Nordenfjeldske horlaug/Lisa Lie: VAKE

Publisert på shakespearetidsskrift.no i august 2019

 

 

Nordenfjeldske horlaug/Lisa Lie: VAKE Black Box Teater, 24./25.august 2019

 

På grunn av at jeg har skrevet under på en taushetserklæring i forbindelse med forestillingen Vake er jeg forhindret fra å skrive en anmeldelse. Derfor har jeg skrevet et eventyr inspirert av våkenatta. Dette skriver tåkefyrstene i Vake: Vake er et hemmelig mysteriespill, som bare deltagere får ta del i og snakke om, og da bare seg imellom. Det er strengt forbudt å avsløre mysteriene. Dersom du vil vite hva som foregår i Vake må du delta. Hvis ikke vil du for alltid bli innhyllet i uvitenhetens tåke- sammen med en gjeng med hester.

 

 

Våkenatt, mange år etter

 

Av Elin Lindberg

 

Det var en gang en nokså gammel bestemor. Hun var ikke helt sikker selv, men regnet med at hun var rundt 850 år. Hun hadde gått i de fleste skoger, og hun gikk fortsatt. Gikk og gikk. Det var ennå lenge til hun kom til ættestupet, hun fikk holde det gående. Hun hadde gjennomgått mange våkenetter i sitt lange liv, denne natta skulle det også våkes og vandres. Nå gikk hun i en forholdsvis ny skog, den kunne ikke være mer enn 200 år gammel. Mye gran, mye grus. En ung munk kom gående opp ved siden av henne, han smilte vennlig. Hun smilte høflig tilbake. Hun hadde levd så lenge at hun visste at hun ikke kunne stole på noen, ikke engang på denne unge munken uten en eneste stripe av grått i det bemerkelsesverdig røde håret sitt.

 

«Hvor går grensen mellom død og søvn?» spurte tåkefyrsten henne der hen satt på en stein som kanskje var i et tjern til høyre for veien de gikk på. Det hele var noe uklart.

 

Bestemoren hadde utdannelse som luksusprostituert fra DDR, men hadde ikke drevet det lenger enn til å sitte som underordnet sekretær på kontoret til institusjonen som utdannet enda flere prostituerte. En nokså utmattende jobb, ensformig. Hun så den ene etter den andre komme ut etter endt utdanning, viftende med diplomene sine. Mange av horene var fryktelig kjedelige mennesker, men de var gode til å snakke om erotikk, det skal de ha. Bestemoren hadde også jobbet litt som massør, men ble sett på som nokså lat fordi hun egentlig ikke likte å massere. I flere år arbeidet hun på et lefsebakeri, her fikk hun bruk for massasjekunnskapen. Lefsene skulle håndlages. De skulle knas og formes. De ble fine og runde og passelig tykke. Men dette var lenge siden, i et land langt, langt borte. Nå gikk hun. Hun sang mens hun gikk: «Jag trodde änglarna fanns, bara, bara i himmelen». Plutselig gikk det en hel hærskare av mennesker sammen med henne og sang den samme sangen. De sang og var glade. I veikanten, midt i et bringebærkratt, sto det en bjørn på to bein. Han vagget godmodig fra side til side og smilte til dem der de gikk. Rundt en sving sto igjen den unge, rødhårete munken som egentlig var en seraf. Han var alvorlig, ikke direkte streng, men serafene er som kjent ikke av denne verden, de vet ikke om godt eller ondt. På 1930-tallet fikk bestemoren briller, de var hun svært avhengig av. Hun tok aldri av seg brillene, derfor sov hun alltid på ryggen. Når nå serafen bandt et hvitt tøystykke rundt hodet og brillene hennes slik at hun ikke skulle se noe, holdt hun på å besvime – hva om hen ødela brillene? Hva da? Da hadde hun kommet til å nå ættestupet altfor fort! Det måtte ikke skje!

Ad omveier ble de nå ledet til et avsidesliggende vertshus. Hun kjente igjen lefsene de fikk servert på vertshuset, det var hun selv som hadde laget dem. Hun spiste en halv lefse, drakk et krus øl og sovnet sittende. Da hun våkna hadde tåka lagt seg og de nyutdannede prestinnene hadde det travelt med å betjene kundene sine. De sprang rundt, slik hun selv hadde sprunget rundt for 600 år siden. Nå tok hun det litt med ro. Det skulle hun ikke gjort. Hun kom for seint til å hindre at søstera hennes ble drept av ville, tøylesløse dyr uten snev av moral. Stakkars, stakkars søster. Det måtte en omstendelig helingsseremoni til for å få henne på beina igjen. Mye salt måtte til. Tromming måtte til. Det ble bra til slutt. Kjære søster kom tilbake til livet. Bra. De to søstrene som egentlig bare så vidt var halvsøstre, tok seg et velvoksent krus gløgg med vodka fra det gode, gamle DDR, for å feire. Etterpå sang bestemoren en sang live på radio om at søstera hadde overlevd.

Bestemoren prøvde flere ganger på å nå huset ved stranden. Hun visste hvor det var, men det var krefter der som gjorde det umulig å komme seg helt dit til huset med det spisse taket. Hun ble stoppet av noe, kanskje var det tåka selv. Hun kom seg aldri dit selv om det bodde en vennlig skikkelse fra Mummidalen der, og da tåka letta og vannet lå flatt og blankt, var det for seint.

Tåkefyrstene dro skodda tett rundt seg og etter seg og forsøkte å skjule seg i den. Morgenen etter våkenatta forsøkte de å skjule selve tåka. Men gjennom edderkoppspinnet i lyngen klarte de ikke trekke tåke og dis. Morgenduggen i spinnet avslørte hvor de var blitt av – både de høygravide, de bittesmå og de krumme skapningene hun hadde sett og hørt natten gjennom. De var sunket i jorda. For bestemoren som hadde et navn hun egentlig selv hadde glemt, gikk veien videre. Videre, videre, forever. En ny dag. Grus og gran, grus og gran.