Juliana Spahr: Alle med lunger kopla saman

Anmeldelse av Alle med lunger kopla saman av Juliana Spahr. Publisert 23.januar 2009 i Nationen.

Kjærlighet og krig

Juliana Spahrs diktdagbok Alle med lunger kopla saman, gjendikta av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke, er ei sjeldent aktuell bok. De siste ukene har svært mange engasjert seg i forhold til krigen i Gaza. 40 000 mennesker gikk fredelig gjennom gatene i Oslo for ikke lenge siden for å vise medlidenhet med ofrene og markere sin motstand mot krigen. Det har vært fredsmarsjer rundt om i hele Norge og mange andre steder i verden, og det arrangeres fortsatt konserter og markeringer som en støtte til befolkningen i Gaza. Folk flest føler seg berørt av denne krigen, tar den inn over seg og ønsker å bidra med noe – i hvert fall være med på å skape håp. Denne tematikken går Juliana Spahrs bok rett inn i, selv om denne ble skrevet under opptrappinga til Irak-krigen:

”Mine kjære, før eg lèt alt håp brenne ut bør eg òg

hugse på at elleve millionar verda over gjekk ut i

gatene ei helg no nyleg for å protestere mot krigen,

og dette gav oss alle eit glimt.”

Boka av denne amerikanske poeten, kritikeren og redaktøren inneholder ”Dikt skrive etter 11.september 2001” og ”Dikt skrive frå 30. november 2002 til 27. mars 2003”. Denne norske gjendiktninga har også et fyldig etterord skrevet av Simen Hagerup og Annelie Axén. Diktene er ganske prosaiske, de tar for seg en konkret virkelighet. Maktesløsheten individet føler i forhold til krig og menneskeskapte katastrofer er gjennomgående. Spahr starter ofte med det svært nære eller lille. I titteldiktet, ”Alle med lunger kopla saman”, begynner hun på cellenivå og via individet blåser hun diktet opp, sakte, men sikkert, til å gjelde alle som puster og er avhengige av luft på jorda. ”Kor samankopla vi er med alle…Kor skjønn og kor undergangsdømd denne samankoplinga av alle med lungar.”

Jeg har sjelden lest tekst som insisterer slik på en sammenheng mellom individet og verden. Fra lunger går hun til hud: ”Når eg snakker om hud, snakkar eg om folkemengdene som samlar seg for å møte kvarandre med ulike føremål…Verda vår er lita, samla innanfor 1,4 til 2 kvadratmeter overflateareal.” Diktjeget kobler seg sammen med et vi og henvender seg til ”Mine kjære”. ”Vi” blir kontinuerlig minnet på verden utenfor oss selv, trivialiteter om popstjerner som havner i salgsmål, faktaopplysninger om astronauter på en romstasjon, men først og fremst er det krig og konflikter Spahr trekker fram. ”Medan vi vende på oss og sov uroleg, vart minst ti skadde i ein bombeeksplosjon i Bombay og fire drepne i Palestina…Mine kjære, verda vår er lita og isolert…Mine kjære, eg prøver stadig å snakke om å elske, men alt eg snakkar om er krigshandlingar, krigshandlingar og krigshandlingar.”

Spahr arbeider i mønstre, hun lar de samme innledende fraser følges av ny mening, slik som: ”Eg snakkar om den nittifem år gamle kvinna som vart skoten av israelske soldatar då ho køyrde frå Palestina inn i Israel. Eg snakkar om den seks hundre år gamle spanske haggadáen som no er i Sarajevo”. Dette manende mønsteret får teksten både til å bli en forbønn og politisk agitasjon.

Samtidig som forferdelige handlinger og skjebner finnes i verden glemmer ikke Spahr det viktigste i livene våre, kjærligheten og våre nærmeste: ”Under bombinga, mine kjære, går livet vårt vidare som vanleg. Åh dei varsame kroppane mot kvarandre når vi vaknar.”

Denne boka er viktig fordi den viser at politikk er noe som angår individet, det politiske angår hele oss – kropp, følelser og intellekt. Juliana Spahr minner oss på at mennesket er uløselig knyttet til verden og til hva som skjer med den.