Stikkord: Nationen

Adelheid Seyfarth: Misjonærene

elinlindberg8

Anmeldelse av Misjonærene av Adelheid Seyfarth. Publisert 5.desember 2008 i Nationen.

Misjonærene.jpg

Plumpt om viktige tema

Adelheid Seyfarth tar tak i interessante tema med boka Misjonærene. Hun tar for seg omskjæringsproblematikk og utfordringene europeiske mennesker har i forhold til Afrika, det er spesielt de moralske utfordringene Seyfarth tar opp. Etter mitt syn forspiller hun sjansen til å si noe viktig om disse temaene. Hovedgrunnen til dette er at romanen er bemerkelsesverdig dårlig skrevet.

Vi følger hovedpersonen Jack som bor i en leilighet på Majorstua i Oslo. Det er høst i Oslo og den beskrives slik: ”Hva annet er høstens skjønnhet enn rop fra en natur som ikke lenger får puste? Men mens naturen ber om hjelp fordi den tørster i hjel, står vi og nyter den: Skjønnhet er basert på sakte kveling! Jack lukker øynene og ser gult, rødt og alle nyansene imellom; hvert eneste blad forteller sin historie om hvor langt piningen er kommet. Hadde fargene hatt lyd, ville vindens mørkegrønne nynning, monoton men ren, blitt byttet ut med skingrende skrik.” En slik besjeling av naturen overgås etter min mening bare av Monty Pythons sketsj om de stakkars høstbladene som faller fra treet mens de hylende tar et hjerteskjærende farvel med livet. Til forskjell fra Monty Pythons sketsj tror jeg ikke høstbeskrivelsene i Misjonærene er ment å være morsom. Denne pompøse og kvasipoetiske tonen finnes dessverre også andre steder i romanen.

Vel, tilbake til romanens hovedperson Jack. Han reiser på øko-turisme-ferie til Kenya. Økologisk ferie høres unektelig moralsk og politisk korrekt ut, problemet er skinnhelligheten som omkranser dette reiseproduktet. Jacks reisegruppe forkynner på hver sin måte denne korrektheten. De er alle på jakt etter autentisitet, de ønsker å oppleve det ”ekte” Afrika. Problemet med reisefølget i romanen er at de er en flokk med sjablonger eller karikaturer. Her finner vi for eksempel globetrotteren ”P” som er på jakt etter de hotteste reisemålene, Berit og Reidar Holmen som er ekstremt folkelige, de reiser på ferie med bilplugger og kaffekake i fru Holmens håndveske og her er Unni Plan som jobber i Departementet, hun vet best om det meste i Afrika. Karikaturene er tillagt forskjellige holdninger til Afrika, afrikanere og turisme blant annet. Dette kunne vært interessant hvis det bare hadde vært bedre skrevet.

Temaet omskjæring av unge jenter kommer opp. Reisegruppen får besøk av en ung masaijente. Jack bestemmer seg for å redde henne fra å bli omskjært. Han rømmer med denne jenta som heter Mbambi. Nå er jo dette fiksjon og da er selvsagt det meste tillatt, men de plumpe navnene på karakterene/karikaturene virker forstyrrende for flyten i lesinga. Det blir litt som Bambi på isen – ganske klossete. Jack forteller Mbambi historier, det gjør han på en klønete måte. Akkurat dette er kanskje intendert, det at han skal framstå som en person fra Europa som har mistet grepet om denne arkaiske tradisjonen, dette å fortelle historier. Han forteller blant annet om sin barndom, foreldrene hans levde av å selge dopapir og øl på stedet med det uskjønne navnet Unaust. Når stedsnavn og personnavn blir så parodiske faller alt alvor ut. Språket i romanen er rikt på metaforer, men her er det den type metaforbruk som av og til finnes i dårlig sportsjournalistikk, det blir plumpt og blødmeaktig.

Det finnes et underliggende raseri i romanen, det ligger en frustrasjon under overflata, men det er dessverre ikke nok til at denne romanen framstår som vellykka. Den ser ut til å ha unnsluppet språkvask og sneket seg ut på bokmarkedet i forlagets blindsone.

 

 

 

Bård Torgersen: Maskinens uerstattelige deler

elinlindberg8

Anmeldelse av Maskinens uerstattelige deler av Bård Torgersen. Publisert i Nationen 13.mars 2009. Anmeldelsen var også bakgrunn for en samtale om boka på Bok i P2 24.mars.

Torgersen.png

Nitrist og poetisk

Før jeg tar fatt på Bård Torgersens tredje bok Maskinens uerstattelige deler denne marsdagen med sørpe overalt, leser jeg tilfeldigvis en artikkel av litteraturprofessoren Toril Moi som hun har kalt ”Hvorfor skrive?”. Moi skriver om Simone de Beauvoir i artikkelen. Jeg biter meg merke i en setning: ”Når leseren virkelig lar seg fascinere av teksten, opphever litteraturen menneskets eksistensielle ensomhet og skaper samfunn med andre.” Setninga bosetter seg i hjernen, romsterer rundt mens jeg leser Torgersens bok. Og dette med oppheving av eksistensiell ensomhet skjer ikke, tvert i mot – dette er det ensomste jeg har lest på lenge.

Boka handler om livet til den voksne mannen Hans Erik. Et begredelig liv. Romanen er konstruert av forholdsvis korte epistler som framstår som brev Hans Erik skriver til en kvinne. Det kan se ut som denne kvinnen er en ung hore han har truffet i et sørasiatisk land. Alle brevene starter med ”Kjære deg” og vi får innblikk i livet til Hans Erik gjennom disse brevene. Han skriver at han lover å skaffe penger slik at hun kan kjøpe seg en flybillett og komme til ham. Hans Erik har ikke jobb og mister etter hvert også sosialstønaden sin. I mange av brevene gjentar han som et slags mantra: ”Jeg savner deg.” ”Jeg vil stikke pikken min i munnen din.”. ”Jeg vil se deg smile.” ”Du lukter kvae, eller sukkertøy.” Leiligheten til Hans Erik blir invadert av Lasse, en kompis, og av feita som ”ikke er stygg i trynet, bare i den feite kroppen”. Hans Erik lever i den skitne, nedsarva leiligheten sammen med disse to menneskene mens han skriver brev til den fjerne og nokså uoppnåelige kjære. Skjebnen vil det slik at han blir slått ned og havner på sykehuset når han er på vei til sosialkontoret for å redde trygda. Bak skjermbrettet på samme rom som Hans Erik ligger en kvinne for døden. Hun innvier datteren sin i de mest intime detaljer om sitt seksualliv, det er hjerteløst og nådeløst. Det grepet Torgersen gjør med å la andre karakterer breie sitt liv ut på denne måten fungerer godt, synes jeg. Han bruker det samme grepet når det bak på vedtaket Hans Erik får fra sosialkontoret om avslag på mer penger, er skrevet et personlig brev fra saksbehandleren der hun smører utover sitt eget desperat triste liv.

Trist og leit og usedvanlig ensomt. Noen steder er setningene korte, stakkato. De puster på en måte ikke godt. De mimer en depresjon. Om Hans Erik lider av depresjon er uklart, men omgivelsene hans er deprimerende nok. Lasse sitter i sofaen og spiller Lego Star Wars, feita kommer hver dag og Hans Erik klarer ikke ta grep om sitt eget liv. Det eneste han tilsynelatende har kontroll på er brevskrivinga til den unge kvinnen. Det er i brevskrivinga der teksten er nær innpå Hans Eriks lengsel etter den navnløse kvinnen fra sørøst-Asia at Torgersen har fastest grep. Når en nordisk konferanse med sosialarbeidere skildres og når en barnefødsel dukker opp, flyter teksten ut og blir noe substansløs.

På denne anmelderens marsdag som startet noe nitrist, er sola kommet fram og vårfornemmelsene er følbare, men i romanens verden er det like trist. Her regner det hele tida slik det ofte gjør i dystopier. I Maskinens uerstattelige deler er verden et helvete, menneskene er degenererte og desillusjonerte, dette er en verden uten reelle håp om bedring. Hans Erik har sterke lengsler og drømmer, men noe håp om bedring i hans livssituasjon skimtes ikke. Bård Torgersen klarer dog å skildre nitristheten og den eksistensielle ensomheten poetisk.

 

Elin Lindberg

 

Kjersti Ericsson: Gunhild fra Vakkerøya

elinlindberg8

Anmeldelse av Gunhild fra Vakkerøya av Kjersti Ericsson. Publisert 31.oktober i Nationen.

Ericsson

Troverdig om forgangen tid

Kjersti Ericssons roman ”Gunhild fra Vakkerøya” er en hverdagsskildring fra Trøndelagskysten. Handlingen foregår på den fiktive øya Vakkerøy, på nærliggende tettsteder og i Trondheim. Vi følger Gunhild fra hun blir født like etter andre verdenskrig, til hun er voksen ungdom. Gunhild er en sterk og sjølstendig karakter som står støtt på egne bein og tar sine egne valg. Ericssons prosa med sterke dialektale innslag, står også fjellstøtt, hun er også en svært erfaren forfatter med en mengde utgivelser bak seg, hun har i en årrekke utgitt både faglitteratur, poesi og prosa.

Romanen skildrer ei tid som ligger så langt tilbake at den nok kan virke eksotisk på mange lesere. Dette er ei tid da man kommuniserte med telegram og hesten var i bruk som arbeidsdyr på gården, og for å komme seg på butikken måtte man ro. Ericsson skriver troverdig om denne tida. Det slår meg at det er viktig med nyskrevne beretninger om oppvekst på 50- og 60-tallet, det er viktig at norgeshistoria justeres og oppdateres, både for yngre og litt eldre lesere. I boka møter vi blant annet en hjemvendt misjonær som viser bilder fra Afrika, dette er selvfølgelig en fremmed verden for folket på Vakkerøya. Miljøet romanen beskriver vil muligens være like fjern fra dagens yngre lesere som bildene misjonæren viser fram er det for Vakkerøyfolket. Det er kanskje det at Ericsson skriver så innenfra dette miljøet, det at hun skriver så troverdig, som gjør at vi opplever at dette er virkelig langt unna både i tid og rom. Bokas detaljerte beskrivelser av livet i et lite kystsamfunn gjør at ”Gunhild fra Vakkerøya” passer godt inn i Mangfoldsåret 2008. Boka kan nesten virke som fiktiv dokumentarlitteratur.

Romanen tar for seg sosiale og materielle forhold i det lille øysamfunnet og den tematiserer møtet mellom by og land. Det handler om sentralisering og samferdselsproblematikk. Det handler om vanlige folk og uvanlige. Hovedpersonen i boka er en uvanlig person. Hun er svart og svært intelligent. Det faktum at hun er neger gir enda en eksotisk dimensjon til boka, 50- og 60-tallsmenneskene ser rart på henne, hun blir mobbet på skolen fordi hun er annerledes, men både mobbing og rasisme er det egentlig ingen bevissthet rundt på denne tida. Det å gjøre hovedpersonen i boka svart er ikke helt uproblematisk, dette er så spesielt i en svært realistisk setting at her røsker det litt i trossene som holder troverdigheten fast og romanen sammen. Gunhild vokser opp sammen med mormora og grandonkelen. Det er vakre passasjer i boka rundt forholdet mellom Gunhild og grandonkelen Konrad. De arbeider sammen og har det samme nære forholdet til jord og dyr. Fjordingen Franken blir også en framtredende karakter i boka. Gunhilds mor har forlatt henne til fordel for mann og nytt liv i Sverige. Dette er nok også en tidstypisk situasjon der barn født utenfor ekteskap ble overlatt til besteforeldre. Gunhilds møte med moren etter mange år er rått og sårt beskrevet. Her er det ingen sentimentalitet.

Mange vil mye med den talentfulle Gunhild, men hun styrer sitt liv eksemplarisk etter sin egen vilje. I avslutninga av boka framstår hun som en kvinnelig Peer Gynt der hun leder sin kjære fosterfar og grandonkel Konrad på sin siste reis med ”fjordingen Franken”. Boka er absolutt en god tilvekst til den norske oppvekstromanstammen. Spesielt litt eldre lesere med bakgrunn fra eller med kjenneskap til små samfunn rundt omkring i Norge, og dem er det mange av, vil nok ha glede av å lese denne boka.

 

Juliana Spahr: Alle med lunger kopla saman

elinlindberg8

Anmeldelse av Alle med lunger kopla saman av Juliana Spahr. Publisert 23.januar 2009 i Nationen.

Spahr

 

Kjærlighet og krig

Juliana Spahrs diktdagbok Alle med lunger kopla saman, gjendikta av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke, er ei sjeldent aktuell bok. De siste ukene har svært mange engasjert seg i forhold til krigen i Gaza. 40 000 mennesker gikk fredelig gjennom gatene i Oslo for ikke lenge siden for å vise medlidenhet med ofrene og markere sin motstand mot krigen. Det har vært fredsmarsjer rundt om i hele Norge og mange andre steder i verden, og det arrangeres fortsatt konserter og markeringer som en støtte til befolkningen i Gaza. Folk flest føler seg berørt av denne krigen, tar den inn over seg og ønsker å bidra med noe – i hvert fall være med på å skape håp. Denne tematikken går Juliana Spahrs bok rett inn i, selv om denne ble skrevet under opptrappinga til Irak-krigen:

 

”Mine kjære, før eg lèt alt håp brenne ut bør eg òg

hugse på at elleve millionar verda over gjekk ut i

gatene ei helg no nyleg for å protestere mot krigen,

og dette gav oss alle eit glimt.”

 

Boka av denne amerikanske poeten, kritikeren og redaktøren inneholder ”Dikt skrive etter 11.september 2001” og ”Dikt skrive frå 30. november 2002 til 27. mars 2003”. Denne norske gjendiktninga har også et fyldig etterord skrevet av Simen Hagerup og Annelie Axén. Diktene er ganske prosaiske, de tar for seg en konkret virkelighet. Maktesløsheten individet føler i forhold til krig og menneskeskapte katastrofer er gjennomgående. Spahr starter ofte med det svært nære eller lille. I titteldiktet, ”Alle med lunger kopla saman”, begynner hun på cellenivå og via individet blåser hun diktet opp, sakte, men sikkert, til å gjelde alle som puster og er avhengige av luft på jorda. ”Kor samankopla vi er med alle…Kor skjønn og kor undergangsdømd denne samankoplinga av alle med lungar.”

Jeg har sjelden lest tekst som insisterer slik på en sammenheng mellom individet og verden. Fra lunger går hun til hud: ”Når eg snakker om hud, snakkar eg om folkemengdene som samlar seg for å møte kvarandre med ulike føremål…Verda vår er lita, samla innanfor 1,4 til 2 kvadratmeter overflateareal.” Diktjeget kobler seg sammen med et vi og henvender seg til ”Mine kjære”. ”Vi” blir kontinuerlig minnet på verden utenfor oss selv, trivialiteter om popstjerner som havner i salgsmål, faktaopplysninger om astronauter på en romstasjon, men først og fremst er det krig og konflikter Spahr trekker fram. ”Medan vi vende på oss og sov uroleg, vart minst ti skadde i ein bombeeksplosjon i Bombay og fire drepne i Palestina…Mine kjære, verda vår er lita og isolert…Mine kjære, eg prøver stadig å snakke om å elske, men alt eg snakkar om er krigshandlingar, krigshandlingar og krigshandlingar.”

Spahr arbeider i mønstre, hun lar de samme innledende fraser følges av ny mening, slik som: ”Eg snakkar om den nittifem år gamle kvinna som vart skoten av israelske soldatar då ho køyrde frå Palestina inn i Israel. Eg snakkar om den seks hundre år gamle spanske haggadáen som no er i Sarajevo”. Dette manende mønsteret får teksten både til å bli en forbønn og politisk agitasjon.

Samtidig som forferdelige handlinger og skjebner finnes i verden glemmer ikke Spahr det viktigste i livene våre, kjærligheten og våre nærmeste: ”Under bombinga, mine kjære, går livet vårt vidare som vanleg. Åh dei varsame kroppane mot kvarandre når vi vaknar.”

Denne boka er viktig fordi den viser at politikk er noe som angår individet, det politiske angår hele oss – kropp, følelser og intellekt. Juliana Spahr minner oss på at mennesket er uløselig knyttet til verden og til hva som skjer med den.

 

 

Jo Nesbø: Doktor Proktors tidsbadekar

elinlindberg8

Anmeldelse av Doktor Proktors tidsbadekar av Jo Nesbø. Publisert i Nationen 24.oktober 2008.

nesbø

Svært vellykka badekarbok

Den som var barn igjen.., tenkte jeg da jeg var kommet et stykke ut i Jo Nesbøs siste bok ”Doktor Proktors tidsbadekar”, for barn har virkelig mye å glede seg til, så mange fantastiske litterære verdener som bare ligger der og venter på å bli besøkt. Det er denne kompromissløse fantasien som ofte er mangelvare i såkalte voksenbøker. Av og til betyr det kvalitetslitteratur når ei bok stemples som barnelitteratur.

Jo Nesbøs bok ”Doktor Proktors tidsbadekar” bobler over av fantasi og overskudd. Her er det herlige ordspill og referanser til populærkultur som får meg til å le høyt mange ganger i løpet av lesinga. Referansene til reelle personer og historiske fakta er morsomme for voksne og kanskje til og med lærerike for de yngre.

Årets bok er en oppfølger til ”Doktor Proktors prompepulver” fra 2007, en roman som ble en stor suksess – den har solgt i over 25 000 eksemplarer og rettighetene til den er allerede solgt til sju land. ”Doktor Proktors tidsbadekar” er illustrert av Per Dybvig som vi blant annet kjenner fra Ingvar Ambjørnsens bøker om kameratene fra Fjordgløtt pensjonat. Dybvigs røffe strek er med på å framheve farten, spenningen og humoren i Nesbøs bok.

”Doktor Proktors tidsbadekar” handler om de to heltene Lise og Bulle, to nesten vanlige barn, som får et gammeldags postkort fra Doktor Proktor som befinner seg i Paris og trenger hjelp. Ferden går til Frankrike og vennene kan også reise i tiden ved hjelp av professor Proktors nye oppfinnelse – et tidsbadekar.  Og i hælene på seg har de den skumle Raspa med trebein og lang frakk. Det blir flere turer i tid og rom for å redde Proktors kjæreste Juliette Margarin. Juliette har en slektning som heter Brailette Margarin, han tapte hele familieformuen i et slag vri åtter. Brailette satt med hele fire åttere og trodde slaget var vunnet, men så sitter sannelig motspilleren, en fyr ved navn Elgamelle Cliché med fire åttere han også – spillebulen lå selvfølelig i Toulouse. Boka er full av slike fargerike passasjer.

Språket i boka er friskt og lekent. Språket er med på å gi kulør til tid og sted. Her er det en del transkribert fransk som for eksempel: ”Tor dø Frans” og ” Påmm fritt” og turen til Bastillen og Den franske revolusjon går via en grisebonde som selvfølgelig snakker trøndersk. Helten Lise må låne en gris og grisekjøre til Paris og Revolusjonsplassen for å hindre at Doktor Proktor blir ”hærsjhøgd”. Bøddelen Blodbrønn snakker også trøndersk. Han står på en slags scene og leser opp juryens begrunnelse for ”hærsjhøgginga” som om dette skulle være selveste Spellemannsprisen før han synger med ”rungende vibrato”: ”Hær bi det liv – rai-rai!” Bastillen viser seg altså å være trønderrockens vugge. Og tidsbadekaret tar våre helter med til Napoleon og slaget ved Waterloo. Napoleons soldater snakker nynorsk, omtrent som om de skulle vært med i en tv-serie med mange episoder. Anna Sjåli dukker også opp, først som jente i 1969 og så i nåtid der hun er ”iført en sånn forretningsdrakt som får deg til å se slankere ut enn du er, og sånne briller som får det til å se ut som du ikke egentlig ikke behøver briller. Det var noe vagt kjent ved henne.” Nå er hun dommer og korrupsjonsjeger og en virkelig helt.

De slemme får sin straff og kjærestene får hverandre. Boka er full av fantastiske, fantasi- og fargerike tråder som alle samles til slutt. Jo Nesbø lar Gustave Eiffel si et sted i ”Doktor Proktors tidsbadekar”: Er det noe et menneske aldri kan få nok av er det fantasi.” Så sant, så sant!