Karen Røise Kielland: Å GÅ MED KØLLE

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Sympatisk om vandring i Europa

Dokumentarisk, lun og udramatisk performance

 

AV ELIN LINDBERG

 

Å GÅ MED KØLLE

Konsept, regi, manus, lyd og spill: Karen Røise Kielland

Dramaturgi: Marit Grimstad Eggen

Tegner: Tom Mason

Black Box Teater, 10.mars 2013

 

Sommeren 2011 startet Karen Røise Kielland å gå. Hun startet på hjemstedet sitt, Hov i Land, 19.juni og den 19.oktober kom hun fram til Venezia. Prosjektet var å følge i fotsporene til Catharine Hermine Kølle som er blitt kalt Norges første fotturist. Kølle reiste fra Ulvik i Hardanger til Venezia, mesteparten av reisen gikk Kølle til fots. Dette var i 1841, da var hun 53 år. Kølle skrev dagbok og hun skrev en mengde brev, hun tegnet og malte akvareller fra reisene sine.

 

Enkelt og prosaisk

Scenerommet er enkelt. I lengderetninga i Black Box’ lille sal ligger et slags teppe, en vei. Den er fylt med gjenstander – suvenirer? Bak står Karen Røise Kielland. Hun støtter den ene foten på en stol. I ei hand har hun en pistol (vi får høre at Kølle var bevæpnet med pistol til bruk mot ville hunder), i den andre handa har hun en svart paraply. Foran sitter tegneren Tom Mason. Det han tegner gjennom forestillinga projiseres på bakveggen. Tegningene virker inspirert av Kølles tegninger. De er enkle og illustrerende. Denne stillferdige enkelheten er sympatisk. Den sier noe om langsomhet og minner om det helt konkrete ved å gå. Tegningen er den eneste gjennomgående bevegelsen i forestillinga.

 

Teatralt fortellerteater

Karen Røise Kielland forteller fra reisen på en enkel og jordnær måte. Noen steder er det montert inn lydopptak fra turen og opplesning fra Kølles dagbok. Vi hører surkling av vandring i myr, klapring på asfalt og noen samtaler som fant sted underveis. Forestillinga blir en samtale aktøren har med seg selv og en samtale mellom henne og Kølle. Den blir kanskje også en samtale mellom ny og gammel tid. Kølle gikk fordi hun måtte – det fantes verken bil, tog eller fly på hennes tid. I dag velger vi å gå, sier Røise Kielland. ”Jeg vil se restene av det hun har sett”, sier hun. Med på reisen har Røise Kielland fem bud: 1: Du skal ikke ringe. 2: Du skal ikke sende SMS. 3: Du skal ikke bruke internett. 4: Du skal skrive for hånd og stole på postverket. 5: Du skal ikke høre på musikk. Alle budene blir på et eller annet tidspunkt brutt, uten at dette fører med seg noen spesielt store, dramatiske handlinger.

 

En hyllest til det enkle

Vi vet egentlig ikke om Røise Kielland gjorde denne reisen, om dette er dokumentarisk eller om dette er en fiktiv dokumentar. Det spiller kanskje ingen stor rolle, jeg velger å tro på henne. Et dokumentarprosjekt kan uansett ikke formidles en til en. Selv ikke Karl Ove Knausgård kunne få med alle detaljer i sitt Min kamp-verk. Det velges ut og kuttes vekk.

Catharine Hermine Kølle beskrives som en svært jordnær person. Forestillinga formidler at hun sto mer plassert i opplysningstiden enn i romantikken, selv om David Caspar Friedrichs erkeromantiske maleri Der Wanderer über dem Nebelmeer kommer opp på bakveggen (der en person står og ser utover et halvt tåkelagt landskap.) Opptegnelsene til Kølle er så få at det er god plass til antakelser, mye er tåkelagt. De av Kølles dagbokopptegnelser Røise Kielland presenterer er nitidige og kuriøse. Hun forteller blant annet hva Kølle noterte etter besøket i nasjonalgalleriet i Berlin. Her var det ikke et ord om maleriene og kunsten, men en opptelling av hvor mange bilder det var! En stor bro i Praha (Karlsbrücke?) ble også nøyaktig oppmålt av Kølle selv.

 

Vandring på overflaten

Røise Kielland forteller om sine vandinger i Kølles fotspor. Det er prisverdig at hun gjennom dette løfter opp den gamle vandrer Kølle. Men hvilke egne spor setter man ved å gå i andres? Røise Kiellands spor er blitt en teaterforestilling. Ludvig Holberg var også en vandrer. Han gikk også fra Skandinavia til Italia, under den europeiske opplysningstiden. Det han opplevde av teater på veiene sine har satt dype spor i hans egen dramatikk. En nåtidig vandrer har også satt kraftfulle spor: Thomas Espedal med romanen Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006). Espedal går på overflaten og skriver i dybden, i motsetning til Kølle er han en svært belest mann. Det er kanskje urettferdig å sammenligne disse prosjektene. Kølle gikk for å lære, for å undersøke verden. Hun gikk i en tid hvor det nok ikke var så mange kvinner som gikk alene på slike turer. Et sted i forestillingen får Røise Kielland og tegner Mason besøk på scenen. En gjeng godt voksne damer kommer togende på rekke inn, de krysser scenen og går ut igjen. De har turklær og hodelykter på seg. De virker stolte over å få være med i forestillinga. Dette er sunne, norske damer som går på tur. De blir et fint bindeledd mellom den yngre Røise Kielland og den historiske Kølle.

Det er ikke sikkert denne forestillinga kommer til å sette så veldig dype spor etter seg, men det er viktig å bli minnet på det nære og langsomme og at det å gå på tur er en fin ting.