Sebastian Hartmann: Markens grøde

Publisert i Bøygen 2007

 

Markens grøde av Knut Hamsun

dramatisert av Sebastian Hartmann og Hege Randi Tørressen

Nationaltheaterets hovedscene 2007

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Hvordan skrive en anmeldelse av denne teatralske forestillinga i et litteraturtidsskrift?

For dette er ikke en anmeldelse av Markens grøde av Knut Hamsun. Dette er en anmeldelse av en teaterforestilling basert på og inspirert av romanen. Selv om både tittelen på stykket og presentasjonen av stykket i programmet knytter forestillinga tettere til litteraturen Markens grøde enn til teaterforestillinga Markens grøde.

Teater er aldri litteratur. Bok er bok. Teater er teater. Hva skjer det når bok møter teater her? Og hva skjer mellom sal og scene? Det er vanskelig å unngå at dette møtet i tid og rom som denne forestillinga er, blir personlig. Men før det personlige tar overhånd er det kanskje på sin plass å gå inn på hva det er som først treffer oss av sanseinntrykk i forestillinga. En tekst av Edgar Allan Poe er sentral i begynnelsen: ”All that we see or seem is but a dream within a dream”. Samtidig blir vi introdusert for den drømmeaktige “fortelleren”, spilt av Petronella Barker, hun er lettkledd i hotpants og sko som nok ikke hadde vært særlig praktiske på stykkets topos, utmarksgården Sellanrå. Hun minner om en shakespearsk Puck, en skjønnånd. Hun står i sterk kontrast til de grovteljede karakterene Isak og Inger, spilt av Sven Nordin og Anne Krigsvoll. Disse to skuespillerne spesielt, men stort sett hele ensemblet behersker en spillestil som ikke er vanlig på Nationaltheateret, en mer fysisk, konkret tilnærming til teateret enn den psykologisk-realistiske som er vanligst i norsk institusjonsteater. Teaterspråket er modernisert, både det visuelle og det fysiske språket på lik linje med det talte språket. Vi kjenner historien og dialogene igjen fra boken. Dramatiseringa er ved regissøren Sebastian Hartmann og dramaturg Hege Randi Tørressen, de har valgt å fortelle historien i kronologisk rekkefølge, de har tatt dialogene rett fra romanen. Og boken som bok blir også montert inn i forestillinga: ”Hvor mange har lest boken?” Spør Geissler, alias Eindride Eidsvold publikum – ”opp med en hånd!” ”Hvor mange av dere bare sier at dere har lest den?” Han konkluderer med at: ”vi har et dannet publikum på Nationaltheateret”. Jada, vi er dannede mennesker – bøker har vi lest og så mye teater har vi sett at vi ser at dette er teater som fint kunne blitt spilt på Schaubühne i Berlin uten at det hadde vært det minste pinlig. Nå er jo dette også tysk teater, regi er ved Sebastian Hartmann, scenografi og kostymer er ved Susanne Münzner og lys- og videodesign er signert Rainer Casper. Her blandes latterlige og overflatiske påfunn med det patosfylte. På 90-tallet så jeg en oppsetning av Et dukkehjem i Berlin (var det ikke på Schaubühne?) som var full av slike påfunn. Nora ble rullet inn i et persisk teppe og da hun skulle gå ble hun liksom-skutt. Påfunn og ironi. Jeg følte meg merkelig nok en liten smule støtt – på tross av at jeg er tilhenger av teatralitet og eksperiment i teatersammenheng – de disrespekterte Ibsen! De tok det ikke på alvor. Nå er dette mange år siden så den tyske bearbeidelsen av Markens grøde hadde ikke den samme virkningen på meg denne gangen. Men allikevel – denne norske urmannen og kvinne som bar jord, høy, utstyr, mat, gjødsel, barn, som grov og bygde. Våre formødre og fedre – et par generasjoner tilbake i det fattige u-landet Norge. Respekt? Skammer vi oss? Vi synes deres ukultiverthet er pinlig, deres ordløshet. Mangelen på kulturell kapital er pinlig for oss relativt sett nyrike i europeisk sammenheng. Sånn sett er romanen interessant, skildringa av den norske bonden med sin kulturelle uforstand brakte oss det kulturelle adelskapets nobelpris. Nå er det jo ikke slik at bildet på oss som ukultiverte og fattige på kultur kommer fra ingen steds. Jeg kommer plutselig til å huske på en hendelse fra meget langt tilbake i tid. Jeg spilte i en fysisk/visuell forestilling basert på norske likvaketradisjoner på en teaterfestival i København. Vi ble anmeldt av den legendariske og nå avdøde litteraturviteren Poul Bourum. Eller rettere sagt slaktet. Han skrev at (fritt sitert): ”forestillingen forteller oss det vi allerede vet: nordmenn er tilbakestående bønder”. Ja, ja, vi kom oss over det etter hvert. Nå er ikke Sven Nordins Isak og Henrik Rafaelsens Aksel direkte tilbakestående, men de framstår som nærmest språkløse, de sier ”God dag” og ”hadet” og Thorbjørn Harrs Sivert åpner armene og viser verden noe ordløst og fantastisk, noe som har et himmelsk tonefølge. Men de har ingen sjangs, Sven Nordin bærer og bærer og går og går, tilslutt går han på en måte som konnoterer tredemølle og treningsstudio. Jorden svines til. Kultur? Nordins urskrik får Munchs røde kveldsskyer fra maleriet Skrik som bakgrunn. Dette gjør det kitschy og ironisk. Mennesket er fanget i sin kulturelle ballast. Har du først en kimære på ryggen, er den ikke god å få av. Men kanskje også er man redd for et skrik som et ukommentert menneskelig uttrykk her, man er redd for pinlig patos, for mye patos er patetisk og udannet. Og Nationaltheateret har et dannet publikum, et grått publikum. Forestillinga gjør sitt for å få det grønnere. Vanningsanlegg legges ut i salen og vi synger alle unisont ”Du skal ikkje sova bort sumarnatta”. Vi får se på sikt om dette kan hjelpe. Kanskje akkurat dette – å bli vannet med gode forestillinger – for dette er en god forestilling! – kan få et yngre teaterpublikum til å gro opp. La oss håpe det!