Arne Lygre: Så stillhet

Publisert i Nationen 27.02.09

Arne Lygre

Brutalt og elegant

Arne Lygre er først og fremst dramatiker, men han har også gitt ut ei novellesamling og en roman. Novellesamlinga som kom i 2004 fikk han Brageprisen for. Han er oversatt til ti språk og skuespillene hans er blitt oppført i Norge og på mange utenlandske scener. Mann uten hensikt ble oppført av mesterregissøren Claude Regy i Paris i 2007. I vår spilles Lygre både i Danmark og i Tyskland. Så stillhet er Arne Lygres femte skuespill. I morgen, lørdag 28.februar, er det urpremiere på Så stillhet eller Så blir det stilt som det heter på nynorsk, på Det Norske Teateret.

Tekst og teater er jo som kjent to helt forskjellige ting og det er teksten jeg skal ta for meg her. Skuespillet Så stillhet utforsker etiske dilemmaer i et mørkt og hardt univers gjennom ti tittelløse og unummererte scener. Det kan dreie seg om politisk kritikk, med fokus på miljøkrise, overflodssamfunn og behandling av krigsfanger, men det dreier seg nok aller mest om en nådeløs undersøkelse av mellommenneskelige forhold.

Dramaet har tre karakterer: ”Bror”, ”En” og ”En annen”, disse tre er med i alle scenene i skuespillet. Teksten starter med en leserveiledning, den starter med å kommentere seg selv: ”Skuespillet er skrevet i to ulike fortellerperspektiv. Det ene er vist ved en utheving av teksten. Det er tenkt at de som betrakter og gjengir selv skal agere i de betraktedes og gjengittes sted.” Det finnes ingen sceneanvisninger i teksten. De tre karakterene er barn, ungdommer og voksne, de plasseres i forskjellige livssituasjoner. Scenene dreier seg blant annet om en tortursituasjon, en fars begravelse og en situasjon på kontoret til et statsoverhode. Vendepunktene i scenene er ofte glidende overganger, for eksempel der gutters forholdsvis uskyldige lek glir over til å bli en grotesk torturscene. Og der en kjølig homoerotisk scene glir over til å bli et smertefullt kjærlighetsbrudd. Det er elegant gjort, men jeg har ikke kommet langt i lesinga før det slår meg at dette er den mest brutale sceneteksten jeg har lest, det gjør nesten fysisk vondt å lese torturscenene.

Replikkene er som hogd i stein, korte, konsise, presise. Ofte nærmest som kommandoer eller et militært språk. Språket speiler skuespillets harde verden. Det er hele tida en nerve i teksten. Dramaet beveger seg i bølger, oppjaget og voldsomt – så stillhet – roligere – så voldsomt igjen. Karakterene er enkle, men samtidig er de komplekse. De er som brikker i et spill, de kan spilles på utallige måter samtidig som de framstår som hele mennesker. Både det at de er, og samtidig representerer mennesker, tematiseres i teksten. Tittelen Så stillhet signaliserer at William Shakespeares Hamlet er en grunntekst her. ”The rest is silence” er slutten av prins Hamlets siste replikk før han dør helt på slutten av stykket. Som i denne grunnteksten tematiseres skyld og svik, ansvar for handling og for ikke-handling i Så stillhet. Skuespillet er enkelt, minimalistisk, men allikevel komplekst. Det tar opp de store eksistensielle spørsmålene som ”Hvem er vi?” og ”Hvem er de andre?” og spørsmålet om hva i alle dager det er vi gjør her:

En annen

Hvorfor er vi her?

 

Bror

Dere er her fordi dere har valgt dette istedenfor noe annet.

 

En annen

Hva gjør vi?

 

Bror

Dere er.

 

Jeg er.

 

En annen

Er?

 

Bror

Det i seg selv.

 

Å være.

 

 

Dette er en interessant og utfordrende tekst å lese og et svært godt utgangspunkt for en teaterforestilling. Det at teksten er så enkel og renskåret samtidig som den er så kompleks gjør den til en rik leseopplevelse.

 

 

Elin Lindberg

Hilde K. Kvalvaag: Skagerrak

Publisert i Nationen 3.oktober 2008.

Skagerrak_.jpg

Sanselig og presis prosa

”Skagerrak” er Hilde K. Kvalvaags første bok for voksne. I årets roman møter vi Siv som er på ferie sammen med mannen sin Harald, sine to barn og en vennefamilie. De har leid sommerhytter på vestkysten av Danmark, slik de har pleid å gjøre en god del år.”Alt er kjent”, tenker Siv, alt er slik det pleier være. Barna vokser til: ”For kvart år forsvinn dei lenger og lenger ut av flokken, som årringane i eit tre flytter dei seg frå midten”. Det er noe stille og vakkert, men også vegeterende over familielivet i boka. Sivs identitet er knytta til familien og ekteskapet og på overflaten er alt greit og tilforlatelig, like forutsigbart og oversiktelig som det flate landskapet de ferierer i. Men farer truer, det er livsfarlige understrømmer her – Watch for the undertow! fra John Irvings ”Garps bok” klinger i bakhodet (Sivs yngste sønn heter for øvrig Gard, det minner også om Garp). Det finnes understrømmer i havet der de bader, strømmer som kan ta menneskene med langt til havs. Og det finnes understrømmer i Sivs ekteskap. Hun har truffet en ny mann, det er så alvorlig at hun vurderer å flytte fra mann og barn. Det kommer en kvinne inn i den tilsynelatende idyllen de to ferierende familiene lever i. Denne kvinnen og Sivs mann Harald tiltrekkes av hverandre. Siv trekkes lenger og lenger ut, hun får gjennom romanen mer avstand til de rundt seg. Mot slutten av boka opplever hun sammen med den eldste sønnen å bli tatt av de sterke havstrømmene mens de er ute og bader, det er så vidt de klarer å komme seg til land i live. Ved denne grensen til døden får livet en ny vending, hun vender seg mot familien sin og det nære, hun klarer å sove og spise igjen, det har hun hatt problemer med siden hun traff den andre mannen.

Kvalvaags lavmælte tone holder boka ut. Hun har svært gode sansebeskrivelser, Kvalvaags prosa berører. Komposisjonen er enkel og gjennomført, renskåret i slake, mjuke linjer. Det er dyktig gjort å beskrive dette hverdagslige livet og samtidig få de underliggende spenningene til å være følbare hele veien boka gjennom.

Det er vanskelig å unngå å tenke på Virginia Woolfs roman ”To the Lighthouse” – ”Til Fyret” – under lesinga av ”Skagerrak”. Woolfs roman er en fortelling som også handler om lengsel, savn og ekteskap, og om forholdet mellom kjønnene. I romanen ”Skagerrak” er det et fyr i nærheten av sommerhyttene, fyret blir stående som noe arkaisk og bestandig. Men det er først og fremst det elegiske ved romanen ”Skagerrak” som knytter an til Woolfs roman. ”Til fyret” formidler både et opprør mot og en hyllest til det som er forbi, romanen kan leses som en elegi – et sørgedikt. En elegi har tradisjonelt som formål å gi uttrykk for sorg på en slik måte at den kan overvinnes. Sørgediktet er en del av et sorgarbeid. Denne sorgen og bearbeidelsen av den finner vi også i Kvalvaags roman. ”Livet er fullt av ubrukte muligheter” står det et sted i boka. For hovedpersonen Siv blir dette en sorg. Hun har valgt å få ektemann og barn og hun velger bort denne nye mannen og en annen måte å leve livet på.

Spenningene i relasjonene mellom mennesker kan oppleves dramatiske nok, nærværet av denne dramatikken formidler Kvalvaag godt. Men samtidig er boka en slags hyllest til det lille livet, til det hverdagslige, til de daglige sanseopplevelsene. Boka gir rom for refleksjoner rundt samliv, ekteskap og relasjoner samtidig som den berører sentrallyriske tema – havet, døden og kjærligheten. Det store og det lille livet leves samtidig.

 

Elin Lindberg

 

 

 

Sitat fra boka:

I ettermiddag blir det tur til fyret, seier Jon.

Skulle vi ikkje droppe fyret i år? seier Siv. Det same

gamle fyret.

Vi må på fyret, seier Harald.

Helle Helle: Ned til hundene

Anmeldelse av Ned til hundene av Helle Helle. Publisert 6.mars 2009 i Nationen.

Helle.jpg

Mesterlig om menneskelighet

“Jeg leter etter et bra sted å gråte.” Slik starter Helle Helles roman Ned til hundene. Det får meg umiddelbart til å tenke på den første setninga i Paul Austers roman The Brooklyn Follies: ”I was looking for a quiet place to die.” Men stedet Helle Helles jegperson havner på er ganske forskjellig fra Brooklyn, hun havner på et forblåst lite sted på Sjælland. Vi får ikke vite navnet på hovedpersonen, men hun bruker dekknavnet ”Bente”. Hun er forfatter, 42 år og har forlatt hus og mann. Hun har gått av bussen et tilfeldig sted og står på bussholdeplassen med rullekofferten sin når hun treffer to vennlige fremmede, Putte og John. De tar henne med hjem og lar henne få sove på sofaen. Begge to sliter med whiplash etter en bilulykke og må klare seg med småjobber. ”Bente” blir raskt innlemmet i den lille familiens liv. Hun er med på å passe hundene til Puttes onkel, mens han er innlagt på sykehuset. Hun hjelper den noe innpåslitne gamle nabodama Elly med diverse småting og hun får et nært forhold til Puttes bror Ibber. Vi får innimellom vite mer om det livet hovedpersonen er reist fra. Vi får vite mer om forholdet til mannen hennes Bjørnevig, han hadde en drøm om å bli kunstner som ung, men startet på en medisindannelse og arbeider nå som hudlege. Langsomt avsløres også historien rundt livet til Putte og John.

Helle Helle er dansk, født i 1965. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. Ned til hundene er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2008, den nominasjonen er det vanskelig å være uenig i etter å ha lest boka. Det er fantastisk godt gjort å få en historie om en deprimert dame med koffert som bor et par dager på en sofa hos noen ganske vanlige, vennlige mennesker til å bli en roman det er nesten umulig å legge fra seg før den er ferdiglest. Det er driv og spenning i teksten. En underdriving og et mørke ligger der hele veien. Ikke nødvendigvis truende mørke, men et mørke som er en del av disse menneskenes liv og omgivelser og som de på hver sin måte arbeider med å akseptere og leve med. I det hverdagslige livet som beskrives skrives det også inn tap på forskjellige plan. Det er en vorte som blir borte helt i starten, en verdifull pyntenisse, en enda mer verdifull lottokupong. Liv er gått tapt. Og liv gjenfinnes. Det ligger mye menneskelighet, varme og ømhet i måten karakterene blir beskrevet på. Hovedpersonen har hatt problemer med å takle følelseslivet sitt, møtet med disse nye menneskene omslutter henne. Hun blir vist omsorg, servert mat, pakket inn i dyne foran vedovnen mens vinterstormen raser utenfor huset. Dette er den mørkeste tida på året. Det at menneskene på dette lille stedet finner en kvinne med rullekoffert, et liv de kan beskytte, gir også dem menneskelighet de sårt trenger. Romanen blir nærmest en hyllest til det menneskelige. Den kommer til å handle om det å være tilstede i livet sitt, det å finne en plass sammen med dem man lever med. Romanen mimer livet som i all sin hverdagslighet inneholder lag på lag med historie og følelser. Helle er kjent for sin noe minimalistiske stil og for sine hverdagsskildringer, prosaen hennes er her stort sett godt ivaretatt av Trude Marstein som har oversatt Ned til hundene. Et par steder kommer det danske litt vel tydelig gjennom.

Hovedpersonen i romanen startet med at hun var på jakt etter et sted å gråte. Hun feller ikke en tåre i hele boka, men det gjør ingenting for som leser sitter jeg igjen med opplevelsen av å ha lest en skikkelig god bok. Det er en fin følelse.

 

 

 

 

 

 

Thore Eithun Helland: Natta blir til regn

Publisert i Nationen 19.desember 2008.

Natta-blir-til-regn_c3425d3a-e18f-4fa9-a881-90b0a16b9419_1024x1024.jpg

Oppgjør med fortida

Natta blir til regn er Thore Eithun Hellands andre roman. Her møter vi Karl, han arbeider i et stort advokatfirma i Oslo, der han har utsikter til å bli partner i nærmeste framtid. Han er gift med Marie som han gikk på ungdomsskole sammen med i Øystese. Karl framstår som en vellykka kar og han virker fornøyd med livet, men Karls godt fungerende liv i romanens begynnelse er bare en tynn ferniss over en mørkere fortid som vi får innblikk i utover i boka.

Karls advokatkontor tar vanligvis ikke farskapssaker, men det gjøres et unntak for en venn av sjefen, Karl får saken. En gift rørlegger fra Moss med et ufordelaktig ytre, mener han er lurt av et lesbisk par. De krever ham for barnebidrag etter en heftig natt på et hotellrom. Dette er bare en av mange farskapshistorier i boka. Karl er selv stefar, men han har et dårlig forhold til Maries sønn fra forrige ekteskap. En kollega kommer i en posisjon der hun kan presse Karl til å gjøre henne gravid med et barn hun ikke vil at han skal ha kontakt med. Og Karl har også selv en far som tar stor plass i Karls bevissthet. Karl skriver etter arbeidstid på advokatkontoret på en roman om sin barndom (Thore Eithun Helland jobber også selv som advokat i Oslo, blir det opplyst om på smussomslagets innbrett). Karl skriver seg gjennom et oppgjør med foreldrene og oppveksten. I begynnelsen syntes jeg dette grepet med en romanfigur som skriver en roman ikke var helt heldig. Det hadde kanskje fungert like godt med direkte tilbakeblikk på barndommen. Etter hvert i lesinga av boka ble dette grepet lettere å akseptere som en slags terapi for Karl.

I begynnelsen av boka fikk jeg assosiasjoner til film noir og hardkokt kriminallitteratur, kanskje med et lite hint av Gunnar Staalesen. Men sjangertilhørigheten forandret seg underveis i lesinga. ”Retro” er et litt for velbrukt ord, men det er allikevel det som faller meg inn. Sjangeren boka etter hvert forholder seg til er en slags 70-tallsretro – her tas problemer opp til debatt, på en sosialrealistisk måte. Dette minner om den problemlitteraturen som det var så mye av på 70-tallet. At hovedpersonens barndom er lagt til 70-tallet styrker denne følelsen. Det handler om å bygge livet på en eller flere løgner og det handler om menn og vold. Hvorfor slår Karl? Hvorfor er han så voldelig? Hvorfor klarer han ikke å kontrollere sinnet sitt? Eithun Helland skriver mer om motivasjonen for handlig enn direkte action. Han skriver om mennesker som beveger seg i sine egne mønstre, i sirkler. Og som far, så sønn. Det ligger mye biologisk determinisme til grunn her. Vold kommer til å avle vold. Vår tids masseslagsmål og tilfeldig vold kan bare gå hjem og legge seg – den kan ikke måle seg med voldeligheten i Øystese-traktene på 70-tallet. Der gikk det for seg på ungdomsskoleavslutningsfestene. I disse beskrivelsene av 70-tallet på bygda er Eithun Helland god. Jeg har faktisk ikke lest så fine skildringer av pønkens inntog på bygda før.

Språket i Natta blir til regn flyter stort sett fint, men av og til kan det være litt kantete. Overgangen frå nåtid i romanen til Karls barndom er keitete noen steder. Noen av tidsmarkørene blir også vel søkte. For eksempel referansene til Akp-ml-miljøet, der Karls far blir overvåket av naboen som rapporterer jevnlig til politiet. Denne naboen er Maries far og får helt rett i påstandene sine i begynnelsen av boka om at det kommer til å gå skikkelig ille med Karl. Thore Eithun Helland har skrevet en fin underholdningsroman

Arne Garvang: Muffe 3

Anmeldelse av Muffe 3 av Arne Garvang. Publisert 13.februar 2009 i Nationen.

Muffe.jpg

Spenning, humor og romantikk

Skoda Octavia Combi er Arne Garvangs tredje bok om tenåringen Muffe. Muffe heter egentlig Mons Ulrik Ferdinand André og han bor sammen med faren sin i Drammen. Familieforholdene er noe uklare både for hovedpersonen og faren, og for leserne. Moren er på retreat i Berlevåg og faren er kanskje sammen med Bodil, eller Bomba som hun kalles. I denne boka reiser Muffe og faren på sommerferie til ei hytte på Nordseter ved Lillehammer. Heldigvis er Nille, bestevenninna til Muffe, på ferie rett i nærheten, på onkelens gård på Fåvang. Dramatikken begynner allerede i Vålerengatunellen på vei nordover, her møter Muffe og faren fire polakker i en skraphaug av en bil – en Skoda Octavia Combi, og en ny sak for Muffe er i emning. Muffe karakteriserer faren som noe tilbakestående, på tenåringskjærlig vis. Mens faren er stolt av sin sønn: ”- du er faktisk noe så sjeldent som en observant tenåring. I motsetning til flesteparten av dine jevnaldrende, som ikke ville lagt merke til det om det kom en gnu galopperende ned Storgata, så legger du faktisk merke til ting.”

Ofte er bøker skrevet av voksne for ungdom skrevet på et anstrengt ungdommelig språk. Bak et slikt anstrengt språk skimtes en svett forfatter som strever med å være kul nok. Arne Garvang anstrenger seg ikke så veldig, får jeg følelsen av, han er kul nok. Språket er friskt, det er et muntlig østnorsk som kler å bli lagt i munnen på en tenåring. Det flyter lett og godt.

Persongalleriet i boka virker heller ikke anstrengt, sjøl om det er ganske friskt og fargerikt. Vi møter som nevnt, Muffes litt løst sammensatte familie: ”Det er jo et sabla rot, ikke sant, og jeg syns ikke det er så kjempekult. Men trøsten er for så vidt at det virker som de fleste holder på sånn. I klassen min snakker vi i hvert fall om et billass med ekser og kjærester og flerkullsbarn.” Vi møter en rotnorsk hytteutleiernisse og vi møter Nilles danske onkel Jesper som bor på gård på Fåvang sammen med to damer og vi treffer den festlige ”skrulla” Richard. Karakterene er tydelig og fint tegnet uten at de blir sjablonger.

Boka er godt komponert, spenningen rundt de mystiske østeuropeerne holder hele veien. Lillehammer og strøket rundt blir scene for internasjonal kriminalitet. Muffe og Nille kommer opp i skikkelig skumle situasjoner. Og nysgjerrigheten deres setter alle rundt dem i livsfare mot slutten av boka. Det er både nervepirrende og spennende. Bildet rundt den nifse estlenderen, polakkene og kriminaliteten blir enkelt og fint nyansert til slutt.

Romantikken er jo også en viktig del av livet. Garvang skriver fint om ungdom og kjønnsidentitet. Han skriver om heterofili og homofili på en grei og lett måte, sjøl om han ikke stikker under en stol at det kan være både komplisert og vanskelig med seksuell legning og forhold og sånn. Han beskriver befriende kloke ungdommer med sunne hoder og hjerter. Det er godt å lese. Forholdet mellom Nille og Muffe beskrives nært og varmt.

Sjøl om boka kommer inn på vanskelige tema og triste skjebner blir den en varm og god leseropplevelse. Det er først og fremst blikket og humoren som er lagt til hovedpersonen som gjør det godt å lese denne boka. Humoren er virkelig fortreffelig, jeg lo høyt og ofte under lesinga. Muffe er fin fyr og jeg får følelsen av at han står og tripper og har lyst til å kaste seg ut på nye eventyr sammen med sin tøffe og flotte venninne Nille. Det håper jeg virkelig at han gjør!

Muffe 3, Skoda Octavia Combi er i alle fall absolutt anbefalelsesverdig!

 

Elin Lindberg