Stikkord: Nationaltheatret

Faust? Hvem?

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no

Faust.jpg
foto Øyvind Eide

 

Fargerikt og fragmentert med feministisk fokus, men snakker vi egentlig om Faust i Nationaltheatrets forestilling?

 

Av Elin Lindberg

 

Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason: VI MÅ SNAKKE OM FAUST

Basert på Faust del én og Faust del to av Johann Wolfgang von Goethe. Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen

Regi: Thorleifur Örn Arnarsson

Dramatiker: Mikael Torfason

Komponist, musikalsk ansvarlig og lyddesign: Gabriel Cazes

Kostyme: Monika «Mona» Ulrich

Lys- og videodesign: Vaxi Baerenklau

Kameraoperatør: Marte Vold

Dramaturg: Heidi Randi Tørressen

Nationaltheatret, hovedscenen,1.februar 2019

 

Ja, det er viktig å snakke om hvordan det står til med likestilling på alle plan. Ja, det er viktig å snakke om maktstrukturer – at det fortsatt er skjevheter er klinkende klart. Skulle det vise seg at piloten i flyet du sitter i er kvinne, forbereder passasjerer seg på å dø. Kvinnelig kirurg? Hjelp! Men gamle Goethe og Faust – lever det fortsatt noen i Norge som vet hvem de er? Jeg leste nettopp et sted at det som ofte blir kalt eliten i Norge, i motsetning til sine like på kontinentet, ikke er så opptatt av å lese klassisk litteratur. Her er det større prestisje i å gå på ski. Så hvem har lest eller har et forhold til Faust? Nerder og de som har studert litteraturvitenskap? Hvis hensikten her er å si noe om feminisme og patriarkatet hadde det kanskje vært mer rammende å ta for seg Fausts norske fetter: Peer Gynt og hans Gretchen: Solveig?

 

Ungdommen/Gretchen

Allerede før vi er kommet inn i teatersalen er forestillinga i gang. En stor gjeng med flotte, hvite, unge mennesker fra middelklassen står på scenen og messer i kor. «Mye har forandret seg, men vi lever fremdeles i et mannlig overherredømme», messer de. «4 av 5 ofre for menneskehandel er jenter», «kvinnelige kjønnslemlestelser påvirker mer enn 200 millioner nålevende jenter og kvinner», «det begås minst 1000 æresdrap i India og Pakistan hvert år», og en mengde annen fakta om hvordan det står til i verden akkurat nå. Det er så mye at det er umulig å ta inn, selv om hver og en av beskjedene er svært viktige. Ungdommene har på seg T-skjorter med påskriften «Vi må snakke om Faust». De ligner på talekorene som ikke var uvanlige i 70-tallets politiske teater. Det korresponderer også med det økende politiske engasjementet blant ungdom i dag. Ungdommer går i tog for miljø og likestilling. Det er, oppriktig talt, svært oppløftende. I Vi må snakke om Faust er det allikevel ikke helt uproblematisk. Her er det de middelaldrende teaterskaperne som dytter ungdommen foran seg, på et vis, og lar dem ta stilling og rydde opp i problemene selv. Får ungdomskoret rollen som Gretchen her? De blir plassert i front i roller de mannlige teaterskaperne har laget for dem, og som Gretchen forført og beæret over å bli sett? De mannlige stemmene i stykket virker mer opptatte av å granske sitt eget følelsesliv, enn å rydde opp i skjevhetene i verden.

 

Løst og ledig

Den kvelden jeg så stykket hadde de to foregående forestillingene vært avlyst på grunn av sykdom, og fortsatt var en av skuespillerne fraværende og en av dem fortsatt ikke helt i form. Stykket spilles løst og ledig, men jeg kan godt tenke meg at det var enda mer futt og fart på premieren, nå var det tendenser til at det hele var noe slitent og slapt. Det var litt som å diskutere Faust på nachspiel. Det er tilløp til artige og interessante vinklinger, og også til dyp samtale, men det meste forsvinner i nye fragmenter og hendelser som dukker opp. Og etterpå sitter det heller ikke så godt festet i minnet. Ble hele samtalen dekonstruert i hjel? Det kan virke som Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason sliter litt med regigrepet. Det virres litt hit og litt dit og stykket kritiserer seg selv underveis: «Dette er så 1991», metakommenterer Mattis Herman Nyquist oppgitt fra scenen.

 

Maksimalisme

I motsetning til ungdommenes prolog pøses det på med virkemidler i resten av forestillinga. Det er ut og inn av farger, musikk og scenografiske elementer. Slik kan også Goethes Faust oppleves når man leser den – her er det et sammensurium av scener med mytologiske og historiske figurer fra flere tidsaldre og steder. Marika Enstad, Petronella Barker og Kjersti Tveterås spiller engler i overdådige parykker og kjoler. De er tøffe og friske og har et fint driv. De klatrer i stativ, danser med sceneteknikerne som henger dem opp i husker, de ikler seg mannekropper og puler med Gud (John Emil Jørgensrud). Nader Khademi er Mefistofeles i en fin puddelfrakk. Han er kanskje mer søt enn farlig her. Han kommer inn på scenen i en svart bil av den typen som ofte blir kalt for penisforlenger. På bilen er det skrevet på latin «ultima necat» – den siste dreper.

Mads Ousdal står for Fausts monolog fra tragediens første del i Goethes verk. Han framfører den profesjonelt, men noe innadvendt.

 

Tekstcollage

Teksten fra Faust av Johann Wolfgang von Goethe er gjendiktet av Elisabeth Beanca Halvorsen, det klinger utmerket og flott oppdatert språklig. Ellers er det innadvendte blikket på mannen gjennomgående i flere av tekstfragmentene som brukes. En lang sekvens er viet en historie om (erkeengelen) Mikael og hans traumatiske fødsel og om hans foreldre som var medlemmer av Jehovas Vitner. Er dette en personlig historie fra dramatiker Mikael Torfason? Den, og noen av de andre «private» historiene blir fragmenter som henger litt utenpå helheten i stykket. Et moment som fungerer er der Gretchen (Kjersti Tveterås) forteller sin lille «private» historie til publikum på første rad mens hun rolig vasker hendene deres. Dette blir filmet slik at vi alle får del i det. Her fungerer filmingen, ellers blir den stort sett mer forvirrende. Det er litt synd, for historien om den 14-årige Gretchen som her stilles sammen med den 14-årige Priscilla som blir Elvis Prestleys barnebrud, forsvinner litt i alt kaoset. Dette med «det evig kvinnelige» er det jo fortsatt noen som holder høyt.

 

Forvirrende mangfold

Det at vi ser video av det som skjer rundt og bak scenen samtidig som vi opplever det som foregår på scenen, gir et fragmentert bilde. Det understreker at det er mange historier og perspektiver vi må lære å leve med samtidig. Det finnes for eksempel så mange syn på hva feminisme er at det er vanlig å snakke om mange feminismer. Det spørs om det er så veldig fruktbart å dytte Goethe foran seg og kalle ham en gammel gris og representant for patriarkatet når så få i det norske publikummet har et forhold til ham og hans hovedverk Faust, eller når ikke dette stykket tydeligere viser ham fram for oss.  For vi kan godt snakke om Faust, men det gjør vi egentlig ikke i Nationaltheatrets oppsetning.

 

Nationaltheatret: Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

 

Lite djerv ad hoc-forestilling

 

Nationaltheatret utnytter ikke potensialet i diktet ”Solaris korrigert”.

 

av Elin Lindberg

 

Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

Regi: Runar Hodne

Nationaltheatret, 25.mai 2010

 

”Solaris korrigert” av Øyvind Rimbereid er verdens beste dikt. Dette er selvfølgelig mitt særdeles subjektive syn, men det ser ut til at det lange titteldiktet i fra boka Solaris korrigert som kom ut i 2004, fortsetter å fascinere nye lesere – og tilhørere. I 2008 ble boka tatt inn i Norsk litterær kanon som er en samling av de 25 viktigste tekstene i norsk litteratur gjennom tidene. Øyvind Rimbereid mottar i disse dager også Dobloug-prisen for sitt forfatterskap.

For tida forgår det oppussing av hovedscenen, jernteppet er senket og Nationaltheatret inviterer til ad hoc-forestillinger på forscenen som er alt fra performance til konsert til altså et møte med diktet ”Solaris korrigert”. Det er Runar Hodne som har tatt initiativ til denne Ad hoc-kvelden og det er Audun Lindholm som er kveldens vert. Lindholm er redaktør i tidsskriftet Vagant og kjenner Rimbereids diktning godt.

 

”Solaris korrigert”

Dette er et episk dikt på 42 strofer, skrevet på et konstruert framtidsspråk. Diktet følger en hovedperson som i år 2480 lever i Siddy Stavgersand, et framtidssted som kanskje er en blanding av Stavanger og Sandnes. ”AIG”, den navnløse hovedpersonen, er en mann på 38 år. Han bor sammen med kjæresten ”Shiri” og han arbeider med høyteknologiske maskiner eller roboter. Det er gjennom hans blikk og gjennom Rimbereids fantastiske språk vi ser verden i 2480 og samtidig vår egen tid. Slik starter første strofe:

 

WAT vul aig bli

om du ku kreip fra

din vorld til uss?

SKEIMFULL, aig trur, ven

du kommen vid diner imago

ovfr oren tiim, tecn, airlife,

all diner apocalyptsen

                                          skreik-

mare. OR din beauty draum! NE

wi er. NE diner ideo!

 

Solaris korrigert-forestillinga på Nationaltheatret rammes inn av et foredrag om planeten Mars av romfartsekspert Erik Tandberg i forkant og en samtale med forfatteren Lars Jacobson i etterkant. Det er godt tenkt. I Solaris korrigert kan vi finne både et kjærlig og et nøkternt forhold til teknologi, som Erik Tandbergs representerer her med sin sjarmerende powerpointpresentasjon. Diktet kan også stå for en sivilisasjonskritikk, på en liknende måte som Lars Jacobsons kontrafaktiske roman Vännerna.  Rimbereid sier også selv at han leste mye litteratur om romfart og teknologi da han skrev diktet.

 

Forestillinga

Anneke von der Lippe, Per Egil Aske, Andrine Sæther, Trond Brænne og Tone Mostraum framfører diktet. De sitter på rekke på forscenen. Bak vises en videoprojeksjon av Ivar Smedstad. Smedstad har bred og lang erfaring med videokunst, men selv om dette arbeidet til Nationaltheatrets hovedscene ikke er helt håpløst, fungerer det ikke videre godt. Dessverre gir det assosiasjoner til en type konvensjonelle bilder som ofte ledsager opplesning av dikt. Natur, vann, fjell. Smått romantiserende og idylliserende. Her er det med en viss kunstnerisk vri, men videoarbeidet forholder seg overhodet ikke til teksten. Det møter den ikke, spiller verken med eller mot ”Solaris korrigert”. Har Smedstad lest teksten?

Skuespillerne skifter på å lese teksten. De har ikke en gang tatt seg bryet med å lære den utenat. Men det er jo prisverdig at hele teksten presenteres. De leser den som realisme, skulle det være noen som synes det er vanskelig å lese Rimbereids solarisspråk får de god hjelp til å forstå, i hvert fall overflateinnholdet, her. Men hvor er poesien? Dvelingen ved dette forunderlige språket? Opplesninga blir nærmest antipoetisk. Det som kunne vært av dramatisk potensial i teksten blir overhode ikke utnyttet. I en av strofene blir jeg-personen i diktet avbrutt mens han tenker på kjæresten ”Shiri” av oter som dukker opp:

 

”SHI … ein vett, glinsen

dyr

seer an meg, fra kaien

 

Andrine Sæther leser bare – litt barneskoleaktig – rett fram.

Det er interessant å høre diktet lest på østlandsk. Jeg har tidligere bare hørt forfatteren selv lese. Det østlandske tonefallet gjør at konsonantene som diktet har mange av – en del vokaler har nemlig erodert bort i dette språket fra 2480, ikke blir så framtredende. Språket lyder mykere på østnorsk enn på vestnorsk (kommer det til å finnes slike forskjeller i 2480 også?). Noen poetiske grep blir borte. I en strofe står det: ”OR var den som/    ein duft/fra organic 1.1? EIN duft som uss?” På østnorsk vil dette lyde: ”organic en – en. Ein … ” og ikke ”organic ein.ein. Ein..” som det blir på vestnorsk. Altså ikke så insisterende og energisk. Det ligger i det hele tatt mye ekspressivitet og temperatur her som ikke blir utnyttet i det hele tatt.  Det er for feigt at Hodne & co ikke engang prøver å gå inn og virkelig gjøre et teatralt møte med denne teksten! Boka er best!

Teatr Weimar: IBSENDEKONSTRUKSJON 1: GJENGANGERE

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/ 2010

 

IBSENDEKONSTRUKSJON 1: GJENGANGERE

Av Henrik Ibsen, i en bearbeidet versjon av Jörgen Dahlqvist.

Fra Teatr Weimar, Sverige

Regi: Linda Ritzén

Nationaltheatret, 9.september 2010.

 

Sjarmerende og lett undersøkende

 

Teatr Weimar viser en ganske tiltalende og meget mildt dekonstruert oppsetning av Gjengangere.

 

Av Elin Lindberg

 

 

Etter å ha sett Teatr Weimars Ibsendekonstruksjon 1 blir jeg litt i stuss om hva egentlig denne dekonstruksjonen deres egentlig består i. Ibsenparodi i trashversjon står det også i programmet. Og på hjemmesiden til Teatr Weimar er bakgrunnen for forestillingene deres stappfull av teori.

 

Lekenhet

Scenebildet gir et klaustrofobisk inntrykk når vi kommer inn i Malersalen på Nationaltheatret til Teatr Weimars forestilling. Tunge Chesterfieldmøbler og røde fløyelstepper fyller rommet. Trashy og parodisk? Ja, kanskje litt.

Det er Rafael Pettersson og Nils Dernevik som spiller alle rollene i stykket. De sklir fint fra den ene rollen til den andre. Kostymene er ”trashy”, de ser danderte ut. Kjoler over hverdagsklær gir et lekent preg. Jeg har sans for spillestilen deres. Den er nedpå og musikalsk. Noen av replikkene går i loop, de gjentas, fokuseres på. En del av replikkføringen gir assosiasjoner til rapmusikk, det gir et fint løft. Jeg liker også godt Jörgen Dahlqvists bearbeiding av teksten, den er tett og fin. Men den er kanskje litt for innforstått, publikum som ikke kjenner Henrik Ibsens tekst vil nok ha problemer med å følge med i svingene. Jeg har stor sans for lekenheten i oppsetninga.  Skuespillernes musikalitet og følsomme pausering er flott.

 

Teori og praksis

Den distansen skuespillerne har til teksten er av og til kjølig, noen ganger gir den snev av humor og andre ganger viser den på en måte fram teksten. Her er det kanskje først og fremst Teater Weimar nærmer seg den ambisjonen de legger for dagen i programmet og på hjemmesida. For utgangspunktet er virkelig ambisiøst:

 

”Teatr Weimars ønske er å sette Ibsens kjønnsroller under lupen og undersøke hvordan vi bruker ulike sosiale masker i møtet med andre. Forestillingen er en iscenesettelse av teaterhendelsen som en voyeuristisk virksomhet, der tilskuerne kan beskue de maktstrukturer som eksisterer og den normbindingen som eksisterer i samfunnet for øvrig.”

 

Store ord og tomme tønner? Måten de setter Ibsens kjønnsroller under lupen på er å mildt parodiere rollene. Det de først og fremst gjør er å framføre stykket, ganske tekstlojalt. Jeg kan ikke se at de lar oss beskue noen andre maktstrukturer og normbindinger enn de som allerede ligger i Ibsens tekst. De sier oss egentlig ikke noe nytt med stykket. Det er for så vidt helt greit, for forestillinga som Ibsenlek fungerer ok. Det gode skuespillerarbeidet løfter teksten fram. Rommet illustrerer fint stykkets gang og oppbygning, ved at mer og mer dekkes av. Et atelièr kommer til syne, og hele Malerssalen blottes. Det gir inntrykk av undersøkelse, dissekering. Men den teoretiske tyngden som det forsøkes å legge på oppsetninga gjennom tekstene som er produsert rundt den, holder allikevel ikke helt i praksis.

 

 

Sebastian Hartmann: Markens grøde

elinlindberg8

Publisert i Bøygen 2007

 

Markens grøde av Knut Hamsun

dramatisert av Sebastian Hartmann og Hege Randi Tørressen

Nationaltheaterets hovedscene 2007

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Hvordan skrive en anmeldelse av denne teatralske forestillinga i et litteraturtidsskrift?

For dette er ikke en anmeldelse av Markens grøde av Knut Hamsun. Dette er en anmeldelse av en teaterforestilling basert på og inspirert av romanen. Selv om både tittelen på stykket og presentasjonen av stykket i programmet knytter forestillinga tettere til litteraturen Markens grøde enn til teaterforestillinga Markens grøde.

Teater er aldri litteratur. Bok er bok. Teater er teater. Hva skjer det når bok møter teater her? Og hva skjer mellom sal og scene? Det er vanskelig å unngå at dette møtet i tid og rom som denne forestillinga er, blir personlig. Men før det personlige tar overhånd er det kanskje på sin plass å gå inn på hva det er som først treffer oss av sanseinntrykk i forestillinga. En tekst av Edgar Allan Poe er sentral i begynnelsen: ”All that we see or seem is but a dream within a dream”. Samtidig blir vi introdusert for den drømmeaktige “fortelleren”, spilt av Petronella Barker, hun er lettkledd i hotpants og sko som nok ikke hadde vært særlig praktiske på stykkets topos, utmarksgården Sellanrå. Hun minner om en shakespearsk Puck, en skjønnånd. Hun står i sterk kontrast til de grovteljede karakterene Isak og Inger, spilt av Sven Nordin og Anne Krigsvoll. Disse to skuespillerne spesielt, men stort sett hele ensemblet behersker en spillestil som ikke er vanlig på Nationaltheateret, en mer fysisk, konkret tilnærming til teateret enn den psykologisk-realistiske som er vanligst i norsk institusjonsteater. Teaterspråket er modernisert, både det visuelle og det fysiske språket på lik linje med det talte språket. Vi kjenner historien og dialogene igjen fra boken. Dramatiseringa er ved regissøren Sebastian Hartmann og dramaturg Hege Randi Tørressen, de har valgt å fortelle historien i kronologisk rekkefølge, de har tatt dialogene rett fra romanen. Og boken som bok blir også montert inn i forestillinga: ”Hvor mange har lest boken?” Spør Geissler, alias Eindride Eidsvold publikum – ”opp med en hånd!” ”Hvor mange av dere bare sier at dere har lest den?” Han konkluderer med at: ”vi har et dannet publikum på Nationaltheateret”. Jada, vi er dannede mennesker – bøker har vi lest og så mye teater har vi sett at vi ser at dette er teater som fint kunne blitt spilt på Schaubühne i Berlin uten at det hadde vært det minste pinlig. Nå er jo dette også tysk teater, regi er ved Sebastian Hartmann, scenografi og kostymer er ved Susanne Münzner og lys- og videodesign er signert Rainer Casper. Her blandes latterlige og overflatiske påfunn med det patosfylte. På 90-tallet så jeg en oppsetning av Et dukkehjem i Berlin (var det ikke på Schaubühne?) som var full av slike påfunn. Nora ble rullet inn i et persisk teppe og da hun skulle gå ble hun liksom-skutt. Påfunn og ironi. Jeg følte meg merkelig nok en liten smule støtt – på tross av at jeg er tilhenger av teatralitet og eksperiment i teatersammenheng – de disrespekterte Ibsen! De tok det ikke på alvor. Nå er dette mange år siden så den tyske bearbeidelsen av Markens grøde hadde ikke den samme virkningen på meg denne gangen. Men allikevel – denne norske urmannen og kvinne som bar jord, høy, utstyr, mat, gjødsel, barn, som grov og bygde. Våre formødre og fedre – et par generasjoner tilbake i det fattige u-landet Norge. Respekt? Skammer vi oss? Vi synes deres ukultiverthet er pinlig, deres ordløshet. Mangelen på kulturell kapital er pinlig for oss relativt sett nyrike i europeisk sammenheng. Sånn sett er romanen interessant, skildringa av den norske bonden med sin kulturelle uforstand brakte oss det kulturelle adelskapets nobelpris. Nå er det jo ikke slik at bildet på oss som ukultiverte og fattige på kultur kommer fra ingen steds. Jeg kommer plutselig til å huske på en hendelse fra meget langt tilbake i tid. Jeg spilte i en fysisk/visuell forestilling basert på norske likvaketradisjoner på en teaterfestival i København. Vi ble anmeldt av den legendariske og nå avdøde litteraturviteren Poul Bourum. Eller rettere sagt slaktet. Han skrev at (fritt sitert): ”forestillingen forteller oss det vi allerede vet: nordmenn er tilbakestående bønder”. Ja, ja, vi kom oss over det etter hvert. Nå er ikke Sven Nordins Isak og Henrik Rafaelsens Aksel direkte tilbakestående, men de framstår som nærmest språkløse, de sier ”God dag” og ”hadet” og Thorbjørn Harrs Sivert åpner armene og viser verden noe ordløst og fantastisk, noe som har et himmelsk tonefølge. Men de har ingen sjangs, Sven Nordin bærer og bærer og går og går, tilslutt går han på en måte som konnoterer tredemølle og treningsstudio. Jorden svines til. Kultur? Nordins urskrik får Munchs røde kveldsskyer fra maleriet Skrik som bakgrunn. Dette gjør det kitschy og ironisk. Mennesket er fanget i sin kulturelle ballast. Har du først en kimære på ryggen, er den ikke god å få av. Men kanskje også er man redd for et skrik som et ukommentert menneskelig uttrykk her, man er redd for pinlig patos, for mye patos er patetisk og udannet. Og Nationaltheateret har et dannet publikum, et grått publikum. Forestillinga gjør sitt for å få det grønnere. Vanningsanlegg legges ut i salen og vi synger alle unisont ”Du skal ikkje sova bort sumarnatta”. Vi får se på sikt om dette kan hjelpe. Kanskje akkurat dette – å bli vannet med gode forestillinger – for dette er en god forestilling! – kan få et yngre teaterpublikum til å gro opp. La oss håpe det!

 

 

Thomas Ostermeier: JOHN GABRIEL BORKMANN

elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4/2010

Ostermeier.jpg
foto Arno Declair

Henrik Ibsen: JOHN GABRIEL BORKMANN

Tysk oversettelse: Sigurd Ibsen.

I en versjon av Marius von Mayenburg

Regi: Thomas Ostermeier

Scenografi: Jan Pappelbaum

Vi er alle dyr

–          Renskåret og presis oppsetning av John Gabriel Borkmann

av Elin Lindberg

 

Thomas Ostermeier er ikke bare en europeisk stjerneregissør, han er også kunstnerisk leder ved Schaubühne i Berlin, et av Europas mest prestisjefylte teatre. Han har satt opp mange Ibsen-stykker, hans oppsetninger av Et dukkehjem, eller Nora som stykket ofte kalles utenlands, Hedda Gabler og Byggmester Solness er kanskje de mest kjente. Under årets Ibsenfestival i Oslo ble hans oppsetning av John Gabriel Borkmann høydepunktet. Forestillinga er et gjestespill fra hans eget teater, Schaubühne. Skuespillerne han har med seg er også et stjernelag, med blant andre Josef Bierbichler som er kjent for et norsk publikum fra filmen Det hvite båndet(2009). Dramaturgen og bearbeideren av teksten er Marius von Mayenburg, han er også dramatiker, flere av stykkene hans er satt opp i Norge.

Tåke og tydelighet

Handlinga i stykket: John Gabriel Borkmann er forhenværende banksjef. Han har sonet fengselsstraff for grov økonomisk utroskap. Han brukte kundenes penger til å investere i et industriimperium, men før han fikk betalt tilbake lånet ble han angitt av advokat Hinkel som var forelsket i hans ungdomskjæreste Ella Rentheim. Borkmann sviktet, i sin tid, Ella og giftet seg i stedet med hennes tvillingsøster Gunhild i bytte med stillingen som banksjef. Sammen med Gunhild har han sønnen Erhart. Ella tok seg i mange år av Erhart som hun er sterkt knyttet til. Alle tre har store planer for Erhart, men han vil ikke leve for noen av dem.

Forestillinga åpner med at Ella kommer på besøk til gården som hun er eier av, men som bebos av John Gabriel Borkmann og Gunhild. De bor i hver sin etasje og møtes aldri. Scenerommet er sterilt og kaldt, det er Gunhilds stue. Litt falmet borgerskaplig. Rommet rammes inn av tåke. Hvit røyk ses gjennom den gjennomskinnlige bakveggen, røyk sprer seg over scenegolvet. Ut av tåken kommer Ella, hun og tvillingsøsteren har ikke sett hverandre på mange, mange år. Det oppleves som både et reelt møte, men også som om det er en person fra Gunhilds underbevissthet som dukker opp. Sist Ella var på visitt i huset tok hun Erhart med seg. Gjengangeren Ella setter igjen Gunhild under press. De to skuespillerne Kirsten Dene som Gunhild og Angela Winkler som Ella har en svært sofistikert og enkel måte å spille på. Her er det ingen falsk overspilling, store geberder eller skriking. Ensemblet har funnet et skuespillerarbeid som ligger ganske nært opp til virkelighetens måte å snakke og å agere på. Det er svært vellykka og gjør at stykket når fram til oss i salen med tydelighet og klarhet.
Økonomi

”Ibsen er forfatteren til middelklassens kapitalistiske samfunn”, sa Thomas Ostermeier da han holdt årets Ibsenforelesning på Ibsensenteret i forbindelse med festivalen. Han påpekte at det er mye snakk om penger i Ibsens stykker. Middelklassen er redd for å falle ned den sosiale stigen. Denne redselen ødelegger evnen til å oppføre seg som mennesker. Det menneskelige blir kostnaden for redselen for å falle. Henrik Ibsen kom selv fra forholdsvis små kår og visste hvordan det var å være nede på rangstigen, mange av karakterene i stykkene hans speiler dette. Helmer i Et dukkehjem, Tesman i Hedda Gabler – og John Gabriel Borkmann. Borkmann ofrer sitt indre liv, sitt emosjonelle liv, sin kjærlighet, for å få jobben og pengene. ”For rikets – maktens – og ærens skyld..” som Borkmann sier i Ibsens originaltekst.

Schaubühnes John Gabriel Borkmann er ganske teksttro så vidt jeg kan forstå. Marius von Mayenburgs bearbeidelse av den er ganske sublim. Den tar ikke bort originalteksten, men tilpasser den allikevel nøye til vår tid. Svært godt gjort. Når Thomas Ostermeier i fordraget sitt hevder at ”Ibsen i dag er en stor samtidsdramatiker” har han sine ord i behold nettopp fordi han, med hjelp av ensemblet, makter å bearbeide teksten slik at det oppleves som om det er en link mellom teksten og vår samtidsvirkelighet.

 

Familien

Forestillinga setter søkelys på familien. Barnet – Erhart – blir moren, tanten/pleiemoren og farens konstruksjon. De har alle planer om hvordan han skal frelse både dem og verden. De ser nærmest på sønnen som en Jesus-skikkelse, verdens frelser. Erhart selv utbasunerer at han ikke er noen misjonær, studenten Erhart vil ikke engang arbeide, han vil reise utenlands sammen med en lekker dame og bare ha det gøy. Erhart framstilles her som en tusseladd av en sønn. Bebrillet, lubben og myk i cordfløyelsdress. Det må nok en mor – pleiemor, eller far – til for å ha tro på at denne unge mannen er verdens og livets frelser.

Samfunnskommentaren i dette er ganske tydelig. Nykonservativismen brer om seg. Barn og familie er statussymboler. Det blir satset mye penger og tid på å få perfekte barn. Vestlige barn skal helst kunne kinesisk som toåringer, i tillegg til sitt vestlige språk naturligvis. De bør kunne spille mange instrumenter og få toppkarakterer i alle fag. For å få til det siste, er det blitt vanlig i norske bedrestilte familier å ansette hjelpelærere til barna hjemme, til rundt 500 – 700 kr. i timen, for at poden skal få de beste karakterene.

 

Kvinner, barn, menn og dyr

I John Gabriel Borkmann sitter kvinnene igjen til slutt. De har ikke noe annet enn sitt søsterskap igjen. Sønnen er reist for å leve sitt eget liv, på sin måte. Mannen er død. Men i en slik storslagen forestilling, med slike fantastiske skuespillerprestasjoner som dette, blir det allikevel det menneskelige som seirer til slutt. Det er svært gripende når de to litt eldre damene, søstrene, griper hverandres hånd der de sitter, forlatt av alt og alle, i sofaen. De står helt på kanten av avgrunnen av livet sitt, men klarer å skape et håp om at det er mulig å snu det dystre og inhumane til en ny menneskelighet. Jeg er ikke sikker på om denne følelsen av håp er intendert av regissøren. Den kampen han setter karakterene i er mer dyrisk enn menneskelig. Det er survival of the fittest, det blir ikke tatt menneskelige hensyn. En melding som han kommer med som avslutning av foredraget sitt på Ibsensenteret var: ”Vi er alle dyr!”