Stikkord: Erling Kittelsen: FORTELL DET IKKE

Erling Kittelsen: Fortell det ikke

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2010

”Globalisering er et ord”

–         poetisering av verden

 

Teaterteksten Fortell det ikke av Erling Kittelsen dyrker det ustadige og utskiftbare. Den bruker poesien til å gripe verden, av og til er både teksten og verden ubegripelig. Tekstens her og nå er atopisk – det kan være når og hvor som helst.

av Elin Lindberg

 

Erling Kittelsen: Fortell det ikke. 87 sider. Aschehoug, 2009

 

 

Erling Kittelsen har skrevet bøker i førti år, han er en produktiv forfatter som har skrevet dikt, fabler, romaner og teatertekster. Teatertekstene hans er satt opp i mange land. Hans forrige skuespill På himmelen (2000) ble spilt i arabiske land. Det er, så vidt jeg vet, det eneste norske teaterstykke som er blitt utsatt for en fatwa.

Fortell det ikke består av fem akter, eller scener. Vi møter fem personer som alle er med i samtlige akt. Helena, Jessica, Fulla, Egil og Jack. Noen av navnene gir assosiasjoner til mytologiske eller litterære figurer. Helena –  gresk, Egil og Fulla – norrønt og Jack og Jessica som er vanlige amerikanske navn. De blir en kulturkrets. Dialogen mellom disse brytes opp av lengre monologiske tekstpassasjer. Disse tekstpassasjene kan stå som refleksjoner fra en utenfor dialogen, eller er det slik at disse tekstpassasjene står i et dialogisk forhold til de navngitte figurenes dialog?

I mange av Kittelsens tekster samtaler han med andre tekster, for eksempel gjør han det i Hun (1989, 1990) der han i tillegg til originaloversettelsen av Voluspå skriver inn en samtale med diktsyklusen. Samtaler med originaloversatte norrøne tekster gjør han også i Vindkald (2001) og Brageseilet (2003). I den samtalen som pågår i Fortell det ikke mellom dialogen og de innsmettede tekstpassasjene, oppstår refleksjoner rundt blant annet teater og resepsjon, krig, politikk og økonomi. Det blir en poetisering av verden som av og til er glassklar tekst, andre steder tåkelagt – som han skriver: ”Rommet favner, virker likevel lukket.”

Poetisering av verden og det vesentligste virker som Kittelsens prosjekt. Kittelsen poetiserer til og med rollelista. De fem karakterene skifter rolle, innhold eller utgangspunkt for hver nye scene. Fra å være noe konkret som for eksempel ”soldat” eller ”byråkrat” i første scene, blir rollelista for femte scene slik:

 

JESSICA: søker en veg

HELENA: føres til en elv

FULLA: søker noe gammelt

EGIL: finner en by

JACK: dikter

 

Noe så tilsynelatende trivielt som en rolleliste blir her poetisert. Dette slår meg nærmest som en appell: Egentlig er det synd at det ikke er dagligdags å bruke språket så substansielt som Kittelsen gjør. Denne appellerende og politiske undertonen renner som en sterk elv under sceneteksten.

 

Det atopiske

”Midtøsten”, ”Norge” og religiøse kategorier som ”kristen”, ”jøde” og ”muslim” finnes i teksten, men ellers er det lite som knytter teksten an til noe spesifikt sted. Utskiftbarheten av sted og rom gjør teksten atopisk – den kan plasseres hvor som helst. Dette kan være både en kosmopolitisk tekst og heimstaddiktning. Den eksistensielle hjemløsheten som har vært vanlig i den moderne litteraturen er allikevel ikke spesielt påtrengende her. Teksten og karakterene tar sin utskiftbarhet for gitt og plages ikke synderlig over det. Det atopiske trenger jo ikke å knyttes til det hjemløse, både i institusjonelle og subkulturelle miljøer kan det atopiske oppleves som noe positivt, det kan ha sammenheng med hjemfølelse og tilhørighet. Teater og kunstgallerier kan ha noe atopisk ved seg, de ligner hverandre verden over, det samme gjelder for eksempel for treningsstudioer for martial arts. Hva med tekst? Kanskje Kittelsens poetisering, tenkning og sansing gjennom poesi har den samme atopien over seg? Jeg vet ikke. Kittelsens tekst fungerer i hvert fall slik at denne type refleksjoner kommer til overflaten og blir ord.

 

Ord

Kittelsens ord er ikke alltid like umiddelbart tilgjengelige. De skal kanskje ikke være det heller. Dialogen er formet i et arkaisk, noe drømmeaktig språk. Variasjonen av lengden på replikkene er musikalsk. Språket ligger også godt i munnen, det vil fungere fint som scenespråk. Ofte fungerer poesien i teksten, men noen steder blir det for lettbeint, av typen:

 

Våre fotspor forsvant

for fulle seil i mørket.

 

Det blir i beste fall en surrelistisk blødme.

Mye i teksten handler om luft og fly, men selv om den til slutt lander på jorda har jeg litt problemer med å holde den fast. Jeg har allikevel stor sans for Kittelsens politiske poetiseringsprosjekt.

Dramatikkens hus: Erling Kittelsen: FORTELL DET IKKE

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift

Kittelsenundersøkelser

Interessant prosjekt på Dramatikkens hus der Erling Kittelsens stykke Fortell det ikke møtes av fem regissører

 

Av ELIN LINDBERG

 

Erling Kittelsen: FORTELL DET IKKE

Regi: Runar Hodne, Pjotr Cholodzinski, Inghild Karlsen, Jon Tombre, Miriam Prestøy Lie og Ingri Fiksdal

Dramatikkens hus, 4.november 2011

 

«Jeg har av og til bedt skrivestudenter samle seg om hvor de står mer enn utsikten», skriver Erling Kittelsen i en epost-samtale mellom ham selv og dramaturgen Kristian Lykkeslet Stømskag, gjengitt i høstmagasinet til Dramatikkens Hus. Og denne undersøkelsen av ståsted er kanskje noe som speiles av deltakerne i dette prosjektet.

Erling Kittelsen har en stor tekstproduksjon bak seg. Han debuterte i 1970 med diktsamlinga Ville fugler. I tillegg til dikt har han skrevet romaner og fabler og ikke minst scenetekster. Hans siste utgivelse er diktsamlinga Diktet løper som en by som kom i år. Dramatikkens hus har samarbeidet med Nationaltheatret om dette dykket inn i Kittelsens teatertekst Fortell det ikke fra 2009.

Denne sceneteksten består av fem deler og vi møter fem personer i den. Det blir antydet at de fem delene i stykket foregår til forskjellige tider og på forskjellige steder – et kontor i jødekvarteret i Altona i 1840, et åpent landskap i framtida i 2050 og «vi er et sted i Midtøsten for eksempel». Teksten virker likevel atopisk, den kan foregå hvor som helst. Både stedene og personene virker ustadige og utskiftbare.

Dialogen mellom personene er formet i et arkaisk, noe drømmeaktig språk. Den brytes opp av lengre monologiske tekstpassasjer som inneholder tanker om teater, samfunn, økonomi og dramaturgi. I dette prosjektet på Dramatikkens hus blir disse tekstpassasjene lagt i munnen på Erling Kittelsen selv.

 

Kjølig presist

Fortell det ikke er en svært åpen tekst, den kan leses og møtes på mange måter. Fem regissører har arbeidet en dag hver med prosjektet med de samme skuespillerne. Regissørene har tatt for seg hver sin del av stykket.

Først ut er Jon Tombre. Erling Kittelsen kommer inn på scenen, de fem skuespillerne kommer inn, usminka og i vanlige klær. De tre kvinnene (Birgitte Larsen, Liv Bernhoft Osa, Ågot Sendstad) nynner en sang. De har tekstark i hendene. Det er lett teatralt. Mennene (Per Christian Ellefsen og Mattis Herman Nyquist) hviskesnakker teksten sammen. Ellefsen får humoren i teksten fram mens Nyquist hoster så han nesten brekker seg. Kittelsen selv kommer fram og leser sin monolog som står som en slags dramaturgisk kommentar til skuespillernes tekst. Et lite sitat: «I vårt teater vil det synes, vi lager underlag for det vi bærer, et ståsted også for det innvendige.» Her fungerer det godt med Kittelsen på scenen, det åpner og utvider teksten. Nyquist fortsetter å hoste og krøke seg sammen, han lunter litt rundt og ser noe tilbakestående ut. «Hold ut! Hold ut! » oppmuntrer Ellefsen. Damenes tekst står også fint i rommet, den fungerer best når de ikke legger på for mye spill. Tombres signatur er her preget av en kjølig presisjon.

 

Lyrisk patos

I Pjotr Cholodzinskis regirom heves temperaturen merkbart. Tombres rom hadde vært skarpt, nesten klinisk, hos Cholodzinski blir det mer sanselig. Bønneritualer foregår, lys tennes. Ellefsen som «Egil» gråter ut: «Kan du si meg hva som er på gang/himmelen er tom for engler.» Det er voldsomt og inderlig. Det er mer tyngde og fylde i rommet, mer patos. Kittelsens rolige lesing av sceneanvisninger, teater- og dramaturgikommentarer blir en god kontrast. Ellefsen hopper litt rundt og damene som er henholdsvis kristen, muslim og jøde, prøver å finne en måte å be sammen på. De lykkes til slutt med det.

 

Relasjoner

I Runar Hodnes versjon er dramatikeren Gud. Ikke en fraværende, distansert Gud, men en det går an å diskutere med, selv om han til slutt får det siste ordet. Kittelsen er her i sentrum av handlingen. Skuespillerne flokker seg rundt ham, trenger seg på, de er i opposisjon mot dramatikeren, men vil samtidig være venn med ham. Dramatikeren stilles til veggs. Han blir prøvd, vridd og vendt. Men skuespillerne er helt avhengige av dramatikeren sin, selv om avhengighetsforholdet går begge veier. Her er Dramatikeren Skaperen og ikke bare en kommentator eller outsider. Skuespillerne godtar imidlertid ikke fullt og helt dramatikerens posisjon. Birgitte Larsen som «Helena» avslutter tredje akt med: «Sånn skal det gjøres/slik har vi alltid gjort det».

 

You keep me hangin’ on

Miriam Prestøy Lie og Ingri Fiksdal har hånd om fjerde akt. Her kommer skuespillerne inn innhyllet i stoff med lange slør. Sakte og pompøst. Er det Chopins sørgemarsj som spilles? Det er inderlig og underlig. De faller sammen og begynner å drikke champagne. Det danses og snakkes. Kittelsen teatraliserer kommentarene sine og danser rundt til The Supreme’s smektende musikk: «..sensur er ikke nødvendig og ødelegger dessuten demokrati-leken, der folket idiotforklares ». Skuespillerne gir ham restene av champagnen.

Helena: «Vi prøver av og til noe som ikke går an. »

Fulla: «Det er slik vi lykkes. »

 

 

Visuell visjon

Inghild Karlsen har skapt rommet for femte akt. Bakveggen fylles av projeksjoner av Karlsens tegninger. Ringer, sirkler. Selve rommet er mørkt. Skuespillerne har hodelykter med to lys, de kan minne svakt om øyne. Jeg kommer til å tenke på en utstilling jeg så av Karlsen i Bodø kunstforening. En utstilling der et rom var fylt med hundefigurer med lysende røde øyne. Rommet tar mest fokus og viser at det er mulig å åpne teksten mye i forhold til det visuelle.

 

Flere dramatikerundersøkelser

Prosjektet framstår som vellykka. Det eneste jeg har å utsette på det er at dramatikeren blir strøket litt for mye med hårene. Det hadde vært mulig å kutte mye mer i teksten, vri og vende den enda mer. Regissørene opptrer kanskje litt for respektfullt i forhold til teksten. Men absolutt: Ja til flere dramatikerundersøkelser på Dramatikkens hus! Hørte jeg Cecilie Løveid neste?