Adelheid Seyfarth: Misjonærene

Anmeldelse av Misjonærene av Adelheid Seyfarth. Publisert 5.desember 2008 i Nationen.

Misjonærene.jpg

Plumpt om viktige tema

Adelheid Seyfarth tar tak i interessante tema med boka Misjonærene. Hun tar for seg omskjæringsproblematikk og utfordringene europeiske mennesker har i forhold til Afrika, det er spesielt de moralske utfordringene Seyfarth tar opp. Etter mitt syn forspiller hun sjansen til å si noe viktig om disse temaene. Hovedgrunnen til dette er at romanen er bemerkelsesverdig dårlig skrevet.

Vi følger hovedpersonen Jack som bor i en leilighet på Majorstua i Oslo. Det er høst i Oslo og den beskrives slik: ”Hva annet er høstens skjønnhet enn rop fra en natur som ikke lenger får puste? Men mens naturen ber om hjelp fordi den tørster i hjel, står vi og nyter den: Skjønnhet er basert på sakte kveling! Jack lukker øynene og ser gult, rødt og alle nyansene imellom; hvert eneste blad forteller sin historie om hvor langt piningen er kommet. Hadde fargene hatt lyd, ville vindens mørkegrønne nynning, monoton men ren, blitt byttet ut med skingrende skrik.” En slik besjeling av naturen overgås etter min mening bare av Monty Pythons sketsj om de stakkars høstbladene som faller fra treet mens de hylende tar et hjerteskjærende farvel med livet. Til forskjell fra Monty Pythons sketsj tror jeg ikke høstbeskrivelsene i Misjonærene er ment å være morsom. Denne pompøse og kvasipoetiske tonen finnes dessverre også andre steder i romanen.

Vel, tilbake til romanens hovedperson Jack. Han reiser på øko-turisme-ferie til Kenya. Økologisk ferie høres unektelig moralsk og politisk korrekt ut, problemet er skinnhelligheten som omkranser dette reiseproduktet. Jacks reisegruppe forkynner på hver sin måte denne korrektheten. De er alle på jakt etter autentisitet, de ønsker å oppleve det ”ekte” Afrika. Problemet med reisefølget i romanen er at de er en flokk med sjablonger eller karikaturer. Her finner vi for eksempel globetrotteren ”P” som er på jakt etter de hotteste reisemålene, Berit og Reidar Holmen som er ekstremt folkelige, de reiser på ferie med bilplugger og kaffekake i fru Holmens håndveske og her er Unni Plan som jobber i Departementet, hun vet best om det meste i Afrika. Karikaturene er tillagt forskjellige holdninger til Afrika, afrikanere og turisme blant annet. Dette kunne vært interessant hvis det bare hadde vært bedre skrevet.

Temaet omskjæring av unge jenter kommer opp. Reisegruppen får besøk av en ung masaijente. Jack bestemmer seg for å redde henne fra å bli omskjært. Han rømmer med denne jenta som heter Mbambi. Nå er jo dette fiksjon og da er selvsagt det meste tillatt, men de plumpe navnene på karakterene/karikaturene virker forstyrrende for flyten i lesinga. Det blir litt som Bambi på isen – ganske klossete. Jack forteller Mbambi historier, det gjør han på en klønete måte. Akkurat dette er kanskje intendert, det at han skal framstå som en person fra Europa som har mistet grepet om denne arkaiske tradisjonen, dette å fortelle historier. Han forteller blant annet om sin barndom, foreldrene hans levde av å selge dopapir og øl på stedet med det uskjønne navnet Unaust. Når stedsnavn og personnavn blir så parodiske faller alt alvor ut. Språket i romanen er rikt på metaforer, men her er det den type metaforbruk som av og til finnes i dårlig sportsjournalistikk, det blir plumpt og blødmeaktig.

Det finnes et underliggende raseri i romanen, det ligger en frustrasjon under overflata, men det er dessverre ikke nok til at denne romanen framstår som vellykka. Den ser ut til å ha unnsluppet språkvask og sneket seg ut på bokmarkedet i forlagets blindsone.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s