Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/ 2010
IBSENDEKONSTRUKSJON 1: GJENGANGERE
Av Henrik Ibsen, i en bearbeidet versjon av Jörgen Dahlqvist.
Fra Teatr Weimar, Sverige
Regi: Linda Ritzén
Nationaltheatret, 9.september 2010.
Sjarmerende og lett undersøkende
Teatr Weimar viser en ganske tiltalende og meget mildt dekonstruert oppsetning av Gjengangere.
Av Elin Lindberg
Etter å ha sett Teatr Weimars Ibsendekonstruksjon 1 blir jeg litt i stuss om hva egentlig denne dekonstruksjonen deres egentlig består i. Ibsenparodi i trashversjon står det også i programmet. Og på hjemmesiden til Teatr Weimar er bakgrunnen for forestillingene deres stappfull av teori.
Lekenhet
Scenebildet gir et klaustrofobisk inntrykk når vi kommer inn i Malersalen på Nationaltheatret til Teatr Weimars forestilling. Tunge Chesterfieldmøbler og røde fløyelstepper fyller rommet. Trashy og parodisk? Ja, kanskje litt.
Det er Rafael Pettersson og Nils Dernevik som spiller alle rollene i stykket. De sklir fint fra den ene rollen til den andre. Kostymene er ”trashy”, de ser danderte ut. Kjoler over hverdagsklær gir et lekent preg. Jeg har sans for spillestilen deres. Den er nedpå og musikalsk. Noen av replikkene går i loop, de gjentas, fokuseres på. En del av replikkføringen gir assosiasjoner til rapmusikk, det gir et fint løft. Jeg liker også godt Jörgen Dahlqvists bearbeiding av teksten, den er tett og fin. Men den er kanskje litt for innforstått, publikum som ikke kjenner Henrik Ibsens tekst vil nok ha problemer med å følge med i svingene. Jeg har stor sans for lekenheten i oppsetninga. Skuespillernes musikalitet og følsomme pausering er flott.
Teori og praksis
Den distansen skuespillerne har til teksten er av og til kjølig, noen ganger gir den snev av humor og andre ganger viser den på en måte fram teksten. Her er det kanskje først og fremst Teater Weimar nærmer seg den ambisjonen de legger for dagen i programmet og på hjemmesida. For utgangspunktet er virkelig ambisiøst:
”Teatr Weimars ønske er å sette Ibsens kjønnsroller under lupen og undersøke hvordan vi bruker ulike sosiale masker i møtet med andre. Forestillingen er en iscenesettelse av teaterhendelsen som en voyeuristisk virksomhet, der tilskuerne kan beskue de maktstrukturer som eksisterer og den normbindingen som eksisterer i samfunnet for øvrig.”
Store ord og tomme tønner? Måten de setter Ibsens kjønnsroller under lupen på er å mildt parodiere rollene. Det de først og fremst gjør er å framføre stykket, ganske tekstlojalt. Jeg kan ikke se at de lar oss beskue noen andre maktstrukturer og normbindinger enn de som allerede ligger i Ibsens tekst. De sier oss egentlig ikke noe nytt med stykket. Det er for så vidt helt greit, for forestillinga som Ibsenlek fungerer ok. Det gode skuespillerarbeidet løfter teksten fram. Rommet illustrerer fint stykkets gang og oppbygning, ved at mer og mer dekkes av. Et atelièr kommer til syne, og hele Malerssalen blottes. Det gir inntrykk av undersøkelse, dissekering. Men den teoretiske tyngden som det forsøkes å legge på oppsetninga gjennom tekstene som er produsert rundt den, holder allikevel ikke helt i praksis.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 