publisert på shakespearetidsskrift.no desember 2024
Foto: Silje-Mari Karlsen
Klimasorg og Haugtussa
En av årets store og viktige teateropplevelser for meg var vandreforestillinga I will never live again med kunstnerkollektivet LiLi Re. Forestillinga var en fem timers marsj ved Engenbreen som er en del av Norges nest største isbre Svartisen. Den ligger i Meløy kommune og er verdens lavest liggende isbrearm. Ingen steder i Norge smelter isen fortere enn her. Det var et tungt alvor av klimasorg over det teatrale arbeidet til LiLi Re, samtidig som det inviterte til et arbeid med å forsone seg med sorgen over å miste natur. Det visuelle arbeidet som besto av teatrale, skulpturelle elementer underveis, var scenisk intelligent, tydelig, men ikke prangende. Det samme gjelder lydarbeidene som var tekster om tilhørighet og tap som vi i starten av vandringa hørte gjennom hodetelefoner, og de små klokkeklangene som ble brukt for å lede oppmerksomheten vår mot de teatrale handlingene. Den stille vandringa var rørende omsorgsfull.
Øverst på pallen i år er Arne Garborgs Haugtussa i Eline Arbos regi på hovedscenen på Nationaltheatret. Her fungerte alt, nesten. Kjersti Tveterås som Veslemøy var rå og sårbar – helt nydelig. Og operasangeren Adrian Angelico som Veslemøys døde søster, synger gudbenådet. Alle skuespillerne var i storform. Det lekne og teatrale i scenografi og kostymer var så fint. Det er storartet at Garborgs tekst blir brukt, men det eneste jeg mener trekker litt ned er at teksten av og til forsvinner litt. Det er som om man ikke helt stoler på at det norske publikummet forstår den noe gammelmodige teksten og at de heller tyr til engelsk oversettelse som vises på skjermer på siden av scenen. Men som helhet er denne versjonen av Haugtussa noe av det beste jeg har sett på Nationaltheatret på mange år. Bravo!
publisert på shakespearetidsskrift.no november 2024
Poster til «When I say dream, I say America» av Io Sivertsen, Christa Barlinn Korvald og Tani Dibasey. Vega Scene 2024.
Vi som elsket Amerika
Io Sivertsen og Christa Barlinn Korvald har reist i USA, dekket det amerikanske valget og laga mediehuset Move fast! Breaking news! Sammen med Tani Dibasey har de skapt forestillinga When I say dream, I say America som de viser på Vega Scene. Den blir et scenisk essay der det som fungerer aller best er dokumentarteaterdelene.
Av Elin Lindberg
WHEN I SAY DREAM I SAY AMERICA av Io Sivertsen, Christa Barlinn Korvald og Tani Dibasey
Medvirkende: Mohammed Aden Ali og Mina Fuglesteg Dale
Vega Scene, fredag 29.november 2024
Det kjennes riktig å gjenbruke tittelen til Jens Bjørneboes essaysamling fra 1970 her. En ny generasjon kunstnere undersøker makt og autoritet på sin egen måte. Formen på forestillinga er essayistisk. Den har mange avstikkere, men kommer tilbake til hovedveien. Som en slags epilog lander den i den politiske situasjonen i Oslo i dag.
Trump-Harris
Forestillinga starter i foajeen. Publikum har kunnet velge hvilken type billett de ville kjøpe. Den billigste er «working class», da må du hjelpe til med rigging og rydding og med aktiviteter underveis. Du kan kjøpe «Jeg stemte på Trump»-billett som er billig og «Jeg stemte på Harris»-billett som er dyrere. Den dyreste er «blank vote». Publikum går rundt med billettene synlige på seg. De med Trump-billett får hatske blikk, og på et tidspunkt plasseres publikum i grupper etter billett. Gruppene står og ser på hverandre i noen kleine øyeblikk før forestillinga går videre. Dette er ett av flere momenter som bare virker tenkt og som ikke fungerer helt i teaterrommet.
Ambient
Etter en liten og løs presentasjon inviteres vi inn i teatersalen. Her er det stasjoner i rommet som vi kan oppsøke. Det foregår mange ting simultant. Enkelte scener får tidvis hovedfokus. I ett hjørne står Christa Barlinn Korvald og lager figurer i hønsenetting og pappmasjé sammen med en gruppe. På en vegg er det hengt opp avisutklipp, blant annet et intervju med kunstnerne. I et annet hjørne er det en bardisk. På ei matte kan du danse til musikk fra øretelefoner. Oppe i publikumsamfiet er det en slags «vær-melding-stasjon» som også kan forutsi dine indre stormer. Tani Dibasey sitter i et hjørne klar til samtale i rolla til Abraham Lincoln (om jeg har forstått det riktig). På den ene kortveggen er det filmer og videoprojeksjon. Galleriene som kanskje helst brukes til lysrigg, blir også brukt. Vi er helt omringet av forestillinga. Io Sivertsen sitter i midten, hun styrer lyd og bilde og redigerer live. Det er forvirrende, men utfordrende og interessant. Enhver fortelling fra denne forestillinga vil være forskjellig, mye kommer an på hvilket perspektiv du kom til å få underveis.
President Ma
Forestillinga er løst sammensatt. Elementer kastes inn. Mye virker improvisert. Selv om ikke alt fungerer, er det en friskhet i forsøkene. Det er som i et essay: tanker prøves ut. Mina Fuglesteg Dale spiller en entusiastisk reporter som presenterer hovedgjesten – selveste President Ma (Mohammed Aden Ali). Han har slagordet «Jeg har deg». Han skal være president for absolutt alle, for rasister og for anti-rasister, for sexister og alle kjønn og etnisiteter – uansett hvem du er sier han: «Jeg har deg». Uttrykket virker litt kunstig på norsk, på engelsk er det tydeligere og mer omfattende: «I got you». Språket i forestillinga er en blanding av norsk og engelsk, det har en slags ungdommelig muntlighet i seg. Presidenten og reporteren fungerer som en slags gjennomgangsfigurer, men får ingen særlig dybde.
Det politiske
Det som fungerer best i forestillinga er de autentiske delene. Et lite band som forteller at de kommer rett fra dagens Palestina-markering, spiller og synger: «Kem e den egentlige fienden, sjå på når vi knuse kapitalen». Det er på samme tid rørende nostalgisk og det formidler et sterkt håp.
Et degraderende intervju med kunstneren (Christa Barlinn Korvald) som fortsatt jobber med tegning og skulptur i voksen alder, speiler gjennom ironi og sarkasme en holdning til kunstnere som dessverre er helt vanlig.
I en teatral scene der president Ma kommer hjem til sin hjemmeværende kone (Mina Fuglesteg Dale) får vi en kraftig og saftig feministisk rant. Selv om teksten her er presis og god er det deprimerende at kvinners rettigheter må formidles og understrekes i 2024.
Det autentiske
Io Sivertsen og Christa Barlinn Korvald har jo faktisk vært i USA. De viser filmklipp fra turen. På et tidspunkt tar Sivertsen mikrofonen og sier noe sånt som: «Pappa er sint, du må gå på rommet ditt. Du har vært slem jente. Du vet at du skal få veldig mye ris. Du har oppført deg dårlig. Det kommer til å gjøre mer vondt for deg enn for meg for jeg vet at jeg har rett.» Dette høres ut som en dårlig gammeltestamentlig, patriarkalsk tekst fra slett skrevet fiksjon. Sivertsen er dønn alvorlig. Ja, hun virker sjokkert. Så viser hun et videoklipp fra et valgmøte for Trump i den amerikanske staten Georgia. Kampanjelederen står på talerstolen og sier akkurat den samme teksten som Sivertsen nettopp har framført på norsk, foran en fullsatt sal. Det er som å falle ned i et mørkt hull. Dette er ekte! Det er dypt sjokkerende. Disse holdningene, disse verdisynene finnes i verden! De finnes i Amerika! Her fungerer mediehuset Move fast! Breaking news! og forestillinga When I say dream, I say America svært godt. De formidler budskapet tydelig og spissa og de forbereder grunnen for motoffensiv og kamp mot destruktive krefter. For dette er for drøyt på ekte, dette kan vi ikke godta!
Lokalpolitisk epilog
I Sorte gutter gråter ikke der Tani Dibasey også hadde ansvar for regi, var vold i hjemmet tematisert og fysisk med i forestillinga. Det er det også til dels her. Det «spankes» for å illustrere teksten i videoklippet.
Til slutt får vi en kommentar fra Aden Ali i samtale med Dibasey. Han forteller hvor tøft det er å være ung i denne dyrtiden – hvordan skal man ha råd til å kjøpe seg middag? Hvordan skal man ha råd til å bo? Han forteller at fritidsklubber og tilbud for unge på Oslos østkant legges ned, tilbud han selv har brukt for å komme dit han er i dag. Alvor og autentisitet løftes. – Du skulle stille til valg som politiker, roper en i publikum. Ja, kanskje han skulle det.
Brunsneglen, også spilt av Bjørn Sundquist, i «Triggersystemet – 1: ‘Vivariet’» av Tore Vagn Lid og Transiteatret-Bergen. Black Box Teater 2024. Foto: Transiteatret-Bergen
Insektenes innsikt
Triggersystemet – 1: «Vivariet» av Tore Vagn Lid og Transiteatret – Bergen er en befriende analog fabel som knytter fortidas evighet sammen med framtidas evighet. Den har politisk snert og gode, gamle skuespillere. Men også denne gangen har Tore Vagn Lid litt vel mye på hjertet og kunne kuttet noe av slutten.
Av Elin Lindberg
TRIGGERSYSTEMET – 1: «VIVARIET» av Tore Vagn Lid
Dramatiker, audiovisuelt konsept, rom, regi, musikk: Tore Vagn Lid
Dette nye lesedramaet til Tore Vagn Lid handler om Avsenderen/kaptein Noah (Magne Haavard Brekke) som tar med seg insektene i arken sin. Han sender brevduer til personer som har en viss makt – i hvert fall på overflaten og i media – og han reflekterer over verdens tilstand gjennom å gi ordet til insektene mens vannene stiger og arken seiler ensom på verdenshavet. Allusjonene til Bibelen og til gamle tekster som Æsops fabler er tydelige.
Det gode gamle
Scenerommet på Black Box teater blir et godt og inkluderende sted å være under Triggersystemet – 1: «Vivariet». På sidene sitter og står musikerne. På den ene siden Hans Knut Sveen – cembalo, Tore Vagn Lid – gitar, Morten Skage – bass, og på den andre siden: sangerne Eira Sjaastad Huse, Iver Bogen Griffiths, Bodil Rørtveit. Foran oss på scenen heises det ned et trehvitt, lite skap som ser ut som om det kunne stått i ei hytte på 1970-tallet. Skapet kommer på plass foran på scenen og blir brukt som en slags ramme for projeksjoner. Ei gammeldags bok kommer også inn. Mange av materialene som brukes er analoge. Rekvisitter og scenografielementer heises opp og ned med tau – nå er vi jo også på en båt, så det virker naturlig. Lesedramaet presenteres som en tilegnelse til «de gamle formene» og «de gamle tingene» og til «det langsomme håndverket». Ja, vi kjenner varmen fra dette gamle håndverket, fra de gode sangerne som synger sin barokkmusikk mot oss, den akustiske musikken. Og fra projeksjonene av de fine tegningene av Øystein Nesheim som illustrerer dramaet, det tykke papiret, den sirlige håndskriften – og den trykte skriften som ser ut som om den er skrevet med en gammeldags skrivemaskin. Håndverk, mennesker med menneskehender har brukt tid på å skape det vi har rundt oss. Hender berører og ivaretar.
De gode gamle
Karakterene i dramaet er, i tillegg til mennesket Noah, insekter. Og det er en fryd å oppleve de gode, gamle skuespillerne som har fått rollene som insekter. Thea Stabell spiller Skrukketrollet (Oniscidea), Even Stormoen er Pinnedyret (Phasmatidae) og Bjørn Sundquist er Brunsneglen/mordersneglen (Arion Vulgaris). Og apropos håndverk – det er nydelig og virtuost utført. Skrukketrollet – som for øvrig går under mange navn som benkebitere og munkelus – kommer fra en urgammel krepsdyrslekt. De har visstnok overlevd dinosaurene! Insektene ber om at vi besinner oss. Dette gamle ordet «besinne» er ikke så ofte i bruk. Unge mennesker vet neppe hva det betyr. Men det er et fint verb som betyr å tenke seg om, noe som kan føre til at vi endrer mening eller retning. Insektene vil at vi skal komme oss ut av Nærsynets tidsalder.
Kansellering
Kneleren. Foto: Transiteatret-Bergen
I andre del av stykket er alle insektene på dekk og de forteller at de mener at kanselleringskulturen har gått for langt. «Hva betyr en ny oppdagelse mot en gammel skilsmisse?» spør de, og: «Hva betyr ny vitenskapelig innsikt mot et gammelt rulleblad?» De mener at vi nå er i intoleransens tidsalder. Utsagnene er nokså politisk ukorrekte. Det at de kommer fra en annen tid og som insekter har et annet perspektiv på vår nærsynte verden, gjør at refleksjonene deres over dagens virkelighet når fram. De trenger ikke filtreres. Brunsneglen/mordersneglen (Bjørn Sundquist) kommer med en relevant og viktig påminnelse: «Bare husk at avmakten er voldens bestevenn. Og at den som føler seg liten i møte med det store, lett vil kunne føle seg for stor i møte med det lille.» Insektene er på dekk og har god oversikt over verden.
Forskende arbeid
Triggersystemet – 1: «Vivariet» er ikke bare et stykke som utforsker tekstlige refleksjoner. Det er også et arbeid med scenerommet, rundt kommunikasjon mellom scene og sal og rundt aktørenes rolle. I starten får jeg assosiasjoner til 1700-tallsteater og Holberg. Et snev av satire kan anes. Vi sitter på en måte i en slags teatersalong der vi er omgitt av musikerne, og vi er tett på skuespillerne. Vi er på en måte medskapende, men det blir ikke krevd annet av oss enn at vi er tilskuere.
Aktørene er ikke bare de fine skuespillerne, men også boka med tegningene, og absolutt snutebiller, saksedyr og andre insektsroller som er bekledde av teknikere og designere. De fungerer som animatører eller dukkespillere/figurskuespillere i stykket. Scenografi- og rekvisittelementene er med på å definere spillet og uttrykket. Her er også håndverket og timingen upåklagelig.
Vivarium
Tarantellaen. Foto: Transiteatret-Bergen
Et vivarium er et lukket område for å holde, eller drette opp dyr og planter. Det benyttes ofte av forskere. På scenen er det i tillegg til det metaforiske vivariet, også ekte vivarium der det bor ekte insekter. De blir dermed også aktører i dette stykket. I sin egen lille kahytt bor en levende tarantella. Brunsneglen er ikke bare Bjørn Sundquist i sin gule dress, men også en ekte snegle som har sin egen lille seng å ligge på. Ekte skrukketroll, pinnedyr og saksedyr har også sine egne rom i denne arken på scenen. Selv om det er en antropomorfisering her på et vis, blir likevel disse insektene mer synlige for oss. De blir innlemmet i vår menneskeverden som like verdige vesener som oss, gjennom stykket. Og det er en viktig politisk handling.
Til slutt, etter en berørende monolog, ber Skrukketrollet (Thea Stabell) om hun ikke kan få vite noe om hvordan dette arbeidet skal fortsette. Her skulle Tore Vagn Lid ha svart at dette må hun vente til neste forestilling for å få vite, for her flyter det ut og blir for langt og litt substansløst. Selv ikke skrukketroll bør få viljen sin bestandig.
publisert på shakespearetidsskrift.no september 2024
Peter Pan og gutten: Fredrik Høstaker og Vegard Bjørsmo, i «Peter Pan», regi: Fredrik Longva. Oslo Nye Teater 2024. Foto: Lars Opstad
Mørk og sår Peter Pan
Den nye musikkteaterversjonen av Peter Pan på Oslo Nye Teater viser at det koster å stå utenfor et fellesskap. Skuespillerne og sangerne er sjarmerende og solide. Nils Bechs musikk kler materialet. Aldrilandet har små glimt av magi, men er for det meste et grusomt, hardt og brutalt sted.
Av Elin Lindberg
PETER PAN Fritt etter James M. Barrie Dramatisert av Fredrik Longva
Regi: Fredrik Longva Scenografi og kostymedesign: Olav Myrtvedt Koreografi: Silas Henriksen Musikk: Nils Bech Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt Lysdesign: Clement Irbil og Even Evensen Maskeansvarlig: Wibke Schuler Rekvisitører: Ingrid Usta og Stine Bakken Dramaturg: Marianne Sævig Oslo Nye Teater, 5.september 2024
På vei til teatret, denne sjeldent varme septemberkvelden, møter jeg på flere grupper med mennesker som ser ut som de er på en slags bli-kjent-tur, eller teambuildings-aktivitet. Det er slike aktiviteter ulike arbeidsplasser kanskje arrangerer for at de ansatte skal jobbe effektivt sammen og ha det gøy sammen. Den ene gruppa jeg møtte hadde rosa tema. Alle hadde rosa klær av ulike slag. Gutta hadde litt feminine rosa shorts. I neste gruppe gikk alle med rekvisitter som hadde do-tema. De hadde do-ringer rundt halsen og do-lokk som skjold og bar på do-børster. Det hele så mer smertelig ut, enn morsomt. Det er menneskeskapte initieringsritualer – som alle initieringsritualer er – der hensikten er å skape et samhold, men som også brutalt skiller ut de som ikke passer inn i slike idiotiske konsept.
Å ikke passe inn
Det første som møter oss på scenen på Oslo Nye Teater er nettopp mennesker som sliter med å passe inn i de gruppene de er forventa å passe inn i. Vi møter en ung gutt (Vegard Bjørsmo) som bor sammen med faren sin (Eivin Nilsen Salthe) og en elskelig kosebamse av en hund (Karoline P. U. Schau). Alt er grått og nakent rundt gutten mens han synger med sin strålende, klare stemme i umiskjennelig Nils Bechsk stil, om sin ensomhet og lengsel. Faren slår smertefullt knute på seg selv fordi han gruer seg så til jobbfesten som han må gå på for å kunne passe inn. Eivin Nilsen Salthe spiller slik vi føler smerten med ham. Og jeg ser for meg de gruppene jeg møtte på veien til teatret med sine meningsløse, liksom-morsomme aktiviteter. Stakkars far.
Stakkars far, men håp for gutten
Far passer ikke inn som voksen. Gutten passer ikke inn som ungdom. Faren prøver å få sønnen til å gå ut og henge med de andre gutta som har jenter som sin store felles interesse. Denne gutten er ikke interessert i jenter. Faren kommer til kort, han kan ikke hjelpe sønnen. Far seiler sin egen sjø og forlater gutten på det ganske dystre gutterommet. Veggene er grå. Et stort, hvitt teppe er alt fra sengetøy til hav. De fleste gutterom/ungdomsrom har i dag en pc og en mobiltelefon der ungdommene kommuniserer med verden. Mange oppholder seg mye mer i digitale verdener, enn i fysiske. De lever som gutten i stykket, i en verden som egentlig ikke finnes – et Aldriland. Dette Aldrilandet kan sluke dem og gjøre dem ubehjelpelige i den virkelige verden, men det kan også være et sted der de kan finne seg selv og sin egen identitet gjennom møter med noen som ligner på dem og som de føler tilhørighet med.
Ferdinand Falsen Hiis, Gunnar Eiriksson, Sindre Postholm. Foto: Lars Opstad
Hvem er Peter Pan?
Det er Peter Pan (Fredrik Høstaker) og hans følgesvenn Tingeling (Natalie Bjerke Roland) som er svaret gutten får på sine rop om ensomhet og lengsel. De kommer inn på soverommet til gutten og her blir gutten helten som hjelper Peter Pan med å forene seg med skyggen sin igjen. For gutten finner ut av ting. Han aksepterer følelsene sine og står trygt som den han er. Når han kysser Peter Pan, hviner det unge publikummet i salen av fryd. Verre, mye verre er det med Peter Pan. Han har den tapre, modige og snusfornuftige Tingeling ved sin side. Hun er villig til å ofre livet sitt for ham, men Peter Pan er en mørk og plaget sjel. Han minner om helten i Batman-filmene. Han klarer ikke ta imot kjærlighet. Han klarer ikke være god. Han føler seg sviktet og sveket av foreldrene sine. Gjengen til Peter Pan, The Lost Boys, framstår som en gjeng kjærlighetshungrige, ensomme og forlatte barn – barn som er blitt utsatte for omsorgssvikt. De blir rørende spilt av Sindre Postholm, Malik Edo, Mari Dahl Sæther og Gunnar Eiriksson. Det som gjør at jeg sitter med gråten i halsen er at nettopp disse barna finnes det alt for mange av i verden.
Dystert Aldriland
Det er gutten som blir helten. Han opplever at han har noe å gi til andre. Han kan synge, han kan fortelle, han kan skape noe selv. Slik blir dette ei forestilling som formidler at det går helt fint å ikke være som alle andre. Ja, budskapet kommer fram, men dette Aldrilandet, hva er nå det? Hva er det med denne Hook? Mannskapet hans er så entusiastisk underdanige og energisk skrapete at det er en gru (Karoline P. U. Schau, Mari Dahl Sæther, Trine Wenberg Svensen og Gunnar Eiriksson). Kaptein Hook/Krok skal drepe Peter Pan, men denne konflikten er det vanskelig å forstå. Noen av slåsscenene blir merkelig daffe og utvendige. Hook-scenene virker ikke særlig godt integrert i resten av stykket. Det gir mening å se på Hook som spilles av samme skuespilleren som er faren i stykket, Eivin Nilsen Salthe, som skyggen til faren, eller farens martrede indre. På liknende vis blir Peter Pan guttens mørke alias, eller hans mulige skyggeside.
Peter Pan og Hook: Fredrik Høstaker og Eivin Nilsen Salthe. Foto: Lars Opstad
Små glimt av magi
Det er mye tungt, deprimerende og dødstrist i denne versjonen av Peter Pan. Mennesket lever under harde vilkår. Det er lite latter og lyse øyeblikk, men det noen glimt av lys finnes – og det er håp for gutten i stykket, han kommer styrket ut av møtet med det mørke og dystre Aldrilandet. Musikken som Nils Bech har skapt, passer veldig fint til Peter Pan-historien. Melodiene er melankolske. Klangen som alle stemmene får fint fram, er skinnende og klar. Musiker Peder Varkøy er på scenen nesten hele tiden med sitt støttende og lyttende spill. Jeg skulle likevel gjerne hørt enda mer variasjon, enda mer sangmateriale. Et annet glitrende øyeblikk er drag-nummeret til havfruene (Ferdinand Falsen Hiis, Gunnar Eiriksson, Sindre Postholm). Det er strålende!
Oslo Nye Teater lykkes med sin nokså dystre versjon av Peter Pan, men jeg savner flere glimt av magi og flere overraskende lyspunkter. Jeg tror likevel at det vil treffe godt det unge publikummet som er målgruppa for stykket.
Den rene teaterversjonen av «Peer Gynt» i Johannes Holmen Dahls regi på Nationaltheatret får mer fart og snert enn versjonen med stort orkester og kor som ble vel seig. Men hva er det nå Peer Gynt vil si oss denne gangen?
Av Elin Lindberg
PEER GYNT av Henrik Ibsen.
Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl og Hege Randi Tørressen.
Musikk av Edvard Grieg, utviklet og bearbeidet av og med Ragnhild Hemsing.
Regissør: Johannes Holmen Dahl
Scenograf og kostymedesigner: Nia Damerell
Lysdesigner: Martin Myrvold
Maskør: Eva Sharp
Dramaturg: Hege Randi Tørressen
Musikalsk ansvarlig og lyddesigner: Alf Lund Godbolt
Musikalske arrangementer og komposisjon: Ragnhild Hemsing
Denne versjonen av Peer Gynt har nok hatt godt av rundene med fullt orkester og stort kor, og med koreografi, for musikaliteten og presisjonen er absolutt god. Den første versjonen ble framført under Festspillene i Bergen i mai i år med Bergen Filharmoniske orkester, kor og Grieg-korene. I Oslo ble denne versjonen vist på Den Norske Opera & Ballett med Operaorkesteret og Operakoret. Det er det samme skuespillerensemblet, med noen få unntak, som spiller i alle versjonene – og mye er likt, men helt kopi er det ikke.
Å komme hjem
Det føles som om Peer Gynt kommer hjem på et vis, når han står på hovedscenen på Nationaltheatret. For utallige Peer Gynt-forestillinger er blitt satt opp, danset og spilt, mye såpe er rent ut i havet, men det var her, eller på Christiania Theater, det begynte. Her var urpremieren i 1876. Og stykket kler godt denne gamle teaterscenen og dette formatet. Dette er så langt fra et Ibsen-museum. Det blir tydelig etter å ha sett versjonenpå Den Norske Opera & Ballett. I den versjonen oppleves stykket mer statisk og stivt – på Nationaltheatret får det mer liv. Vi kommer tettere på uten den åpne orkestergraven mellom sal og scene. Men det oppleves også som om skuespillerne setter inn et ekstra gir når de ikke har kor og orkester å støtte seg på. Mer tekst er kommet til, det gjør også stykket fyldigere.
Hvor er vi?
I kjent Johannes Holmen Dahl- og Nia Damerell-stil er scenerommet nakent i starten. Det er befriende fritt for alle de store og små distraksjonspunktene vi møter i hverdagen. Det er bare Ragnhild Hemsing som kommer spillende på hardingfele mot oss. Hun var også med i den første versjonen, men her står hun alene som musiker. Hun har også komponert og vært ansvarlig for det musikalske. Hun står i en solid tradisjon, flere store komponister har laget musikk til Peer Gynt. Edvard Grieg er kanskje mest kjent, men også Harald Sæverud, Arne Nordheim og Jüri Reinvere, blant andre, har skrevet musikk til stykket. Hemsing skriver vel egentlig ikke ny musikk, hun bygger på Grieg. Hun står i forgrunnen og spiller som en gud, og hun kommenterer musikalsk i bakgrunnen, hun spiller til dans og hun skaper stemningsbilder. Og hun er dynamisk til stede på scenen. Grepet med én musiker på scenen brukte Holmen Dahl også i Hamlet på Nationaltheatret for et par år siden. Da var det trommeslager Elisabeth Mørland Nesset som var på scenen gjennom hele stykket.
Hvem er Peer Gynt?
Ågot Sendstad og Herbert Nordrum. Foto: Erika Hebbert
Herbert Nordrum spiller Peer Gynt. Han spilte også tittelrollen i Holmen Dahls Hamlet og det gjorde han godt, selv om han ikke var så dreven på blankvers som sine medspillere den gang. Språkarbeidet hans blir bare bedre og bedre og fungerer rytmisk godt i scenediktet Peer Gynt. Ågot Sendstad spilte Gertrude i Hamlet, også denne gangen er hun moren til hovedrollen. Og ja, hun er den perfekte mor Åse. Et godt og interessant grep er at hun også spiller Knappestøperen i samme kostyme som mor Åse. Det understreker et slags syklisk livsløp. Det er mor som står for både liv og død, for fødsel og gjenfødsel. Det blir nesten et hint til Ibsens fru Alving her.
Jacob Jensen, Herbert Nordrum, Jan Gunnar Røise og Håkon Ramstad. Foto: Erika Hebbert
Alle skuespillerne er stødige i rollene sine. Jeg vil likevel framheve Jan Gunnar Røise. Han har en scenisk musikalitet og en helt nydelig måte å formidle Ibsens rim på. Han spiller flere småroller, blant annet Kapteinen i begynnelsen av femte akt. Henriette Marø har en del å gå på som Ingrid, Dovregubbens datter og Anitra – her blir det litt mye buskis. Håkon Ramstad har tatt over som Dovregubben sjøl, det var Kåre Conradi som spilte ham i versjonen til Den Norske Opera & Ballett. Ramstad er innsmigrende og god med cowboy-skjorte og lisseslips. Jacob Jensen viser imponerende kroppskontroll som ungen til Peer og Dovregubbens datter.
Hvem er vi?
Peer Gynt er ofte brukt for å si noe om hva det norske er. Og er det noe nordmenn tradisjonelt har vært veldig opptatt av, så er det nettopp dette: Hvem er vi nå? Og: Hvordan blir vi oppfattet av andre? Man kan jo spørre seg om det finnes større nasjonalister enn nordmenn. Den urnorske Peer Gynt er i starten en kar som ser ut som en gatesmart rapper, eller et gjengmedlem, fra Oslo øst, selv om han ikke høres ut som det. Han har på seg mørkeblå treningsjakke og militærgrønne bukser. Energien og den underliggende attituden hans er røff og bad ass. Han er skrytende og sjølopptatt, han er ikke til å stole på, men han er kjempeflink til å servere dikt og forbannet løgn – og hvem lar seg ikke forføre av en som er god til å ordlegge seg, enten han er politiker eller artist?
Exit og såpe
Exit-gutta er blitt et begrep etter NRK-serien som gikk for noen år siden. De er hensynsløse, styrtrike menn som kan gjøre akkurat hva de vil med alt og alle, flere av dem er overgripere. Det verste er at nettopp det er ikke fiksjon, uten at jeg skal komme med eksempler her. Peer er en slik Exit-kar der han lander med flyet sitt i såpeskummet som faktisk er en fin illustrasjon av snø, hav og himmel. Uten at jeg skal gå nærmere inn på dramatikken rundt kopiering av scenografi, er det på sin plass å nevne at også Calixto Bieito brukte såpeskum på lignende vis i sin versjon av Peer Gynt i Bergen i 2006. Det ligger en dobbelthet i Exit-Peer. Han blir på en måte beundret for at han har klart å bli så styrtrik, selv om det er på det mest uetiske vis. Men han er også en overgriper og en gjennområtten, egosentrisk figur. Han er både en kynisk overlever og en som faller.
Solveig, å herregud
Hanna-Maria Grønneberg og Ragnhild Hemseng. Foto: Erika Hebbert
Men hva er det med denne Solveig-karakteren? I versjonen til Den Norske Opera & Ballett var det Frøy Hovland Holtbakk som hadde denne rolla. Hun fungerte godt som skuespiller, men så er det det at hun er en formidabel lyrisk sopran. Hun briljerte i sangsekvensene. Det gjorde at karakteren Solveig ble et musikalsk element, mer enn en faktisk karakter, og det fungerte bra. I Nationaltheatrets versjon er det Hanna-Maria Grønneberg som spiller Solveig. Hun er en god skuespiller og presterer fint. Hun er morsom og keitete i den artige bryllupsdansescenen. Hun er naturlig og sympatisk i fjell-scenene. Og hun synger greit og reint, men hvorfor må sangen med? Det er noe uforløst her, jeg savner et tydeligere regigrep. Hvem er hun? Er hun trofékona som sitter og venter på den rike mannen? Er hun en fantasi i gamle Per Gynts hjerne? Karakteren blir dessverre litt utvendig og utydelig og vanskelig å plassere.
Noen innvendinger til tross, jeg mener Nationaltheatrets Peer Gynt kommer solid og sterkt i mål. Det flyter fint, rytmisk og musikalsk. Den frontale spillestilen Holmen Dahl ofte benytter fungerer godt. De humoristiske innslagene gir også stykket et vellykka løft.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 