Sons of Liberty: Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2010

Sons of Liberty

Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4

Black Box Teater 24.april-10.mai 2009

 

 

Sprelsk trashkomedie

Sons of Libertys forestilling Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4 er det morsomste jeg har sett på svært lenge.

Humor er som kjent, en alvorlig ting, og hva folk synes er morsomt kan være så mangt. Noen synes i oppriktig alvor at Øyvind Blunck er morsom, andre synes det ikke. Humor er ofte knyttet til det å snu opp ned på ting, til å la det som befinner seg lavest i hierarkiet på samfunnsstigen komme opp. Protagonistene i de antikke, greske og romerske komediene var ofte slaver. I middelalderens karneval og opptog var det konge og kirke som ble gjort narr av. Laverestående klasser som tjenere og håndverkere har stått for moroa opp i gjennom teaterhistoria. Fortsatt finnes det i det borgerlige teateret forestillinger der skuespillerne står på scenen og forteller vulgære vitser på tillært østkantdialekt, det er faktisk helt sant! Kanskje det er nettopp det som er det virkelige trashteateret?

 

Real trash

Det er ”trash” Sons of Liberty jobber med i forestillinga Pre Sang Real: Sons of Liberty 4. Sons of Liberty består av de to scenekunstnerne Stina Kajaso og Lisa C.B. Lie, de har allerede tidligere gjort seg bemerket med sin egenutviklede trashsjanger. Scenerommet i Oslo Jazzhus er fylt av saker og ting: garnballer som barn pleier å lage, leker, et telt det er skrevet “Hvad” på, en pappeskeby, lysende Las Vegas-skilt – masse rot og skrot. Kjellerlokalet er kaldt og det er ”soppbefengt” – det er montert små plastsopper rundt omkring, til og med på en oppblåsbar plastdukke som ligger i et slags oppblåsbart plaskebasseng. Det er kaotisk. Det er forestillinga også. Herlig kaotisk. Den har en slags trashdramaturgi. Alt er blandet sammen uten noen form for narrativ struktur. Det er nettopp slik det kan være på en søppeldynge, i en roteskuff, på et lager, eller kanskje det er nettopp slik alt det populærkulturelle trashet vi har inntatt i årenes løp ligger henslengt i hjernene våre. Korte scener følger på hverandre, referanse på referanse i ei salig røre. Tittelen på forestillinga gir assosiasjoner til den sykt populære boka Da Vincikoden av Dan Brown med ”Sang real” som står for kongelig blod. De to skuespillerne åpner forestillinga i en slags liksom-fransk-adel-kostymer. De har en vaniljesaus-syltetøy-sjokoladesaus-orgie mens de snakker på fransk om revolusjon, frihet, likhet og brorskap. Det er giljotinering og død. Sykdom. Er det Mimi fra La bohème som dør av tuberkulose? En av skuespillerne hoster og sprer virus utover publikum, kan vi vente oss svineinfluensa? Det er utrolig morsomt. Vi ler og ler og ler. Vi ler og tenker på 90-tallets noe sjølhøytidelige Pain Solution-teater når de setter på seg klesklyper. Vi ler når de skyter seg, faller om og dør.

 

Beckett

Dialogene i forestillinga er ofte repetitive, for eksempel fra startfasen: Det är slut nu. Nei, det er nå det begynner. Nå begynner livet. Jag älskar deg. Det är slut nu. Det er nå det begynner. Osv.

Både dialogene og settingen får meg til å tenke på Samuel Becketts dramatikk. Sons of Libertys skrothaug minner om søppelboksene fra Becketts Endgame eller urnene i Play. Et gudeløst univers. Kanskje en dystopi. Den repetitive dialogen. Men aller mest er det slutten av Beckettes tekst The Unnamable jeg tenker på: ”I can’go on. I go on.” Det er på en måte denne umulige muligheten Kajaso og Lie holder fram.

Det er et element av resirkuleringskunst her, men det er ikke riktig helt det heller. Riktignok florerer det av kulturetterlatenskaper her, men de oppstår ikke alltid som noe bearbeidet og nytt i forestillinga. Det er mer et oppgjør med disse elementene. Eller et forsøk på oppgjør. Kulturtrashet blir forsøkt drept, men tror du ikke pokemonfiguren Picachu – gul, med store barnlige øyne – klistrer seg fast på Kajasos sko – umulig å bli helt kvitt. Her er vi faktisk inne på en helt reell (real!) problemstilling, jfr Alan Wiesmans bok Verden uten oss som kom på norsk i fjor. Han skriver om hvordan verden sannsynligvis ville komme til å utvikle seg hvis menneskene plutselig ble borte. Plastleker vil, i følge ham, være noe av det siste menneskelige spor som kommer til å finnes, fordi polyetylen som plast består av, er ikke biologisk nedbrytbart innenfor en rimelig tidshorisont.

 

Leikari

De populærkulturelle etterlatenskapene er en realitet Lie og Kajaso ikke forholder seg moralsk til, de boltrer seg i dem, de leker med dem. Det er besnærende morsomt, morsomt med sting og snert. Det islandske ordet for skuespiller er leikari, og teater på islandsk er leikhus. Det passer svært godt på Kajaso og Lie, de er lekere. Midt i forestillinga kommer de drassende på noen oppblåsbare dukker. Det ser ut som noe midt i mellom et middelaldersk opptog og en barnehage på tur. Det er en slags dobbelhet i leken. Som referansen til filmen Matrix, samme katt to ganger – det betyr at de har endret noe.

Handlingene er ofte helt umotiverte. Jeg liker denne uforutsigbarhetens dramaturgi svært godt. Den skaper super poesi og overraskende rom. Her er det pesten, innsmurt i nugatti, som springer gjennom barnehagen. Her kommer skuespillerne inn i tøffe loffetøfler. I en fantastisk scene ødelegger digre dinosaurer pappeskebyen før et dorullnissekor synger en sang (real!).

God, eksistensiell komedie kan jo ikke skapes uten at det finnes et ravnsvart alvor under. De to skuespillerne er innelukket i universet sitt med alt dette trashet.

– Vil du dø?

– Du vil inte leva – Eva.

– Nå kom døden. Jeg er helt alene i et badebasseng på Stena Line.

Ja, det høres ut som et helvete, men det er fantasisk teatralsk og morsomt. Og i motsetning til skjebnen til alt det plastsøppelet de vasser rundt i, er den tragiske sannheten den Kajaso kommer med:

–       Vi är en liten gycklartrupp, vi överlever ingenting.