg har noko ho må fortelje oss. Regien og spelet understrekar at det er naudsynt. Marko-Nord er òg sjølv skodespelar og har tidlegare jobba saman med Refseth på Stockholms Stadsteater. Refseths spel veks gjennom framsyninga. Ho kastar snart av seg den grå, mjuke genseren og gyv på med kraft og raseri. Ho malar med store, svarte bokstavar på pappveggane rundt ho: VALDTATT.

Kirsti Refseth
 Foto: Ole Herman Andersen

Så følgjer eit raudglødande raseri. Det kokar. Fargen blir raudare og raudare. Refseth får nytta dei fysiske kreftane sine. I denne sekvensen med fargelegginga, visuelt, lydleg og fysisk blir det kraftfullt. For den traumatiserte krympar rommet, skriv Nedrejord. Når skodespelaren bryt opp det tronge rommet ho er plassert i, kan det kanskje verke som eit banalt verkemiddel, men det fungerer ikkje så verst. Kanskje det er fordi ein valdtekt er så fysisk at det trengst, og verkar helande, at skodespelaren får kjempa og bryte seg ut fysisk frå stengselet.

Dramatikken

«E trur ikkje e e kunstner lenger, voldtekta har dytta me over på den ander sia», omtrent sånn ordlegg eg/ho seg. Nei, det er ikkje alle tekster, bilete, filmar, teaterstykke om alvorlege tema som blir kunst. Noko er dokumentar, sjølvbiografi, kampskrift, terapeutisk litteratur eller andre ytringar. Når eg les at Nedrejord skriv at ho ikkje trur at ho er kunstnar lenger blir det nesten for koketteri å rekne. Boka blei så absolutt eit kunstverk. Ho blei sett høgt av lesarane og boka blei nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2023. Ja, dette er verkeleg god litteratur. Men er det blitt god dramatikk? I boka er rommet så mykje større – det er Paris, det er årstider, det er kjærleik og eit heilt liv. Sjølve språket er òg meir rommeleg og dynamisk i romanen. Forteljinga er vesentleg og viktig, men i den dramatiserte versjonen er ho blitt forflata og frykteleg snevra inn. Når ho er skore så inn til beinet som her, blir det berre ei beingrind att. Personlegdomen blir borte og då er det lite for Refseth å jobbe med. Ho står att med berre eit grunnriss, sin eigen kropp og dialekta si.

Det er synd.

To valdtekter på ei veke

Denne veka har eg sett to monologar med same tema – Prima Facie på Riksteatret og denne. Skodespelarane Kirsti Refseth og Maria Kristine Hildonen som spelte Tessa i Prima Facie, gjorde formidable skodespelarprestasjonar, det er det ingen tvil om. Begge er energiske og dedikerte i arbeidet og gjer det beste ut av materialet dei har å jobbe med. Dei er verkeleg bra!

Hildonen fekk god hjelp av koreografen Magnus Myhr, kunne det sjå ut som. Det fysiske arbeidet hennar var dynamisk og interessant og understreka handlinga på ein levande måte. Regien til den røynde regissøren Maren E. Bjørseth var presis og passe detaljert. Scenografien i Prima Facie var òg dynamisk og var saman med den svært vellukka musikken med å skape eit flott scenisk driv. Refseth får ikkje mykje hjelp frå regi til å skape scenisk driv, diverre. Her blir det litt for enkelt. Når det gjeld tekstane er det ingen tvil om at dei begge tar opp særs viktige tema – all honnør til det! Suzie Millers Prima Facie er overtydeleg og nærmast klisjéfylt i person- og miljøskildringane. Det er noko enkelt, men det er nok å jobbe med for å gjere bra teater av det. Som eg før har skrive, så meiner eg at dramatiseringa av Forbrytar og straff har manglar – kven er denne kvinna i stykket?

Terapi?

Det siste som skjer på scenen er at ho/eg tenner ti stearinlys i ein sirkel. Denne handlinga forstår eg ikkje. Kven tenner ho lys for? For andre valdtektsoffer? Ho malar seg med kvit måling. Kvifor? Er det eit slags ritual? Er det krigsmåling? Eg forstår det kompromisslause: «Eg tilgir ikkje!» I boka skjer det ei heling når forbrytaren blir dømd. Det opplevast som om alt det vonde renn av. Sjølv om ho framleis må leve med det som har skjedd, er ho blitt trudd og han får si straff. Kanskje den ikkje heilt vellukka framsyninga på Det Norske Teatret kan ha ein misjon der ho løfter fram at det er viktig å få fram historiene om valdtekt og overgrep, sjølv om det nok er svært tøft å gå gjennom prosessen det er å melde dei og få saka prøvd for retten.

Det Norske Teatret: Da vi var yngre

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Jonas Benyoub i da vi var yngre, regi: Aksel Hennie. Det Norske Teatret 2025.
 Foto: Monica Tormassy

Brakdebut

Jonas Benyoub brakdebuterer som skodespelar i Da vi var yngre. Han har truverd som Ivor, masse scenesjarm og han er kjempegod til å fortelje. Aksel Hennies regi er kanskje i enklaste laget, men med den stjerna han har med, går det greitt

Av Elin Lindberg

Da vi var yngre

av Oliver Lovrenski

Dramatisering og regi: Aksel Hennie

Scenograf og kostymedesignar: Dagny Drage Kleiva

Lysdesignar: Reidar A. Richardsen

Lyddesignar: Morten A. Jorsett

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, Scene 2, premiere 28.februar 2025

Oliver Lovrenski fekk enormt mykje merksemd då han debuterte med boka da vi var yngre i 2023. Dette var det forlaga drøymde om – ein ny roman frå innsida om ein tøff oppvekst på Oslos austkant. Boka er skrive på ein Oslo-sosiolekt henta frå ungdomsmiljø. Trass i desse spektakulære faktuma er romanen nær og kjenslevar. Tema er sorg, venskap, kjærleik, familie – i tillegg til dop og rus, og det å overleve i eit rått og tøft miljø. Eg var i utgangspunktet skeptisk til at romanen skulle bli teater – ville ikkje dette bli stivt og kleint? Men skepsisen blei gjort til skamme, og det er Jonas Benyoub si forteneste.

Guterommet

Midt på scenen er det bygd ein konstruksjonen som ei stor kasse som fungerer som ein dreiescene. Det kan sjå ut som ei forenkla bustadblokk. Her er det eit guterom. Det er lite og enkelt, ikkje noko luksus. På veggen heng ein Mike Tyson-plakat, frå taket heng ein boksesekk. Ei seng, og klede som ligg halvrotete på golvet. I boka er det mykje gateliv, men her kjem vi også inn i rommet til Ivor (eller «rommen» som han ville ha sagt sjølv). Det gjer at vi kjem endå nærare denne guten. På golvet rundt i scenerommet er det plassert boksar som òg er skjermar. I ei av dei første scenene speler Ivor dataspel med venene Marco og Jonas. Samstundes med at dei sit på kvar sin maskin og speler skytespel, snakkar dei med kvarandre. Dei snakkar om dei rådgjevarane dei har blitt sende til, om til dømes BUP (helseinstitusjon som behandlar barn og ungdom med psykiske lidingar og tilpassingsvanskar). Vi forstår effektivt noko om kva desse gutane slit med. Og måten dei kommuniserer på, er tatt på kornet. Dataspel er ikkje berre spel, men òg ein måte å knyte venskapsband på.

Kjærleik

Jonas Benyoub
 Foto: Monica Tormassy

Ivor er veldig knytt til Baba – bestemor. Baba er der for han medan mora jobbar lange dagar. Far er ikkje der. Benyoub formidlar denne kjærleiken Ivor har til Baba så kjenslevart og fint. Ho ser han, ho trenar boksing med han, ho gjev han tryggleik og ho lagar dei beste arme ridderane. Når ho døyr endrar livet seg. No blir det venene som blir familien og det tøffe gatelivet som tek over for skulegang. Dei dopar seg og tener pengar på å selje «næs og baida» – hasj og kokain. Frå å vere eit skolelys som skulle bli advokat, ser det no mørkt ut for Ivor: «vi skulle bli 2pac og zlatan og jordan og tyson og elden og banksy og gründer som musk så det var ikkje drømmer vi mangla men håp og derfor vi er her i dag og blir chapo».

Forteljarteater

Ja, Benyoub er ein strålande forteljar og formidlar, men stykket er mykje meir monolog enn det treng vere. Her manglar det noko frå regissør Hennie, meiner eg. Kvifor kjem ikkje karakterane Marco (Astin Souleymane) og Jonas (Randin Kummeneje) meir i spel? Det er synd, for det kunne styrka framsyninga som teater og gjeve meir dynamikk. Marco og Jonas blir berre sjablongar som karakterar. Her kunne dramatiseringa av stoffet gjeve dei meir rom. Det er mykje sorg i Da vi var yngre. Alle karakterane ber på mykje smerte. Jonas har det kanskje aller verst. Han bur med ein alkoholisert far som slår han. Alt han ynskjer er å bu saman med mora si og veslebroren, men mor kan ikkje ha begge barna buande hos seg. Jonas ofrar seg slik at veslebroren skal sleppe å bu med den valdelege faren. Her er det mykje omsorgssvikt og harde familieforhold. Men også i Jonas si verd er det ei bestemor som gjer det ho kan for at guten skal ha det bra. Benyoub formidlar dette nydeleg og flott, men det blir mykje på skuldrene hans. Her kunne Randin Kummeneje som Jonas ha fått meir spelerom.

Brutalt

Det er mykje varme og humor i Lovrenskis roman, det kjem fint over i framsyninga. Desse gutane lever under brutale tilhøve, og ikkje alle klarar seg. Dei får høyre frå ein junkie på gata: «Du kanskje elsker gata, men den aldri skal elske deg». Gutane er òg sjølve brutale. Skjermane som står spreidde rundt på golvet viser scener med gatevald, kampar, slag og spark. Videoane blir òg projiserte på dei svarte sceneveggane. Verda deira er hard og kald, men samstundes varm gjennom venskapet deira. Igjen skulle eg ønska meg meir av dei to bi-karakterane.

Avslutninga i Lovrenskis bok kan verke tvitydig, for Ivor er på køyret, dette kan gå verkeleg dårleg. I stykket er det meir håp, sjølv om det òg her står og vippar. Ivor har prøvd heroin og seier: «når det hitta, jeg endelig følte meg hjemme».

Song og håp

Astin Souleymane som Marco, Jonas Benyoub som Ivor og Randin Kummeneje som Jonas
 Foto: Monica Tormassy

Jonas Benyoub er ingen kven som helst som musikar og rappar. Etter at han debuterte med albumet ZeroLove Deluxe i 2022 blei han same år kåra til Årets stjerneskudd under By:Larm, han blei Årets gjennombrudd under P3 Gull og han vann Spelemannsprisen i kategorien Hiphop. Det var nok fleire enn meg som hadde forventa endå meir musikk av han i Da vi var yngre. Endå fleire låtar hadde ikkje gjort noko. Avslutninga der Benyoub står på taket av den scenekonstruksjonen som kan minne om ei bustadblokk og syng ei nyskrive låt basert på Lovrenskis tekst, er verkeleg fin. Her gjev songen og stykket romanstoffet eit løft. Og meir enn i boka får vi eit håp om at det kan gå rette vegen med Marco og Ivor: «– Det var bedre da vi var yngre, synes du ikke? – På en måte, men jeg tror det blir betre når vi blir eldre, også».

Årets forestilling

publisert på shakespearetidsskrift.no desember 2024

Foto: Silje-Mari Karlsen

Klimasorg og Haugtussa

En av årets store og viktige teateropplevelser for meg var vandreforestillinga I will never live again med kunstnerkollektivet LiLi Re. Forestillinga var en fem timers marsj ved    Engenbreen som er en del av Norges nest største isbre Svartisen. Den ligger i Meløy kommune og er verdens lavest liggende isbrearm. Ingen steder i Norge smelter isen fortere enn her. Det var et tungt alvor av klimasorg over det teatrale arbeidet til LiLi Re, samtidig som det inviterte til et arbeid med å forsone seg med sorgen over å miste natur. Det visuelle arbeidet som besto av teatrale, skulpturelle elementer underveis, var scenisk intelligent, tydelig, men ikke prangende. Det samme gjelder lydarbeidene som var tekster om tilhørighet og tap som vi i starten av vandringa hørte gjennom hodetelefoner, og de små klokkeklangene som ble brukt for å lede oppmerksomheten vår mot de teatrale handlingene. Den stille vandringa var rørende omsorgsfull.

Øverst på pallen i år er Arne Garborgs Haugtussa i Eline Arbos regi på hovedscenen på Nationaltheatret. Her fungerte alt, nesten. Kjersti Tveterås som Veslemøy var rå og sårbar – helt nydelig. Og operasangeren Adrian Angelico som Veslemøys døde søster, synger gudbenådet. Alle skuespillerne var i storform. Det lekne og teatrale i scenografi og kostymer var så fint. Det er storartet at Garborgs tekst blir brukt, men det eneste jeg mener trekker litt ned er at teksten av og til forsvinner litt. Det er som om man ikke helt stoler på at det norske publikummet forstår den noe gammelmodige teksten og at de heller tyr til engelsk oversettelse som vises på skjermer på siden av scenen. Men som helhet er denne versjonen av Haugtussa noe av det beste jeg har sett på Nationaltheatret på mange år. Bravo!

Vega scene: When I say dream, I say America

publisert på shakespearetidsskrift.no november 2024

Poster til «When I say dream, I say America» av Io Sivertsen, Christa Barlinn Korvald og Tani Dibasey. Vega Scene 2024.

Vi som elsket Amerika

Io Sivertsen og Christa Barlinn Korvald har reist i USA, dekket det amerikanske valget og laga mediehuset Move fast! Breaking news! Sammen med Tani Dibasey har de skapt forestillinga When I say dream, I say America som de viser på Vega Scene. Den blir et scenisk essay der det som fungerer aller best er dokumentarteaterdelene.

Av Elin Lindberg

WHEN I SAY DREAM I SAY AMERICA av Io Sivertsen, Christa Barlinn Korvald og Tani Dibasey

Medvirkende: Mohammed Aden Ali og Mina Fuglesteg Dale

Vega Scene, fredag 29.november 2024

Det kjennes riktig å gjenbruke tittelen til Jens Bjørneboes essaysamling fra 1970 her. En ny generasjon kunstnere undersøker makt og autoritet på sin egen måte. Formen på forestillinga er essayistisk. Den har mange avstikkere, men kommer tilbake til hovedveien. Som en slags epilog lander den i den politiske situasjonen i Oslo i dag.

Trump-Harris

Forestillinga starter i foajeen. Publikum har kunnet velge hvilken type billett de ville kjøpe. Den billigste er «working class», da må du hjelpe til med rigging og rydding og med aktiviteter underveis. Du kan kjøpe «Jeg stemte på Trump»-billett som er billig og «Jeg stemte på Harris»-billett som er dyrere. Den dyreste er «blank vote». Publikum går rundt med billettene synlige på seg. De med Trump-billett får hatske blikk, og på et tidspunkt plasseres publikum i grupper etter billett. Gruppene står og ser på hverandre i noen kleine øyeblikk før forestillinga går videre. Dette er ett av flere momenter som bare virker tenkt og som ikke fungerer helt i teaterrommet.

Ambient

Etter en liten og løs presentasjon inviteres vi inn i teatersalen. Her er det stasjoner i rommet som vi kan oppsøke. Det foregår mange ting simultant. Enkelte scener får tidvis hovedfokus. I ett hjørne står Christa Barlinn Korvald og lager figurer i hønsenetting og pappmasjé sammen med en gruppe. På en vegg er det hengt opp avisutklipp, blant annet et intervju med kunstnerne. I et annet hjørne er det en bardisk. På ei matte kan du danse til musikk fra øretelefoner. Oppe i publikumsamfiet er det en slags «vær-melding-stasjon» som også kan forutsi dine indre stormer. Tani Dibasey sitter i et hjørne klar til samtale i rolla til Abraham Lincoln (om jeg har forstått det riktig). På den ene kortveggen er det filmer og videoprojeksjon. Galleriene som kanskje helst brukes til lysrigg, blir også brukt. Vi er helt omringet av forestillinga. Io Sivertsen sitter i midten, hun styrer lyd og bilde og redigerer live. Det er forvirrende, men utfordrende og interessant. Enhver fortelling fra denne forestillinga vil være forskjellig, mye kommer an på hvilket perspektiv du kom til å få underveis. 

President Ma

Forestillinga er løst sammensatt. Elementer kastes inn. Mye virker improvisert. Selv om ikke alt fungerer, er det en friskhet i forsøkene. Det er som i et essay: tanker prøves ut. Mina Fuglesteg Dale spiller en entusiastisk reporter som presenterer hovedgjesten – selveste President Ma (Mohammed Aden Ali). Han har slagordet «Jeg har deg». Han skal være president for absolutt alle, for rasister og for anti-rasister, for sexister og alle kjønn og etnisiteter – uansett hvem du er sier han: «Jeg har deg». Uttrykket virker litt kunstig på norsk, på engelsk er det tydeligere og mer omfattende: «I got you». Språket i forestillinga er en blanding av norsk og engelsk, det har en slags ungdommelig muntlighet i seg. Presidenten og reporteren fungerer som en slags gjennomgangsfigurer, men får ingen særlig dybde.

Det politiske

Det som fungerer best i forestillinga er de autentiske delene. Et lite band som forteller at de kommer rett fra dagens Palestina-markering, spiller og synger: «Kem e den egentlige fienden, sjå på når vi knuse kapitalen». Det er på samme tid rørende nostalgisk og det formidler et sterkt håp.

Et degraderende intervju med kunstneren (Christa Barlinn Korvald) som fortsatt jobber med tegning og skulptur i voksen alder, speiler gjennom ironi og sarkasme en holdning til kunstnere som dessverre er helt vanlig.

I en teatral scene der president Ma kommer hjem til sin hjemmeværende kone (Mina Fuglesteg Dale) får vi en kraftig og saftig feministisk rant. Selv om teksten her er presis og god er det deprimerende at kvinners rettigheter må formidles og understrekes i 2024.

Det autentiske

Io Sivertsen og Christa Barlinn Korvald har jo faktisk vært i USA. De viser filmklipp fra turen. På et tidspunkt tar Sivertsen mikrofonen og sier noe sånt som: «Pappa er sint, du må gå på rommet ditt. Du har vært slem jente. Du vet at du skal få veldig mye ris. Du har oppført deg dårlig. Det kommer til å gjøre mer vondt for deg enn for meg for jeg vet at jeg har rett.» Dette høres ut som en dårlig gammeltestamentlig, patriarkalsk tekst fra slett skrevet fiksjon. Sivertsen er dønn alvorlig. Ja, hun virker sjokkert. Så viser hun et videoklipp fra et valgmøte for Trump i den amerikanske staten Georgia. Kampanjelederen står på talerstolen og sier akkurat den samme teksten som Sivertsen nettopp har framført på norsk, foran en fullsatt sal. Det er som å falle ned i et mørkt hull. Dette er ekte! Det er dypt sjokkerende. Disse holdningene, disse verdisynene finnes i verden! De finnes i Amerika! Her fungerer mediehuset Move fast! Breaking news! og forestillinga When I say dream, I say America svært godt. De formidler budskapet tydelig og spissa og de forbereder grunnen for motoffensiv og kamp mot destruktive krefter. For dette er for drøyt på ekte, dette kan vi ikke godta!

Lokalpolitisk epilog

I Sorte gutter gråter ikke der Tani Dibasey også hadde ansvar for regi, var vold i hjemmet tematisert og fysisk med i forestillinga. Det er det også til dels her. Det «spankes» for å illustrere teksten i videoklippet.

Til slutt får vi en kommentar fra Aden Ali i samtale med Dibasey. Han forteller hvor tøft det er å være ung i denne dyrtiden – hvordan skal man ha råd til å kjøpe seg middag? Hvordan skal man ha råd til å bo? Han forteller at fritidsklubber og tilbud for unge på Oslos østkant legges ned, tilbud han selv har brukt for å komme dit han er i dag. Alvor og autentisitet løftes. – Du skulle stille til valg som politiker, roper en i publikum. Ja, kanskje han skulle det.