Stikkord: Elin Lindberg

Agnes Ravatn: Veke 53

elinlindberg8

Publisert i Nationen

Veke 53

Frisk roman fra ny vestlandsforfatter

 

Veke 53 stråler av humor og overskudd, samtidig som romanen har en sår undertone.

 

Agnes Ravatns debutroman kan ved første øyekast minne om Hanne Ørstaviks roman Uke 43, men det eneste disse to romanene har felles er at hovedpersonene har studert og underviser i litteratur. Veke 53 handler om den middelaldrende norsklektoren Georg Ulveset som bor på ei øy på Vestlandet. Motivet er velkjent, dette er en mann i midtlivskrise. Han er skilt og sliter både som far og lærer. Den traurige settingen til tross, hovedpersonens sjølironi og Ravatns underfundige humor gjør dette til oppløftende lesing.

 

Strålende debut

Selv om det er et klart slektskap med to andre vestlandsforfattere her: Ragnar Hovland og Olaug Nilssen, har Agnes Ravatn en sikker, egen stemme. Veke 53 er et solid debutarbeid, romanen er godt komponert, den har overskudd og energi.

Karakterene er ofte parodiske og sjablongaktige, på grunn av dette blir fortellerstemmen av og til litt for distansert. Humoren er allikevel upåklagelig, denne anmelderen lo i hvert fall høyt mange ganger gjennom lesinga av boka.

Ravatns språk er stort sett godt, men skjemmes dessverre av dårlig språkvask. Uansett: Dette er en forfatter vi gleder oss til å lese mer av.

Ingvild Solstad-Nøis: Rolig sone

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2014

Rolig sone.jpg

Lives kamp

En roman som både reflekterer over kvinnerollen og det tilsynelatende trivielle hverdagslivet.

 

Ingvild Solstad-Nøis: Rolig sone

Forlaget Oktober 2014, 224 sider

 

Live er en ganske vanlig norsk kvinne. Hun har en grei jobb som hun mestrer. Hun bor sammen med mannen Aamund og sønnen Eskil på 12 år. Livet hennes er tilsynelatende helt greit. Mot slutten av boka er Aamund og Live på fest hos Aamunds sjef, de danser og Live tenker: ”det er sånn det skal være, så enkelt, bare holde hender, være snille med hverandre, danse rolig, i takt gjennom livet, uansett hva som skjer.” Live vil ha det enkelt og godt, men ting krøller seg til. Fasaden er fin og flott, men under overflata er det mye grums.

Det er som om Live hele tida skaper tablåer eller selfies som kan passe til å legge ut på facebook for å vise fram den lykkelige og vellykka familien. Live oppfører seg korrekt. Hun lager moteriktig mat og familien holder på med å bygge et nytt, arkitekttegna hus. Her har arkitekten tegna inn en ”rolig sone”. Et slags hjerte i huset. Huset er under bygging og den rolige sonen er fortsatt bare en idé eller en kjølig krok i det uferdige byggverket.

Live har lite ro. Hun mistenker Aamund for utroskap. På en hyttetur der de skal dyrke ekteskapet og kjærligheten møter de et annet par som er ute i samme ærend og Live roter livet sitt enda mer til. Live vil egentlig vel, men noe gjør at hun ofte bryter mer ned enn hun bygger opp. Hun sårer sine nærmeste, hun sviker dem og gjennom dette sviker eller svikter hun seg sjøl. Den trygge, rolige sonen hun drømmer om virker derfor enda mer uoppnåelig.

 

Hjemme – borte – hjemme

Dette er Ingvild Solstad-Nøis’ andre roman. På samme måte som i debutboka klarer hun å holde spenninga i karakterenes hverdagsliv oppe gjennom hele fortellinga, og som den første romanen lever den med deg også etter at boka er lest ferdig.

Rolig sone består av tre deler ”Hjemme”, ”Borte” og ”Hjemme”. Det minner litt om valgmulighetene i tipping rent bortsett fra at her eksisterer ikke muligheten ”Uavgjort”. I Lives liv er det enten/eller. De seige kampene i Lives liv er fatale, det er enten tap eller vinning, ikke noe midt i mellom. Det får betydning for leseren om forholdet mellom Aamund og Live varer boka ut.

 

Live – evil

Aamund gjør et sted i boka et poeng ut av at Live blir evil baklengs. Live kan oppfattes som ganske ondskapsfull til tider. Hun kommer med små stikk som sårer andre. Hun kan få seg til å ydmyke sine nærmeste. Men er det ikke seg sjøl hun da egentlig sårer og ydmyker? Det ligger en del forakt godt pakket rundt Live. En porsjon sjølforakt i karakteren sjøl, men det virker også som om fortellerstemmen forakter henne. Den avstanden hun blir beskrevet med gjør at leseren blir med på å forakte hennes forsøk på å framstå som sterk og vellykka. Er det denne distansen som gjør det noe vanskelig å like Live? Har det noe med kvinnerollen som sådan å gjøre? Er det lettere å leve seg inn i mannlige karakterer fordi de liksom skal representere noe mer allmennmenneskelig? Mannlige karakterer blir ofte sagt å representere mennesket, mens kvinnelige karakterer representerer bare kvinnen. Vi vil jo selvfølgelig ikke at det skal være slik og kanskje er det ikke noe poeng i at vi nødvendigvis skal leve oss inn i jeg-personen Live, men heller se henne litt utenfra. Som roman betraktet er Rolig sone uansett vellykka. Solstad-Nøis har et presist og godt språk. Bøkene hennes gir oss verdifulle refleksjoner rundt det å skape seg et liv i vår egen tid.

 

Elin Lindberg

Steffi Lund: USANNSYNLIG – Om det rare livet og den uforståelige døden

elinlindberg8

 

 

Steffi Lund: USANNSYNLIG

-Om det rare livet og den uforståelige døden

Idé/prosjektledelse/regi/dans: Steffi Lund

Litteraturhuset Oslo, 16. oktober 2010

 

En dag i Steffi Lunds liv

Solid danseforestilling, men misvisende litterære forelegg

 

av ELIN LINDBERG

 

Steffi Lund er danser og har gjort en rekke soloforestillinger, hovedsakelig i egen regi. Hun er også utdannet yogalærer. I Usannsynlig har hun tidvis med seg cellisten og komponisten Tov Ramstad på scenen.

Forestillinga presenteres som om den er nært knyttet til tekster av Michel Houellebecq og Samuel Beckett. Det er noe misvisende. Houellebecq er kjent for en litteratur fylt av brutalitet, desillusjonisme, dekadanse og fremmedgjorthet. Lite av dette i Lunds forestilling. For å gi et eksempel: Houellebecq har nettopp kommet ut med ny bok, La carte et le territoire (Kartet og territoriet). En av nøkkelscenene i boka er når hovedpersonen (som for øvrig heter Michel Houellebecq) blir funnet drept og lemlestet sammen med sin hund. Begge er strimlet opp og sammenblandet slik at det umulig å skille dem fra hverandre. Groteskt og brutalt, og typisk for Houellebecq. Samuel Becketts gudeløse og litterære univers har jeg også problemer med å finne mye av i Lunds arbeid. Men Lund har egentlig ikke behov for støtte i de litterære foreleggene, forestillinga står fjellstøtt på egne bein. De løsrevne setningene det mediteres over i forestillinga står også helt greit alene, men det virker forstyrrende med de tunge forfatternavnene som ramme rundt Lunds arbeid.

 

Lunds liv

Scenerommet på Litteraturhuset er enkelt. Hvit bakvegg. Lund kommer inn med yogamatta si. Det er ro og konsentrasjon. Kontemplasjon. Lund som subjekt er tilstede og utrolig myk. Dansesubjektet strekker seg for publikum. Og puster. Lunds yogaøvlser på matta tar tid. Vi ser og kjenner at vi er tilstede i rommet. Stillheten er behagelig og harmonisk, selv om det er en følbar kontrast mellom pusten og mykheten i danserens kropp og de stive kroppene som ser på. Vi mediterer over yogaens fysiske meditasjon og selvsentrerthet. Det vakre, men noe pietistiske og asketiske i yogaens estetikk. En lyd kommer inn, som en slags hvit støy, det kunne like gjerne vært lufteanlegget som et lydspor. Lyden av rumlende mager i publikums stive kropper rundt meg blander seg inn. Vi ser Steffi Lund bli mykere og mykere i yogaøvelsene sine. Det er danserens hverdag vi ser. Dette må til for å holde dansekroppen i orden. Vi ser på en måte bak kulissene. Cellisten kommer på scenen. Lund fortsetter med yoga i det rene, enkle rommet. Yogautøveren gjør sine bevegelser på matta og jeg tenker på at på en lignende måte ber muslimen på sitt bønneteppe. Yoga og bønn? Subjektet perfeksjonerer sin tilstedeværelse i verden. Sammenrullinga av yogamatta blir også et eget estetisk uttrykk.

Tekst projiseres på bakveggen: ”Jeg har opplevd så lite at jeg tror at jeg ikke skal dø. Jeg synes det virker usannsynlig at et menneskeliv skal romme så lite”. Forestillinga er så rolig at vi får med oss alt. Lund kler på seg jakke og sko. Ny tekst: ”Ubevisst innbiller man seg alltid at noe kommer til å skje, før eller siden. Det er en stor feil.” Lund gir seg til å piske med en stor pisk. Det smeller i rommet, hun pisker teksten på bakveggen. Pisken er overraskende. Det er fascinerende og flott, og bringer en farlighet og snert inn i rommet. Lund legger seg ned, det er ro og cello. Hun går opp i bro og går som et dyr. Hun formidler en lyttende bevissthet om kontroll og ansvar for egne grenser. Plutselig begynner Lund å snakke. Hun forteller om en oppgave en danselærer engang har gitt: ”Kom deg fra liggende til stående uten at det imellom er synlig!” Lund øver på dette og vi lurer på hvorfor veien i mellom ikke skal være synlig. Å øve på det umulige. Her kommer kanskje Beckett inn? Siste setning i Den unevnelige: ”I can’t go on, I go on.”

 

Humor

Lund jobber undersøkende og humoristisk med stemmen. Hun vrir og vender på de få setningene hun har tatt inn i forestillinga. En fjernstyrt hjerne kommer overraskende inn på scenen. Den forstørrede hjernen ser ut som en slags bille. Hjernen lever sitt eget liv. Hjernen begynner å ”snakke”. Teksten er fortsatt mer personlig enn litterær. Hjernen fortrenger danseren inn i et hjørne før Lund manipulerer en liten papir-dukke-Steffi Lund oppå hjernen som må stå stille en stund.

Videre klatres det og henges i stige. Lund tar fram termos og matpakke. Hun synger litt. Danser. Cellisten synger. Til slutt ligger Lund som et foster i livmor. Sammenkrøpet, opp ned. Lunds dag er over og sirkelen sluttet. En sympatisk forstilling. Lindrende og harmoniserende.LL

H skje, før eller siden. Det er en stor feil Ubevisst innbiller man seg alltid at å skje, før eller siden. Det er en stor feil

 

 

Sons of Liberty: Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2010

Sons of liberty.png

Sons of Liberty

Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4

Black Box Teater 24.april-10.mai 2009

 

 

Sprelsk trashkomedie

Sons of Libertys forestilling Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4 er det morsomste jeg har sett på svært lenge.

Humor er som kjent, en alvorlig ting, og hva folk synes er morsomt kan være så mangt. Noen synes i oppriktig alvor at Øyvind Blunck er morsom, andre synes det ikke. Humor er ofte knyttet til det å snu opp ned på ting, til å la det som befinner seg lavest i hierarkiet på samfunnsstigen komme opp. Protagonistene i de antikke, greske og romerske komediene var ofte slaver. I middelalderens karneval og opptog var det konge og kirke som ble gjort narr av. Laverestående klasser som tjenere og håndverkere har stått for moroa opp i gjennom teaterhistoria. Fortsatt finnes det i det borgerlige teateret forestillinger der skuespillerne står på scenen og forteller vulgære vitser på tillært østkantdialekt, det er faktisk helt sant! Kanskje det er nettopp det som er det virkelige trashteateret?

 

Real trash

Det er ”trash” Sons of Liberty jobber med i forestillinga Pre Sang Real: Sons of Liberty 4. Sons of Liberty består av de to scenekunstnerne Stina Kajaso og Lisa C.B. Lie, de har allerede tidligere gjort seg bemerket med sin egenutviklede trashsjanger. Scenerommet i Oslo Jazzhus er fylt av saker og ting: garnballer som barn pleier å lage, leker, et telt det er skrevet “Hvad” på, en pappeskeby, lysende Las Vegas-skilt – masse rot og skrot. Kjellerlokalet er kaldt og det er ”soppbefengt” – det er montert små plastsopper rundt omkring, til og med på en oppblåsbar plastdukke som ligger i et slags oppblåsbart plaskebasseng. Det er kaotisk. Det er forestillinga også. Herlig kaotisk. Den har en slags trashdramaturgi. Alt er blandet sammen uten noen form for narrativ struktur. Det er nettopp slik det kan være på en søppeldynge, i en roteskuff, på et lager, eller kanskje det er nettopp slik alt det populærkulturelle trashet vi har inntatt i årenes løp ligger henslengt i hjernene våre. Korte scener følger på hverandre, referanse på referanse i ei salig røre. Tittelen på forestillinga gir assosiasjoner til den sykt populære boka Da Vincikoden av Dan Brown med ”Sang real” som står for kongelig blod. De to skuespillerne åpner forestillinga i en slags liksom-fransk-adel-kostymer. De har en vaniljesaus-syltetøy-sjokoladesaus-orgie mens de snakker på fransk om revolusjon, frihet, likhet og brorskap. Det er giljotinering og død. Sykdom. Er det Mimi fra La bohème som dør av tuberkulose? En av skuespillerne hoster og sprer virus utover publikum, kan vi vente oss svineinfluensa? Det er utrolig morsomt. Vi ler og ler og ler. Vi ler og tenker på 90-tallets noe sjølhøytidelige Pain Solution-teater når de setter på seg klesklyper. Vi ler når de skyter seg, faller om og dør.

 

Beckett

Dialogene i forestillinga er ofte repetitive, for eksempel fra startfasen: Det är slut nu. Nei, det er nå det begynner. Nå begynner livet. Jag älskar deg. Det är slut nu. Det er nå det begynner. Osv.

Både dialogene og settingen får meg til å tenke på Samuel Becketts dramatikk. Sons of Libertys skrothaug minner om søppelboksene fra Becketts Endgame eller urnene i Play. Et gudeløst univers. Kanskje en dystopi. Den repetitive dialogen. Men aller mest er det slutten av Beckettes tekst The Unnamable jeg tenker på: ”I can’go on. I go on.” Det er på en måte denne umulige muligheten Kajaso og Lie holder fram.

Det er et element av resirkuleringskunst her, men det er ikke riktig helt det heller. Riktignok florerer det av kulturetterlatenskaper her, men de oppstår ikke alltid som noe bearbeidet og nytt i forestillinga. Det er mer et oppgjør med disse elementene. Eller et forsøk på oppgjør. Kulturtrashet blir forsøkt drept, men tror du ikke pokemonfiguren Picachu – gul, med store barnlige øyne – klistrer seg fast på Kajasos sko – umulig å bli helt kvitt. Her er vi faktisk inne på en helt reell (real!) problemstilling, jfr Alan Wiesmans bok Verden uten oss som kom på norsk i fjor. Han skriver om hvordan verden sannsynligvis ville komme til å utvikle seg hvis menneskene plutselig ble borte. Plastleker vil, i følge ham, være noe av det siste menneskelige spor som kommer til å finnes, fordi polyetylen som plast består av, er ikke biologisk nedbrytbart innenfor en rimelig tidshorisont.

 

Leikari

De populærkulturelle etterlatenskapene er en realitet Lie og Kajaso ikke forholder seg moralsk til, de boltrer seg i dem, de leker med dem. Det er besnærende morsomt, morsomt med sting og snert. Det islandske ordet for skuespiller er leikari, og teater på islandsk er leikhus. Det passer svært godt på Kajaso og Lie, de er lekere. Midt i forestillinga kommer de drassende på noen oppblåsbare dukker. Det ser ut som noe midt i mellom et middelaldersk opptog og en barnehage på tur. Det er en slags dobbelhet i leken. Som referansen til filmen Matrix, samme katt to ganger – det betyr at de har endret noe.

Handlingene er ofte helt umotiverte. Jeg liker denne uforutsigbarhetens dramaturgi svært godt. Den skaper super poesi og overraskende rom. Her er det pesten, innsmurt i nugatti, som springer gjennom barnehagen. Her kommer skuespillerne inn i tøffe loffetøfler. I en fantastisk scene ødelegger digre dinosaurer pappeskebyen før et dorullnissekor synger en sang (real!).

God, eksistensiell komedie kan jo ikke skapes uten at det finnes et ravnsvart alvor under. De to skuespillerne er innelukket i universet sitt med alt dette trashet.

– Vil du dø?

– Du vil inte leva – Eva.

– Nå kom døden. Jeg er helt alene i et badebasseng på Stena Line.

Ja, det høres ut som et helvete, men det er fantasisk teatralsk og morsomt. Og i motsetning til skjebnen til alt det plastsøppelet de vasser rundt i, er den tragiske sannheten den Kajaso kommer med:

–       Vi är en liten gycklartrupp, vi överlever ingenting.

Erling Kittelsen: Fortell det ikke

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2010

”Globalisering er et ord”

–         poetisering av verden

 

Teaterteksten Fortell det ikke av Erling Kittelsen dyrker det ustadige og utskiftbare. Den bruker poesien til å gripe verden, av og til er både teksten og verden ubegripelig. Tekstens her og nå er atopisk – det kan være når og hvor som helst.

av Elin Lindberg

 

Erling Kittelsen: Fortell det ikke. 87 sider. Aschehoug, 2009

 

 

Erling Kittelsen har skrevet bøker i førti år, han er en produktiv forfatter som har skrevet dikt, fabler, romaner og teatertekster. Teatertekstene hans er satt opp i mange land. Hans forrige skuespill På himmelen (2000) ble spilt i arabiske land. Det er, så vidt jeg vet, det eneste norske teaterstykke som er blitt utsatt for en fatwa.

Fortell det ikke består av fem akter, eller scener. Vi møter fem personer som alle er med i samtlige akt. Helena, Jessica, Fulla, Egil og Jack. Noen av navnene gir assosiasjoner til mytologiske eller litterære figurer. Helena –  gresk, Egil og Fulla – norrønt og Jack og Jessica som er vanlige amerikanske navn. De blir en kulturkrets. Dialogen mellom disse brytes opp av lengre monologiske tekstpassasjer. Disse tekstpassasjene kan stå som refleksjoner fra en utenfor dialogen, eller er det slik at disse tekstpassasjene står i et dialogisk forhold til de navngitte figurenes dialog?

I mange av Kittelsens tekster samtaler han med andre tekster, for eksempel gjør han det i Hun (1989, 1990) der han i tillegg til originaloversettelsen av Voluspå skriver inn en samtale med diktsyklusen. Samtaler med originaloversatte norrøne tekster gjør han også i Vindkald (2001) og Brageseilet (2003). I den samtalen som pågår i Fortell det ikke mellom dialogen og de innsmettede tekstpassasjene, oppstår refleksjoner rundt blant annet teater og resepsjon, krig, politikk og økonomi. Det blir en poetisering av verden som av og til er glassklar tekst, andre steder tåkelagt – som han skriver: ”Rommet favner, virker likevel lukket.”

Poetisering av verden og det vesentligste virker som Kittelsens prosjekt. Kittelsen poetiserer til og med rollelista. De fem karakterene skifter rolle, innhold eller utgangspunkt for hver nye scene. Fra å være noe konkret som for eksempel ”soldat” eller ”byråkrat” i første scene, blir rollelista for femte scene slik:

 

JESSICA: søker en veg

HELENA: føres til en elv

FULLA: søker noe gammelt

EGIL: finner en by

JACK: dikter

 

Noe så tilsynelatende trivielt som en rolleliste blir her poetisert. Dette slår meg nærmest som en appell: Egentlig er det synd at det ikke er dagligdags å bruke språket så substansielt som Kittelsen gjør. Denne appellerende og politiske undertonen renner som en sterk elv under sceneteksten.

 

Det atopiske

”Midtøsten”, ”Norge” og religiøse kategorier som ”kristen”, ”jøde” og ”muslim” finnes i teksten, men ellers er det lite som knytter teksten an til noe spesifikt sted. Utskiftbarheten av sted og rom gjør teksten atopisk – den kan plasseres hvor som helst. Dette kan være både en kosmopolitisk tekst og heimstaddiktning. Den eksistensielle hjemløsheten som har vært vanlig i den moderne litteraturen er allikevel ikke spesielt påtrengende her. Teksten og karakterene tar sin utskiftbarhet for gitt og plages ikke synderlig over det. Det atopiske trenger jo ikke å knyttes til det hjemløse, både i institusjonelle og subkulturelle miljøer kan det atopiske oppleves som noe positivt, det kan ha sammenheng med hjemfølelse og tilhørighet. Teater og kunstgallerier kan ha noe atopisk ved seg, de ligner hverandre verden over, det samme gjelder for eksempel for treningsstudioer for martial arts. Hva med tekst? Kanskje Kittelsens poetisering, tenkning og sansing gjennom poesi har den samme atopien over seg? Jeg vet ikke. Kittelsens tekst fungerer i hvert fall slik at denne type refleksjoner kommer til overflaten og blir ord.

 

Ord

Kittelsens ord er ikke alltid like umiddelbart tilgjengelige. De skal kanskje ikke være det heller. Dialogen er formet i et arkaisk, noe drømmeaktig språk. Variasjonen av lengden på replikkene er musikalsk. Språket ligger også godt i munnen, det vil fungere fint som scenespråk. Ofte fungerer poesien i teksten, men noen steder blir det for lettbeint, av typen:

 

Våre fotspor forsvant

for fulle seil i mørket.

 

Det blir i beste fall en surrelistisk blødme.

Mye i teksten handler om luft og fly, men selv om den til slutt lander på jorda har jeg litt problemer med å holde den fast. Jeg har allikevel stor sans for Kittelsens politiske poetiseringsprosjekt.