Stikkord: Black Box Teater

Benjamin Dukhan: HOW BEAUTIFUL

elinlindberg8

Benjamin Dukhan HOW BEAUTIFUL.png

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2013

Meditativ og malerisk aktstudie

Fysisk og visuell refleksjon over kropp og skjønnhet som først og fremst behandler det overflatiske.

 

Av Elin Lindberg

 

Av og med Benjamin Dukhan: HOW BEAUTIFUL

Lys: Frédéric Spilbauer

Black Box Teater, onsdag 11.09.2013

 

Benjamin Dukhan er sanger, danser, skuespiller og modell. Han har blant annet jobbet som modell for designeren Jean Paul Gautier. Performancen How beautiful ble vist som en del av festivalen Skeive filmer 2013. På grunn av at performancen vises i en kunstinstitusjon blir dette et kunstuttrykk, men hvis den hadde vært presentert under en motevisning hadde den kanskje vært sett på på en annen måte?

 

Lys og mørke

Det er helt mørkt når vi kommer inn i Black Box’ lille sal. Det er tett og klamt selv om publikumsplassene ikke er så fryktelig mange.

Til lyden av Jan Garbareks ”Beata Viscera” kommer Benjamin Dukhans kropp til syne. Den nakne ryggtavla hans er synlig der han ligger på en stor plastpresenning. Deler av ryggen er dekket av plastfilm/plasttape. Vi hører også pusten hans. Dukhan begynner sakte å bevege seg. Det fysiske språket hans er rent og presist.

Gjennom hele performancen er arbeidet med lys viktig. Ofte er det bare en lyskilde i bruk. Det er enkelt og effektivt. Enkelheten og presisjonen i lysbruken skaper også et strengt og asketisk uttrykk. Den utstrakte bruken av kontrasten mellom lys og mørke kan vise til det skjønne/det uskjønne og til andre dikotomier som godt/ondt, rett/galt. Et interessant trekk ved performancen er at den forsiktig rører ved disse motsetningsparene.

 

Aktstudie som kunstpraksis

Dukhan samler etter hvert sammen plastpresenningen og beveger seg i rommet med et gestisk materiale som minner om et dyrs, før han skaper poserende posisjoner. Posisjoner som minner om figurer fra manieristiske maleri.

Kunsthistorien er full av refleksjoner rundt det skjønne. Det skjønne, enten det er i form av bilder av Venus eller Adonis, er opp gjennom historien stort sett blitt skapt av en mannlig kunstners blikk. Det er det denne mannlige kunstneren har sett som tradisjonelt har vært vår målestokk for hva som er skjønt og hva som er uskjønt. Nettopp derfor er det interessant at her er det objektet selv som skaper kunstverket. Objekt og skaper blir den samme. Regissøren, skulptøren, maleren finnes ikke her. Dukhans verk kan selvfølgelig også ses på som et selvportrett.

På et punkt i forestillinga spytter Dukhan kontrollert ut rød væske som han har i munnen, slik at det dannes røde striper nedover den nakne brystkassa hans. Han maler seg selv. Et klassisk performancegrep.

 

Lidelse/skjønnhet

Noen av bildene Dukhan skaper med sin egen kropp, og ved bruk av lyset, refererer tydelig til den kristne ikonografien. Han skriver selv i programmet at han er inspirert av Caravaggio, Michelangelo og Frances Bacon. Det er den lidende kroppen han viser fram. Han knytter det skjønne/vakre til lidelse. Skjønnhet kontrasteres med det ubehagelige. Skjønt Dukhan ser ut til å ha det behagelig nok, han bare viser fram lidelsesposisjoner, han utfordrer ikke lidelsen slik andre performancekunstnere som for eksempel Marina Abramović, har gjort i flere av sine prossjekter. Det står ikke så mye på spill i Dukhans forestilling. Ved å stille ut sin egen kropp og med lidelse som tema, får performancen også narsissistiske trekk.

 

Fabel

I siste scene blendes vi av lys. Lyset kommer rett ovenfra og forsterkes av røyken rommet nå er fylt av. Det skapes en slags skogstemning. Tåken gir assosiasjoner til det romantiske maleriet der tåke ofte ble brukt for å understreke det mystiske ved naturen. Dukhan bærer nå en slags gassmaske med et stort hjortegevir. I forkant av forestillinga er vi i programmet blitt bedt om å lese et dikt, eller en fabel, av Jean de la Fontaine – ”Le cerf se mirant dans l’eau” – her fortelles det om hjorten som speiler seg i en dam og beundrer det flotte geviret sitt. Han ser på de tynne beina sine og liker dem ikke, men det er beina som hjelper ham å rømme fra hundene som like etter kommer jagende etter ham.

Bildet av Dukhan med hjortegassmaske er både slående og vakkert. Det fungerer godt dramaturgisk, det blir en brå kontrast til det myke mørket tidligere i forestillinga. Tidligere har aktøren vært omhyllet av mørke, nå er lyset så sterkt at det også fungerer som et slør og skaper distanse til utøveren fordi vi rett og slett blendes og har vanskelig for å se klart.

I denne sekvensen settes det mytiske opp mot det samtidige eller framtidige. Tidligere i performancen har referansene vært knyttet til kristen ikonografi og den manieristiske maleritradisjonen. Nå plasserer gassmasken bildet i en samtidskontekst. Bildet gir assosiasjoner til dystopi og science fiction. Bildet er på en måte grotesk, men det er samtidig vakkert. Det som først og fremst kjennetegner fablene til Fontaine er at de har en tydelig moral, de vil lære oss noe. Dette aspektet er ikke særlig framtredende i denne forestillinga.

Det vakre og poserende ved performancen og at moteindustrien ofte benytter seg av akkurat den samme type estetikk som vi er vitne til her, gjør at jeg får vanskeligheter med å fri meg fra følelsen av å være tilskuer til en motevisning. Men det presise visuelle og fysiske språket i dette arbeidet gjør allikevel performancen vellykka og til en fin opplevelse.

 

 

 

 

 

 

Zachary Oberzan: YOUR BROTHER, REMEMBER?

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

brother.png

Kunsten og livet. Livet og kunsten.

Slående, sårbart og selvbiografisk.

 

AV ELIN LINDBERG

 

 

YOUR BROTHER, REMEMBER?

Utviklet/regissert/framført av: Zachary Oberzan

Med: Gator Oberzan (på video)

Tekst: Zachary og Gator Oberzan

Black Box Teater, 19.januar 2011

 

Zachary Oberzan har vært med i det New York-baserte Nature Theater of Oklahoma siden starten og har spilt i Norge flere ganger. Han har også arbeidet med The Wooster Group og gjort egne prosjekter innen film, musikk og teater. I 2009 gjestet NatureTheater of Oklahoma Samtidsfestivalen med Rambo Solo som i likhet med Your brother. Remember? er en soloforestilling med Oberzan.

Det er mange likhetstrekk mellom disse to forestillingene. Actionfilmer brukes i begge som referansemateriale. I Rambo Solo er det filmen First Blood (1982)med Sylvester Stallone som parafraseres på video av Oberzan. I Your brother. Remember? er det Kickboxer (1989) med Jean-Claude Van Damme. I begge forestillingene adapteres filmene i en hjemlig atmosfære med det som måtte finnes rundt som scenografi og rekvisitter. På denne måten blir det private en viktig bestanddel av det kunstneriske uttrykket. I Your brother. Remember? går Oberzan enda lenger mot det private og selvbiografiske enn i Rambo Solo.

 

I’ll be back

Zachary Oberzan vokste opp på landsbygda i Maine sammen med bror, søster og skilte foreldre. Zachary og den eldre broren Gator elsket å lage parodier på favorittfilmene sine. Spesielt Kickboxer og den vemmelige kultfilmen Faces of death. Etter tjue år reiser Oberzan tilbake til barndomshjemmet og får broren med på å gjenskape disse filmene. Det er disse to versjonene Oberzan presenterer i forestillinga i tillegg til av han av og til spiller med, kommenterer, synger og spiller gitar. Alt er svært usentimentalt og nøkternt utført, uten snev av ironi.

I filmen Kickboxer ønsker Kurt Sloane som spilles av Jean-Claude Van Damme å hevne sin bror som er blitt alvorlig skadet av kickboksermesteren Tong Po. Kurt lærer Muay-Thaï-boksing av en gammel kinesisk mester. På et tidspunkt i hardtreninga krever læremesteren at Kurt skal knekke et bambustre med bare skinnleggen. Kurt vegrer seg. Læremesteren sier: ”Your brother. Remember?” og Kurt starter umiddelbart den smertefulle knekkingen av treet.

Det er først og fremst gjennom forholdet til de to brødrene at forestillinga utspiller seg. Zachary Oberzan er som vi vet, en svært vellykket skuespiller og kunstner. Broren hans har vært i fengsel flere ganger, er arbeidsløs og har store problemer med dop. Fortellingen er svært presist komponert. Den er humoristisk og de tragiske dimensjonene i den gjør den sår. Å gå inn på et slikt selvbiografisk prosjekt er risikabelt, resultatet kan bli både pinlig og uinteressant. Alt kommer an på hvordan materialet behandles.

Å se seg selv i forhold til noe og noen

Forestillinga rommer speiling av seg selv og sitt eget liv, sine drømmer og ambisjoner på flere plan og nivå. De unge guttenes lek med kamera, hjemmevideoene, viser til en uskyldig tid, en slags paradisisk idyll, en grunnhistorie. Guttene leker at de er voksne helter. De måler seg med filmens ikoniserte figurer, her den tegneserieaktige Van Damme. Det er humor og lidenskap i leken. For tjue år siden var alle muligheter åpne. Livene til søsknene kunne ta alle veier. Var det tilfeldig at den ene av brødrene ble en suksessrik kunstner og den andre narkoman og kriminell? Kanskje på grunn av at de tjue år gamle videoene er så upretensiøse, og det faktum at alle har en barndom og ungdom, minner de publikum om deres egne liv. Selve tiden blir synlig gjennom den emosjonelle og fysiske slitasjen filmene avslører. En slitasje publikum også er, eller vil bli, merket av.

 

Poetikk

Nostalgi er sammensatt av de greske ordene nostos og algos, hjemlengsel og smerte. Emmanuel Kant har hevdet at nostalgien peker mer på et ”da” enn et ”der”. Altså har det mest med en lengsel etter en forgangen tid å gjøre. Og det ligger en nostalgisk dimensjon i forestillinga. En lengsel tilbake til en tid da livet var litt enklere og mulighetene flere.

I et filminnslag vises en snutt av en reportasje fra 1970-tallet. En reporter med rumbabukse med høyt liv, digre solbriller og afrosveis intervjuer mor og datter med sørstatsaksent om den digre alligatoren som har invadert badestedet deres. I en av tekstene som omkranser forestillinga står det at Zacharys bror Gator et oppkalt etter nettopp alligator. Sant, eller ikke, filmsnutten får en symbolsk funksjon i forestillinga når en uniformskledd mann blir dradd ut av båten av alligatoren i det han skal prøve å uskadeliggjøre den. Zachs bror Gator drar både ham og oss som publikum ut i en emosjonell sjø. Det er krevende å høre om overdoser og fengselsopphold, om fysisk forfall og selvdestruksjon.  Det gjør sterkt inntrykk å være vitne til at Gator ikke klarer å gjennomføre nyinnspillingen av den siste scenen i Van Damme-filmen, der helten tar en knusende hevn over brorens banemann, fordi han får et alvorlig anfall av abstinens.

Det er kanskje den nøkterne, kunstneriske behandlingen av det private materialet som først og fremst gjør at denne forestillinga føles vesentlig. Men gjennom denne nære forbindelsen mellom liv og kunst presenterer også Zachary Oberzan sin egen poetikk for oss. Han formidler hvordan han jobber, med hva og hvorfor. Alvoret, oppriktigheten og humoren gjør Your brother. Remember? til en berørende teateropplevelse.

 

 

 

Karen Røise Kielland: Å GÅ MED KØLLE

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Kølle.png

Sympatisk om vandring i Europa

Dokumentarisk, lun og udramatisk performance

 

AV ELIN LINDBERG

 

Å GÅ MED KØLLE

Konsept, regi, manus, lyd og spill: Karen Røise Kielland

Dramaturgi: Marit Grimstad Eggen

Tegner: Tom Mason

Black Box Teater, 10.mars 2013

 

Sommeren 2011 startet Karen Røise Kielland å gå. Hun startet på hjemstedet sitt, Hov i Land, 19.juni og den 19.oktober kom hun fram til Venezia. Prosjektet var å følge i fotsporene til Catharine Hermine Kølle som er blitt kalt Norges første fotturist. Kølle reiste fra Ulvik i Hardanger til Venezia, mesteparten av reisen gikk Kølle til fots. Dette var i 1841, da var hun 53 år. Kølle skrev dagbok og hun skrev en mengde brev, hun tegnet og malte akvareller fra reisene sine.

 

Enkelt og prosaisk

Scenerommet er enkelt. I lengderetninga i Black Box’ lille sal ligger et slags teppe, en vei. Den er fylt med gjenstander – suvenirer? Bak står Karen Røise Kielland. Hun støtter den ene foten på en stol. I ei hand har hun en pistol (vi får høre at Kølle var bevæpnet med pistol til bruk mot ville hunder), i den andre handa har hun en svart paraply. Foran sitter tegneren Tom Mason. Det han tegner gjennom forestillinga projiseres på bakveggen. Tegningene virker inspirert av Kølles tegninger. De er enkle og illustrerende. Denne stillferdige enkelheten er sympatisk. Den sier noe om langsomhet og minner om det helt konkrete ved å gå. Tegningen er den eneste gjennomgående bevegelsen i forestillinga.

 

Teatralt fortellerteater

Karen Røise Kielland forteller fra reisen på en enkel og jordnær måte. Noen steder er det montert inn lydopptak fra turen og opplesning fra Kølles dagbok. Vi hører surkling av vandring i myr, klapring på asfalt og noen samtaler som fant sted underveis. Forestillinga blir en samtale aktøren har med seg selv og en samtale mellom henne og Kølle. Den blir kanskje også en samtale mellom ny og gammel tid. Kølle gikk fordi hun måtte – det fantes verken bil, tog eller fly på hennes tid. I dag velger vi å gå, sier Røise Kielland. ”Jeg vil se restene av det hun har sett”, sier hun. Med på reisen har Røise Kielland fem bud: 1: Du skal ikke ringe. 2: Du skal ikke sende SMS. 3: Du skal ikke bruke internett. 4: Du skal skrive for hånd og stole på postverket. 5: Du skal ikke høre på musikk. Alle budene blir på et eller annet tidspunkt brutt, uten at dette fører med seg noen spesielt store, dramatiske handlinger.

 

En hyllest til det enkle

Vi vet egentlig ikke om Røise Kielland gjorde denne reisen, om dette er dokumentarisk eller om dette er en fiktiv dokumentar. Det spiller kanskje ingen stor rolle, jeg velger å tro på henne. Et dokumentarprosjekt kan uansett ikke formidles en til en. Selv ikke Karl Ove Knausgård kunne få med alle detaljer i sitt Min kamp-verk. Det velges ut og kuttes vekk.

Catharine Hermine Kølle beskrives som en svært jordnær person. Forestillinga formidler at hun sto mer plassert i opplysningstiden enn i romantikken, selv om David Caspar Friedrichs erkeromantiske maleri Der Wanderer über dem Nebelmeer kommer opp på bakveggen (der en person står og ser utover et halvt tåkelagt landskap.) Opptegnelsene til Kølle er så få at det er god plass til antakelser, mye er tåkelagt. De av Kølles dagbokopptegnelser Røise Kielland presenterer er nitidige og kuriøse. Hun forteller blant annet hva Kølle noterte etter besøket i nasjonalgalleriet i Berlin. Her var det ikke et ord om maleriene og kunsten, men en opptelling av hvor mange bilder det var! En stor bro i Praha (Karlsbrücke?) ble også nøyaktig oppmålt av Kølle selv.

 

Vandring på overflaten

Røise Kielland forteller om sine vandinger i Kølles fotspor. Det er prisverdig at hun gjennom dette løfter opp den gamle vandrer Kølle. Men hvilke egne spor setter man ved å gå i andres? Røise Kiellands spor er blitt en teaterforestilling. Ludvig Holberg var også en vandrer. Han gikk også fra Skandinavia til Italia, under den europeiske opplysningstiden. Det han opplevde av teater på veiene sine har satt dype spor i hans egen dramatikk. En nåtidig vandrer har også satt kraftfulle spor: Thomas Espedal med romanen Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006). Espedal går på overflaten og skriver i dybden, i motsetning til Kølle er han en svært belest mann. Det er kanskje urettferdig å sammenligne disse prosjektene. Kølle gikk for å lære, for å undersøke verden. Hun gikk i en tid hvor det nok ikke var så mange kvinner som gikk alene på slike turer. Et sted i forestillingen får Røise Kielland og tegner Mason besøk på scenen. En gjeng godt voksne damer kommer togende på rekke inn, de krysser scenen og går ut igjen. De har turklær og hodelykter på seg. De virker stolte over å få være med i forestillinga. Dette er sunne, norske damer som går på tur. De blir et fint bindeledd mellom den yngre Røise Kielland og den historiske Kølle.

Det er ikke sikkert denne forestillinga kommer til å sette så veldig dype spor etter seg, men det er viktig å bli minnet på det nære og langsomme og at det å gå på tur er en fin ting.

Lisa Lie/PONR: BLUE MOTELL

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Blue-Motell-0394-1535x1024.jpg
foto Vigdis Haugtrø

Herlig overdådig eventyr

Karnevalistisk forestilling med barsk humor

 

Av Elin Lindberg

 

Lisa Lie/PONR: BLUE MOTELL

Konsept og regi: Lisa Lie

Scenografi og kostymer: Maja Nilsen

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Utøvende og skapende skuespillere: Helga Kristine Edvindsen, Ivar Furre, Kenneth Homstad og Lisa Lie

Black Box Teater, 23.mai 2013

 

Rammen for forestillinga Blue motell er det klassiske motivet ”reisen til Dødsriket og tilbake”. Dette kan være en slags dannelsesreise. I Lisa Lies univers møter vi referanser til høy- og lavkultur. Klassiske fortellinger og populærkulturelle historier resirkuleres og vris og vendes på. Ingenting er for stort eller for smått til å være med. Det er et herlig virvar av pekere hit og dit – nesten alt er presentert med god komisk timing. Denne forestillinga som også tidligere forestillinger av Lisa Lie, opererer med en slags overraskelsens eller det uforutsigbares dramaturgi. Det er det befriende og livsbejaende å oppleve.

 

Homo ludens – det lekende mennesket

Arne Næss tok til orde for at vi burde leke mer og ikke ta oss selv for høytidelige. Han mente at leking kunne føre til at vi tenkte nye tanker og fikk noen interessante ideer. Blue Motell utfordrer virkeligheten gjennom en slags scenisk lek. Vi trenger mye oftere å bli minnet på at teater har svært mye med lek å gjøre. På islandsk heter teater nettopp ”leikhus”! Og skuespillere heter ”leikari”. På engelsk heter et skuespill ”a play”.

Ingen eller ingenting er helt pålitelig i denne forestillingas univers. Det meste flyter. Forestillinga rommer store mengder tekst. Lies scenetekst er fabulerende og ordrik. Den består av lange linjer eller vifter av reflekterende assosiasjoner over verden. Språkbildene er sære, smarte og lekende. De fester seg ikke så godt hos tilhøreren fordi teksten er så omfattende. Og som forestillinga selv spriker den i alle retninger samtidig. Vi følger teksten som om vi satt i en båt på ei tekstelv – vi lar oss rive med og flyte av gårde til helt nye og uforutsette steder.

 

Alt flyter

Scenerommet preges av en trash-estetikk som ligner på den vi har møtt i tidligere forestillinger av Lie. Hvite forheng dekker inn scenen. Et lite hus på hjul står i rommet. Et slags trestativ står til høyre på scenen. Det henger modeller av føtter i det.

Forestillinga rommer en strøm av karakterer. Alle sidestilles, her er det flat struktur, ingen er øyensynlig mer viktig enn en annen. I den første scenen holder fire karakterer i rysjekostymer på med en slags rituell og noe surrealistisk te-seremoni. De flytter rundt på porselensnips og pyntekobberkjeler – pynteting som hører til en kanskje forgangen tid, men som får nytt liv her i det hinsidige Blue Motell. Tankene går også til Alice i Eventyrland og til et barndommens univers. Den komiske timingen til skuespillerne er perfekt.

Eventyrfigurene Hans og Grete kommer inn. De bærer på en plastdunk som kanskje inneholder hjemmebrent. De er groteske og maser på publikum om å få låne telefoner og om å bli kjørt til byen. En grevling dukker opp. Så kommer en mann i indiskinspirert kjole og snedig, lys parykk. Det er tilløp til folkedans. En gutt sitter utenfor huset på scenen og stapper en pinne i en kobberkaffekjele mens han blar nonsjalant i tre pornoblad han har liggende foran seg. Ei utstoppa kråke eller en ravn står på en påle. – ”No kjem eg med smørgåsa mi!” ytrer en av aktørene. Det blir mer tilløp til folkedans og parykkskifter. Tre karakterer i svarte kjoler framstår som kokette og kåte nonner. De har skjelmske blikk mot publikum og virker ikke til å stole på. De har et fantastisk ritual der de stikker hodet inn i en slags lampe som ser ut som en bikube. De blir til orakler. I en annen scene danser en mann i lærbukser for dem mens de sitter og noterer eller tegner med fjærpenner før de nærmest voldtar ham. Det er slike scener og opptrinn forestillinga er et overflødighetshorn av. Det er liksom ingen ende. Etter denne karnevalistiske festen dabber forestillinga noe av, men fortsetter og fortsetter, slik en god fest kan gjøre det. Det er tid for nach-spiel.

 

I all evighet

Når forestillinga varer og rekker og scener uten noen helt klar rød tråd følger på hverandre, men bare drar oss videre og videre, begynner perspektivet å forandre seg. Vi reflekterer mer over vår egen situasjon uten at vi speiler forestillinga. Hva er et menneske? Hva er et minne? Hva er kultur? Hva er et liv? Nach-spielet er groteskt og komisk. Det spilles nach-spiel låt etter nachspiel-låt. Spillet er seksualisert. Det klines og jokkes og sprutes spenol. En av aktørene blir klint i hjel.

En publikummer blir tatt opp på scenen. Han blir med på en slags båtferd med hjul-huset til bak scenen. Han kommer tilbake like hel med en kokosnøtt han har fått. Kaskader av bilder følger på hverandre etter en surrealistisk logikk. Bildene er uforutsette, originale, groteske, fornøyelige, smertefulle, barske, sexy, pinlige, overraskende, åpnende, forvirrende, befriende og mye mer. Det er nettopp dette at forestillinga ikke kan omformes til tekst som er dens styrke. Dette er genuint teater. Den sklir unna alle sjangre og forsøk på å definere den som noe annet enn det den er: Ei teaterforestilling skapt av levende, lekende mennesker for et interessert – og forhåpentligvis lekende – publikum.

Black Box Teater: LUCK

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Luck.jpg

Uheldig

Hva har Luck med hell å gjøre?

 

Av Elin Lindberg

 

Øystein Johansen: LUCK

Regi: Øystein Johansen

Dramaturg: Jonas Rutgeerts

Scenedesigner: Juul Dekker

Komponist: Hans Kristen Hyrve

Utøvere: Julie Solberg, Nina Fokker og Igor Vrebac

Black Box Teater, søndag 27.september 2015

 

Noen ganger treffer man ikke planken. Intensjonen kan være god, men det går bare ikke. Man legger i vei og blir bare gående, uten egentlig å komme seg ut døra en gang. Dette kan kanskje være det som har skjedd med Øystein Johansen & co i arbeidet med Luck.

 

The winner takes it all

I programmet står det at forestillinga Luck starter med et enkelt spørsmål: ”hva vil det egentlig si å være heldig? Er det å være heldig resultatet av noe man har investert i over lengre tid, eller er det noe som plutselig dukker opp? Er det noe man kan jakte på, eller er det noe som bare sveiper forbi oss tilfeldig? Og hvorfor blir man så avhengig av det?” Akkurat dette er det mange som har spurt seg – fra filosofer til lottospillere til for eksempel Woody Allen. Hans fantastiske film Match Point fra 2005 starter med:”The man who said ‘I’d rather be lucky than good’, saw deeply into life”. Her er den heldige en tidligere profesjonell tennisspiller som møter og gifter seg med en søkkrik og sjarmerende engelsk overklassejente før han forelsker seg i en sexy amerikansk skuespiller, hans og hennes skjebner står som kontraster. Hellet er med den ene og ikke den andre – det skaper en bunnløs avgrunn mellom dem. Woody Allen treffer planken så presist som det er mulig å gjøre.

 

The loser has to fall

I teksten som følger forestillinga står det at Øystein Johansen tar for seg lykke og det å ha flaks. Han har hentet inspirasjon fra steder som spillehaller og kirker, som begge lover sine besøkende hell og lykke. Han vil se nærmere på hva som skjer fysisk og psykologisk når lykkefølelsen inntreffer. I programmet står det også at han forsøker å analysere hva det er vi drømmer om i dag og hvordan det stemmer overens med vår moderne, desillusjonerte verden. Så langt er alt vel og bra – det er bare det at det er ingenting av dette som er synlig i forestillinga.

 

It’s simple and it’s plain

I den store salen på Black Box Teater er benker satt i en ring. Publikum blir sittende ganske tett. Diameteren på sirkelen kan være rundt ti meter. Det er fire åpninger i sirkelen. Over gulvet henger en hvit ballongaktig tekstilkonstruksjon, som en slags diger lampe. Den er montert inn i en blåmalt treramme. De tre aktørene begynner å gå til Hans Kristen Hyrves minimalistiske musikk. De går i mønstre. De krysser golvet diagonalt fra sin åpning mellom benkene til en åpning på andre siden, før de går bak benkeraden til en ny åpning. Det blir som en barnelek, eller et slags spill. Aktørene er alvorlige og konsentrerte. Og de går og går og går. Krysser golvet. Den ene etter den andre. De er barføtt, men velkledde. Igor Vrebac har lyse bukser og lyseblå overdel, kvinnene har kjole og buksedress. Hadde de hatt partysminke ville de kunnet gått rett inn i en fest i et møblert hjem. Det er nok derfor jeg begynner å tenke på en roman av Axel Jensen – Line, Ikaros? Eller er det fordi det er noe dekadent over dette? Vi får god tid til å tenke. Det skjer ikke så mye. Aktørene går og går.

Lyset forandrer seg litt – det blir blålig. Nå begynner de tre å løpe. De løper den samme ruta som de tidligere har gått. Nå er de smilende, men ansiktene deres er fortsatt stive. De løper med hendene over hodet.  De løper og løper. Det blir plutselig mørkt. De fortsetter å løpe i mørket en liten stund. Så er forestillinga over.

 

Why should I complain

Johansen har tidligere satt opp The Dahmer Syndrome og A Thing of Beauty på Black Box Teater. For A Thing of Beauty fikk han Natt&Dags Oslopris for beste scenekunst 2013. Det kan tyde på at A Thing of Beauty kanskje var mer vellykka enn Luck. Det er ikke gitt at man skal ha hellet med seg bestandig. Det kan godt være at det er mulig å svare på noen av de spørsmålene Johansen stilte seg under arbeidet med denne produksjonen gjennom å være publikum til Luck, men lett er det ikke.