Henning Howlid Wærp: TIL ISKANTEN (dager og netter)

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2018

Poesiens steder – stedenes poesi

 

Henning Howlid Wærp: TIL ISKANTEN (dager og netter), Orkana forlag 2018, 91 sider

 

 

Henning Howlid Wærps seneste diktsamling Til iskanten er reiselitteratur. Den kan også beskrives som en samling topografiske dikt, selv om de kanskje er mer personlige enn slike dikt tradisjonelt er. Tekstene springer ut fra fire av de stedene forfatteren har besøkt: elva Dvinas bredder i Russland, Ilulissat på Grønland, Salt Lake City og Orknøyene.

 

Manende og effektivt blir vi dratt inn i teksten med samlingas første del «Innsig». Starten, eller prologen, er meget vellykka. Rytmen er dragende – med fart og kraft gjør åpninga oss mottakelige for tekstene som kommer. Man kan se på de fire delene i boka som langdikt, men kanskje også sykluser knyttet til stedene de omhandler – kanskje som en slags reisedagbok. Deldiktene er nummerert med romertall – det knytter dem tettere sammen og gir mer flyt enn hvis hver og ett hadde hatt sin egen litterære tittel. Tallene blir lette stopp i strømmen av inntrykk fra ferden.

 

Første del av samlinga handler om reisen til Dvina. Den store, store, lange russiske elva blir nesten et erotisert individ, elva er mystisk og tiltrekkende. Den er «Erkeengelen Dvina», «Dødbringende» og «Djevelsk». Samlinga går i dialog med samtidspersoner – de kan være fiktive eller faktiske, og den går i dialog med Henrik Ibsens Fruen fra havet, Fritjof Nansen og Tryggve Gran. Snutten om Tryggve Gran i diktet «ELVA» er en slags kort biografi: «Tryggve Gran var Robert Scotts mann på Sydpolen i 1911» og «I 1940 melder han seg inn i Nasjonal Samling/Hva tenker han på da?» Teksten rommer også et sitat fra Gran selv om det å fly over det nordlige Russland: «et trøsteløst landskap». Det at diktene rommer flere blikk på stedene utvider diktrommene.

 

I langdiktet/syklusen «ISEN» er diktjeget i dialog med «Jim», en medreisende. Jim dominerer diktet fra Grønland med sine betraktninger om is, kvinner, liv og død. Diktet er nokså beskrivende, og det uttrykker en ambivalens til stedet. Jim blir en litt streng veiviser som leder diktjeget bort fra panegyriske landskapsbeskrivelser og svulmende metaforer:

 

Pass deg for landskapsbesjelinger

sier Jim, det er feminint

«landskapet som ligger»

du har forlest deg på Annette Kolodny

skriv rett og slett at jeg

begynner å trives med isen.

 

Diktjeget klarer allikevel ikke styre utenom poetiske sammenligninger – isflakene beskrives som «en kreftsykdom på havet/uhemmet deling/White Trash».

 

Langdiktet «SALTSJØEN» forholder seg til en reise til Salt Lake City. Her blir turen til mormonernes Family Seach Senter vel prosaisk og refererende. I mange av diktene undrer diktjeget seg over hvorfor alt er som det er. Spørsmål stilles uten at de besvares i diktene, de gis videre til leseren for videre refleksjon. Diktet rommer også en frisk påstand: «alle Ibsens kvinner er arktiske/halsen strekt ut mot nord/eeark! eeark!» Påstanden inviterer kanskje vel så mye til refleksjon som spørsmålene i diktene.

 

Det siste langdiktet, «ØYA», forholder seg til Orknøyene. Her knyttes samtida sammen med norrøne referanser – Sigurd Øysteinsson, Egil på Skar og Guttorm kunne like gjerne hørt til i sagalitteraturen som i beskrivelsene av samtida. Diktene viser at stedene både forholder seg til et nå og til en fortid, men først og fremst forholder de seg til det tolkende blikket og det sansende individet. Epilogens avslutning kan leses som en hyllest til nettopp dette og til diktet, teksten, selv: «om det er blyanten som er opphavet til den utopiske verden/om det er kullet som er grensen rundt det hele./Vi vet ikke.»

 

Anmeldt av Elin Lindberg