Anmeldelse av Doktor Proktors tidsbadekar av Jo Nesbø. Publisert i Nationen 24.oktober 2008.
Svært vellykka badekarbok
Den som var barn igjen.., tenkte jeg da jeg var kommet et stykke ut i Jo Nesbøs siste bok ”Doktor Proktors tidsbadekar”, for barn har virkelig mye å glede seg til, så mange fantastiske litterære verdener som bare ligger der og venter på å bli besøkt. Det er denne kompromissløse fantasien som ofte er mangelvare i såkalte voksenbøker. Av og til betyr det kvalitetslitteratur når ei bok stemples som barnelitteratur.
Jo Nesbøs bok ”Doktor Proktors tidsbadekar” bobler over av fantasi og overskudd. Her er det herlige ordspill og referanser til populærkultur som får meg til å le høyt mange ganger i løpet av lesinga. Referansene til reelle personer og historiske fakta er morsomme for voksne og kanskje til og med lærerike for de yngre.
Årets bok er en oppfølger til ”Doktor Proktors prompepulver” fra 2007, en roman som ble en stor suksess – den har solgt i over 25 000 eksemplarer og rettighetene til den er allerede solgt til sju land. ”Doktor Proktors tidsbadekar” er illustrert av Per Dybvig som vi blant annet kjenner fra Ingvar Ambjørnsens bøker om kameratene fra Fjordgløtt pensjonat. Dybvigs røffe strek er med på å framheve farten, spenningen og humoren i Nesbøs bok.
”Doktor Proktors tidsbadekar” handler om de to heltene Lise og Bulle, to nesten vanlige barn, som får et gammeldags postkort fra Doktor Proktor som befinner seg i Paris og trenger hjelp. Ferden går til Frankrike og vennene kan også reise i tiden ved hjelp av professor Proktors nye oppfinnelse – et tidsbadekar. Og i hælene på seg har de den skumle Raspa med trebein og lang frakk. Det blir flere turer i tid og rom for å redde Proktors kjæreste Juliette Margarin. Juliette har en slektning som heter Brailette Margarin, han tapte hele familieformuen i et slag vri åtter. Brailette satt med hele fire åttere og trodde slaget var vunnet, men så sitter sannelig motspilleren, en fyr ved navn Elgamelle Cliché med fire åttere han også – spillebulen lå selvfølelig i Toulouse. Boka er full av slike fargerike passasjer.
Språket i boka er friskt og lekent. Språket er med på å gi kulør til tid og sted. Her er det en del transkribert fransk som for eksempel: ”Tor dø Frans” og ” Påmm fritt” og turen til Bastillen og Den franske revolusjon går via en grisebonde som selvfølgelig snakker trøndersk. Helten Lise må låne en gris og grisekjøre til Paris og Revolusjonsplassen for å hindre at Doktor Proktor blir ”hærsjhøgd”. Bøddelen Blodbrønn snakker også trøndersk. Han står på en slags scene og leser opp juryens begrunnelse for ”hærsjhøgginga” som om dette skulle være selveste Spellemannsprisen før han synger med ”rungende vibrato”: ”Hær bi det liv – rai-rai!” Bastillen viser seg altså å være trønderrockens vugge. Og tidsbadekaret tar våre helter med til Napoleon og slaget ved Waterloo. Napoleons soldater snakker nynorsk, omtrent som om de skulle vært med i en tv-serie med mange episoder. Anna Sjåli dukker også opp, først som jente i 1969 og så i nåtid der hun er ”iført en sånn forretningsdrakt som får deg til å se slankere ut enn du er, og sånne briller som får det til å se ut som du ikke egentlig ikke behøver briller. Det var noe vagt kjent ved henne.” Nå er hun dommer og korrupsjonsjeger og en virkelig helt.
De slemme får sin straff og kjærestene får hverandre. Boka er full av fantastiske, fantasi- og fargerike tråder som alle samles til slutt. Jo Nesbø lar Gustave Eiffel si et sted i ”Doktor Proktors tidsbadekar”: Er det noe et menneske aldri kan få nok av er det fantasi.” Så sant, så sant!
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 