Nationaltheatret: Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

 

Lite djerv ad hoc-forestilling

 

Nationaltheatret utnytter ikke potensialet i diktet ”Solaris korrigert”.

 

av Elin Lindberg

 

Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

Regi: Runar Hodne

Nationaltheatret, 25.mai 2010

 

”Solaris korrigert” av Øyvind Rimbereid er verdens beste dikt. Dette er selvfølgelig mitt særdeles subjektive syn, men det ser ut til at det lange titteldiktet i fra boka Solaris korrigert som kom ut i 2004, fortsetter å fascinere nye lesere – og tilhørere. I 2008 ble boka tatt inn i Norsk litterær kanon som er en samling av de 25 viktigste tekstene i norsk litteratur gjennom tidene. Øyvind Rimbereid mottar i disse dager også Dobloug-prisen for sitt forfatterskap.

For tida forgår det oppussing av hovedscenen, jernteppet er senket og Nationaltheatret inviterer til ad hoc-forestillinger på forscenen som er alt fra performance til konsert til altså et møte med diktet ”Solaris korrigert”. Det er Runar Hodne som har tatt initiativ til denne Ad hoc-kvelden og det er Audun Lindholm som er kveldens vert. Lindholm er redaktør i tidsskriftet Vagant og kjenner Rimbereids diktning godt.

 

”Solaris korrigert”

Dette er et episk dikt på 42 strofer, skrevet på et konstruert framtidsspråk. Diktet følger en hovedperson som i år 2480 lever i Siddy Stavgersand, et framtidssted som kanskje er en blanding av Stavanger og Sandnes. ”AIG”, den navnløse hovedpersonen, er en mann på 38 år. Han bor sammen med kjæresten ”Shiri” og han arbeider med høyteknologiske maskiner eller roboter. Det er gjennom hans blikk og gjennom Rimbereids fantastiske språk vi ser verden i 2480 og samtidig vår egen tid. Slik starter første strofe:

 

WAT vul aig bli

om du ku kreip fra

din vorld til uss?

SKEIMFULL, aig trur, ven

du kommen vid diner imago

ovfr oren tiim, tecn, airlife,

all diner apocalyptsen

                                          skreik-

mare. OR din beauty draum! NE

wi er. NE diner ideo!

 

Solaris korrigert-forestillinga på Nationaltheatret rammes inn av et foredrag om planeten Mars av romfartsekspert Erik Tandberg i forkant og en samtale med forfatteren Lars Jacobson i etterkant. Det er godt tenkt. I Solaris korrigert kan vi finne både et kjærlig og et nøkternt forhold til teknologi, som Erik Tandbergs representerer her med sin sjarmerende powerpointpresentasjon. Diktet kan også stå for en sivilisasjonskritikk, på en liknende måte som Lars Jacobsons kontrafaktiske roman Vännerna.  Rimbereid sier også selv at han leste mye litteratur om romfart og teknologi da han skrev diktet.

 

Forestillinga

Anneke von der Lippe, Per Egil Aske, Andrine Sæther, Trond Brænne og Tone Mostraum framfører diktet. De sitter på rekke på forscenen. Bak vises en videoprojeksjon av Ivar Smedstad. Smedstad har bred og lang erfaring med videokunst, men selv om dette arbeidet til Nationaltheatrets hovedscene ikke er helt håpløst, fungerer det ikke videre godt. Dessverre gir det assosiasjoner til en type konvensjonelle bilder som ofte ledsager opplesning av dikt. Natur, vann, fjell. Smått romantiserende og idylliserende. Her er det med en viss kunstnerisk vri, men videoarbeidet forholder seg overhodet ikke til teksten. Det møter den ikke, spiller verken med eller mot ”Solaris korrigert”. Har Smedstad lest teksten?

Skuespillerne skifter på å lese teksten. De har ikke en gang tatt seg bryet med å lære den utenat. Men det er jo prisverdig at hele teksten presenteres. De leser den som realisme, skulle det være noen som synes det er vanskelig å lese Rimbereids solarisspråk får de god hjelp til å forstå, i hvert fall overflateinnholdet, her. Men hvor er poesien? Dvelingen ved dette forunderlige språket? Opplesninga blir nærmest antipoetisk. Det som kunne vært av dramatisk potensial i teksten blir overhode ikke utnyttet. I en av strofene blir jeg-personen i diktet avbrutt mens han tenker på kjæresten ”Shiri” av oter som dukker opp:

 

”SHI … ein vett, glinsen

dyr

seer an meg, fra kaien

 

Andrine Sæther leser bare – litt barneskoleaktig – rett fram.

Det er interessant å høre diktet lest på østlandsk. Jeg har tidligere bare hørt forfatteren selv lese. Det østlandske tonefallet gjør at konsonantene som diktet har mange av – en del vokaler har nemlig erodert bort i dette språket fra 2480, ikke blir så framtredende. Språket lyder mykere på østnorsk enn på vestnorsk (kommer det til å finnes slike forskjeller i 2480 også?). Noen poetiske grep blir borte. I en strofe står det: ”OR var den som/    ein duft/fra organic 1.1? EIN duft som uss?” På østnorsk vil dette lyde: ”organic en – en. Ein … ” og ikke ”organic ein.ein. Ein..” som det blir på vestnorsk. Altså ikke så insisterende og energisk. Det ligger i det hele tatt mye ekspressivitet og temperatur her som ikke blir utnyttet i det hele tatt.  Det er for feigt at Hodne & co ikke engang prøver å gå inn og virkelig gjøre et teatralt møte med denne teksten! Boka er best!