Steffi Lund: USANNSYNLIG – Om det rare livet og den uforståelige døden

 

 

Steffi Lund: USANNSYNLIG

-Om det rare livet og den uforståelige døden

Idé/prosjektledelse/regi/dans: Steffi Lund

Litteraturhuset Oslo, 16. oktober 2010

 

En dag i Steffi Lunds liv

Solid danseforestilling, men misvisende litterære forelegg

 

av ELIN LINDBERG

 

Steffi Lund er danser og har gjort en rekke soloforestillinger, hovedsakelig i egen regi. Hun er også utdannet yogalærer. I Usannsynlig har hun tidvis med seg cellisten og komponisten Tov Ramstad på scenen.

Forestillinga presenteres som om den er nært knyttet til tekster av Michel Houellebecq og Samuel Beckett. Det er noe misvisende. Houellebecq er kjent for en litteratur fylt av brutalitet, desillusjonisme, dekadanse og fremmedgjorthet. Lite av dette i Lunds forestilling. For å gi et eksempel: Houellebecq har nettopp kommet ut med ny bok, La carte et le territoire (Kartet og territoriet). En av nøkkelscenene i boka er når hovedpersonen (som for øvrig heter Michel Houellebecq) blir funnet drept og lemlestet sammen med sin hund. Begge er strimlet opp og sammenblandet slik at det umulig å skille dem fra hverandre. Groteskt og brutalt, og typisk for Houellebecq. Samuel Becketts gudeløse og litterære univers har jeg også problemer med å finne mye av i Lunds arbeid. Men Lund har egentlig ikke behov for støtte i de litterære foreleggene, forestillinga står fjellstøtt på egne bein. De løsrevne setningene det mediteres over i forestillinga står også helt greit alene, men det virker forstyrrende med de tunge forfatternavnene som ramme rundt Lunds arbeid.

 

Lunds liv

Scenerommet på Litteraturhuset er enkelt. Hvit bakvegg. Lund kommer inn med yogamatta si. Det er ro og konsentrasjon. Kontemplasjon. Lund som subjekt er tilstede og utrolig myk. Dansesubjektet strekker seg for publikum. Og puster. Lunds yogaøvlser på matta tar tid. Vi ser og kjenner at vi er tilstede i rommet. Stillheten er behagelig og harmonisk, selv om det er en følbar kontrast mellom pusten og mykheten i danserens kropp og de stive kroppene som ser på. Vi mediterer over yogaens fysiske meditasjon og selvsentrerthet. Det vakre, men noe pietistiske og asketiske i yogaens estetikk. En lyd kommer inn, som en slags hvit støy, det kunne like gjerne vært lufteanlegget som et lydspor. Lyden av rumlende mager i publikums stive kropper rundt meg blander seg inn. Vi ser Steffi Lund bli mykere og mykere i yogaøvelsene sine. Det er danserens hverdag vi ser. Dette må til for å holde dansekroppen i orden. Vi ser på en måte bak kulissene. Cellisten kommer på scenen. Lund fortsetter med yoga i det rene, enkle rommet. Yogautøveren gjør sine bevegelser på matta og jeg tenker på at på en lignende måte ber muslimen på sitt bønneteppe. Yoga og bønn? Subjektet perfeksjonerer sin tilstedeværelse i verden. Sammenrullinga av yogamatta blir også et eget estetisk uttrykk.

Tekst projiseres på bakveggen: ”Jeg har opplevd så lite at jeg tror at jeg ikke skal dø. Jeg synes det virker usannsynlig at et menneskeliv skal romme så lite”. Forestillinga er så rolig at vi får med oss alt. Lund kler på seg jakke og sko. Ny tekst: ”Ubevisst innbiller man seg alltid at noe kommer til å skje, før eller siden. Det er en stor feil.” Lund gir seg til å piske med en stor pisk. Det smeller i rommet, hun pisker teksten på bakveggen. Pisken er overraskende. Det er fascinerende og flott, og bringer en farlighet og snert inn i rommet. Lund legger seg ned, det er ro og cello. Hun går opp i bro og går som et dyr. Hun formidler en lyttende bevissthet om kontroll og ansvar for egne grenser. Plutselig begynner Lund å snakke. Hun forteller om en oppgave en danselærer engang har gitt: ”Kom deg fra liggende til stående uten at det imellom er synlig!” Lund øver på dette og vi lurer på hvorfor veien i mellom ikke skal være synlig. Å øve på det umulige. Her kommer kanskje Beckett inn? Siste setning i Den unevnelige: ”I can’t go on, I go on.”

 

Humor

Lund jobber undersøkende og humoristisk med stemmen. Hun vrir og vender på de få setningene hun har tatt inn i forestillinga. En fjernstyrt hjerne kommer overraskende inn på scenen. Den forstørrede hjernen ser ut som en slags bille. Hjernen lever sitt eget liv. Hjernen begynner å ”snakke”. Teksten er fortsatt mer personlig enn litterær. Hjernen fortrenger danseren inn i et hjørne før Lund manipulerer en liten papir-dukke-Steffi Lund oppå hjernen som må stå stille en stund.

Videre klatres det og henges i stige. Lund tar fram termos og matpakke. Hun synger litt. Danser. Cellisten synger. Til slutt ligger Lund som et foster i livmor. Sammenkrøpet, opp ned. Lunds dag er over og sirkelen sluttet. En sympatisk forstilling. Lindrende og harmoniserende.LL

H skje, før eller siden. Det er en stor feil Ubevisst innbiller man seg alltid at å skje, før eller siden. Det er en stor feil