Benjamin Dukhan: HOW BEAUTIFUL

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2013

Meditativ og malerisk aktstudie

Fysisk og visuell refleksjon over kropp og skjønnhet som først og fremst behandler det overflatiske.

 

Av Elin Lindberg

 

Av og med Benjamin Dukhan: HOW BEAUTIFUL

Lys: Frédéric Spilbauer

Black Box Teater, onsdag 11.09.2013

 

Benjamin Dukhan er sanger, danser, skuespiller og modell. Han har blant annet jobbet som modell for designeren Jean Paul Gautier. Performancen How beautiful ble vist som en del av festivalen Skeive filmer 2013. På grunn av at performancen vises i en kunstinstitusjon blir dette et kunstuttrykk, men hvis den hadde vært presentert under en motevisning hadde den kanskje vært sett på på en annen måte?

 

Lys og mørke

Det er helt mørkt når vi kommer inn i Black Box’ lille sal. Det er tett og klamt selv om publikumsplassene ikke er så fryktelig mange.

Til lyden av Jan Garbareks ”Beata Viscera” kommer Benjamin Dukhans kropp til syne. Den nakne ryggtavla hans er synlig der han ligger på en stor plastpresenning. Deler av ryggen er dekket av plastfilm/plasttape. Vi hører også pusten hans. Dukhan begynner sakte å bevege seg. Det fysiske språket hans er rent og presist.

Gjennom hele performancen er arbeidet med lys viktig. Ofte er det bare en lyskilde i bruk. Det er enkelt og effektivt. Enkelheten og presisjonen i lysbruken skaper også et strengt og asketisk uttrykk. Den utstrakte bruken av kontrasten mellom lys og mørke kan vise til det skjønne/det uskjønne og til andre dikotomier som godt/ondt, rett/galt. Et interessant trekk ved performancen er at den forsiktig rører ved disse motsetningsparene.

 

Aktstudie som kunstpraksis

Dukhan samler etter hvert sammen plastpresenningen og beveger seg i rommet med et gestisk materiale som minner om et dyrs, før han skaper poserende posisjoner. Posisjoner som minner om figurer fra manieristiske maleri.

Kunsthistorien er full av refleksjoner rundt det skjønne. Det skjønne, enten det er i form av bilder av Venus eller Adonis, er opp gjennom historien stort sett blitt skapt av en mannlig kunstners blikk. Det er det denne mannlige kunstneren har sett som tradisjonelt har vært vår målestokk for hva som er skjønt og hva som er uskjønt. Nettopp derfor er det interessant at her er det objektet selv som skaper kunstverket. Objekt og skaper blir den samme. Regissøren, skulptøren, maleren finnes ikke her. Dukhans verk kan selvfølgelig også ses på som et selvportrett.

På et punkt i forestillinga spytter Dukhan kontrollert ut rød væske som han har i munnen, slik at det dannes røde striper nedover den nakne brystkassa hans. Han maler seg selv. Et klassisk performancegrep.

 

Lidelse/skjønnhet

Noen av bildene Dukhan skaper med sin egen kropp, og ved bruk av lyset, refererer tydelig til den kristne ikonografien. Han skriver selv i programmet at han er inspirert av Caravaggio, Michelangelo og Frances Bacon. Det er den lidende kroppen han viser fram. Han knytter det skjønne/vakre til lidelse. Skjønnhet kontrasteres med det ubehagelige. Skjønt Dukhan ser ut til å ha det behagelig nok, han bare viser fram lidelsesposisjoner, han utfordrer ikke lidelsen slik andre performancekunstnere som for eksempel Marina Abramović, har gjort i flere av sine prossjekter. Det står ikke så mye på spill i Dukhans forestilling. Ved å stille ut sin egen kropp og med lidelse som tema, får performancen også narsissistiske trekk.

 

Fabel

I siste scene blendes vi av lys. Lyset kommer rett ovenfra og forsterkes av røyken rommet nå er fylt av. Det skapes en slags skogstemning. Tåken gir assosiasjoner til det romantiske maleriet der tåke ofte ble brukt for å understreke det mystiske ved naturen. Dukhan bærer nå en slags gassmaske med et stort hjortegevir. I forkant av forestillinga er vi i programmet blitt bedt om å lese et dikt, eller en fabel, av Jean de la Fontaine – ”Le cerf se mirant dans l’eau” – her fortelles det om hjorten som speiler seg i en dam og beundrer det flotte geviret sitt. Han ser på de tynne beina sine og liker dem ikke, men det er beina som hjelper ham å rømme fra hundene som like etter kommer jagende etter ham.

Bildet av Dukhan med hjortegassmaske er både slående og vakkert. Det fungerer godt dramaturgisk, det blir en brå kontrast til det myke mørket tidligere i forestillinga. Tidligere har aktøren vært omhyllet av mørke, nå er lyset så sterkt at det også fungerer som et slør og skaper distanse til utøveren fordi vi rett og slett blendes og har vanskelig for å se klart.

I denne sekvensen settes det mytiske opp mot det samtidige eller framtidige. Tidligere i performancen har referansene vært knyttet til kristen ikonografi og den manieristiske maleritradisjonen. Nå plasserer gassmasken bildet i en samtidskontekst. Bildet gir assosiasjoner til dystopi og science fiction. Bildet er på en måte grotesk, men det er samtidig vakkert. Det som først og fremst kjennetegner fablene til Fontaine er at de har en tydelig moral, de vil lære oss noe. Dette aspektet er ikke særlig framtredende i denne forestillinga.

Det vakre og poserende ved performancen og at moteindustrien ofte benytter seg av akkurat den samme type estetikk som vi er vitne til her, gjør at jeg får vanskeligheter med å fri meg fra følelsen av å være tilskuer til en motevisning. Men det presise visuelle og fysiske språket i dette arbeidet gjør allikevel performancen vellykka og til en fin opplevelse.