Erling Kittelsen: Fortell det ikke

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2010

”Globalisering er et ord”

–         poetisering av verden

 

Teaterteksten Fortell det ikke av Erling Kittelsen dyrker det ustadige og utskiftbare. Den bruker poesien til å gripe verden, av og til er både teksten og verden ubegripelig. Tekstens her og nå er atopisk – det kan være når og hvor som helst.

av Elin Lindberg

 

Erling Kittelsen: Fortell det ikke. 87 sider. Aschehoug, 2009

 

 

Erling Kittelsen har skrevet bøker i førti år, han er en produktiv forfatter som har skrevet dikt, fabler, romaner og teatertekster. Teatertekstene hans er satt opp i mange land. Hans forrige skuespill På himmelen (2000) ble spilt i arabiske land. Det er, så vidt jeg vet, det eneste norske teaterstykke som er blitt utsatt for en fatwa.

Fortell det ikke består av fem akter, eller scener. Vi møter fem personer som alle er med i samtlige akt. Helena, Jessica, Fulla, Egil og Jack. Noen av navnene gir assosiasjoner til mytologiske eller litterære figurer. Helena –  gresk, Egil og Fulla – norrønt og Jack og Jessica som er vanlige amerikanske navn. De blir en kulturkrets. Dialogen mellom disse brytes opp av lengre monologiske tekstpassasjer. Disse tekstpassasjene kan stå som refleksjoner fra en utenfor dialogen, eller er det slik at disse tekstpassasjene står i et dialogisk forhold til de navngitte figurenes dialog?

I mange av Kittelsens tekster samtaler han med andre tekster, for eksempel gjør han det i Hun (1989, 1990) der han i tillegg til originaloversettelsen av Voluspå skriver inn en samtale med diktsyklusen. Samtaler med originaloversatte norrøne tekster gjør han også i Vindkald (2001) og Brageseilet (2003). I den samtalen som pågår i Fortell det ikke mellom dialogen og de innsmettede tekstpassasjene, oppstår refleksjoner rundt blant annet teater og resepsjon, krig, politikk og økonomi. Det blir en poetisering av verden som av og til er glassklar tekst, andre steder tåkelagt – som han skriver: ”Rommet favner, virker likevel lukket.”

Poetisering av verden og det vesentligste virker som Kittelsens prosjekt. Kittelsen poetiserer til og med rollelista. De fem karakterene skifter rolle, innhold eller utgangspunkt for hver nye scene. Fra å være noe konkret som for eksempel ”soldat” eller ”byråkrat” i første scene, blir rollelista for femte scene slik:

 

JESSICA: søker en veg

HELENA: føres til en elv

FULLA: søker noe gammelt

EGIL: finner en by

JACK: dikter

 

Noe så tilsynelatende trivielt som en rolleliste blir her poetisert. Dette slår meg nærmest som en appell: Egentlig er det synd at det ikke er dagligdags å bruke språket så substansielt som Kittelsen gjør. Denne appellerende og politiske undertonen renner som en sterk elv under sceneteksten.

 

Det atopiske

”Midtøsten”, ”Norge” og religiøse kategorier som ”kristen”, ”jøde” og ”muslim” finnes i teksten, men ellers er det lite som knytter teksten an til noe spesifikt sted. Utskiftbarheten av sted og rom gjør teksten atopisk – den kan plasseres hvor som helst. Dette kan være både en kosmopolitisk tekst og heimstaddiktning. Den eksistensielle hjemløsheten som har vært vanlig i den moderne litteraturen er allikevel ikke spesielt påtrengende her. Teksten og karakterene tar sin utskiftbarhet for gitt og plages ikke synderlig over det. Det atopiske trenger jo ikke å knyttes til det hjemløse, både i institusjonelle og subkulturelle miljøer kan det atopiske oppleves som noe positivt, det kan ha sammenheng med hjemfølelse og tilhørighet. Teater og kunstgallerier kan ha noe atopisk ved seg, de ligner hverandre verden over, det samme gjelder for eksempel for treningsstudioer for martial arts. Hva med tekst? Kanskje Kittelsens poetisering, tenkning og sansing gjennom poesi har den samme atopien over seg? Jeg vet ikke. Kittelsens tekst fungerer i hvert fall slik at denne type refleksjoner kommer til overflaten og blir ord.

 

Ord

Kittelsens ord er ikke alltid like umiddelbart tilgjengelige. De skal kanskje ikke være det heller. Dialogen er formet i et arkaisk, noe drømmeaktig språk. Variasjonen av lengden på replikkene er musikalsk. Språket ligger også godt i munnen, det vil fungere fint som scenespråk. Ofte fungerer poesien i teksten, men noen steder blir det for lettbeint, av typen:

 

Våre fotspor forsvant

for fulle seil i mørket.

 

Det blir i beste fall en surrelistisk blødme.

Mye i teksten handler om luft og fly, men selv om den til slutt lander på jorda har jeg litt problemer med å holde den fast. Jeg har allikevel stor sans for Kittelsens politiske poetiseringsprosjekt.