Spriten kunsthall, Skien: RESULTAT GARANTERT

publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2024

Skuespiller Gisle Hass og Liv Kristin Holmberg (i bakgrunnen), i «Resultat garantert». Spriten kunsthall, Skien 2024. Foto: Manuel Madsen

Et evangelium over ensomhet, avmakt og forsoning

(Skien): Scenekunstverket «Resultat garantert» i Spriten kunsthall i Skien har svært høy estetisk presisjon på alle nivå. Det er tett og klaustrofobisk og tar menneskelige erkjennelsesbehov på det dypeste alvor.

Av Elin Lindberg

RESULTAT GARANTERT

Komponist/manusforfatter: Stefan Thorsson

Scenograf/kostyme/effekter: Camilla Wexels Riser

Prosjektleder/dramaturg/utøver: Liv Kristin Holmberg

Skuespiller og medskaper: Gisle Hass

Musiker og medskaper: Ruhi Erdogan

Sceneinstruktør, koreograf og medskaper: Siri Jøntvedt

Andre medvirkende: Marthin Espeland, Pål S. Gumpen, Henning Dahle og Marianne Wedset.
Spriten kunsthall, Skien, nypremiere og urframføring 31.mai 2024

Resultat garantert er en del av et flerårig kunstprosjekt. Det ble starta i 2015 og har gjennomgått mange faser. Prosjektet er prosessorientert og har flat struktur. Deltakerne har lagt seg på hverandres fagfelt. I én versjon deltok lokale aktører, blant andre elever fra Skien videregående skole og Skiens sogneprest. Da ble publikum ledet rundt i flere rom i Spriten kunsthall. I den versjonen som vises nå, er ikke det lokale perspektivet like framtredende. Det er skuespiller Gisle Hass, musiker Ruhi Erdogan og koreograf Siri Jøntvedt som er de sentrale aktørene og medskaperne denne gangen. Musikk og scenografiske elementer av svært høy kvalitet, er fortsatt bærende elementer i stykket.

Prologen

Utenfor Spriten kunsthall i Skien står en container der det vises en prolog til Resultat garantert. På bakveggen inne i containeren blir det vist en gammel Hollywood-stumfilm om Moses som leder sitt folk ut av Egypt, får tavlene med de ti bud og slår ned dansen rundt gullkalven. Den er fra 1923 og Cecil B. DeMille hadde regi. Den er teatralsk og dramatisk. Dette er den jødiske – og også den kristne – urhistorien. Det er historien om at Gud gir jødene et landområde der det bor noen andre. Kamper mellom folkegrupper har det vært i disse landområdene veldig, veldig lenge. I Bibelen heter de som bor der filistere, og de er de samme som vi i dag kaller palestinere. Med det pågående folkemordet i Gaza er det umulig å ikke knytte filmen til dette. På benkene langs langsidene i containeren ligger det klær. Det er dresser i mørke farger. Hvem har eid/eier disse dressene? Kunne det vært mennesker som har blitt frakta rundt i containere? Menneskesmugling? Mennesker i trange farkoster som er frakta over Middelhavet? Omgivelsene inviterer til slike assosiasjoner.

Mens vi ser den gamle stumfilmen med de store teatralske gestene, hører vi Gisle Hass lese en tekst på voice-over.

Steppeulven av Herman Hesse har vært et fundament i arbeidet, men forestillingen har etter hvert løsrevet seg mer og mer fra dette forelegget, opplyser Liv Kristin Holmberg. Det er komponist Stefan Thorsson som har skrevet manus i dette prosjektet, sangtekstene som framføres seinere i forestillinga har tekster av Herman Hesse. Hass leser rolig og enkelt om hvordan han får dagene til å gå, han leser om individets hverdagslige liv, mens Moses og jødene vandrer i ørkenen mot Kanaans land.

Eksklusivt

Gisle Hass. Foto: Manuel Madsen

Så starter selve stykket og vi blir ledet inn i Spriten kunsthall. Vi er ikke et stort publikum, flere er det nok heller ikke plass til her. I andre produksjoner jeg har opplevd der Liv Kristin Holmberg har vært prosjektleder, har det også vært følelsen av eksklusivitet og at den enkelte publikummer blir tatt godt vare på, men at det også kreves noe av hver og en. Deltakelsen gir deg på en måte et ansvar for rollen som vitne og medskaper. Allusjonen til Steppeulvens «Magiske teater», der bare forrykte har adgang, er det ikke uvanlig å støte på i teatersammenheng. Et rom i dette magiske teatret heter Resultat garantert. I denne romanen møter vi den femtiårige Harry som er i en eksistensiell krise. Det er Gisle Hass som er skuespiller her. Siri Jøntvedt har koreografi. Vi blir først ført inn i et rom med en seng, og en stol der Hass sitter kledd i dress. Rommet er opplyst av levende lys. Klassisk musikk. Publikum står rundt langs veggene. Hass sitter. Vi roer oss ned og legger den varme maisommerdagen bak oss. Det blir et slags renselsesrituale før vi går inn i forestillingsrommet.

Inn i det indre

Det er Camilla Wexels Riser som er scenograf. Objektene hun har laget er bygd av brukte møbler. De er bygd om og svidd/brent. Alt er svart og sotet, men ser samtidig stedvis pleid og polert ut. Møblene er forvridde og skakke og ser ukomfortable ut. De kler Steppeulvens verden. Enorme, hvite «scenetepper» som er laget av hvite militære vinter-kamuflasjenett, dekker to av sidene. De ser nesten ut som om de er laget av papir som er sirlig klippet mønster i. Et blankt stofforheng dekker litt av en av langveggeneKomponist Stefan Thorssons musikk i opptak spiller med i rommet. Trompetist Ruhi Erdogan framfører noe av det live. Stefan Thorsson synger selv sangene med Hesses tekst. Liv Kristin Holmberg, Siri Jøntvedt og Camilla Wexels Riser deltar også vokalt.

Stefan Thorsson. Foto: Manuel Madsen

Gisle Hass beveger seg i Jøntvedts koreografi. Han er en meget dyktig og erfaren fysisk utøver. Han har tidligere jobbet mye med Grusomhetens teater. Han forteller at han har isolert seg i denne leiligheten for å leve sitt behagelige lunkne liv. Han vil ikke ha noen forstyrrelser utenfra. Den eneste kontakten han har med omverdenen er avisen som kommer hver morgen.

Å leve med grusomheten

Herman Hesse skrev Steppeulven i 1927. Erfaringene fra første verdenskrig verket fortsatt i menneskene. Hvordan leve et vanlig liv med disse erfaringene? Hvordan leve et normalt liv med kunnskapen om grusomhetene som foregår i verden? Mannen i scenerommet insisterer på at han vil leve så behagelig og begivenhetsløst som mulig, men det ligger en spenning og en desperasjon under overflaten. Rommet er klaustrofobisk. Hass beveger seg rundt, han er bare et par centimeter fra oss. Vi er tett på. Det er trykkende. Det er krevende. Samtidig oppstår det en slags forsoning med dette tunge og alvorlige.

Alle er alene

På møblene er det montert små skilt der det står på tysk «jeder ist allein» (alle er alene). På et papir vi ser når vi går inn i scenerommet, står det skrevet med blekk: «Einsam ist jeder busch. Einsam ist jeder Stein. Kein Baum kennt den anderen, jeder ist allein». Vi er alene, vi er individer.

Også stolene vi som publikum sitter på virker individuelle. De ser ut som stoler som er fra samme periode som mange av møblene scenografien er laget av. Det gir scenerommet et ytterligere gjennomført preg. Alle detaljer er presise. Det er virkelig en estetisk glede å oppleve stykket. Ja, utsøkt. Det presise og kanskje også pertentlige kler hovedkarakteren som kjemper for å holde alt så normalt og kontrollert som mulig. Rommet består like pertentlig når vi forlater det, bortsett fra en istykkerrevet avis (Die Zeit). Men det enorme trykket, det innestengte, letter i det Hass til slutt åpner døra og vi slipper ut i den varme maisommerkvelden. Seansen har vært krevende, også tyngende, men likevel en dypt bevegende og verdifull erfaring.

Nationaltheatret: BESØK AV GAMMEL DAME

Jan Sælid som Clara i «Besøk av gammel dame», regi: Sigrid Strøm Reibo. Nationaltheatret 2024. Foto: Erika Hebbert

Publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2024

Penger er svaret på alt

«Besøk av gammel dame» på Nationaltheatret er både velspilt og underholdende. Tematikken er evig: alt kan kjøpes, også mennesker og moral. Satiren fungerer, men kunne vært spisset mye mer.

Av Elin Lindberg

BESØK AV GAMMEL DAME av Friedrich Dürrenmatt.

Oversatt av Øyvind Berg. Bearbeidet av Oda Radoor og Sigrid Strøm Reibo

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenografi og kostymer: Katja Ebbel

Koreografi: Oleg Glushkov

Lysdesign: Martin Myrvold

Musikalsk leder: Synnøve Gustavsen Ovrid

Maskør: Nina König

Dramaturg: Oda Radoor

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 8. mars 2024

Besøk av gammel dame hadde premiere på selveste kvinnedagen. Motivet er klassisk – hovedpersonen vender tilbake til åstedet for å få hevn for en udåd som er begått. Friedrich Dürrenmatts stykke er satt opp flere ganger i Norge. Sist på Trøndelag Teater i 2014. Det ble satt opp første gang på Nationaltheatret i 1957, bare ett år etter at det kom ut. Da var det Lillebill Ibsen som spilte den søkkrike Clara Zachanassian. Nå er det Jan Sælid – og det gjør han veldig fint! Han spiller en Clara som har fullstendig kontroll over omgivelsene. Hun utstråler tung autoritet.

Teatret trenger penger!

Forestillinga starter egentlig før vi engang er kommet inn i teatret. Både Ibsen- og Bjørnson-statuene utenfor Nationaltheatret har fått kledd på seg presenninger, der det står «Vi venter på gammel rik dame». For det er pinlig påtagelig at Nationaltheatret er i veldig dårlig stand. Dette mer enn hinter scenografien på hovedscenen også til med sine presenninger og stillaser. Skuespillerne rusler inn. Stukkaturbiter fra taket faller ned. Det sukkes. «Her spilte vi Ibsen», sier legen (Trond Høvik). «Her urframførte vi Grieg», sier kunstneren (Heidi Goldmann). «Her sang Kirsten Flagstad Didos klage», sier presten (Øystein Røger). Ja, det var da dette var en kulturby. Nå er byen omdøpt til Güllen. Det betyr flytende avføring, altså organisk møkk.

Foto: Erika Hebbert

Alt kan kjøpes

Nei, det står ikke så bra til i Güllen. Hjørnesteinsbedriften er nedlagt. Byen er konkurs og hele byen går på trygd. Men så kommer altså den søkkrike Clara Zachanassian på besøk. Hun tilbyr byen fantasillioner med penger mot at byen tar livet av mannen som svek henne stygt i ungdommen, Alfred Ill (Ola G, Furuseth). Hun var fattig og gravid, han valgte en annen som var rikere. Kan menneskene i denne lille byen la seg kjøpe? Vil de gå over lik for å bli rike? Satiren er morsom. Vi gapskratter ikke, men vi humrer ofte. For eksempel når Læreren (Helene Naustdal) ber orkesteret om en E for å starte på velkomstsangen «Din tanke er fri» og bommer fullstendig på tonen, men synger freidig i vei mens hun dirigerer energisk. Og vi humrer når Clara presentere sin ektemann nummer sju – en svenske som heter Ingvar og er en møbelprodusent som hun bytter ut med en ung filmstjerne, før hun til slutt ender opp med sin mann nummer ni som er nobelprisvinner i litteratur og som snakker så poetisk på vestlandsk. Her kan alle kjøpes.

Økonomisering

Sigrid Strøm Reibos regi er tett, med fin flyt uten dødpunkter.

Det dyktige orkesteret som består av Synnøve Gustavsen Ovrid, Martin Heggli Mellem, Solveig Wang, Johan Hansson Liljeberg, er på scenen hele tida. De skaper alt fra toglyd til heftig klubb-musikk. De glir også fint med i den sceniske flyten. Gradvis endrer Güllen seg. Fra å være verdens tristeste og fattigste sted blir det nå mer rikdom og glamour. Plutselig har alle fått seg nye sko. Så kommer luksusvarene på løpende bånd. Alle kjøper på krita. De opparbeider seg en enorm gjeld. For alt kommer jo til å ordne seg når bare noen tar ansvar for å få drept Alfred – aller helst han selv. Det sniker seg fram et gufs av uhygge, men det er mest hygge. Jeg savner at satiren er enda mer skjerpet og spisset.

Fattigdom

Sveitsiske Friedrich Dürrenmatt skrev stykket ikke lenge etter at andre verdenskrig var slutt. Oppgjøret med korrupsjon og enkeltmenneskers skyld var viktig. Temaet er evig, dessverre.

Menneskene i Dürrenmatts stykke er svake. De er lette å styre. De er tomme og egentlig helt uten en indre moral. Karakterene er egoistiske og bare ute etter å skaffe seg egne fordeler. Er de onde? Er de dumme? Ja, kanskje det. De er i hvert fall ikke til å stole på. Så lenge beboerne i denne møkkabyen får ha luksuslivet sitt i fred, er alt greit for dem. For materiell fattigdom er det skumleste av alt.

Korrupsjon

Foto: Erika Hebbert

«I Güllens navn avslår jeg tilbudet ditt. I menneskehetens navn. Vi vil heller leve i

fattigdom enn med blod på hendene», sier ordføreren (Silje Lundblad) tidlig i stykket når Clara kommer med sitt uhyrlig krav om at Alfred må drepes før byen og innbyggerne skal få så mye penger at de blir styrtrike. Men penger korrumperer. De snakker om «vestlige verdier» som ikke skal gis avkall på. Man kan jo lure på om korrupsjon også blir sett på som en vestlig verdi. Her kunne man jo tenke seg at det kunne vært lagt inn enda flere tydelige samtidsrelevante stikk. Innbyggerne er seg selv nok. Ordføreren smetter glatt fra sin omfavnelse av moralsk korrekt fattigdom til bejubling av materiell velstand og overflod.

Epilog

For Clara får det jo som hun vil. Det vedtas på et folkemøte i teatret – der vi som publikum er med – at Alfred må drepes. Det er Eindride Eidsvold som er journalisten som dekker dette for «media». Han har så god kontroll på oss i publikum at han kunne nok godt fått lov til å gjøre oss enda mer medspillende og dermed mer medansvarlige. Nå blir det litt halvveis. Ordføreren står igjen til slutt og starter på et nummer som blir en epilog. Alle de andre skuespillerne hopper inn i Oleg Glushkovs show-koreografi. De er tydelig at de ikke er musikal-artister, men det går passe greit. Det er sang, glitter, glamour, konfetti og dans. Skuespillernes diksjon har helt til nå vært upåklagelig, men teksten til denne avslutningssangen er litt vanskelig å få med seg. Det handler uansett om at fattigdom er fælt og at vi er kjempeheldige som er blitt så rike. Bomber og krig, det bryr vi oss ikke om så lenge vi har sportsbiler og dyre kjoler. Jeg sitter igjen med et savn etter en enda spissere samfunnskritikk, etter en enda kvassere satire.

Deutsches Theater: NORA ODER WIE MAN DAS HERRENHAUS KOMPOSTIERT

Anja Schneider som Nora i «Nora oder wie mann das Herrenhaus kompostiert», regi: Anica Tomić. Deutsches Theater Berlin 2024. Foto: Jasmin Schuller

Publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2024

Nora, du er en bortskjemt undertrykker!

I Sivan Ben Yishais interessante overskriving av «Et dukkehjem» er det huset og ikke Nora som er hovedperson. Anica Tomić’ iscenesetting på Deutsches Theater er et intenst, beige helvete. Alle karakterene er underlagt et patriarkalsk klassesamfunn og ikke bare Torvald, men også Nora profiterer på dette.

Av Elin Lindberg

NORA ODER WIE MAN DAS HERRENHAUS KOMPOSTIERT av Sivan Ben Yishai

Oversatt til tysk fra engelsk av Gerhild Steinbuch

Regi: Anica Tomić

Scenografi: Mila Mazić

Kostymer: Drina Krlić

Koreograf: Lada Petrovski Ternovsek

Musikk: Nenad Kovačić

Lys: Kristina Jedelsky

Dramaturgi: Christopher-Fares Köhler, Jelena Kovačić

Deutsches Theater, 20. februar 2024

Langt bak på scenen står en stor konstruksjon av et hus. Det er et dukkehjem i to etasjer. En karakter som ikke egentlig har vært en del av huset – Fru Linde, men som her bruker fornavnet Christine – tar grep og drar huset fram på scenen, fram i lyset. Her skal det forskes i maktstrukturer. Christines (Natali Seelig) stemme er myk, men bestemt, og vi aner et gryende raseri. Hun spør oss i publikum om det er noe som kan forandres?

Noe er råttent

Historien i Et dukkehjem blir fortalt i et par små replikker: Nora Helmer (Anja Schneider) kommer til å forlate Torvald Helmer (Jörg Pose). Her er det de andre karakterene i stykket som skal fram. Dette er rett og slett klassekamp. Starten er klassisk nok. Nora er velpleid og har nydelig kjole med kø og perfekt hår. Det er hektiske juleforberedelser. Nora gleder seg til jul som et barn. Eller hun spiller rollen som en kvinne som gleder seg til jul som et barn så godt at alle tror på det. Jörg Pose spiller Torvald litt stivt og karikert som om han var en dukkemann og ikke en mann med makt og myndighet. Er han allerede detronisert? Han har ingen reell makt i dette stykket. Det er Nora som er den framstående maktpersonen. På tysk blir det framhevet ved at huset blir kjønnet, altså «Herr:innenhaus».

Det visuelle understreker også at dette er et hus styrt av en kvinne med penger og tid til å bruke på innredning av dukkehjemmet. Fargen på interiøret refererer til en farsott på Tik-Tok som har pågått en stund, ifølge TIME Magazine: Et eksempel av mange, er en ung kvinne – Kaeli Mae – som har lagt ut bilder og videoer av hvordan hun organiserer livet sitt – alt fra hvordan hun plasserer diabetesmedisinen sin til hvordan hun plasserer ting i kjøleskapet. Alt er veldig rent og ryddig og estetisk gjennomtenkt. Og fargene er helt nøytrale – mest i beige. Hun har 13 millioner følgere! Når alle fargene på kostymene (Drina Krlić) til herskerfolket er i beigetoner, fører det til at jeg nesten blir kvalm av beige. Beigebølgen får motstand gjennom at den farger et synkende skip. Det ulmer i et underliggende raseri i denne smått ironiske gesten som fargebruken er.

Arbeiderkamp!

Foto: Jasmin Schuller

Nora er til stede og den viktigste maktfaktoren i stykket. Anja Schneider spiller henne både inderlig og realistisk, og som et helt troverdig og levende nåtidsmenneske. Hun er en klassebevisst kvinne fra øvre middelklasse som har overlevd i over 140 år (Et dukkehjem ble publisert i 1879). En annen som har overlevd i 140 år er barnepiken Anne-Marie (Steffi Krautz). Hun får ikke historia si spilt ut, men kort gjenfortalt. Hun forlot sine egne barn, sin egen familie, for å være tjener hos Helmers. Hun tjener penger som hun sender hjem for at barna skal få mat og utdanning. Datteren hennes har sendt henne to brev, en gang da hun ble konfirmert og et annet da hun giftet seg. Akkurat det siste får et tragikomisk skjær, men at dette er livsvilkårene til mange i den rike, vestlige verden er tragisk nok sant.

Bybudet (Peter René Lüdicke) som kommer med julepakkene til Nora og som bare har én replikk: «50 øre», får også en framtredende plass. Han kommer syklende stadig vekk for å minne oss om sin eksistens, han kjemper for arbeidsvilkårene til profesjonelle skuespillere i små roller. Og det skal mange til for å opprettholde et Herr:innenhaus. Det er kokker, sjåfør, sekretær, Nora og Torvalds terapeuter og parterapeuten deres (Irina Fedorova, Christian Herschmann, Lena Hollenstein, Elisabeth Jessen, Gerwin Kästner, Lennart Mohren og Tanja Watoro). Uten alle disse er Nora ingen. Når hun i en sekvens står alene på scenen og ikke har noen å agere med og ikke får noe tekst, fordi suffløren også er gått, har hun ingenting å si. Hun roper ut, men det er bare et svakt ekko av hennes egen stemme som høres. Historien som sitter i veggene, svarer.

Teaterhistorie

Torvald leser på mobiltelefonen sin at da stykket ble satt opp i Hamburg for første gang, ble Nora igjen, hun dro ikke. Ibsen kalte dette for skammelig, men han skrev selv en ny slutt. Stykket ble utgitt i København og det ble en stor suksess. Historien fortelles og feires på scenen. Først gjennom en lett ironisk danseversjon av «Wonderful, wonderful Copenhagen». Så tablåer av den kjernesunne, tyske familien til Wagner-musikk. Alt til innspilt voldsom applaus. Det fungerer ikke så verst, men det blir kanskje en litt vel pedagogisk kjekk og grei historietime.

Det er opprøret mot det bestående patriarkatet og klassesamfunnet – og alt det det Helmerske hus står for som skal ha hovedfokus her. Likevel får Ibsens tekst skinne i noen sekvenser. Det er for eksempel teksten fra tredje akt der Nora forteller Torvald hvordan hun opplever ekteskapet og sin rolle i det. Det er nydelig presist spilt. Og Ibsens tekst beviser at den fortsatt er levedyktig, men samfunnet teksten er skapt i, er ikke det.

Forandring nå!

Det ulmer i grunnen under Noras hus. Arbeiderne beveger seg rundt i huset. Vi ser bare lommelykter, små, men sterke lys som beveger seg fra etasje til etasje. De fyller hele huset. Seinere kryper de på golvet. Vi ser ikke ansiktene, bare mange som ruller og kravler med lys i stedet for øyne. Huset er truet. Det er Christine som danser tarantellaen. Hun er som besatt og maner til kamp. Sivan Ben Yishais tekst inneholder også en rant som Christine framfører til slutt. Nå dytter hun huset bak på scenen igjen og lukker de store branndørene. Huset er begravd, det er klart til å komposteres. Hun roper på alle makkene og insektene som skal bryte dette huset ned til kompost. Som en helgen for de små – for fotnotefolket, for de som ikke har noen stemme, for dem som ikke har makt – roper hun ut, og forsikrer oss om at makkene, de kommer!  

Forandring?

Foto: Shasmin Schuller

Nora oder wie man das Herrenhaus kompostiert er ei forestilling som lever videre i meg etter at den er ferdig. Som forelegget Et dukkehjem i sin tid stilte spørsmål ved samfunnsstrukturene, gjør også denne det. Begge stykkene viser at forandring til det bedre er mulig. Kvinners stilling i de fleste samfunn i verden er styrket etter at Ibsens stykke ble publisert, selv om det selvsagt ikke bare er på grunn av Et dukkehjem. Men hvordan er det med trua på en revolusjon nå? Det er jo ei stund siden det ble etablert at de store ideologiene er døde. Tror vi på at de ikke-privilegerte, eller de som ikke har reel makt, kan gå til angrep på maktstrukturer og bryte dem ned? Og hva er dette herskerhuset? Er det borgerskapet? Den hvite kvinnen? Den privilegerte øvre middelklassen? Eller er det rett og slett vi som sitter i publikum? I hele Europa foregår det demonstrasjoner for tida. Bønder kjører traktorene sine inn til de store byene. De har med seg gjødsel, og de tenner fyr på bildekk. I Frankrike vises de godt i de gule vestene sine. De kjemper for å kunne tjene så bra at de kan overleve som bønder. Om ikke akkurat frihet er med i parolen, så er likhet og brorskap det. Storminga av den amerikanske kongressbygninga 6.januar i 2021 – var det et blindt forsøk på kompostering av et herskerhus? Kompostering er komplisert.

Ja, forandring

Stykket adresserer nok ikke all undertrykking og alt opprør i verden, selv om det kan argumenteres for at det henger sammen. I Nora-versjonen på Deutsches teater handler det først og fremst om at alle karakterene er underlagt et patriarkalsk klassesamfunn og at ikke bare Torvald, men Nora også profiterer på dette. Nora er ikke lenger et frigjøringsikon, hun er en del av problemet. Hun er en undertrykker. Christine tar tak. Hun er på utsiden av herskerhuset, men hun er heller ikke fri. Hun drar fram dukkehuset på scenen som om de båndene (beige selvfølgelig) hun drar i er en slags navlestreng. Hun er knyttet til huset, strukturen. Eller er hun født av det? Hun er en kvinne som er i stand til å handle. Hun drar fram problemet for oss, viser oss det. Det er som om hun også roper det kjente slagordet «Ingen er fri før alle er fri».

Men det er likevel ikke helt klart hva det er slags forandring Nora oder wie man das Herrenhaus kompostiert peker på. Eller er det nettopp det som er poenget? At stykket bare roper ut at noe er råttent, at noe må forandres, uten at det peker på noe tydelig alternativ?

Skakt drama, med ironisk piskesnert

I sitt seneste stykke Jeg er SYLv lar Cecilie Løveid Sylvia Plath gå opp og ned av graven. På en ironisk måte understreker stykket Sylvia Plaths lodd som den evige selvmorderske. Løveid dytter og graver i Plaths tekster og biografi – og vi begriper mer av henne, selv om stykket ikke er blant Løveids mest formfullendte.

Av Elin Lindberg

publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2023

JEG ER SYLv av Cecilie Løveid

Skuespill

Kolon forlag, 2023

Cecilie Løveids tekst kaller fram et arsenal av følelser – raseri, fortvilelse, dødsangst, vemmelse, latter og uro. Teksten tråkler seg gjennom Sylvia Plaths egne tekster og hennes ikoniske livshistorie. Det ligger en ambivalens i teksten: skal verkene, diktene, med sin ubestridte kvalitet få stå for seg selv? Eller skal diktene knyttes til og parallellføres med Plaths selvbiografi? Dette «skurret» mellom de to posisjonene jobber i Løveids tekst. Å lage et dokumentardrama om Plaths liv er nok ikke neppe så vanskelig. Her står det spektakulære hendelser i kø, samtidig som persongalleriet er fargerikt. Men et rent dokumentardrama er langt fra Løveids prosjekt, hennes tekst inviterer til tolkning både i bredde og dybde, hun skriver på et vis både med og mot det dokumentariske.

Speilet

Stykket starter med Olav H. Hauges gjendiktning av «Mirror», et dikt som viser fram mennesket som fragmentert, eller som ubestandig, i bevegelse. Det lyriske jeget konfronterer seg selv med de jegene hun har vært. Det er forsonende, men også marerittaktig. Opp fra speilet kommer ikke bare den unge jenta, men også «ein fælsleg fisk».

Diktet «Mirror» som på nynorsk har fått tittelen «Spegel» åpner med: «Eg er sylv», på engelsk: «I am silver». Det er blitt tittelen på Løveids stykke og hovedkarakteren heter «Sylv». Det gir en frihet i tolkinga eller iscenesettelsen av stykket at «Sylv» tydelig er en versjon eller kanskje ei speiling av dikteren Sylvia Plath.

Legal alien

I Løveids stykke presenterer hun effektivt det kulturkræsjet Plath møtte da hun kom fra USA til England. Sylvia Plath er den moderne, urbane, intellektuelle og frie kvinnen fra Amerika. I England gjør hun stort inntrykk på dem hun møter. Men det hun selv møter, er urgamle kulturelle institusjoner som dette «Birøkterlaget» som konnoterer både engelsk hagekultur og dronningdyrkelse. Erkebritisk og stokk konservativ kultur i all sin glans, møter hun «uten seg selv»: «Nå står jeg/uten meg selv og tror jeg kan få medlemskap». Løveid skriver fram smerten og forstillelsen. Hun skriver fram hvor umulig det er å trenge gjennom det aristokratiske panseret denne kulturen konserverer seg med. Løveid kontrasterer dette med å bringe inn han som var Plaths ektemann til like før hun døde – den britiske poeten Ted Hughes. Hans kanskje mest kjente diktsamling er Crow, i stykket samtaler han med en kråke – et smart valg:

Spør du hva som hendte den natten, Kråke?

Hva hendte den natten

Hennes siste natt

Jeg spør ikke

Jeg vet

Jeg ser det for meg

Løveid gir Ted Hughes rollen som den som kjenner Plaths historie best. Er han pålitelig? Vel, helt pålitelig kan han nødvendigvis ikke være. Karakteren Ted Hughes blir både irriterende bedrevitende og smått sympatisk. Kråka er en fugl som i folketro kan varsle død, og den er kjent som en ganske intelligent fugl. Fuglen er en samtalepartner – det er praktisk for å skape dialog i stykket. Kråka blir også en slags mytisk figur som kan være en budbringer mellom de levende og døde. Den blir en parallell til karakteren Sylvia Plath som går opp og ned fra graven.

Auksjon

Flere scener i stykket starter med at et objekt som er knyttet til Sylva Plath skal auksjoneres bort. Med løveidsk snert og ironi og som en slags palimpsest overskriver hun Plaths dikt «Lady Lazarus» – kom og se! By på henne! Ja, som om hun er et objekt – ikke en simpel slave, men noe svært attraktivt og kostbart – men like fullt et objekt. Sylvia Plaths og Ted Hughes saker og ting er blitt auksjonert bort ved flere anledninger, blant annet av datteren Frieda. Det er noe ubehagelig kikkeraktig over dette. En skitten jakt på relikvier. Det er brutalt og grotesk. Her er det mange lag av fortolkningsmuligheter – og det er noe av det som gjør dette til et godt og vellykka teaterstykke. Det kunstneriske laget som skal sette opp dette, kan velge å gå i så mange retninger. Det stiller jo også strenge krav til disse lagene – de kan neppe gå full fart forover i alle retningene som Løveid peker ut som mulige. Men du verden så inspirerende det må være å jobbe med! Auksjonen har en fot i Plaths dikt «Lady Lazarus» – her presenteres en rekke objekter knyttet til kvinnens liv – et såpestykke, en giftering, ei gullfylling, blant annet. Og så er det denne nazi-lampeskjermen. Plaths foreldre var tyske. De drar med seg det traumatiske ved å være tyske i etterkrigstida. Hele nazi-historia er deres. Det gikk rykter om at jøders hud var blitt brukt til å lage lampeskjermer av. Et menneske er altså brutalt myrdet og brukt som materiale i en lampeskjerm. Bli lys… Fiat lux på latin. Dette imperativet åpner Bibelen, og den mest kjente av det vestlige menneskets skapelseshistorier. Nazi-lampeskjermen gjør at mennesket blir en Gud som tenner lyset i lampen og lar det skinne gjennom den myrdedes hud. Hvordan kan en leve med en slik visshet? Mennesket i Plaths poesi og i Løveids dramatikk er dødsdømt.

Livsstudier

Liv og død står som en kraftfull kontrast gjennom hele stykket. Teksten selv har masse energi. Tidvis er replikkene korte og smarte, for eksempel i dialogen mellom Plath og hennes venninne Anne Sexton på bar. Her er det mørk ironi. Livsstudier kaller de Plaths dikt – eller kadaverstudier. I forkant av dialogen mellom de to, har en legestudent gitt Plath et utskåret menneskehjerte som valentingave før han voldtok henne og hun, på grunn av dette, nesten blødde i hjel.

         Moren er truende til stede i stykket med alt snakket sitt om lobotomering og psykiatriske klinikker. Morens karakter understreker den konstante dødsfaren Sylv er i. I rollelista står karakteren oppført slik: «Aurelia Plath, mamma, alltid en issyl i håndvesken».

Dødsstudier

Andre akt åpner med en monolog. Sylv holder en tale til biene i bikuben sin. Det er masse energi i språket, det gjør at det manende og destruktive i den åpner døra til dødsriket på gløtt. Karakteren Sylv blir som en bidronning eller en dødsgudinne. Senere i andre akt holder Sylv tale under en te-seremoni i den lokale landsbykirka. Hun snakker i poetiske vendinger om sine selvmordsforsøk, og kirkefolket klapper høflig. Det ligger galgenhumor og desperasjon i teksten.

         Løveids tekst vrir og vender seg, snor og bender seg. Språket er poetisk og lekende. Teksten inviterer til mange forskjellige scenetolkninger. Noen dialoger er rett fram – for eksempel mellom Sylv og hun som er i ferd med å bli Ted Hughes nye elskerinne, Assia Wevill. Andre steder – for eksempel i Teds dialog med dronning Elisabeth II, er «dronningen omgitt av uoppdragne corgier» litt vanskelig å se for seg iscenesatt. Det ligger jo også her et vell av tolkningsmuligheter. I den nevnte dialogen parallellføres Sylvia Plaths liv med den engelske dronningens. Karakteren Elisabeth II sier i en replikk i dialogen med Ted:

Knokkelmåner … nazipappa … bier … underverden

Det minner om min egen familie … 

Ted Hughes ble britisk hoffskald i 1984. Dronningas replikk viser at hun gjenkjenner sitt eget liv i Sylvia Plaths diktning. Det ligger en anerkjennelse i denne speilingen. Plath ser mot Ted og dronninga fra dødsriket, fra underverdenen. Plath blir på en måte hedret som en slags dødsrikets hoffskald.

Urpremieren august 2023

Melanie Mederlind hadde regi på urpremieren på Jeg er sylv på Nationaltheatrets Amfiscene i august 2023. Kattrin Nottrodt var scenograf og kostymedesigner. Da jeg anmeldte forestillinga på premieren, ville ikke Nationaltheatret gi meg manus i forkant. Det å ikke ville gi ut manus i forkant av urpremierer håper jeg ikke blir praksis ved teatret. Det gjorde at jeg ikke visste om det var regivalg eller manus som lå til grunn for å la fire skuespillere spille hovedkarakteren Sylv. Ved å splitte hovedkarakteren i fire skapte Mederlind en fremmedgjøringseffekt. Dette fungerte godt scenisk ved at det understrekte den sterke kritikken mot patriarkatet som lå i oppsetninga. Men det interessante spennet, alle kontrastene, som ligger i karakteren Sylv kom ikke like godt fram på urpremieren som i Løveids stykke.

Nottrodts scenografi var en slags bikube der biene/bimenneskene kom seg inn og ut av scenen gjennom en sprekk. Den glatte, gyldne scenografien fylte hele scenen. En kritikk av patriarkatet gjennomsyret som nevnt, oppsetninga. Ted Hughes-karakteren ble i overkant tusseladd. I originalteksten oppleves han som en mye mer kompleks figur. I oppsetninga er han ingen som kan gi Sylv motstand, det er tydeligere i teksten. I Løveids tekst er han både ufordragelig og irriterende attraktiv og karismatisk – som en Heathcliff i Stormfulle høyder.

Auksjonsscenene som det er mange av i stykket, kom ikke fram i oppsetninga. Det var synd, for her ligger det masse ironi og en skarp kritikk av, eller kommentar til, dyrkinga av Sylvia Plath som ikonisk selvmorderpoet. Disse auksjonsscenene står også som en kritikk av et sensasjonslystent publikum.

Cecilie Løveids stemme var godt gjenkjennelig i urframføringa, selv om det var gjort mange endringer av stykket. Men bearbeidinger av manuset må nok absolutt til i oppsetninger av dette stykket, for som tidligere nevnt ligger det mange tolkningsmuligheter her. Det spriker i flere retninger. Men det kler karakteren Sylvia Plath – hun er rett og slett helt umulig å gripe helt.

Se meg, hold meg! Bær over med meg når jeg er på mitt verste!

Gisken Armand i «I vårt sted», regi: Sigrid Strøm Reibo. Nationaltheatret, Kanonhallen 2023. Foto: Erika Hebbert

I Nationaltheatrets versjon av Arne Lygres seneste stykke «I vårt sted» blir relasjonene mellom karakterene følbare og tydelige som glødende bånd. Sigrid Strøm Reibos regi er enkel og presis. Skuespillerne er i bautaklassen.

Tekst: Elin Lindberg

publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2023

I VÅRT STED

av Arne Lygre

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenografi og kostymedesign: Katrin Nottrodt

Komponist og musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli

Nationaltheatret, Kanonhallen, urpremiere fredag 20.oktober 2023

Etter kjempesuksessen med Tid for glede, er det selvsagt store forventninger til et nytt stykke av Arne Lygre. Og ingen fare – han innfrir. Dette stykket oppleves mer som et kammerspill enn det foregående. Arbeid med relasjoner, mennesket som skjørt i en foranderlig verden og det grunnleggende behovet for å ha noen i livet sitt, er tema Lygre skriver om i tekstene sine. Det gjør han også her i det stille, men intense og formsterke I vårt sted.

Det er ganske tomt nå

Musiker Kristoffer Kompen er til stede i scenerommet når vi kommer inn. Og han er i rommet forestillingen igjennom. Han er trombonist og trakterer også andre messinginstrumenter her. Han er aldri i forgrunnen, men kommenterer på et vis spillet gjennom korte musikalske fraser. Han blir en musikalsk bakvegg. Han er skinnende til stede som støtte til skuespillernes spill. Den mjuke, mørke klangen i trombonespillet kler de sårbare tonene i teksten. Det er enkelt og elegant.

I det store scenerommet på Kanonhallen står to publikumsamfier mot hverandre. I midten er det en lang benk i transparent materiale som kan lyssettes innenfra. Det er bare det ene publikumsamfiet som er til bruk for publikum. Vi sitter og ser rett over på de tomme stolrekkene på den andre siden av rommet. Katrin Nottrodts scenografi er helt nedstrippet. Scenerommet signaliserer at her skal tekst og menneske i fokus. Lysdesignen er også enkel og elegant. Tidvis, men ikke for ofte, blir baksidene av stolene opplyst slik at de skaper dynamikk, og minner oss på det materielle ved rommet menneskene befinner seg i. Lyset brukes også til å projisere titlene på de to aktene stykket består av på baksiden av de forreste stolene: «Ovenpå» og «Nedenunder».

Ja, det er ganske tomt nå

Laila Goody, Ragnhild Tysse, Kristoffer Kompen og Gisken Armand. Foto: Erika Hebbert

Nei, må de bruke mygg? Tenker jeg i det Gisken Armand i rollen som Astrid starter med sin første replikk. Jeg aksepterer det etter hvert, og det er kanskje nødvendig i det store rommet som Kanonhallen er? Men i et stykke som er så lavmælt og skjørt som dette, hadde det vært fint uten, og det hadde kanskje skapt et enda større nærvær.

Menneskene vi møter i stykket er i livsfaser der de ikke står i livsviktige omsorgsroller, eller er avhengige av å bli tatt vare på av andre. Men de trenger noen i livet sitt – og det er livsviktig nok. Astrid (Gisken Armand) er i sekstiårene, hun har nettopp mistet moren sin og hun har en voksen sønn. Sara (Laila Goody) er kanskje litt yngre. Hun har en mann, sier hun, men måten hun nevner det på, gjør at vi blir i tvil om hun faktisk har det. Hun er uansett ikke særlig knyttet til ham, og hun forteller etter hvert at han har flyttet fra henne. Den sterkeste relasjonen i Saras liv er den til broren hennes. De mistet foreldrene i en ulykke da de var tenåringer og har siden da vært sterkt nyttet til hverandre. Nå er broren flyttet nordpå og har en egen familie med fire barn. Sara har ingen. Eva (Ragnhild Tysse) er Astrids beste venninne. Hun er yngre enn de andre. Hun har ingen kontakt med moren sin, men har en far på et pleiehjem som hun er knyttet til. Faren har nettopp fått seg en ny kjæreste som er en mann han har truffet på sykehjemmet. Fint for far, men det forandrer, og kanskje svekker, relasjonen til datteren. De tre kvinnene blir viktigere for hverandre enn de biologiske familiene deres. De blir det som på engelsk heter «found family».

Vennskap

Det er ikke helt nytt at Arne Lygre har personnavn på karakterene sine, men han har ofte brukt rollenavn som «Jeg», «En annen» eller «Min mann». I I vårt sted har venninnene fornavn. Bikarakterene er «Sønnen», «Broren» og «Faren». Uten personnavn blir de en del av kvinnenes liv, men ingen helt selvstendige karakterer. Jeg kan ikke huske å ha lest at noen av Lygres figurer har etternavn. De gjør at vi ikke forbinder dem med en kompleks bakhistorie. De blir mennesker på scenen som vi møter her og nå.

Det ferske vennskapet mellom Astrid og Sara er så sterkt og trygt. De ønsker hverandre og respekterer hverandre. De står trygt i seg selv, slik at de blir trygge for den andre. Det virker så bunnsolid. Men så kommer Eva inn bildet. Eva i mytologien – hun med eplet fra kunnskapens tre – har vært kjent som en som forandrer spillet. Og det gjør hun også her. Det blir en rivalisering mellom Sara og Eva. Den paradisiske vennskapsidyllen er brutt. Vennskapet mellom kvinnene er fortsatt sterkt og livskraftig, men det er blitt mer dynamisk.

Tida som går – det ubestandige

Laila Goody, Gisken Armand og Ragnhild Hyssen. Foto: Erik Hebbert

Lygre komponerer ofte tekstene sine slik at små forskyvninger i perspektiv gjør at vi opplever en hendelse på en ny måte. Det gjør han også i I vårt sted – og det er elegant og enkelt gjort. Mellom de to aktene «Ovenpå» og «Nedenunder» er det gått litt tid i stykkets verden. Liv leves, og ting skjer. Det gjør at relasjonene mellom karakterene forskyver seg og de vennskapene som vi har opplevd som bunnsolide slår sprekker. Saras bror har flyttet nordover sammen med familien og de venter barn nummer fire. For Sara har middag med broren en gang i måneden, bare de to, vært et trygghetsanker i livet. Noe livet hennes har dreid seg rundt. Nå er det borte, eller forskjøvet seg. Hun trenger noen nære i livet sitt, slik vi alle trenger noen. Vennskapet med Astrid, og på sett og vis Eva, blir viktigere. Men Astrid har fått den voksne sønnen hjem. Samboeren hans har kasta han ut, Astrid har gitt ham leiligheten ovenpå, slik at hun nå bor nedenunder. Venninnene prøver å få henne til å forstå at dette kanskje er et usunt forhold – sønnen er jo voksen, han kan ta vare på seg selv, slik de mener at også Astrid må ta vare på seg selv og sitt eget liv. Men hun trekkes mot sønnen og forlater venninnene. Fra å ha vært rivaler nærmer nå Eva og Sara seg hverandre. Forsiktig, men bestemt bygger de opp et vennskap på nytt basert på at verdenen deres er annerledes nå enn da stykket startet.

Presist samtidsbilde

Det er kanskje fordi karakterene i stykket er på min egen alder, og at relasjonene deres er så gjenkjennelige for meg, at det treffer meg spesielt sterkt. Stykket oppleves som et så presist og konsist bilde på vår samtid.

Stykket er svært formsterkt. Det har enkelheten, lettheten, men samtidig dybden vi ofte finner hos Lygre. Humor finnes også. Menneskene er så skjøre og sårbare. Karakterene stråler ut at de trenger kjærlighet og omsorg, og at de samtidig har behov for å gi kjærlighet og omsorg til den andre. Men hvem er den andre? Det smertefulle er at den andre er utskiftbar.

Glødende bånd

Ragnhild Tysse er en meget dyktig skuespiller og hun spiller rollen som Eva nydelig, men her møter hun to av bautaene i norsk teater: Gisken Armand og Laila Goody. De er ikke bare to av Norges beste skuespillere, de har også lang Lygre-erfaring. I tillegg har de spilt mye sammen opp gjennom årene. Armand og Goody spilte for eksempel sammen i Lygres Jeg forsvinner. Det var på Nationaltheatret i Eirik Stubøs regi i 2012. Da var det Armand som hadde den største rolla. I Tid for glede på Det Norske Teatret er det Laila Goody som spiller hovedrolla i Johannes Holmen Dahls regi. Lygre er deres hjemmebane, og det er helt fantastisk å oppleve samspillet deres. Skuespillerarbeidet deres ser så enkelt ut, men det er fullt av små variasjoner som gjør det så levende og følbart. Regissør Sigrid Strøm Reibo skal ha honnør for at hun lar nettopp dette få skinne og komme i forgrunnen. Det er følsomt gjort. Energien mellom skuespillerne blir nesten som synlige, glødende bånd. Det er vemodig vakkert.

Stykket treffer samtida så godt, samtidig som det løfter fram noe grunnleggende menneskelig som alle kan kjenne seg igjen i. Tittelen på denne teksten er løst sitert fra I vårt sted. Stykket formidler klokt og berørende en bønn om omsorg og kjærlighet.

(Publisert 22.10.23)