Det Norske Teatret:GJØGLAREN

Publisert på barnebokkritikk.no november 2011

Gyrid Axe Øvsteng: GJØGLAREN

Musikk: Svenn Erik Kristoffersen

Regissør: Bjørn Sæter

Scenograf: Unni Walstad

Med: Tomm Percy, Heidi Ruud Ellingesen, Sverre Bentzen, Grethe Ryen, Silje Storstein, Kristin Grue, Ellen Dorrit Pedersen og Ragnar Dyresen

Det Norske Teatret, scene 2, urpremiere 10.11.2011

 

Småsjarmerende gjøglar

Forestillinga rommer små glimt av magi, men blir periodevis flat og fattig

 

”Det fine med teater er at man ikke trenger 3D-briller, teater er jo 3D,” sier en ung publikummer rett før urpremieren på Gjøglaren på scene 2 på Det Norske Teatret starter. Ja, det er jeg som voksen helt enig i – et viktig faktum ved teater er at det forholder seg til et rom. Det går selvfølgelig an å velge å jobbe tilnærmet todimensjonalt, slik for eksempel regissøren Robert Wilson ofte gjør. Teaterskaperne Vegard Vinge og Ida Müller arbeider også veldig vellykka med et nokså flatt scenebilde. Grunnen til at jeg opplever Gjøglaren som flat er både måten den spilles på og at karakterene blir svært sjablongaktige.

 

Fransk flørt

Gjøglaren er basert på ei fransk middelalderlegende og er dramatisert for Det Norske Teatret av forfatteren og dramatikeren Gyrid Axe Øvsteng.

Scenen er en forstørret ”fjelebodscene”, en slik som kunne finnes på torgene i franske og andre europeiske byer i middelalderen. Her oppførte omreisende gjøglere sine spill. En slik scene var nok nokså trang og liten. På DNT er den blitt så stor at den virker tom og øde. Et trestativ står midt på scenen. Det kan brukes til å henge et sceneteppe på, men det gir også assosiasjoner til en galge. Henging av folk var jo også folkeunderholdning i middelalderen. Er dette trestativet ment som et memento mori?

Svenn Erik Kristoffersens musikk til stykket er både lett og litt melankolsk. Det er kanskje spesielt bruken av treblås som gjør at den får denne varme sirkus- og tivoliklangen. Musikerne er plassert på et galleri ved siden av publikumsamfiet.

 

Frukt i fart

Forestillinga begynner med en prolog. Fargerike, selvlysende baller triller fram i mørket på scenen. Det sjongleres av en som virkelig kan sjonglere (Tomm Percy). Det er fint og litt magisk.

Lys på og forestillinga er i gang. Gutten Giovanni (Heidi Ruud Ellingesen) i fattigslige klær ligger under galgen og sover. Han våkner opp, han har drømt. ”Fine fargar”, sier gutten. (Jeg prøver å la være å tenke på at jeg har lest et sted at grunnen til at gatebarn i slummen i mindre heldigstilte land enn vårt sniffer lim fordi det gir dem fargerike hallusinasjoner). Fruktselgeren Baptista (Sverre Bentzen) kommer inn på scenen med fruktvogna si. ”Fine fargar”, sier gutten. Han får epler og sitron til å sjonglere med. Gutten sjonglerer så folk blir glade. De kjøper frukt i stedet for drops. En gutt (Silje Storstein)blir så inspirert at han lager fantasifull julepynt av epleskrotter, han lager både julenisse, Jesus og sau.

 

Fine overganger

Overgangen fra gutt til mann er godt og poetisk løst. Det er natt og Heidi Ruud Ellingesen skifter plass med Tomm Percy. Fine er også overgangene fra Giovanni til Gjøglar og fra gjøgler til gammel mann. Det er et smart trekk å bruke en virkelig gjøgler i denne rollen. Tomm Percy driver sin egen entertainerbedrift og lever av sjonglering. Han hadde noen uhell i sjongleringsnumrene sine på premieren, men det retter seg nok opp når forestillinga er mer etablert.

En liten gjøglertrupp kommer til byen. Hadde denne gjøglertruppen levd i middelalderen ville den nok ganske raskt ha sultet i hjel. Dette ville ikke publikum ha betalt penger eller mat og husly for å se på.  For her er det virkelig flatt. Her kunne DNT trengt mer ekspertise utenfra, det fins flust av skuespillere som er gode til commedia dell’arte og maskespill. For det er stor forskjell på å ta på seg en løsbart og å spille med halvmaske og virkelig få masken til å leve. Her er det ganske sjarmløst, dødt og rett og slett uprofesjonelt.

 

Ut i verden

Gjøgleren drar ut i verden med disse taskenspillerne. Han blir en ettertraktet sjonglør. Percy har en fin attityde på scenen og får fortjent applaus fra publikum på sjongleringsnumrene sine.

Dronninga (Grethe Ryen) dåner av sjongleringa og vil ha ham til slottet for hun har det så kjedelig:

”kjedelege, dritstygge veggar på slottet”. Her følger en merkelig scene som nok barna også oppfatter som en litt flau voksenhumor. Gjøglaren lar ballene sprette opp under stolen til dronninga slik at hun fniser og hopper opp og ned i stolen sin. Kinky? Dronninga roper ”meir, meir, meir” og gjøglaren blir lei. Kongen kommer, en stivt spilt figur. Han vil ha det ”farleg, farleg”. Gjøglaren mister sin posisjon som fantastisk entertainer. Han drar hjem dit han kom fra.

Det er et magisk øyeblikk når Percy kler av seg parykk og på en-to-tre blir den gamle mannen. Men vi skulle gjerne sett livet hans som gjøgler mer utfylt. Scenene før og etter gjøglerlivet får kanskje litt for stor plass.

 

Jesus lever

I dette stykkets verden sier man ikke farvel eller hadet eller takk for nå, det heter ”God natt” i alle situasjoner der mennesker forlater hverandre. Det nærmer seg jul og det er på tide å si god natt. Under et opptog der skuespillerne synger ”Glade jul”, plasseres en figur av Maria med jesusbarnet på torget. Gaver gis til dem. Gjøgleren ser at Jesus er litt trist, han vil gi noe han også. Han gir et sjongleringsnummer. En av sjongleringsballene svever rett bort til Jesu fang. Gjøgleren dør, men Jesus lever. Og mirakel: Gjøgleren har fått Jesus til å smile!

Ja, dette er ei forestilling som både får Jesus og publikum til å smile litt – varme, ekte smil. Men vi verken ler eller gråter, vi blir ikke så veldig berørt. Det er litt fint og litt trist. Er vi som publikum for kravstore? Vil vi bare ha ”meir, meir” og ”farleg, farleg” som Gjøglerens publikum i forestillinga? Vel, ikke nødvendigvis. Det vi vil ha er kanskje først og fremst at potensialet i stykket blir utnyttet fullt ut. Her kunne vi ønske oss litt mer utfylte karakterer og at det hadde blitt bygd bedre opp under Tomm Percys gjøglerarbeid. Og – det tilfører hulhet til uttrykket når det brukes elementer som ikke beherskes. Her er det bruken av halvmasker som ikke er godt nok utført. Hvis ikke skuespilleren kan arbeide med maske, er det kanskje like godt at han lar være å bruke den.