Brunsneglen, også spilt av Bjørn Sundquist, i «Triggersystemet – 1: ‘Vivariet’» av Tore Vagn Lid og Transiteatret-Bergen. Black Box Teater 2024. Foto: Transiteatret-Bergen
Insektenes innsikt
Triggersystemet – 1: «Vivariet» av Tore Vagn Lid og Transiteatret – Bergen er en befriende analog fabel som knytter fortidas evighet sammen med framtidas evighet. Den har politisk snert og gode, gamle skuespillere. Men også denne gangen har Tore Vagn Lid litt vel mye på hjertet og kunne kuttet noe av slutten.
Av Elin Lindberg
TRIGGERSYSTEMET – 1: «VIVARIET» av Tore Vagn Lid
Dramatiker, audiovisuelt konsept, rom, regi, musikk: Tore Vagn Lid
Dette nye lesedramaet til Tore Vagn Lid handler om Avsenderen/kaptein Noah (Magne Haavard Brekke) som tar med seg insektene i arken sin. Han sender brevduer til personer som har en viss makt – i hvert fall på overflaten og i media – og han reflekterer over verdens tilstand gjennom å gi ordet til insektene mens vannene stiger og arken seiler ensom på verdenshavet. Allusjonene til Bibelen og til gamle tekster som Æsops fabler er tydelige.
Det gode gamle
Scenerommet på Black Box teater blir et godt og inkluderende sted å være under Triggersystemet – 1: «Vivariet». På sidene sitter og står musikerne. På den ene siden Hans Knut Sveen – cembalo, Tore Vagn Lid – gitar, Morten Skage – bass, og på den andre siden: sangerne Eira Sjaastad Huse, Iver Bogen Griffiths, Bodil Rørtveit. Foran oss på scenen heises det ned et trehvitt, lite skap som ser ut som om det kunne stått i ei hytte på 1970-tallet. Skapet kommer på plass foran på scenen og blir brukt som en slags ramme for projeksjoner. Ei gammeldags bok kommer også inn. Mange av materialene som brukes er analoge. Rekvisitter og scenografielementer heises opp og ned med tau – nå er vi jo også på en båt, så det virker naturlig. Lesedramaet presenteres som en tilegnelse til «de gamle formene» og «de gamle tingene» og til «det langsomme håndverket». Ja, vi kjenner varmen fra dette gamle håndverket, fra de gode sangerne som synger sin barokkmusikk mot oss, den akustiske musikken. Og fra projeksjonene av de fine tegningene av Øystein Nesheim som illustrerer dramaet, det tykke papiret, den sirlige håndskriften – og den trykte skriften som ser ut som om den er skrevet med en gammeldags skrivemaskin. Håndverk, mennesker med menneskehender har brukt tid på å skape det vi har rundt oss. Hender berører og ivaretar.
De gode gamle
Karakterene i dramaet er, i tillegg til mennesket Noah, insekter. Og det er en fryd å oppleve de gode, gamle skuespillerne som har fått rollene som insekter. Thea Stabell spiller Skrukketrollet (Oniscidea), Even Stormoen er Pinnedyret (Phasmatidae) og Bjørn Sundquist er Brunsneglen/mordersneglen (Arion Vulgaris). Og apropos håndverk – det er nydelig og virtuost utført. Skrukketrollet – som for øvrig går under mange navn som benkebitere og munkelus – kommer fra en urgammel krepsdyrslekt. De har visstnok overlevd dinosaurene! Insektene ber om at vi besinner oss. Dette gamle ordet «besinne» er ikke så ofte i bruk. Unge mennesker vet neppe hva det betyr. Men det er et fint verb som betyr å tenke seg om, noe som kan føre til at vi endrer mening eller retning. Insektene vil at vi skal komme oss ut av Nærsynets tidsalder.
Kansellering
Kneleren. Foto: Transiteatret-Bergen
I andre del av stykket er alle insektene på dekk og de forteller at de mener at kanselleringskulturen har gått for langt. «Hva betyr en ny oppdagelse mot en gammel skilsmisse?» spør de, og: «Hva betyr ny vitenskapelig innsikt mot et gammelt rulleblad?» De mener at vi nå er i intoleransens tidsalder. Utsagnene er nokså politisk ukorrekte. Det at de kommer fra en annen tid og som insekter har et annet perspektiv på vår nærsynte verden, gjør at refleksjonene deres over dagens virkelighet når fram. De trenger ikke filtreres. Brunsneglen/mordersneglen (Bjørn Sundquist) kommer med en relevant og viktig påminnelse: «Bare husk at avmakten er voldens bestevenn. Og at den som føler seg liten i møte med det store, lett vil kunne føle seg for stor i møte med det lille.» Insektene er på dekk og har god oversikt over verden.
Forskende arbeid
Triggersystemet – 1: «Vivariet» er ikke bare et stykke som utforsker tekstlige refleksjoner. Det er også et arbeid med scenerommet, rundt kommunikasjon mellom scene og sal og rundt aktørenes rolle. I starten får jeg assosiasjoner til 1700-tallsteater og Holberg. Et snev av satire kan anes. Vi sitter på en måte i en slags teatersalong der vi er omgitt av musikerne, og vi er tett på skuespillerne. Vi er på en måte medskapende, men det blir ikke krevd annet av oss enn at vi er tilskuere.
Aktørene er ikke bare de fine skuespillerne, men også boka med tegningene, og absolutt snutebiller, saksedyr og andre insektsroller som er bekledde av teknikere og designere. De fungerer som animatører eller dukkespillere/figurskuespillere i stykket. Scenografi- og rekvisittelementene er med på å definere spillet og uttrykket. Her er også håndverket og timingen upåklagelig.
Vivarium
Tarantellaen. Foto: Transiteatret-Bergen
Et vivarium er et lukket område for å holde, eller drette opp dyr og planter. Det benyttes ofte av forskere. På scenen er det i tillegg til det metaforiske vivariet, også ekte vivarium der det bor ekte insekter. De blir dermed også aktører i dette stykket. I sin egen lille kahytt bor en levende tarantella. Brunsneglen er ikke bare Bjørn Sundquist i sin gule dress, men også en ekte snegle som har sin egen lille seng å ligge på. Ekte skrukketroll, pinnedyr og saksedyr har også sine egne rom i denne arken på scenen. Selv om det er en antropomorfisering her på et vis, blir likevel disse insektene mer synlige for oss. De blir innlemmet i vår menneskeverden som like verdige vesener som oss, gjennom stykket. Og det er en viktig politisk handling.
Til slutt, etter en berørende monolog, ber Skrukketrollet (Thea Stabell) om hun ikke kan få vite noe om hvordan dette arbeidet skal fortsette. Her skulle Tore Vagn Lid ha svart at dette må hun vente til neste forestilling for å få vite, for her flyter det ut og blir for langt og litt substansløst. Selv ikke skrukketroll bør få viljen sin bestandig.
publisert på shakespearetidsskrift.no november 2024
Solveig Laland Mohn, Håkon Vassvik, Espen Klouman Høiner, Anders Mossling og Laila Hyttinen i «Solaris». Black Box Teater 2024. Foto: Vegard Kleven
Lekende erindringsarbeid
Verk Produksjoners Solaris bruker Stanislaw Lems kultroman fra 1961 og Andrej Tarkovskijs filmatisering fra 1972 til å undersøke hva skuespillerarbeid er, hva teater er og hva det menneskelige er. Det blir det en meningsfull, leken og kjærlighetsfull hyllest til teateret.
Av Elin Lindberg
SOLARIS av Verk Produksjoner
Inspirert av Stanislaw Lem: Solaris og Andrej Tarkovskijs filmatisering av romanen
Av og med: Fredrik Hannestad, Saila Hyttinen, Anders Mossling, Per Platou,
Solveig Laland Mohn, Håkon Mathias Vassvik, Jakob Oredsson, Espen Klouman Høiner, Adam Manthey Steen, Camilla Eeg-Tverbakk og Vilde Jønland.
Black Box teater, premiere 31.oktober 2024
Stanislaw Lems science fiction-roman Solaris har inspirert mange til å skape nye verk. Andrej Tarkovskijs filmatisering har kultstatus, men romanen er også filmatisert av Steven Soderbergh. Og så er det Solaris korrigert, Øyvind Rimbereids langdikt som feirer 20 år i år. Det er iscenesatt flere ganger. Jeg kjenner stoffet godt siden jeg har skrevet masteroppgave om nettopp dette diktet.
Hvorfor Solaris igjen?
Romanen handler om den fjerntliggende planeten Solaris som er dekket av et mystisk hav som er en slags organisme, eller bevissthet, som kan skape duplikater av mennesker fra hukommelsen til dem som kommer nær den. Forskerne som oppholder seg på romstasjonen som kretser rundt planeten, har nok å gjøre med å forholde seg til sine egne manifesterte minner. Siden de ikke får gjort jobben sin, blir psykologen Chris Kelvin sendt opp for å slå fast om forskningen på romstasjonen skal opphøre på grunn av manglende resultater. Men også Chris blir fanget i sin egen minneverden.
Det fremmedes fremmedhet var noe Stanislaw Lem arbeidet mye med i sitt forfatterskap. Et berømt sitat fra romanen som også Verk Produksjoner bruker i sitt program, er: «We have no need of other worlds. We need mirrors. We don’t know what to do with other worlds». En av grunnene til at romanen – og filmene og diktsamlinga – inspirerer igjen og igjen til nye verk, er kanskje nettopp dette behovet for speiling og for å undersøke hva det menneskelige egentlig er.
I rommet
Midt i rommet i den store salen på Black Box teater står en mellomvegg. Den er svart og perforert av vertikale striper. Foran står en lang og bred benk. Den kan sittes på og fungere som scene. Bak veggen ligger små hauger med tekstiler. Ei øks i en hoggestabbe og en mikrofon på stativ står på høyre side. Bak på scenen, bak den semitransparente veggen danser en mann (Håkon Mathias Vassvik). Han er naken, bevegelsene hans ser spontane og frie ut, de ser ikke koreograferte ut. Ja, det ser ikke koreografert ut, men vi vet at dette er teater. Allerede her er vi inne i diskusjonen om hva teater og representasjon er. Mennesket er avkledd – hva er mennesket? Dansen til rytmisk klubb-aktig musikk varer og varer. Verk Produksjoner har tidligere jobbet med en annen av Andrej Tarkovskijs filmer – Stalker. Felles for disse filmene er, blant annet, at de dveler lenge, lenge og poetisk ved enkelte scener. Dansescenen er kanskje en hommage til dette langsomme og poetiske?
På scenen
Etter dansesekvensen kommer alle de fem aktørene på scenen. De har på seg diverse artige, teatrale kreasjoner som blir en vellykka kontrast til de etter hvert realistiske historiene de kommer til å fortelle, eller minnene de kommer til å dele. Espen Klouman Høiner har på seg en beige-brun kjole med klirrende magedansbelte over trange svart-hvit-stripete bukser og grønne snabelsko. Solveig Laland Mohn har lang, skinnende kappe. De andre (Saila Hyttinen, Anders Mossling og Håkon Mathias Vassvik) har klær med glitter, rysjer og dyretrykk – alt tilsynelatende tilfeldig satt sammen. Alle er røft og teatralt sminket. Anders Mossling har så mye leppestift at han minner om en klovn. Kostymene og sminken får sin egen posisjon i en slik likestilt dramaturgi.
Da Verk Produksjoner satte opp Stalker på Black Box teater for noen år siden, intervjuet de personer om deres forhold til filmen. Utdrag fra disse intervjuene ble en del av sceneteksten. Denne gangen er det minner fra et langt liv med og i teateret som deles. Skuespilleres egne tekster om sitt arbeidsliv er ofte anekdoter, det er det stort sett også her. De nokså korte anekdotene er ikke om store dramatiske ting, men om minner der spørsmål om deres eget arbeid som skuespillere har dukket opp på forskjellige vis. Anders Mossling forteller om hvordan han jobbet da han var elev hos et teater jeg kjenner godt, Institutet för Scenkonst, eller Istituto di Arte Scenica som holdt til i Pontremoli i Italia. Selv om det kan virke som han ironiserer en smule over det arbeidet som er gjort der, kan det se ut som om nettopp utdannelsen i fysisk teater er det som har gjort Mossling til en svært god fysisk skuespiller.
Poetikk
Historiene Verk Produksjoner forteller, tar utgangspunkt i dem selv og minner de har fra sitt eget liv i teatret. Det reflekterer – speiler – livet med skuespillerarbeidet. De blir som i romanen – som de også flittig refererer til – opptatte av seg som mennesker, ikke av det fremmedes fremmedhet. De fordyper seg i minner for å forklare seg og sitt virke. Og nettopp det er interessant og severdig. Som i Solaris-foreleggene aktiveres fortida, og gjennom minnet materialiseres den. Espen Klouman Høiner knytter skuespillerarbeidet sitt til minner. For å etablere et imaginært rom med dører og vegger slik at publikum kan se det for seg, henter han fram et minne om hvordan besteforeldrenes hus så ut. Gjennom mime viser han hvor veggen er, og knytter minnet om ei gjenstridig dør til hvordan han fysisk må jobbe for at vi som publikum også skal «se» døra. Det blir en erfaren skuespillers arbeidsdemonstrasjon. Klouman Høiner er en glimrende formidler, det han viser og forteller blir aldri bare teknisk og tørt. Med de teatrale virkemidlene gjør han noe lignende som det romanen gjør med ord og filmen med bilder.
Verk Produksjoner har vært opptatt av reflektere over arbeidet sitt også i tidligere verk – for eksempel i Manifest United (hm, da jeg skrev om dem i 2018 så jeg ikke den åpenbare fotballag-referansen..) der de knytter arbeidet sitt til, eller undersøker det opp mot, kunstneriske manifester fra forrige århundre. Kunstnerlaget i Verk jobber kontinuerlig med sin egen poetikk. Kanskje kan det cerebrale havet på planeten Solaris for Verk bli en metafor for selve teateret med sine mange mulige virkemidler for manifestering?
Mennesket estetiske oppdragelse
Før jeg gikk til Black Box teater og så Solaris hadde jeg vært på UiO og hørt en forelesning av Christian Refsum om Friedrich Schillers brev om menneskets estetiske oppdragelse. Schiller er jo kjent som den store tyske, klassiske dikteren som har skrevet «Ode til gleden» og mange skuespill som fortsatt settes opp. Men nettopp hans tanker om leken, gleden, fantasien, kreativiteten og det sanselige synes jeg henger godt sammen med hvordan Verk Produksjoner jobber. Schiller framhever det viktige ved leken gjennom begrepet lekedrift (spieltrieb). «Mennesket leker bare når det i full forstand er menneske og det er bare helt menneske når det leker», sier Schiller – og det synes jeg passer godt til Verk Produksjoners arbeid. Enhver kunstner bruker jo seg selv i arbeidet sitt, Verk bruker sine egne minner – inspirert av Solaris. Minnene vi får presentert kan vi kjenne oss igjen i, de kan minne om våre egne erfaringer. Dette gjør fortellingene relevante for oss som publikum. Schiller var ikke bare opptatt av enkeltmennesket, men av at den estetiske oppdragelsen skulle skape gode samfunn. Det å beskjeftige seg med fantasi, det sanselige, leken var veien til den gode moral og til nettopp det gode samfunn.
Alle spill og kunstformer har regler. Gjennom trening og øving lærer vi oss hvordan vi har en viss frihet innen de rammene som er gitt i spillet – det er viktig å understreke at det kreves øving over tid. Lekenheten blir som et emblem for Verks kunstneriske arbeid. Det kan forhåpentligvis peke utover seg selv som kunstnerisk kollektiv, til en mulig speiling i oss som publikum og samfunn.
Det fremmede?
Verk er mer opptatte av å forske i det som egentlig er kjent, men som det er svært tilfredsstillende å få begrepsliggjort. Flere av de medvirkende i stykket er stipendiater ved Kunsthøgskolen i Oslo. Solaris er en del av stipendiatprosjektet til Fredrik Hannestad og Saila Hyttinen. Å ta utgangspunkt i Lems roman som handler om forskning og fiksjon er et smart prosjekt i denne sammenhengen. Men hvordan forholder Verk seg til det fremmede og det fremmedes fremmedhet som Lem var så opptatt av? Det kan jeg ikke se at de er opptatte av i det hele tatt. I foreleggene åpnes det opp for en stor redsel og angst i møte med det uforklarlige. Det finner vi ikke hos Verk. I en scene brukes en dyremaske, en har ansiktet skjult av en parykk, en har en spiss, grønn hatt på hodet, to går med overdimensjonerte moon-boots og holder store runde speil foran seg. Underliggjørende og interessant visuelt, illustrerende, men ikke skremmende. Speilmotivet i Solaris er knyttet til fremmedgjøring og eksistensiell angst. Akkurat dette formidler ikke Verk. Det hadde vært interessant å se om Verk i framtidige produksjoner klarer å nærme seg noe slikt, om de kan nå en enda mer eksistensiell dybde. Uansett er Verks Solaris, som flere av de foregående forestillingene deres, full av kjærlighet til teatret og en gave til dem som er glade i det teatrale teatret.
(Ušllu): Ušllu Álbmotgaskasaš Teáhterriemut 2023 – Oslo Internasjonale Teaterfestival 2023 på Black Box teater er uten tvil den viktigste av alle årgangene av festivalen. Kanskje festivalen bare skal skifte navn permanent og bli en årlig samisk teaterfestival?
av Elin Lindberg
«Matriarchy» av Pauline Feodoroff, på Ušllu Álbmotgaskasaš Teáhterriemut 2023 – Oslo Internasjonale Teaterfestival 2023. Foto: OIT
UŠLLU ÁLBMOTGASKASAŠ TEÁHTERRIEMUT 2023
MATRIARCY av Pauliina Feodoroff
Regi og aktører: Biret Haarla Pieski, Gáddjá Haarla Pieski, Satu Herrala, Outi Pieski, Eséte Eshetu Sutinen, Hanna Parry, Pauliina Feodoroff
Black Box teater, Store scene 8.mars 2023
STARTING FROM STARING av og med Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski
Lille scene 9.mars 2023
IKUMAGIALIIT (De som trenger ild) av og med Laakkuluk Williamson Bathory, Cris Derksen og Christine Tootoo
MANE MAN / MANE MANE av og med Marita Isobel Solberg
Lille scene 11.mars 2023
NORDTING
Regi og kunstnerisk leder: Amund Sjølie Sveen
Store scene 11.mars 2023
Ušllu, eller Oslo, er den norske byen der det bor flest samer. Det var derfor på høy tid at vi fikk en teaterfestival som viser samisk teater og dans, men også scenekunst fra andre urfolk. Under hele festivalen var det også samtaler, presentasjoner av duodji, en egen liten bokhandel med bøker av og om urfolk, plutselige diktopplesninger, live-maleri og performancer.
Den kunstneriske kvaliteten på det som ble vist er meget høy. Nytt av året er at teatersjef Jørgen Knudsen har satt ut kurateringa av festivalen. Det er uklart hva som er grunnen til dette, og jeg savner at teatersjefen tydeliggjør hvorfor han har gjort dette valget.
«Kunsten er en forlengelse av hvem vi er. Uten et levende og kraftfullt kunstfelt forvitrer vi», sa Maria Utsi på et høringsmøte for Sannhets- og forsoningskommisjonen 6. mars. Denne nødvendigheten av å synes og at kunst ikke kan skilles fra annen livspraksis, gjennomsyrer hele festivalen. Samtidig viser de unge samiske kunstnerne til en vei ut av et uføre vi er havnet i når det gjelder utbygging av naturen og brudd på urfolks rettigheter. De viser en vei vi ikke har råd til å la være å følge. Men det er en hard kamp – staten Norge er skyldig i et pågående menneskerettighetsbrudd. Finansavisens styrtrike redaktør Trygve Hegnar skrev nylig på lederplass at: «det er på tide å sette samene litt på plass» og at «vi» ikke kan la samene herje med «oss». I et debattinnlegg i Aftenposten skrev Leiv Sem som er førsteamanuensis ved Nord universitet, i et svar at: «Den norske majoritetsbefolkninga er systematisk trena til å oversjå samiske rettar. No ser vi konsekvensane.»
Kontrafaktisk urfolkshistorie
Festivalens første forestilling var den teatrale boklanseringa til Siri Broch Johansen, eller Juho-Sire. Det er sceneteksten Sabmie ovttastuvvon siiddat, friddja máilmmi duddjot teáhtera bokte – teatrale forsøk på å skape en ukolonisert verden som skal lanseres. Juho-Sire er allerede i gang år vi kommer inn i foajeen på Black Box teater med ukulele og en av sangene fra teksten. Hun er ikledd en rød kofte. Når vi kommer inn i teatersalen er det hengt opp kart og flagg på veggene. Kartene fra det kontrafaktiske universet i sceneteksten viser Sabmie ovttastuvvon siiddat – som er det sabmienes land, øyene i vest: Vulkan, Britannia – som er bebodd av norvegere og Tatanka der tatankerne bor. I teaterrommet sitter vi i en tilnærmet sirkel. Alle får et eksemplar av teksten som skal leses. Vi skal lese den sammen. Denne teaterhendelsen er, ifølge Siri Broch Johansen, et forsøk på å dekolonialisere teateret, og på å dekolonialisere verden på utsiden.
Fantastisk historie
Siri Broch Johansen leder lesinga. Først er det loddtrekning om i hvilken rekkefølge scenene skal leses. De som vil får utdelt roller de skal lese. Historien er sprelsk, småvittig med en satirisk undertone. Den handler om matriarkatet Sabmie som driver med diamantutvinning, slagget fra gruvedrifta på Dobrie dumpes i Oslofjorden. I området på Dobrie bor moskusfolket. De er en klamp om foten på den sabmiske makta, ettersom de nekter å forstå at det ikke finnes en egen plass for dem i det moderne samfunnet som Sabmie nå har blitt.
Det er på en måte en didaktisk situasjon. Vi leser en historie om et fiktivt samfunn sammen og vi lærer om undertrykkelsesmekanismer, statsdannelser og om ødelegging av naturen. Teksten er skrevet på nord-samisk og oversatt til norsk. Scenespråket er norsk denne gangen fordi mange i publikum ikke kan samisk. Det norske språkdrakten teksten har fått har en røff snert og fin temperatur. Historien slekter på den tradisjonelle eventyrtradisjonen, der fortellingene ofte har et moralsk budskap. Publikum må selv ta ansvar for at det skal bli en vellykka teaterhendelse og at historien skal bli presentert.
Matriarchy
Under Venezia-biennalen i fjor ble de nordiske paviljongene omskapt til Den Samiske Paviljongen. Matriarchy ble laget til biennalen og hadde premiere der. Matriarchy er en performance i tre deler som også inneholder et videoarbeid. Pauliina Feodoroff står bak verket. Hun er en skoltesamisk teaterregissør, kunstner og landvokter. Matriarchy har hun skapt sammen med Biret Haarla Pieski, Gáddjá Haarla Pieski, Satu Herrala, Outi Pieski, Eséte Eshetu Sutinen og Hanna Parry. Den viser gjennom et sorgtungt alvor hvordan skogene og naturen i Finland ødelegges av industriell skogsdrift. «De samiske skogene blir hogd ned for å lage toalettpapir», sier Feodoroff. Naturskadene er voldsomme og for jævlige. Men på tross av disse tunge og svært deprimerende kjensgjerningene klarer Feodoroff og de andre aktørene å skape et glimt av håp for ei bedre framtid for natur og folk.
Å møtes
«Urfolk og ikke-urfolk har aldri hilst ordentlig på hverandre», sier Feodoroff for å forklare første del av performancen. Foajeen i Black Box teater er full. Feodoroff og de andre aktørene brøyter seg vennlig en vei gjennom folkemengden. Denne «veien» blir scenen under første del av performancen. En etter en kommer de og presenterer oss for objekter som kan knyttes til samisk kultur. Det er en ordløs dans og blir en slags rituell hilsningsseremoni. Kunnskap om samisk håndverk – duodji – er en viktig del av samisk kultur. Danserne bærer fram skaller (samiske skinnsko), fiskegarn, kofter, reinbein, myrull, gåsunger, silkeband, lav, røtter, fuglefjær, sennegress, foto, abstrakte akvareller, reinhorn med sølvsmykker, reinmose og mye mer som en strøm av dansende informasjon og kunnskapsdeling. Danserne er ingen hvem som helst, de er internasjonale stjerner som for eksempel Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski, som jeg skal komme tilbake til seinere. Presentasjonen av objektene foregår uten lyd. Det er alvorlig, vennlig, men også sorgtungt.
Heling og fornying – History and herstory
Andre del av Matriarchy foregår i den store teatersalen på Black Box. Et videoarbeid projiseres på bakveggen. Publikum sitter på tre sider av scenegolvet der danserne/aktørene er. I taket henger telt opp ned. Bannere kommer fram etter hvert, blant annet en med «Urfolks rettigheter er ikke valgfritt» og «ČSV». I midten av scenerommet henger en bålkjele. Videoarbeidet viser hvordan naturen i den finske delen av Sapmi ser ut etter industriell trehogst. Vinterbeitene til reinen blir ødelagt, naturen blir ødelagt. Feodoroff og medaktørene hennes viser ikke bare de nitriste konsekvensene av utbyttinga av urfolk og natur, de kommer med forslag til hvordan skadene kan leges: «My work proposes ways to protect the last remaining old growth forests and let the logged areas have a time to heal. Our message is, please do not buy our land, buy our art instead.» Det er matriarkalske verdier som omsorg og kollektivisme Matriarchy løfter fram.
Starting from staring
Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski. Foto: OIT
Biret Haarla Pieski og Gáddjá Haarla Pieski står bak både konsept og utførelse av Starting from staring. De er fra Ohcejohka som ligger i den finske delen av Sápmi og har sin danseutdanning fra Finnish National Opera Ballet School og fra P.A.R.T.S. i Brüssel. De har laget mange forestillinger sammen, de var med i Matriarchy og ble i 2021 nominert til Young Artists of the Year under Riddu Riddu-festivalen.
I Starting from staring kommer vi inn til et tomt scenerom. De to søstrene er kledd i ledige og luftige klær i hvitt og grått med abstrakte mønster. På ryggene deres er mønsteret to øyne – blikk er sentralt i dette verket. Det er helt stille. De ser rolig på oss, holder blikket lenge på samme sted. De ser på hverandre. Danserne beveger seg mykt ved siden av hverandre, rundt hverandre. Det er alvorlig, men mildt og vennlig. Etter hvert kommer lyder inn. Lydene gir assosiasjoner til natur. Det er lyd fra fugler – er det en grågås-flokk? Det er surring fra insekter – er det fluer eller mygg? Det er rasling av/i løv. Bevegelsene oppleves organiske og knyttet til natur. En spesielt fin sekvens er når de jobber med svømmebevegelser mot bakveggen. På et tidspunkt dukker det opp et hvitt, ubeskrevet ark som de holder fram. Arket gjemmes og dukker opp igjen. Det er en åpenhet i arbeidet som inviterer til handling og en ny kollektiv start.
Grønland
Festivalen presenterer ikke bare samisk scenekunst, men også inuittisk. Laakkuluk Williamson Bathory, Cris Derksen og Christine Tootoo viste Ikumagialiit (De som trenger ild). Scenerommet er i starten helt mørkt. Så tennes ild, et slags bål, på høyre side. Det pustes, det er liv. Musikken bygger seg opp. Det er strupesang, stemmer som samples og som aktørene synger over. Cris Derksen er en klassisk cellist som spiller så det kjennes inn i ryggmargen. Hun lager sitt eget musikalske uttrykk ved å blande urfolkmusikk inn i det klassiske. Laakkuluk Williamson Bathory bruker en steinkvern som perkusjonsinstrument. Christine Tootoo spiller trommer, synger og spiller trekkspill. Derksen har hvite klær i moderne inuittisk stil. På hodet har hun en caps med NEECHI på. Neechi kommer fra cree-folkets språk og betyr noe sånt som «urfolk-person» eller «venn». Tootoo har en hvit og svart anorakk-aktig kostyme. Williamson Bathory er kledd i en svart, vid kjole.
Uaajeerneq
På et tidspunkt blir Laakkuluk Williamson Bathory bundet og kneblet og dekket av reinskinn. Når hun igjen avdekkes, er ansiktet hennes forvandlet til en maske. Dette er uaajeerneq – inuittisk maskedans. Fjeset er malt svart og har stripemønster. Tradisjonelt ble sot brukt for å få svart farge og dyreblod for rød farge. Et bein, eller en liten pinne, plasseres på tvers i munnen slik at ansiktet får en ny form. Masken markerer at aktøren er en annen, noe annet, ikke nødvendigvis et menneske. Laakkuluk Williamson Bathory beveger seg mykt mot oss i publikum. Hun klatrer opp langs benkeradene og kommer tett inn på oss og henvender seg ordløst, men med pust og av og til lyd, noen ganger en guttural stemme. Musikerne på scenen blir akkompagnatører. Kjapt og mykt beveger aktøren seg rundt. Hun både flørter, skremmer og får opp pulsen til publikum. En publikumer blir med i en liten dans, til andre gir hun imaginær drikke fra skålformede hender, eller inviterer til fysisk respons – hun gir individuelle møter. Forestillinga fortsetter på scenen, maskedanseren vasker av seg maska og fortsetter musikalsk. Det hele oppleves som vellykka fornyelse og kontinuitet av inuittisk tradisjon.
Makka Kleist
Svenn B. Syrin og Makka Kleist.
Makka Kleist er skuespiller og dramatiker. Hun viste to forestillinger under festivalen: Sjamanen og presten og The View/ Utsikt. I Sjamanen og presten som hun spiller sammen med Svenn Syrin møtes den dansk-norske presten Hans Egede (Svenn Syrin) og den grønlandske sjamanen Inuk (Makka Kleist). Spillestilen er tradisjonell. Vi får på en humoristisk måte presentert hvordan den kristendommen som Egede kommer med er irrelevant i det grønlandske samfunnet. Under den lattermilde overflaten ligger et stort alvor i konsekvensene kolonialiseringa fikk for inuittisk språk, tradisjon og kultur. Jeg savner at karakteren Hans Egede får mer kraft og styrke. Her blir han litt tusseladd og en endimensjonal karakter. Det blir vanskelig å tro på at han og kristendommen hans hadde noen som helst autoritet. Det gjør også karakteren Inuk svakere at hun ikke har en sterkere motkarakter å spille mot.
I The View (Utsikt) sitter Kleist som en eldre kvinne ved et bord med en tekopp. Hun forteller sin historie. På bakveggen vises en film. Vi ser scener fra hverdagsliv de siste femti årene, kronologisk fram til i dag. Først fra mennesker som lever et tradisjonelt liv med jakt og fiske til nåtidas liv i boligblokker. Disse er så dårlig bygget og så lite lydisolerte at naboenes miserable liv med alkoholisme og sosial nød kommer tett innpå. Kleists karakter forteller rørende og alvorlig om kolonialisering og tapet av kultur og tradisjon. Jeg tror på karakteren, og jeg synes at denne enkle fortellingen fungerer bedre som dramatikk enn Sjamanen og presten.
Blodklubb
Det er Ferske Scener som står bak Blodklubb. Blodklubblederne er Sigbjørn Skåden, Bernt Bjørn, Kristin Bjørn og Kristina Junttila. Blodklubb er en serie av performative møter der aktørene og publikum skal forske i forholdet mellom genetikk og kultur – spesielt med fokus på samisk og norsk kultur. I teatersalen plasseres publikum rundt store runde bord. Det er en bar på den ene kortsiden der vi kan kjøpe drikke. På den andre kortveggen er scenen der hard-core-bandet Ondt Blod spiller. Det er feststemning. Og det blir servert blodklubb, eller gumppus, som er tradisjonell festmat fra Sigbjørn Skådens trakter. En video viser hvordan blodklubblederne tar en gentest – dette blir utgangspunkt for en personlig undersøkelse av hvor de kommer fra og hvor de skal. Og publikum involveres og inviteres til å finne sine utgangspunkt og tanker om veien videre. Vi deles i fire grupper: høy og lys, lav og lys, høy og mørk, lav og mørk. Blodklubblederne har hver sin gruppe og representerer hver sin nordnorske arketype: «Den samiske aktivisten» (Sigbjørn Skåden), «Forskeren» (Kristina Junttila), «Offeret for fornorskning» (Bernt Bjørn) og «Bæreren av norsk skyld» (Kristin Bjørn). Publikum kan migrere til en annen gruppe om de føler for det. Publikumsgruppene blir bedt om være med i en konkurranse ved å lage et teatralt innslag hver som skal bedømmes av et dommerpanel som består av de eldste i salen. Det blir en øvelse i å skape noe sammen med mennesker du aldri har sett møtt før eller ikke har et forhold til. Det fungerte overraskende godt og selvsagt vant de små og mørke konkurransen overlegent. Til slutt svingte alle seg i dansen til musikk av Ondt Blod.
Mane mane
Marita Isobel Solberg er billedkunstner, sanger og komponist. Hun er fra Manndalen i Troms. Hun viste Mane Mane under festivalen. Det er en performance der hun bruker seg selv som utøver i møte med et objekt laget av hvit saueull. Scenerommet er helt mørkt før vi skimter noe hvitt og vi hører Marita Isobel Solberg puste og etter hvert chante. Hun beveger seg krabbende, hun reiser seg opp. Hun er ikledd en svart trikot – fokuset rettes mot det hvite store objektet. Hun henger det på en krok og heiser det opp. Vi ser at det består av tykke ulltråder snurret sammen til en mange meter lang slange. Marita Isobel Solberg chanter svakt, av og til ligner det joik, andre ganger er stemmen rå, høy og sterk. På et tidspunkt gir hun publikummere på første rad hver sin tråd å holde i. Det er som om hun ber dem inn for å hjelpe seg i å nøste opp eller skape noe annet av tråden. Hun bruker bokstavelig talt et urtradisjonelt materiale til å skape fysisk forbindelse mellom seg og andre mennesker.
Nordting
Amund Sjølie Sveen. Foto: Michael Miller
Festivalen ble avsluttet med Nordting. Det lukter for en nordlending herlig hjemmevant når vi kommer inn i teatersalen. Det lukter tørrfisk. Nordting er Amund Sjølie Sveens prosjekt. Dette er versjon 68, og for første gang i Ušllu. Det har vært Nordting med sitt eget riksvåpen løven med reinsdyrhode rundt hele nordkalotten – fra Alaska til Russland og Svalbard. Hvert sted blir lokale saker stemt over, og hvert sted deltar lokale aktører. Denne gangen var det Jernbanearbeidernes musikkorps som deltok med sin versjon av «Sami Ædnan».
Fokuset er alltid på nordområdene og på aktivisme. Publikum er med på samiskkurs ledet av Siri Broch Johansen, vi synger Bangsundsangen og stemmer over saker som har med nordområdene å gjøre. Det blir blant annet vedtatt av vindturbinene på Fosen skal rives og at gatenavnene ved Black Box skal skifte navn til Kautokeinogata på nord-samisk og Fosen-veien på sør-samisk. Seansen avsluttes med vodkaservering og at skiltene henges opp utenfor, der også inngangen er prydet med ett av Nordtings slagord: «Make the north great again».
Akutt viktig
Festivalen er over og den opplevdes som akutt viktig med sin presise timing. Forestillingene hadde gjennomgående svært høy kunstnerisk kvalitet. Sterke inntrykk ga også presentasjonene og samtalene i mellomrommene mellom forestillingene. Samtalene ble ledet av Liisa Rávná Finborg som var den som kuraterte den samiske paviljongen under Venezia-biennalen i fjor. Diktlesingene med Timimie Marak, Beaska Niilas og Ida Benonisen står som høydepunkter. Det gjør også sangen og dansen til grønlandske HH Suersaq.
Det norske samfunnet har en ting å gjøre, og det er å sørge for at de samiske kunstnerne og kunstnere fra andre urfolksgrupper får betalt for den viktige jobben de gjør.
Publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2019
Foto: Hampus Berndtson, Black Box Teater
«Verden finnes ikke ennå – den holder på å bli til»
Verk Produksjoner skaper en verden gjennom å ta utgangspunkt i en god, gammeldags brevkorrespondanse mellom to skuespillere i sin nye forestilling The Big Dream. Resultatet er både sympatisk, nostalgisk og teatralt intelligent.
Av Elin Lindberg
Verk Produksjoner: THE BIG DREAM
Med: Anders Mossling, Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Solveig Laland Mohn, Per Platou
Scenografi/lyskonsept: Jakob Oredsson
Scenografi-assistent, lystekniker: Felipe Osorio-Guzmán
Tekstdramaturg: Runa Borch Skolseg
Produsent: Pernille Mogensen
Black Box Teater, Store scene, premiere 9.oktober 2019
Det er ingen tvil om at Verk spiller på sjarmen i den nye forestillinga si The Big Dream. Her er det ingen kontroversielle handlinger eller utsagn og det tas ikke særlig store sjanser kunstnerisk, men det er helt greit. Vi inviteres inn i to menneskers hverdagsliv gjennom brevene de sender til hverandre. Betraktningene de gjør seg om livene sine, og måten presentasjonen av brevene gjøres på, fører likevel til en fornemmelse av nærvær som kjennes vesentlig.
Et ekte sosialt medium
En kvinne (Solveig Laland Mohn) står på kanten av scenen når vi kommer inn på Store scene på Black Box Teater. Hun har en iøynefallende øyenskygge og en tettsittende, heldekkende, katteaktig trikot på seg. Kostymet er teatralt og understreker at dette er en kunstsetting. Spillestilen i Verks forestillinger er ofte nedpå og vennlig imøtekommende – slik er det også her. Laland Mohn står foran på scenen og forteller tilforlatelig, sjarmerende og ikke uten en viss munterhet, om sitt første møte med teaterarbeid som ungdom og hvordan hun bare har fortsatt og fortsatt med teater. Hun presenterer sin rolle i denne forestillinga: hun skal formidle brevvekslinga mellom de litt eldre kollegaene sine, den ene er i Oslo, den andre i København. Hun er et slags medium, en i høyeste grad menneskeliggjort kommunikasjonsplattform, hun er et ekte sosialt medium.
Teatralitet
Verk refererer gjerne til andre verk og kunstnere i arbeidene sine. Når Laland Mohn presenterte bakgrunnen for stykket, var lyset på i salen og scenen bak henne lå i mørke. Hun framfører lett og ledig Prosperos kjente monolog fra William Shakespeares Stormen – «Vi er av samme stoff som drømmer veves av, vårt lille liv er omringet av søvn» før hun går bakover og forsvinner i det som har åpenbart seg bak henne på scenen: en liten scene, et teater i teatret. Det er kledd med mørke forheng og referansene til Davis Lynch er tydelige. Rommet rundt den lille scenen er nakent og ryddig. Utgangspunktet for The Big Dream er enkelt, det er en brevveksling mellom to personer, men alle de tilsynelatende små grepene som er tatt i denne presentasjonen av brevene gjør forestillinga teatralt rik.
Teksten
Laland Mohn starter med et brev Saila Hyttinen skrev til Anders Mossling. Det er ganske konfronterende – smått aggressivt. Hun skriver at Anders er vanskelig å jobbe sammen med fordi han aldri er til stede. Mossling svarer likevel at han blir glad for å få brevet og synes det er fint å få en åpen dialog. Han skriver om bekymringer over den økonomiske situasjonen sin. Hyttinen forteller i sitt neste brev om ei forestilling hun har sett. Han skriver om en film han har vært med i. De skriver om dagligdagse ting og om minner, foreldre, drømmer. Sammen bearbeider de virkeligheten og livet sitt gjennom skriften. Teksten fungerer best når den dreier seg rundt de hverdagslige tingene, rundt Sailas far og farmor og rundt det å bli eldre. Når teksten hekter seg på andre tekster, for eksempel Heiner Müllers Hydra, er det på kanten til å bli litt forsert eller for «villet». Slik jeg forstår det refererer tittelen til en scene i Andrej Tarkovskijs film Stalker som kommer opp i et av brevene. Det er broren til hovedpersonen som har kommet seg lenger inn i «Sonen» enn noen før ham. Han skal få oppfylt sitt høyeste ønske – ifølge ham selv er dette ønsket at broren skal komme til live igjen. Når han kommer hjem blir han styrtrik, men broren er fortsatt død. Han hadde altså egentlig ønsket seg å bli rik. Han kjenner ikke seg selv. Denne erkjennelsen gjør at han tar livet av seg. En trist og fascinerende historie. Og noe mer enn det blir den ikke i Verks forestilling, den får ingen sammenheng med resten av brevvekslinga.
Nostalgi
De to brevskriverne Anders Mossling og Saila Hyttinen er begge over 50 år. Da de var i tjueåra var det nok brevskriving som gjaldt. Det var måten å kommunisere på når man bodde i hver sitt land for eksempel. Det er derfor et visst nostalgisk preg over dette å skrive brev. Og det er fint å bli minnet på det spesielle ved nettopp denne aktiviteten. Det tar lengre tid å skrive et brev enn å skrive en mail eller ei melding eller å legge ut et bilde på Instagram eller Facebook. I et brev er det i utgangspunktet ikke bilder. Det er håndskrift. Den fysiske forbindelsen mellom de to brevskriverne er de håndskrevne ordene på et papir. Mossling og Hyttinen henvender seg til hverandre med respekt og et tydelig ønske om å kommunisere sammen. De sosiale mediene vi på nokså kort tid er blitt så vant til å bruke, har en helt annen letthet enn den nå gammeldagse brevskrivinga. Langsomheten og tiden man gjennom å skrive brev investerer i hverandre kjennes her verdifull og viktig. Jeg håper flere enn meg blir inspirert til å skrive brev igjen!
Fornemmelse av nærvær
Lydbildet i The Big Dream er alt fra bare små antydninger til voldsomme sekvenser med høy, industriell, ullen lyd kontrastert med det skarpe og metallaktige. Dette er med på å insistere på det teatrale i uttrykket. Dansesekvensene har en lignende dynamikk. Her er det små danseaktige bevegelser i kontrast til kraftige og skulpturelle bevegelser i det Lynch-aktige lille teatret i teatret.
De siste ti årene har vært preget av virkelighetslitteratur. Det kan vi kanskje til en viss grad kalle dette også, men tekstmaterialet er transformert teatralt slik at det også inkluderer publikum i de personlige betraktningene over livet og verden. Nærværet dette fører til er med på å gjøre The Big Dream vesentlig, og Verk Produksjoner har på nytt vist at de er et av våre viktige skapere av samtidsteater.
Publisert på shakespearetidsskrift.no i august 2019
Nordenfjeldske horlaug/Lisa Lie: VAKE
Black Box Teater, 24./25.august 2019
På grunn av at jeg har skrevet under på en taushetserklæring i forbindelse med forestillingen Vake er jeg forhindret fra å skrive en anmeldelse. Derfor har jeg skrevet et eventyr inspirert av våkenatta. Dette skriver tåkefyrstene i Vake:
Vake er et hemmelig mysteriespill, som bare deltagere får ta del i og snakke om, og da bare seg imellom. Det er strengt forbudt å avsløre mysteriene. Dersom du vil vite hva som foregår i Vake må du delta. Hvis ikke vil du for alltid bli innhyllet i uvitenhetens tåke- sammen med en gjeng med hester.
Våkenatt, mange år etter
Av Elin Lindberg
Det var en gang en nokså gammel bestemor. Hun var ikke helt sikker selv, men regnet med at hun var rundt 850 år. Hun hadde gått i de fleste skoger, og hun gikk fortsatt. Gikk og gikk. Det var ennå lenge til hun kom til ættestupet, hun fikk holde det gående. Hun hadde gjennomgått mange våkenetter i sitt lange liv, denne natta skulle det også våkes og vandres. Nå gikk hun i en forholdsvis ny skog, den kunne ikke være mer enn 200 år gammel. Mye gran, mye grus. En ung munk kom gående opp ved siden av henne, han smilte vennlig. Hun smilte høflig tilbake. Hun hadde levd så lenge at hun visste at hun ikke kunne stole på noen, ikke engang på denne unge munken uten en eneste stripe av grått i det bemerkelsesverdig røde håret sitt.
«Hvor går grensen mellom død og søvn?» spurte tåkefyrsten henne der hen satt på en stein som kanskje var i et tjern til høyre for veien de gikk på. Det hele var noe uklart.
Bestemoren hadde utdannelse som luksusprostituert fra DDR, men hadde ikke drevet det lenger enn til å sitte som underordnet sekretær på kontoret til institusjonen som utdannet enda flere prostituerte. En nokså utmattende jobb, ensformig. Hun så den ene etter den andre komme ut etter endt utdanning, viftende med diplomene sine. Mange av horene var fryktelig kjedelige mennesker, men de var gode til å snakke om erotikk, det skal de ha. Bestemoren hadde også jobbet litt som massør, men ble sett på som nokså lat fordi hun egentlig ikke likte å massere. I flere år arbeidet hun på et lefsebakeri, her fikk hun bruk for massasjekunnskapen. Lefsene skulle håndlages. De skulle knas og formes. De ble fine og runde og passelig tykke. Men dette var lenge siden, i et land langt, langt borte. Nå gikk hun. Hun sang mens hun gikk: «Jag trodde änglarna fanns, bara, bara i himmelen». Plutselig gikk det en hel hærskare av mennesker sammen med henne og sang den samme sangen. De sang og var glade. I veikanten, midt i et bringebærkratt, sto det en bjørn på to bein. Han vagget godmodig fra side til side og smilte til dem der de gikk. Rundt en sving sto igjen den unge, rødhårete munken som egentlig var en seraf. Han var alvorlig, ikke direkte streng, men serafene er som kjent ikke av denne verden, de vet ikke om godt eller ondt. På 1930-tallet fikk bestemoren briller, de var hun svært avhengig av. Hun tok aldri av seg brillene, derfor sov hun alltid på ryggen. Når nå serafen bandt et hvitt tøystykke rundt hodet og brillene hennes slik at hun ikke skulle se noe, holdt hun på å besvime – hva om hen ødela brillene? Hva da? Da hadde hun kommet til å nå ættestupet altfor fort! Det måtte ikke skje!
Ad omveier ble de nå ledet til et avsidesliggende vertshus. Hun kjente igjen lefsene de fikk servert på vertshuset, det var hun selv som hadde laget dem. Hun spiste en halv lefse, drakk et krus øl og sovnet sittende. Da hun våkna hadde tåka lagt seg og de nyutdannede prestinnene hadde det travelt med å betjene kundene sine. De sprang rundt, slik hun selv hadde sprunget rundt for 600 år siden. Nå tok hun det litt med ro. Det skulle hun ikke gjort. Hun kom for seint til å hindre at søstera hennes ble drept av ville, tøylesløse dyr uten snev av moral. Stakkars, stakkars søster. Det måtte en omstendelig helingsseremoni til for å få henne på beina igjen. Mye salt måtte til. Tromming måtte til. Det ble bra til slutt. Kjære søster kom tilbake til livet. Bra. De to søstrene som egentlig bare så vidt var halvsøstre, tok seg et velvoksent krus gløgg med vodka fra det gode, gamle DDR, for å feire. Etterpå sang bestemoren en sang live på radio om at søstera hadde overlevd.
Bestemoren prøvde flere ganger på å nå huset ved stranden. Hun visste hvor det var, men det var krefter der som gjorde det umulig å komme seg helt dit til huset med det spisse taket. Hun ble stoppet av noe, kanskje var det tåka selv. Hun kom seg aldri dit selv om det bodde en vennlig skikkelse fra Mummidalen der, og da tåka letta og vannet lå flatt og blankt, var det for seint.
Tåkefyrstene dro skodda tett rundt seg og etter seg og forsøkte å skjule seg i den. Morgenen etter våkenatta forsøkte de å skjule selve tåka. Men gjennom edderkoppspinnet i lyngen klarte de ikke trekke tåke og dis. Morgenduggen i spinnet avslørte hvor de var blitt av – både de høygravide, de bittesmå og de krumme skapningene hun hadde sett og hørt natten gjennom. De var sunket i jorda. For bestemoren som hadde et navn hun egentlig selv hadde glemt, gikk veien videre. Videre, videre, forever. En ny dag. Grus og gran, grus og gran.
av Elin Lindberg
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 