Ingvild Solstad-Nøis: Rolig sone

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2014

Lives kamp

En roman som både reflekterer over kvinnerollen og det tilsynelatende trivielle hverdagslivet.

Ingvild Solstad-Nøis: Rolig sone

Forlaget Oktober 2014, 224 sider

Live er en ganske vanlig norsk kvinne. Hun har en grei jobb som hun mestrer. Hun bor sammen med mannen Aamund og sønnen Eskil på 12 år. Livet hennes er tilsynelatende helt greit. Mot slutten av boka er Aamund og Live på fest hos Aamunds sjef, de danser og Live tenker: ”det er sånn det skal være, så enkelt, bare holde hender, være snille med hverandre, danse rolig, i takt gjennom livet, uansett hva som skjer.” Live vil ha det enkelt og godt, men ting krøller seg til. Fasaden er fin og flott, men under overflata er det mye grums.

Det er som om Live hele tida skaper tablåer eller selfies som kan passe til å legge ut på facebook for å vise fram den lykkelige og vellykka familien. Live oppfører seg korrekt. Hun lager moteriktig mat og familien holder på med å bygge et nytt, arkitekttegna hus. Her har arkitekten tegna inn en ”rolig sone”. Et slags hjerte i huset. Huset er under bygging og den rolige sonen er fortsatt bare en idé eller en kjølig krok i det uferdige byggverket.

Live har lite ro. Hun mistenker Aamund for utroskap. På en hyttetur der de skal dyrke ekteskapet og kjærligheten møter de et annet par som er ute i samme ærend og Live roter livet sitt enda mer til. Live vil egentlig vel, men noe gjør at hun ofte bryter mer ned enn hun bygger opp. Hun sårer sine nærmeste, hun sviker dem og gjennom dette sviker eller svikter hun seg sjøl. Den trygge, rolige sonen hun drømmer om virker derfor enda mer uoppnåelig.

Hjemme – borte – hjemme

Dette er Ingvild Solstad-Nøis’ andre roman. På samme måte som i debutboka klarer hun å holde spenninga i karakterenes hverdagsliv oppe gjennom hele fortellinga, og som den første romanen lever den med deg også etter at boka er lest ferdig.

Rolig sone består av tre deler ”Hjemme”, ”Borte” og ”Hjemme”. Det minner litt om valgmulighetene i tipping rent bortsett fra at her eksisterer ikke muligheten ”Uavgjort”. I Lives liv er det enten/eller. De seige kampene i Lives liv er fatale, det er enten tap eller vinning, ikke noe midt i mellom. Det får betydning for leseren om forholdet mellom Aamund og Live varer boka ut.

Live – evil

Aamund gjør et sted i boka et poeng ut av at Live blir evil baklengs. Live kan oppfattes som ganske ondskapsfull til tider. Hun kommer med små stikk som sårer andre. Hun kan få seg til å ydmyke sine nærmeste. Men er det ikke seg sjøl hun da egentlig sårer og ydmyker? Det ligger en del forakt godt pakket rundt Live. En porsjon sjølforakt i karakteren sjøl, men det virker også som om fortellerstemmen forakter henne. Den avstanden hun blir beskrevet med gjør at leseren blir med på å forakte hennes forsøk på å framstå som sterk og vellykka. Er det denne distansen som gjør det noe vanskelig å like Live? Har det noe med kvinnerollen som sådan å gjøre? Er det lettere å leve seg inn i mannlige karakterer fordi de liksom skal representere noe mer allmennmenneskelig? Mannlige karakterer blir ofte sagt å representere mennesket, mens kvinnelige karakterer representerer bare kvinnen. Vi vil jo selvfølgelig ikke at det skal være slik og kanskje er det ikke noe poeng i at vi nødvendigvis skal leve oss inn i jeg-personen Live, men heller se henne litt utenfra. Som roman betraktet er Rolig sone uansett vellykka. Solstad-Nøis har et presist og godt språk. Bøkene hennes gir oss verdifulle refleksjoner rundt det å skape seg et liv i vår egen tid.

Elin Lindberg