Kjersti Ericsson: Gunhild fra Vakkerøya

Anmeldelse av Gunhild fra Vakkerøya av Kjersti Ericsson. Publisert 31.oktober i Nationen.

Ericsson

Troverdig om forgangen tid

Kjersti Ericssons roman ”Gunhild fra Vakkerøya” er en hverdagsskildring fra Trøndelagskysten. Handlingen foregår på den fiktive øya Vakkerøy, på nærliggende tettsteder og i Trondheim. Vi følger Gunhild fra hun blir født like etter andre verdenskrig, til hun er voksen ungdom. Gunhild er en sterk og sjølstendig karakter som står støtt på egne bein og tar sine egne valg. Ericssons prosa med sterke dialektale innslag, står også fjellstøtt, hun er også en svært erfaren forfatter med en mengde utgivelser bak seg, hun har i en årrekke utgitt både faglitteratur, poesi og prosa.

Romanen skildrer ei tid som ligger så langt tilbake at den nok kan virke eksotisk på mange lesere. Dette er ei tid da man kommuniserte med telegram og hesten var i bruk som arbeidsdyr på gården, og for å komme seg på butikken måtte man ro. Ericsson skriver troverdig om denne tida. Det slår meg at det er viktig med nyskrevne beretninger om oppvekst på 50- og 60-tallet, det er viktig at norgeshistoria justeres og oppdateres, både for yngre og litt eldre lesere. I boka møter vi blant annet en hjemvendt misjonær som viser bilder fra Afrika, dette er selvfølgelig en fremmed verden for folket på Vakkerøya. Miljøet romanen beskriver vil muligens være like fjern fra dagens yngre lesere som bildene misjonæren viser fram er det for Vakkerøyfolket. Det er kanskje det at Ericsson skriver så innenfra dette miljøet, det at hun skriver så troverdig, som gjør at vi opplever at dette er virkelig langt unna både i tid og rom. Bokas detaljerte beskrivelser av livet i et lite kystsamfunn gjør at ”Gunhild fra Vakkerøya” passer godt inn i Mangfoldsåret 2008. Boka kan nesten virke som fiktiv dokumentarlitteratur.

Romanen tar for seg sosiale og materielle forhold i det lille øysamfunnet og den tematiserer møtet mellom by og land. Det handler om sentralisering og samferdselsproblematikk. Det handler om vanlige folk og uvanlige. Hovedpersonen i boka er en uvanlig person. Hun er svart og svært intelligent. Det faktum at hun er neger gir enda en eksotisk dimensjon til boka, 50- og 60-tallsmenneskene ser rart på henne, hun blir mobbet på skolen fordi hun er annerledes, men både mobbing og rasisme er det egentlig ingen bevissthet rundt på denne tida. Det å gjøre hovedpersonen i boka svart er ikke helt uproblematisk, dette er så spesielt i en svært realistisk setting at her røsker det litt i trossene som holder troverdigheten fast og romanen sammen. Gunhild vokser opp sammen med mormora og grandonkelen. Det er vakre passasjer i boka rundt forholdet mellom Gunhild og grandonkelen Konrad. De arbeider sammen og har det samme nære forholdet til jord og dyr. Fjordingen Franken blir også en framtredende karakter i boka. Gunhilds mor har forlatt henne til fordel for mann og nytt liv i Sverige. Dette er nok også en tidstypisk situasjon der barn født utenfor ekteskap ble overlatt til besteforeldre. Gunhilds møte med moren etter mange år er rått og sårt beskrevet. Her er det ingen sentimentalitet.

Mange vil mye med den talentfulle Gunhild, men hun styrer sitt liv eksemplarisk etter sin egen vilje. I avslutninga av boka framstår hun som en kvinnelig Peer Gynt der hun leder sin kjære fosterfar og grandonkel Konrad på sin siste reis med ”fjordingen Franken”. Boka er absolutt en god tilvekst til den norske oppvekstromanstammen. Spesielt litt eldre lesere med bakgrunn fra eller med kjenneskap til små samfunn rundt omkring i Norge, og dem er det mange av, vil nok ha glede av å lese denne boka.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s