Dramatikkens hus: TÆSJERN PÅ GRØNLAND

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

Teaterfolk med skills

Av Elin Lindberg

 

TÆSJERN PÅ GRØNLAND

Tekst og utøvere: Emire Mulaosmanovic, Assad Arif (Lillebror), Amina Sewali og Sarah Ramin Osmundsen m.fl.

Dramaturg: Oda Radoor

Dramatikkens hus, 24.4.2010

 

 

Med Tæsjern på Grønland viser Dramatikkens hus (Drh) at det evner å få fram ny dramatikk av høy kvalitet. Men selv om det er Drh og Nordic Black Theatre som står bak prosjektet, er det aktørene som først og fremst skal ha æren for at dette både er god, ny og særegen dramatikk og godt, interessant teater. De evner å vitalisere teateret gjennom sin energiske rap/poetryslam-versjon av William Shakespeares stykke Kjøpmannen fra Venedig.

 

Nye dramatikere

I mars i år hadde Drh invitert et knippe framstående, godt etablerte, norske forfattere for å snakke om det å skrive for teateret. Dag Solstad, Marit Eikemo, Ole Robert Sunde og Merete Morken Andersen. Alle forfattere som kunne skrevet veldig spennende scenetekster. Men de inviterte forfatterne gjorde seg svært så kostbare. De var rett og slett ikke interessert i teater, sa de. Synd. Synd for dem.  For det spørs om de kommer til å få slippe til igjen, hvis de skulle få lyst til å skrive scenetekst. Tæsjern på Grønland viser nemlig at det finnes dramatikere i Norge som kan komme til å blåse de etablerte forfatterne av banen.

Dramatikerne og skuespillerne bak forestillinga er: Emire Mulaosmanovic, Assad Arif (Lillebror), Amina Sewali og Sarah Ramin Osmundsen. De har vært så heldige å få med seg den dyktige dramaturgen Oda Radoor. Emire Mulaosmanovic og Assad Arif (Lillebror) er rappere og involvert i ungdomsarbeid i Oslo. Sammen med Amina Sewali er de en del av Forente minoriteter. Sewali utgjør også en duo i Oslos poetry-slammiljø sammen med Sarah Ramin Osmundsen som er poet og skuespiller. I tillegg til disse er det en talentfull tryllekunstner, fire fantastiske dansere og to strålende musikere på scenen. Oda Radoor har jobbet som dramaturg på Nationaltheatret i mange år. Hun, Emire Mulaosmanovic og Assad Arif har tidligere samarbeidet om forestillinga Shakespeare in rap – Romeo og Julie på Nordic Black Theatre.

 

Shakespirer

Det er Kjøpmannen i Venedig av William Shakespeare som er grunnteksten til Tæsjern på Grønland. I det klassiske dramaet vil den venetianske kjøpmannen Antonio hjelpe sin venn Bassanio som har forelska seg i den vakre og rike adelskvinnen Portia. Bassianio trenger masse penger, han ikke har, for å kunne fri til henne. Antonio låner pengene for Bassanio av den jødiske pantelåneren Shylock. Shylock krever et pund kjøtt fra Antonios egen kropp i pant, dersom han ikke kan betale tilbake lånet. Og så forliser Antonios båt slik at han ikke lenger kan betale.. Dette er en komedie, det blir forviklinger. Alle får hverandre og det ender bra for alle, unntatt for Shylock – han må konvertere til kristendommen og betale en masse penger.

Det kan se ut som om bakgrunnen til aktørene i Tæsjern på Grønland er mer muslimsk enn kristen. Det faktum at Shylock er jøde, får en interessant klangbunn. Stykket Tæsjern på Grønland er lagt ganske tett oppå Shakespeares tekst. Jeg forstår det sånn at dramaturgen Oda Radoor, har skapt det dramaturgiske skjellettet og at aktørene har skrevet sine egne tekster. Her heter vennen Tony og den forelska unge mannen Ismael (Emire Mulaosmanovic og Assad Arif). Den rike, vakre jenta (Amina Sewali) som eier halve Oslo City, er døpt Poscha. Tæsjern er pengeutlåneren.

Spillsekvensene blir brutt opp av musikk og av de sinnssykt gode danserne. Jeg har vel aldri opplevd dramatikk i bunden form blitt framført så frampå og vitalt. Skuespillerstilen er enkel og tilforlatelig. Teksten er rørende og den har masse humor og sjølironi, den er streetsmart. Som Shakespeares verdensteater hadde det, har dette stykket referanser til den omkringliggende internasjonale byen. Projeksjonen av Oslo Plaza på bakveggen minner oss på at det er akkurat der vi er, midt på Grønland. Her er blant annet khattyggere og moralpoliti, de lettkledde norske jentene og sjefete brødre, bling og bergensere, og nettverket med de tusen fetterne.

Episoder fra prosjektet ble presentert med et par ukers mellomrom. Gruppen har brukt imponerende kort tid på å improvisere og skrive fram stoffet. Den 24.april ble hele stykket vist for et usedvanlig livlig publikum, mye spontane tilrop og klappsalver. Ja, forestillinga ga virkelig publikum masse energi. Strålende! Jeg håper disse folkene kjører på med mer Shakespeare-battle!

Nok en tilknytning prosjektet har til Shakespeareteatret er at her har aktørene et eierskap til tekst og stykke. Slik William Shakespeare og hans skuespillere hadde det. Et problem, både med Shakespeares stykker og i teaterverdenen for øvrig, er at det ikke finnes nok interessante kvinneroller. I både Kjøpmannen i Venedig og i Tæsjern på Grønland er det kvinnene som ordner opp – forkledd som menn. Men allikevel, det er bare to jenter med på scenen. Det er for få.