Stikkord: Kritikk

Mette Moestrup og Charlotte Pardi: Hvad siger sneugleungen Ulla?

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no august 2010

ulla.jpg

 

Mette Moestrup og Charlotte Pardi

Hvad siger sneugleungen Ulla?

Gyldendal 2009

 

 

Uglas sted og språk

Sted, språk og feminisme er grunnpilarer i Mette Moestrups forfatterskap, det kommer på en måte også fram i boken Hvad siger sneugleungen Ulla?

 

Mette Moestrups bok Hvad siger sneugleungen Ulla? er illustrert av Charlotte Pardi og forlaget skriver at målgruppen er fra to år. Hovedpersonen, den lille snøugleungen Ulla, drar ut i sitt nærområde for å finne språket – for hva sier egentlig en snøugle? Det første som møter oss, når vi åpner boka, er språk. Blå tekst på hvitt, ”her er sne”. Og så ser vi den bittelille ugla på motsatt side. Fin effekt, også for folk rundt to år: Hvor er ugla? Der er ugla! Det er passelig mye tekst på hver side, plass nok til å undres, plass til poesi.

 

Verden er brutal

Ulla flyr ut i verden, sin verden, sitt sted. Moestrup har selv sagt at hun med forfatterskapet sitt undersøker steder. Hun jobber med stedsspesifisitet, sier hun.  I diktsamlinga Kingsize (2006) undersøker hun blant annet Halmtorget i København et dikt. I romankollagen Jævnet med jorden (2009) er det området rundt en gammel mølle som undersøkes. Ja, og her undersøker altså snøugleungen sitt sted. En glad og frisk unge drar ut i verden med åpne øyne med ønske om å kommunisere. Det viser seg at det ikke er så enkelt. De store dyrene som snøugleungen møter er ikke så interesserte i å snakke med Ulla. De sier bare ”Nei, nei, snøugler snakker ikke sånn”. Ulla blir sur på de andre dyrene, men hun gir ikke opp, hun vil lære seg å snakke som en snøugle.

 

På sporet av språket

Ugleungen ser. Hun ser og forstår mer. Hun ser spor. Sporene fra levende vesen er synlige og i tillegg til språket noe som identifiserer oss. Snøharen i boka har, i Charlotte Pardis strek, spor som viser at den er skikkelig tung på labben, ganske plattfot og har svært få tær til hare å være. Snøugleungens spor er lette, søte og prøvende. Hun prøver ut språket. Nesten alle vokalene prøver hun, men ”nei, nei, nei”, sier alle de andre ”sådan siger en riktig sneugle ikke”.  Hun har prøvd ut nesten hver eneste vokal i verden før hun endelig kommer hjem, hjem til mor.

 

Mor, åh mor

”U-U”, sier mor. Sånn er det snøuglene snakker. U-u. Det er om dagen det lille barnet lærer å snakke. I dagslyset. Men uglene er ute og flyr om natta. Det er om natta språket deres brukes. Det er mor, mor Ugle, som lærer barnet å snakke, det er mor som lærer barnet om natt og om å fly. Det er fint at mor er på banen. Jeg liker det. Savner jeg far? Er det relevant å spørre hvor uglefar er i boka? Det er i hvert fall mor som lærer Ulla språket. Morsmålet. Verden er kald, hvit og full av uvennlige dyr, men Ulla er trygg – hun flyr ut i natten, inn i mørket med mor. Og hun har fått sitt eget språk.

En vellykket bok som føyer seg inn i Moestrups spennende og oppegående forfatterskap der kjønnsidentitet ofte diskuteres.

 

Elin Lindberg

Nationaltheatret: ROCKEULVEN

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no oktober 2011

 

Rockeulven.jpg
foto Sigurd Fandango

Tyra Tønnessen og Ragnar Olsen: ROCKEULVEN

Inspirert av filmen”Mama”/”Rock’n Roll Wolf” av Elisabeta Bostan

Musikk: Temistocle Popa og Gérard Bourgeois

Regi: Tyra Tønnessen

Med bl.a: Øystein Røger og Lena Kristin Ellingsen

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 13.oktober 2011

 

 

Rockeulven ruler

 

Forestillinga er velspilt, og har overskudd og energi. Den rare, skrudde historia klarer å belyse måter å leve i familie på.

 

Det må kanskje innrømmes at jeg i utgangspunktet var noe skeptisk til denne storsatsingen med musicalen Rockeulven på hovedscenen på Nationaltheatret. Frieriet til foreldregenerasjonen som kjenner den østeuropeiske filmen fra da de selv var barn og som svermer for 70-tallsestetikk og kanskje også litt for Øst-Europa-kitsch, ble så overtydelig. Det er jo, som kjent, ofte slik at foreldre kjøper både bøker og teaterbilletter ut fra nostalgi, de vil gjerne gi barna det de selv opplevde som verdifullt som barn, naturlig nok. En side av dette er at forlag og teatre satser på salg av klassikere – det kan gå på bekostning av samtidslitteratur/dramatikk. Underteksten ble her det vanlige: Vi spiller barneteater på hovedscenen bare for å tjene mest mulig penger. I tillegg er Rockeulven ganske nylig satt opp på Trøndelag Teater, altså egentlig ikke noe nytt. Ble mine fordommer gjort til skamme? Jo, de ble kanskje det.

Enslig geitemor møter ulv

Både scenebilde og kostymer er en sann svir i 70-tallsnostalgi. Den unge geitemora har en folkloreinspirert kjole med hekla forkle i oransje og brunt. Ulven er kledd i hoftetrange, svarte slengbukser. Scenografien ser litt ut som om den er skåret ut i papp, men den fungerer. Den kan minne om et landskap der vi ser blåne på blåne uten å skimte et eneste menneske. Vi befinner oss langt fra folk. Vi er blant dyr som oss. Tamdyr og villdyr.

Forestillinga starter med at Geita synger for sine tre små barn som skal legge seg. Heidi Kristin Ellingsen kler denne rolla veldig godt. Hun er en fin musicalskuespiller. Ulven (Øystein Røger) er umiddelbart synlig blant publikum på galleri, han er i utkanten av dette tamdyrsamfunnet som geita er en del av. Et samspill mellom ulv og geit er effektivt og tydelig etablert. De andre tamdyra – sauer, høns og gris – er redde for ulven, naturlig nok. Geita er ikke så redd og hun faller pladask for den kjekke ulvemannen. De tilbringer en natt sammen med dyrisk kløing og kosing og er blitt kjærester. Gjengen av tamdyr er sjokkerte. Hva med barna? Hvordan kan Geita forlate barna for å finne seg en slik skummel kjæreste? Geita må velge mellom barn og mann, hun velger barna og ulven blir sjalu og vil hevne seg på henne ved å ete opp barna hennes.

 

Should I stay or should I go?

Sammen med de ville tøffingene Gaupa, Jerven og Eselet inviterer den sleipe Ulven en “martna” til skogen. Akkurat dette begrepet “martna” har kanskje større tradisjon i Trøndelag enn i Oslo, det kan nok være litt vanskelig for barna å forstå umiddelbart. I versjonen på Nationaltheatret kunne man kanskje valgt et annet uttrykk – Tivoli, Sirkus? Uansett, er dette et besøk av en papegøye som har en svale i bur man kan betale for å se, men mest av alt er det party, party. Det danses og festes og det serveres skjeer med honning – honningen ser litt suspekt ut i denne 70-tallssettingen. Geita klarer ikke å la være å dra på fest. Ungene har streng beskjed om å holde seg hjemme og bare lukke opp når mor kommer og synger sangen deres. Ingen annen må de lukke opp for. Ulven gjør selvfølgelig alt han kan for å trenge inn til barna.

 

Enkelt, men med dybde

Dette eventyret er sjablongaktig, men det åpner opp for dybde og alvor, i tillegg er det svært humoristisk med mange artige populærkulturelle referanser. Det er supert når ulven danser seg forførende inn på partygulvet mens han synger gebrokkent: ”Vil do komme hit å snakke litt med mai” og når han står med gitar på scenekanten og synger In the Ghetto, mens han observerer den festslitne fru Geit.

Eventyret er så åpent at det kan leses på mange nivåer, slik gode eventyr kan. Karakterene er også rommelige, de kan representere mye på samme tid. Geitas utferdestrang koster. Hun ødelegger stemmen og klarer ikke synge sangen slik at barna kjenner henne igjen. I en sexy, svart ulveaktig kjole i ”nesten ekte skinn” krabber hun sliten rundt på gulvet. Stakkars fru Geit. Og stakkars barna. Siden karakteren er så åpen kan hun være både en veldig ung mor som har mye festlyst i seg eller en mor som føler behov for å trenge ut av den trygge konformiteten eller en mor som virkelig havner på kjøret. Mest av alt åpner kanskje historia opp for å se på det store potensialet som finnes i alle liv, bare man er litt modig. Men perspektivet er ganske voksent, det handler mye om foreldrerollen. Handler denne musicalen i det hele tatt om barn? Geitas barn er modige og tydelige, men de havner ikke helt i begivenhetenes sentrum. Kanskje det ikke er så farlig.

 

Mangfoldige dyrefamilier

Forestillinga har masse varm humor og flott spilleglede. Den viser fram en skrudd og rar verden som ligner litt på vår egen. Det gjør kanskje de mangfoldige familiestrukturene også. Geita er i utgangspunktet alenemor, tiden utenfor forestillinga vil vise om Ulven kan bli en god familiefar. Grisefamilien består av alenefar med sønn. Sauefamilien har litt uklare familiebånd. Det er en vær, to søyer og et lam. Væren har kanskje to koner, eller den ene kan være mora hans? I hønsefamilien har kyllingen fire mødre som ikke er sikre på hvem som er den egentlige mora.

Musikken er fengende og fin. Ellingsen briljerer med sin flotte musicalstemme. Og jo, Røger rocker, det han ikke har i spektakulær stemmeprakt tar han igjen i sjarm og scenerutine. Alle skuespillerne er for så vidt gode.

Skuespillerne spiller på dialekt, det er veldig flott! Noen av rimene i teksten kan kanskje virke noe søkte, men det fungerer stort sett bra. Språket har en friskhet over seg.

Dette er blitt ei mangfoldig og vellykka forestilling, og den er farlig nok! Og forestillinga forfører oss til nok en gang å ønske å presentere vår egen barndomskultur til våre egne barn, mens den mangetydige sangteksten ”Mamma kan du alltid stole på”, surrer og går i hodet.

 

 

 

 

 

 

Oslo Nye Teater: MIO, MIN MIO

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no oktober 2011

Mio min Mio.jpg
foto L-P Lorentz

 

Astrid Lindgren: MIO, MIN MIO

Oslo Nye Teater, Trikkestallen

Regi: Anne Karen Hytten

Medvirkende: Per Arne Løset, Suzanne Paalgard, Marianne Edvardsen, Per Skjølsvik, Paal Viken Bakke

Premiere 28.september 2011

 

Litt for tamt

Redsel er et tema i Astrid Lindgrens Mio, min Mio. I Oslo Nye Teaters versjon virker det nesten som om det er følelsene og fantasien man er redd for.

 

Først: Det er jo et noe trist faktum at det fortsatt settes opp mer dramatisert skjønnlitteratur enn nyskrevet dramatikk for barn og unge. Men når man allikevel gjør dette, forplikter det. Forestillinga vil måles opp mot forelegget som mange kjenner ganske godt. På Oslo Nye Teater, Trikkestallen, er det klassikeren Mio, min Mio av Astrid Lindgren som settes opp som figurteater.

Flere av Lindgrens bøker er usigelig triste, jeg har for eksempel alltid hatt problemer med å lese Brødrene Løvehjerte uten å begynne å gråte. Mye handler om barn som dør og dyp ensomhet. Boken Mio, min Mio har også mye sorg i seg, den rommer i det hele tatt mange sterke følelser. Det er vanskelig å ikke bli berørt av historia om foreldreløse Bo Vilhelm Olsson som mistrives hos fosterforeldrene, av hans dype savn og kjærlighetshunger, hans ensomhet, men også hans overlevelsesinstinkt og frodige fantasiflukt. Teksten har et godt teatralt materiale i Bo/Bosses forvandling til Mio. Som når barn leker og forandrer dialekt eller måte å snakke på, i sitt lekeunivers, skifter språket karakter når Mio tar over fortellinga. Språket er oppstyltet og klassisk eventyraktig på en litt barnslig måte.

Oslo Nye Teater bruker en dramatisering av Kristina Lugn, den er oversatt og bearbeidet av Anne-Karen Hytten, som også har regi. Og ja, det er en god idé å bruke figurteater til å fortelle denne historia, kanskje spesielt med tanke på det teatrale potensialet i fantasireisen. Det er Christine Lohre som står for dukkedesign og scenografi.

 

Fort, fort, fort

Scenebildet gir oss det vi kjenner fra boka. Benk, gatelykt, tre. Skyer av papir henger rundt, de skifter farge gjennom forestillinga. I starten er de grå.

Per Arne Løset er en guttete Bosse, litt hop-hop-aktig, før han går over til å være mannen bak dukken Mio.  Miodukken er vel også slik vi forventer, dukkens ansikt er lyst og vennlig. Kappen er rød, Jum-Jum ligner på Mio, men hans kappe er blå. Dukkene finnes også i mindre varianter som brukes for eksempel når de rir på hesten Miramis. Åpninga av forestillinga i en høstlig atmosfære med den snille butikkdamen Fru Lundin, et mystisk postkort, et eple som viser seg å være selveste gulleplet og en gammel ølflaske som inneholder en ånd er fin. Bosses replikk til Ånden som skal av gårde til eventyrlandet: ”Ta meg med ellers kan jeg ikke leve!” blir levende og rørende. Men fra dette punktet går det litt over stokk og stein og i en voldsom fart. Jeg så forestillinga på premieren og premiereforestillinger har en tendens til å gå en del raskere enn forestillinger som har fått sette seg. Vi får håpe at tempoet senkes slik at momentene får mer tid utover i spilleperioden.

Suzanne Paalgard står for det mest humoristiske innslaget i forestillinga. Hun spiller blant annet sauegjeteren Nonno på De Grønne Engers Øy. Den grønne engen er et stort, grønt strutteskjørt, små sauedotter kastes inn på scenen og sjongleres med, mens hesten Miramis (Marianne Edvardsen) spiser av det gressgrønne skjørtet. Superfint! Miramis spilles vekselvis av Edvardsen og Paalgard, han har et hvitt hestehode på stang og skuespillerne har ridebukser og hvite, store hestehofter på seg.

Det er et fint tilløp til samhandling mellom scene og sal gjennom en enkel sang som synges sammen. Men det er absolutt rom for å dvele mer ved momentene, hvile mer i handlingene. Det hele blir veldig andpustent, mer ro kunne kanskje bidratt til å tilføre mer dybde til forestillinga.

 

Lettheten

Lindgrens bok fra 1954 etterlater ikke barna følelsestomme. Her er sorgen dyp, redselen stor, skjønnheten overjordisk. Det er som om forestillinga på Trikkestallen vil beskytte barna mot disse sterke følelsene. Det er leit. I Lindgrens bok er Mios far kongen så forferdelig glad i Mio og så grusomt sørgmodig når Mio må ut for å kjempe mot den onde ridder Kato. I forestillinga virker kongen helt følelsesløs og rett og slett uinteressert i Mio. Det korresponderer dårlig med Bosses kjærlighetshunger. I boka framheves det kraftig at ridder Kato er den farligste og skumleste i hele universet, jeg tror ikke forestillingas versjon av den onde ridderen skremte noen. Det er fælt at Ridder Kato har røvet barn, de som har mistet barn i boka er svært triste, det er de ikke i forestillinga. I boka kommer parallellene mellom Bosses hverdagsliv og hans fantasiunivers, for eksempel mellom den ekte vennen Benka og fantasivennen Jum-Jum, fram i små hint, i forestillinga kan de virke overtydelige. Ridder Katos figur er ok, men minner kanskje litt for tydelig om et tre og ”Sorgfugl” minner vel mye om ei ekte kråke.

 

Redsel for fantasi?

Det virker som om forestillinga også er redd for fantasien, redd for at fantasien skal bli for fantastisk og forførende. Det er litt dårlig gjort overfor publikum. Jeg tror barna tåler, ja, faktisk trenger, sterke følelser og fantastisk fantasi. I forestillinga rekker ikke Mio å være alene og redd før han begynner å synge sangen som gjør at han og Jum-Jum gjenforenes. Dramatikken i dette momentet balanseres ikke godt nok og Mios store ensomhet kommer ikke fram. Milimani, veverskens datter som har ofret livet for å redde Mio, ligger ikke lenge nok død til at vi rekker å kjenne at det er trist.

Helt, helt til slutt klarer allikevel Per Arne Løsets Bosse å få oss til å tro på den dype ensomheten denne karakteren opplever. Sårhet, lengsel og god tristesse mens forestillinga, litt rolig her, toner ut.

 

Elin Lindberg

Teater Spillebrikkene: LYDVINGENS LYDLØSE OPPDRAG

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no november 2011

Spillebrikkene.jpg

Teater Spillebrikkene: LYDVINGENS LYDLØSE OPPDRAG

Manus og regi: Inger Gundersen

Litteraturhuset, Oslo, 26.november 2011

 

 

 

Med publikum som parterapeut

Litt stillestående forestilling der et velvillig publikum trer støttende til

 

Teater Spillebrikkene ble etablert i 1998 og består av Inger Gundersen og Hedda Munthe. De knytter til seg ulike samarbeidspartnere for de ulike produksjonene de gjør. Teatret har skapt flere forestillinger for barn.

I Lydvingens lydløse oppdrag, ei forestilling som er laget for barn fra fire år, møter vi først en scenografi i form av et slags stuerom. To hvite stoler står på hver sin lille platting som er dekket av et blomstret stoff. Veggene er hvite, rundt vinduene er det festet samme blomstrete stoff.

 

Lyd

Inn kommer Lydvingen til Bizets Carmen-musikk. Han er ikledd et stygt kostyme. En bomsete maske, sjaskete kappe, trøye og tights som ser ganske utvaska ut. Bevegelsesspråket hans er tegneserieklisjeaktig og han er ikke spesielt sjarmerende. Han presenterer seg først syngende til playback. Litt pussig med playback her, men senere i forestillinga brukes mye lydkulisser, slik at denne playbackbruken kommer til å være med på å skape en viss audiell kontinuitet. Lydvingen forteller at han er en superhelt og lydekspert. Det er han som fyller fjøsene med dyrelyder, det er han som lager trafikkens støy og det er han som fyller verden med latter. Lydvingen får publikum til å bråke, til å trampe, klappe og rope. Jeg har sett mange barneteaterpublikum i mitt liv, men dette er noe av det mest velmenende og velvillige publikumet jeg har opplevd på svært lenge. Mor og far og barn er med på alt. Men Teater Spillebrikkene viser også at de er rutinerte og flinke til å jobbe med publikum.

 

Nitrist ekteskap

Lydia og Lyder kommer inn. To gæmliser. Klisjeversjon av kjerring og gubbe. De setter seg på hver sin ”gyngestol” med kaffe og kake. Lydia skravler og Lyder er taus. Sånn har det nok vært helt siden krigen. Lydia forteller at hun har så mye vann i beina og at hun har lagt på seg. Hun sier noe og i neste øyeblikk sier hun det motsatte. En hjerteskjærende flat figur. Hun hører ikke på hva mannen sier, når han en sjelden gang sier noe. Hun er allikevel ganske energisk og prøver å ta initiativ til utvikling eller liv i ekteskapet. Lyder er taus og gørrlei den skravlete kjerringa. Nei, de har et fryktelig trist og deprimerende liv. Den teksten som finnes her er tam og lang.

 

Nokon kjem til å komme

Naboen kommer på besøk under Ennio Morricones lydspor til Sergio Leones film The Good, the Bad and the Ugly. Naboen er en slesk, noe hyperaktiv kar. Og han har ny mobiltelefon. Touchtelefon. Det har ikke Lyder. Krangelen om hvem som har best telefon skisserer et fattig univers. Lydia liker naboen som bringer liv og røre med seg og som til og med kan danse. Etter at naboen er gått prøver Lydia å invitere Lyder med på et tangokurs som skal arrangeres i Samfunnssalen. Lyder er ikke interessert. Naboen kommer igjen og igjen. Han har ny flott sportsbil som han inviterer Lydia på tur med. Lyder vil bare ha fred.

 

Det uutholdelige

Navnene i forestillinga er fine: Lydia, Lyder, Lydvingen.

Lyder hater lyd og er lei av kjerringas mas og skravling. Han får besøk av Lydvingen som gir ham et Lydofon. Den kan lage mange lyder og best av alt, det kan skru av all lyd. Lyder skrur av lyden av naboen og kjerringa. Slik holder han nesten ut sitt trøstesløse sosiale liv.

Dette elementet er vanskelig å gjøre interessant for barn, kanskje for voksne også. Når Lyder har skrudd av all lyd og Lydia skravler uten at vi hører det med naboen som også skryter og babler uten lyd blir det vanskelig å holde på ungenes oppmerksomhet. Det ser ut som om de kjeder seg her. Stillheten gjøres ikke teatral nok slik at det blir visuelt interessant. Det blir mye stillesitting på stol.

 

Peace and love

Lydia blir voldsomt fortvila fordi mannen overhode ikke hører henne nå. Lyder mister lydofonen i gulvet slik at den henger seg opp og gir helt andre lyder enn det som er vanlig. Det er et morsomt og underliggjørende element. Når Lydia gråter høres det ut som om det regner, når naboen banker på ruta bjeffes det og når Lydia lister seg mjaues det.

Noe må gjøres, og her brukes forestillingas viktigste ressurs, nemlig publikum. Publikum er med på å rope på Lydvingen som sporenstreks kommer og ordner lydofonen. Lyder blir bevisst at Lydia gråter: Hvorfor gråter hun? Ei jente på første rad svarer at hun gråter fordi hun ikke blir sett. ”Hun gråter, hva skal jeg gjøre?” Spør den hjelpeløse mannen publikum. Og igjen – et fantastisk publikum. Rørende i sin iver etter å hjelpe. – Du må trøste henne, svarer en gutt høyt og tydelig. – Du kan gi henne blomster, sier en annen. En Mamma sier: Du kan si unnskyld. En Pappa sier at Lyder kan kysse henne, et barn: Du kan gi henne sminke. Teater Spillebrikkene tar mot forslagene, og kommuniserer nydelig med publikum. Publikum har redda ekteskapet. Lyder lærer seg å stoppe skravling med kyss.

 

Og ungene?

Selv om dette er ei historie som overhode ikke handler om barn er den ikke uten sjarm, men det er noe misvisende at karakteren Lydvingen presenteres som hovedpersonen i stykket, for forestillinga handler mest om Lydia og Lyder.

Det er en stor utfordring å gjøre Lyders store ønske om stillhet og passivitet scenisk interessant. Her gjør dette at energien i forestillinga periodevis blir veldig lav. Rommet er heller ikke helt godt, det er for statisk og gir ikke mulighet for mye fysisk handling og dybdebruk.

Barna på Litteraturhuset var velvillige. De var aktive når de ble spurt om å hjelpe. Under prompe- og rapeopptrinn lo de, men i de stillestående partiene så de ut til å kjede seg. Skuespillerne gjorde en grei jobb. Deres evne til å lytte til – og spille med publikum er flott.

 

Det Norske Teatret:GJØGLAREN

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no november 2011

Gjøglaren foto Leif Gabrielsen.jpg

Gyrid Axe Øvsteng: GJØGLAREN

Musikk: Svenn Erik Kristoffersen

Regissør: Bjørn Sæter

Scenograf: Unni Walstad

Med: Tomm Percy, Heidi Ruud Ellingesen, Sverre Bentzen, Grethe Ryen, Silje Storstein, Kristin Grue, Ellen Dorrit Pedersen og Ragnar Dyresen

Det Norske Teatret, scene 2, urpremiere 10.11.2011

 

Småsjarmerende gjøglar

Forestillinga rommer små glimt av magi, men blir periodevis flat og fattig

 

”Det fine med teater er at man ikke trenger 3D-briller, teater er jo 3D,” sier en ung publikummer rett før urpremieren på Gjøglaren på scene 2 på Det Norske Teatret starter. Ja, det er jeg som voksen helt enig i – et viktig faktum ved teater er at det forholder seg til et rom. Det går selvfølgelig an å velge å jobbe tilnærmet todimensjonalt, slik for eksempel regissøren Robert Wilson ofte gjør. Teaterskaperne Vegard Vinge og Ida Müller arbeider også veldig vellykka med et nokså flatt scenebilde. Grunnen til at jeg opplever Gjøglaren som flat er både måten den spilles på og at karakterene blir svært sjablongaktige.

 

Fransk flørt

Gjøglaren er basert på ei fransk middelalderlegende og er dramatisert for Det Norske Teatret av forfatteren og dramatikeren Gyrid Axe Øvsteng.

Scenen er en forstørret ”fjelebodscene”, en slik som kunne finnes på torgene i franske og andre europeiske byer i middelalderen. Her oppførte omreisende gjøglere sine spill. En slik scene var nok nokså trang og liten. På DNT er den blitt så stor at den virker tom og øde. Et trestativ står midt på scenen. Det kan brukes til å henge et sceneteppe på, men det gir også assosiasjoner til en galge. Henging av folk var jo også folkeunderholdning i middelalderen. Er dette trestativet ment som et memento mori?

Svenn Erik Kristoffersens musikk til stykket er både lett og litt melankolsk. Det er kanskje spesielt bruken av treblås som gjør at den får denne varme sirkus- og tivoliklangen. Musikerne er plassert på et galleri ved siden av publikumsamfiet.

 

Frukt i fart

Forestillinga begynner med en prolog. Fargerike, selvlysende baller triller fram i mørket på scenen. Det sjongleres av en som virkelig kan sjonglere (Tomm Percy). Det er fint og litt magisk.

Lys på og forestillinga er i gang. Gutten Giovanni (Heidi Ruud Ellingesen) i fattigslige klær ligger under galgen og sover. Han våkner opp, han har drømt. ”Fine fargar”, sier gutten. (Jeg prøver å la være å tenke på at jeg har lest et sted at grunnen til at gatebarn i slummen i mindre heldigstilte land enn vårt sniffer lim fordi det gir dem fargerike hallusinasjoner). Fruktselgeren Baptista (Sverre Bentzen) kommer inn på scenen med fruktvogna si. ”Fine fargar”, sier gutten. Han får epler og sitron til å sjonglere med. Gutten sjonglerer så folk blir glade. De kjøper frukt i stedet for drops. En gutt (Silje Storstein)blir så inspirert at han lager fantasifull julepynt av epleskrotter, han lager både julenisse, Jesus og sau.

 

Fine overganger

Overgangen fra gutt til mann er godt og poetisk løst. Det er natt og Heidi Ruud Ellingesen skifter plass med Tomm Percy. Fine er også overgangene fra Giovanni til Gjøglar og fra gjøgler til gammel mann. Det er et smart trekk å bruke en virkelig gjøgler i denne rollen. Tomm Percy driver sin egen entertainerbedrift og lever av sjonglering. Han hadde noen uhell i sjongleringsnumrene sine på premieren, men det retter seg nok opp når forestillinga er mer etablert.

En liten gjøglertrupp kommer til byen. Hadde denne gjøglertruppen levd i middelalderen ville den nok ganske raskt ha sultet i hjel. Dette ville ikke publikum ha betalt penger eller mat og husly for å se på.  For her er det virkelig flatt. Her kunne DNT trengt mer ekspertise utenfra, det fins flust av skuespillere som er gode til commedia dell’arte og maskespill. For det er stor forskjell på å ta på seg en løsbart og å spille med halvmaske og virkelig få masken til å leve. Her er det ganske sjarmløst, dødt og rett og slett uprofesjonelt.

 

Ut i verden

Gjøgleren drar ut i verden med disse taskenspillerne. Han blir en ettertraktet sjonglør. Percy har en fin attityde på scenen og får fortjent applaus fra publikum på sjongleringsnumrene sine.

Dronninga (Grethe Ryen) dåner av sjongleringa og vil ha ham til slottet for hun har det så kjedelig:

”kjedelege, dritstygge veggar på slottet”. Her følger en merkelig scene som nok barna også oppfatter som en litt flau voksenhumor. Gjøglaren lar ballene sprette opp under stolen til dronninga slik at hun fniser og hopper opp og ned i stolen sin. Kinky? Dronninga roper ”meir, meir, meir” og gjøglaren blir lei. Kongen kommer, en stivt spilt figur. Han vil ha det ”farleg, farleg”. Gjøglaren mister sin posisjon som fantastisk entertainer. Han drar hjem dit han kom fra.

Det er et magisk øyeblikk når Percy kler av seg parykk og på en-to-tre blir den gamle mannen. Men vi skulle gjerne sett livet hans som gjøgler mer utfylt. Scenene før og etter gjøglerlivet får kanskje litt for stor plass.

 

Jesus lever

I dette stykkets verden sier man ikke farvel eller hadet eller takk for nå, det heter ”God natt” i alle situasjoner der mennesker forlater hverandre. Det nærmer seg jul og det er på tide å si god natt. Under et opptog der skuespillerne synger ”Glade jul”, plasseres en figur av Maria med jesusbarnet på torget. Gaver gis til dem. Gjøgleren ser at Jesus er litt trist, han vil gi noe han også. Han gir et sjongleringsnummer. En av sjongleringsballene svever rett bort til Jesu fang. Gjøgleren dør, men Jesus lever. Og mirakel: Gjøgleren har fått Jesus til å smile!

Ja, dette er ei forestilling som både får Jesus og publikum til å smile litt – varme, ekte smil. Men vi verken ler eller gråter, vi blir ikke så veldig berørt. Det er litt fint og litt trist. Er vi som publikum for kravstore? Vil vi bare ha ”meir, meir” og ”farleg, farleg” som Gjøglerens publikum i forestillinga? Vel, ikke nødvendigvis. Det vi vil ha er kanskje først og fremst at potensialet i stykket blir utnyttet fullt ut. Her kunne vi ønske oss litt mer utfylte karakterer og at det hadde blitt bygd bedre opp under Tomm Percys gjøglerarbeid. Og – det tilfører hulhet til uttrykket når det brukes elementer som ikke beherskes. Her er det bruken av halvmasker som ikke er godt nok utført. Hvis ikke skuespilleren kan arbeide med maske, er det kanskje like godt at han lar være å bruke den.