Blog

Torgeir Rebolledo Pedersen: Geitehjerte

elinlindberg8

Publisert i Bøygen 2007

 

Geitehjerte

Torgeir Rebolledo Pedersen

Forlaget Oktober 2006

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Bumpeti. Bumpeti. Tung, lett, lett. Tung, lett, lett. Disse trappene utenfor UB (Universitetsbiblioteket) er ubehagelige å gå nedover. Trinnene er så dype at det må tre skritt til for å ta et trinn – det første tungt – så lett, lett og så tungt o.s.v. Daktyler. Men upoetiske. Hvis man (antakeligvis mann) hadde hatt lengre bein kunne mann (en/kvinn) gått trokéisk nedover. Tung, lett. Tung, lett. Men jeg går altså daktylsk nedover trappa for å levere Anniken Greves doktoravhandling Her. Et bidrag til stedets filosofi på biblioteket. Og i veska har jeg diktsamlinga Geitehjerte av Torgeir Rebolledo Pedersen. Han debuterte i 1983 med Tidr står det på omslaget og jeg vet at han blant annet har vunnet førstepris i det første Norgesmesterskapet i slampoesi. Bumpeti og inn.

For en super kontrast til de klumpete daktyltrappene, tenker jeg begeistret når jeg sitter med åpen bok og en kaffe ovenpå i kafeen på UB. Diktene i Geitehjerte spretter lekent ut, rytmisk bevisste. Ordene vris og eltes og vendes. Dette er virtuost. Og samlinga starter med et lyrisk jeg som roper løpende etter kvinnen eller løper ropende: ”Brån meg / Snøbrånerske / Så skal jeg springe / deg i møte med de / håpefulleste lysegrønneste / brev min Løvspretterske / min Skarpretterske / min Livgiverske / mitt hjertes utkårne / min smertes utskårne / din drukne rhododendron full / av deg ditt festspill” (11) og i tillegg skal han ”roe vinden / og bone havet blankt” (11) – hvem kan vel motstå et slikt frieri? ”Verden ligger og venter// Lengter etter å bli erfart” (25) står det i diktet ”Verden i hvitt”. Det gjør denne diktsamlinga også, tenker jeg og legger boka i veska før jeg går gjennom snøen hjem.

Mens jeg ser ut av vinduet hjemme og bekymrer meg for at det ikke er snø som faller, men muligens slaps, tenker jeg at snø jo ofte er en metafor for glemsel. Men i Torgeir Rebolledo Pedersens nye diktsamling er det ikke det. Her er snøen noe som skaper verden: ”stedet blir til mens man står / verden blir til mens det snør”. Verden er ny og fersk og ”Lengter kanskje etter mitt skispor” (25).

Tre tittelløse mellomdikt deler diskret diktsamlinga i tre deler. Disse mellomdiktene skaper både luft og rom i samlinga samtidig som de plasserer den i en årstid, eller helst en overgang mellom årstider, fra vinter til vår. Fra noe som er ”snødd i søvn”(7) i det første til ”kakelinne først / så frost igjen”(27) – fra stillstand til en bevegelse mellom varmt og kaldt – til endelig et løfte om forløsning og vår i det siste mellomdiktet, et dikt som samtidig har både noe vakkert og urovekkende eller noe truende ved seg: ”slipper sitt skrik / lavt over lovende knopper / lavt under vinterens radar / flyr gråhegren inn”(41).

Fra vinter til vår, snø blir til regn. Mange vårbekker små kan, som kjent, bli til en elv – det lyriske subjektet befinner seg etter hvert på elven Styx i diktet ”Ferdamenn i mellom” (36), for en stakket stund i samme båt som Karon. Men selv om diktsamlingen er ordspillende til siste slutt – helt til ”Stedet Hvil” (47) – når aldri ordspilleren helt fram til denne endestasjonen. Som Orfeus kan ikke ordspilleren dø. Det er gode, gamle Åsmund Olavson Vinje som framstår som den norske Orfeus i dette diktet. Åsmund får her Karon til å snu på elven Styx ”bare noen åretak fra dødens bredd” (36). Karon lar Åsmund få gå, og Ordspilleren går ”så geitebukkete og strisynt, så vidgjetersk tvisynt” samtidig som han sverger at han skal gå med ”symrelette vårsteg helt opp til Rondane og re så fint for seg og legge seg så silkefint hver kveld, som gull på snø” (36) (snø igjen!).

Så spretten som dette er det ikke så vanlig å presentere Åsmund Olavson Vinje; han blir som oftest framstilt som et musealt, nasjonalromantisk ikon med dikt til mor og bukken sin. Åsmund Olavson Vinje var allikevel, som diktets Åsmund, kjent for sitt tvisyn; skrivestilen hans var preget av evnen hans til å se en sak fra flere sider. Det er diktene hans ”Våren” og ”Blåmann” og teksten ”Ferdaminne fraa sumaren 1860” som ligger som klare forelegg for Torgeir Rebolledo Pedersens dikt. Det orfeiske i diktet ”Ferdamenn i mellom” gir det også et slektskap til Å. O. Vinjes episke dikt ”Storegut”, der hovedpersonen blant annet forsøker å befri ei vakker, bergtatt jente fra et liv i underverdenen.

Åsmund Olavson dukker opp igjen i titteldiktet ”Geitehjerte” som ”min gjeter gjennom verdens villnis” (39). Geitebukken konnoterer både Pan og Dionysos, det grenseoverskridende og livsbejaende. Ja, bokstavelig talt grenseoverskridende i ”Jakten på jaet II”: ”Kall meg Golfstrøm / God & Varm // Ekvator rakk jeg / Alltids rundt” (49) – her strekker diktjeget seg over alle landegrenser for å oppnå et ja. Her er jeget er en jeger, en diktjeger på jakt. Men fra jegeren tilbake til gjeteren og bukken. Som kjent kommer jo tragedien fra ”bukkesangen” – den gammelgreske dionysosfeiringen. Og det er en mørk lød fra alvorstung tragedie i denne strofen fra titteldiktet:

 

Blåmenn var vi og Blåmenn blir vi

Jeg med mitt mekr du med ditt (39)

 

Åsmund Olavson som diktjegets mannlige muse. Musisk som i blues. Oppfordringen blir: Mekr mer!

 

 

Sylvi Jane Husebye: Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-2018

Levende og spennende historieformidling

Sylvi Jane Husebye forteller finnmarkhistorie i romanform med driv og trøkk

 

Sylvi Jane Husebye: Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor, Finnmarksforlaget 2018

 

Den nye boka til Sylvi Jane Husebye som heter Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor, er en sjeldenhet – den er ei bok for barn med stoff fra Finnmark. Husebye driver Finnmarksforlaget og gir ut sine egne bøker her.

 

Magi

Boka handler om Josefine som har fått seg ei ny bestemor som inviterer henne på tur med Hurtigruta mens Josefines far er på bryllupsreise med den nye bestemora sin datter. Josefine får smarttelefonforbud på turen. I stedet for den nettverdenen barn i dag stort sett lever midt oppi, må Josefine på turen greie seg med et gammeldags fotoapparat – et trekkspillkamera. Forbudet mot nettbruk tar hovedpersonen overraskende lett. I virkelighetens verden ville nok dette blitt litt av en kamp.

Vi får ikke vite hvor gammel Josefine er, jeg kan tenke meg at hun er 10-12 år. Hun er veslevoksen og kanskje litt bortskjemt, men hun er tøff og modig og har sterk rettferdighetssans, hun er en hovedperson som er lett å like. Kanskje kunne persontegningene vært enda tydeligere. Spesielt bestemor blir litt utydelig og uferdig – hvem er hun egentlig? Men boka handler tross alt mest om Josefine, henne er det fint å følge.

 

Spenning

Stilen i boka får meg til å tenke på Bjørn Sortlands serie med krimbøker for barn fra berømte byer rundt om i verden. I Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor er det ikke ett bestemt mysterium som skal løses, men Josefine kommer opp i flere dramatiske og spennende situasjoner i løpet av turen. Kameraet hennes viser seg å være magisk – det kan sende henne tilbake i tid, gang på gang. Josefine og bestemor går om bord i Kirkenes. Første stopp er Vardø og her dumper vi rett inn i hekseprosesser flere hundre år tilbake i tid. I løpet av turen tar vi blant annet del i Pomor-handelen og Kautokeino-opprøret. Josefines snarrådighet og gode sans for rettferdighet redder mange skjebner. Fortellingen er spennende. Når boka nærmer seg slutten og vi blir med på flukten fra tyske soldater under andre verdenskrig, går kanskje bestemors liv også mot slutten?

 

Godt driv

Boka har noen unøyaktigheter og språklig skurr, den hadde hatt godt av en liten finpuss før den skal ut i verden. Husebye lar for eksempel Josefine sammenligne kampene under Kautokeino-opprøret hun dumper midt oppi, med «en slåsskamp fra skolegården». Det setter vel barneskolene i Finnmark i et litt dårligere lys enn de fortjener. Det er noen løse tråder i boka – hvorfor er for eksempel bussjåføren så slem? Litt pussing på språket kunne også vært fint. Josefine har en tendens til å bli «varmsint i magen» – synonymer her savnes.

Noen innvendinger til tross: Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor kan trygt anbefales til både besteforeldre og andre, for eksempel lærere, som vil at barna skal få kunnskap om den rike historia til Finnmark. At forfatteren er bosatt i Finnmark og skriver om lokal historie styrker troverdigheten til teksten. Boka har godt driv, og fin dramaturgi –  grepene med å dykke inn i forskjellige tidsaldre fungerer godt. Boka har en god fortellerstemme som gjør at den nok også passer utmerket som nettopp fortelling, eller høytlesning. Boka har også en klar moral: Pass på! Ikke la deg bli lurt!

 

 

Anmeldt av Elin Lindberg.

Henning Howlid Wærp: TIL ISKANTEN (dager og netter)

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2018

Poesiens steder – stedenes poesi

 

Henning Howlid Wærp: TIL ISKANTEN (dager og netter), Orkana forlag 2018, 91 sider

 

 

Henning Howlid Wærps seneste diktsamling Til iskanten er reiselitteratur. Den kan også beskrives som en samling topografiske dikt, selv om de kanskje er mer personlige enn slike dikt tradisjonelt er. Tekstene springer ut fra fire av de stedene forfatteren har besøkt: elva Dvinas bredder i Russland, Ilulissat på Grønland, Salt Lake City og Orknøyene.

 

Manende og effektivt blir vi dratt inn i teksten med samlingas første del «Innsig». Starten, eller prologen, er meget vellykka. Rytmen er dragende – med fart og kraft gjør åpninga oss mottakelige for tekstene som kommer. Man kan se på de fire delene i boka som langdikt, men kanskje også sykluser knyttet til stedene de omhandler – kanskje som en slags reisedagbok. Deldiktene er nummerert med romertall – det knytter dem tettere sammen og gir mer flyt enn hvis hver og ett hadde hatt sin egen litterære tittel. Tallene blir lette stopp i strømmen av inntrykk fra ferden.

 

Første del av samlinga handler om reisen til Dvina. Den store, store, lange russiske elva blir nesten et erotisert individ, elva er mystisk og tiltrekkende. Den er «Erkeengelen Dvina», «Dødbringende» og «Djevelsk». Samlinga går i dialog med samtidspersoner – de kan være fiktive eller faktiske, og den går i dialog med Henrik Ibsens Fruen fra havet, Fritjof Nansen og Tryggve Gran. Snutten om Tryggve Gran i diktet «ELVA» er en slags kort biografi: «Tryggve Gran var Robert Scotts mann på Sydpolen i 1911» og «I 1940 melder han seg inn i Nasjonal Samling/Hva tenker han på da?» Teksten rommer også et sitat fra Gran selv om det å fly over det nordlige Russland: «et trøsteløst landskap». Det at diktene rommer flere blikk på stedene utvider diktrommene.

 

I langdiktet/syklusen «ISEN» er diktjeget i dialog med «Jim», en medreisende. Jim dominerer diktet fra Grønland med sine betraktninger om is, kvinner, liv og død. Diktet er nokså beskrivende, og det uttrykker en ambivalens til stedet. Jim blir en litt streng veiviser som leder diktjeget bort fra panegyriske landskapsbeskrivelser og svulmende metaforer:

 

Pass deg for landskapsbesjelinger

sier Jim, det er feminint

«landskapet som ligger»

du har forlest deg på Annette Kolodny

skriv rett og slett at jeg

begynner å trives med isen.

 

Diktjeget klarer allikevel ikke styre utenom poetiske sammenligninger – isflakene beskrives som «en kreftsykdom på havet/uhemmet deling/White Trash».

 

Langdiktet «SALTSJØEN» forholder seg til en reise til Salt Lake City. Her blir turen til mormonernes Family Seach Senter vel prosaisk og refererende. I mange av diktene undrer diktjeget seg over hvorfor alt er som det er. Spørsmål stilles uten at de besvares i diktene, de gis videre til leseren for videre refleksjon. Diktet rommer også en frisk påstand: «alle Ibsens kvinner er arktiske/halsen strekt ut mot nord/eeark! eeark!» Påstanden inviterer kanskje vel så mye til refleksjon som spørsmålene i diktene.

 

Det siste langdiktet, «ØYA», forholder seg til Orknøyene. Her knyttes samtida sammen med norrøne referanser – Sigurd Øysteinsson, Egil på Skar og Guttorm kunne like gjerne hørt til i sagalitteraturen som i beskrivelsene av samtida. Diktene viser at stedene både forholder seg til et nå og til en fortid, men først og fremst forholder de seg til det tolkende blikket og det sansende individet. Epilogens avslutning kan leses som en hyllest til nettopp dette og til diktet, teksten, selv: «om det er blyanten som er opphavet til den utopiske verden/om det er kullet som er grensen rundt det hele./Vi vet ikke.»

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

 

 

Boel Christensen-Scheel: Kjartan Slettemarks Nixon Visions

elinlindberg8

Publisert i Kunst Pluss 1-2011

Slettemark.jpg

Ctrl+Z Publishing med bok om Kjartan Slettemark

 

 

Ctrl+Z Publishing er kunstbokforlag basert i Bergen. Forlaget er ikke-kommersielt og prosjektbasert. Det drives av kuratoren Anne Szefer Karlsen og kunstneren og kuratoren Arne Skaug Olsen.

 

–       Ctrl+Z Publishing springer på et vis ut fra miljøet rundt Flaggfabrikken, forteller Anne Szefer Karlsen. Flaggfabrikken er et kunstnerstyrt og ikke-kommersielt senter for fotografi og samtidskunst her i Bergen.

Vi, Arne Skaug Olsen og jeg hadde lenge diskutert betingelsene for publikasjon innenfor kunstfeltet; eller snarere, mangelen på forlag som gir ut bøker for og av kunstnere, kuratorer, kritikere og så videre. Kunstnere laget, og lager, i stor grad kataloger og artists books selv, men de ender opp med en meget begrenset distribusjon. Vi ønsket å dra i gang et prosjekt for å se om det gikk an å etablere en plattform for publikasjon som svarer på noen av de særegne problemstillingene for kunstfeltet, som både handler om at det er få publikasjoner, lite distribusjon og at det kritiske rommet som bøker kan være har hatt trange kår. I tillegg har det vært viktig for oss å publisere på norsk, da vi vil bidra til å utvikle fagspråket omkring samtidskunsten i Norge. Dette vil vi fortsatt holde fast på selv om vi i framtiden også vil publisere mer på engelsk.

 

Når ble Ctrl+Z etablert?

–       Våre første fanziner kom samtidig som Torpedo bokhandel åpnet i Oslo i 2005, sier Szefer Karlsen. Vi så at vi hadde sammenfallende interesser med dem, og at de ville kunne være vår distribusjonskanal i hovedstaden. Torpedo Press er våre samarbeidspartnere på Karavane-serien. I dag er det også kommet flere kunstforlag, forlag som Teknisk Industri, Arthub og Feil Forlag for å nevne noen. Kunstpublikasjon er og blir et marginalt prosjekt innenfor forlagsbransjen i Norge. Markedet for bøkene vi lager er bittelite, så en av strategiene framover blir nok å tenke mer internasjonalt fordi det er en viss interesse for såpass marginale prosjekter i utlandet. Dette betyr selvsagt at vi må publisere på engelsk i større grad.

Hvilke bøker har dere gitt ut? 

–       Den første boken vi ga ut var en artist book av Kjetil Kausland.  Men arbeidet med en bok om det selvorganiserte kunstfeltet i Norge blir vår viktigste utgivelse i forhold til det å reflektere over hvilken rolle vi ønsker å ta. Arbeidet med denne boken har pågått over lang tid og gått gjennom flere faser. Det vil ende opp som en bok publisert som del av Occational table-serien til det engelske forlaget Open Editions under tittelen Self-Organised Subjects. Den vil dermed få et mer internasjonalt perspektiv. Boken redigeres av meg, i samarbeid med den danske kuratoren Stine Hebert, sier Szefer Karlsen. Denne vil følge de to tidligere Occational table-bøkene Curating Subjects, redigert av Pau O’Neill, og Curating and The Educational Turn redigert av Paul O’Neill og Mick Wilson.

Andre viktige bøker for oss var Erlend Hammers Samlede Kunstkritikker og Lokalisert som var en antologi hvor representanter fra kunstfeltet i Bergen, kunstnere, kuratorer, institusjonsledere og akademikere ble bedt om å uttale seg i forhold til planen om en kunstbiennale i Bergen.

 Og nå gir dere ut Boel Christensen- Scheels bok Kjartan Slettemarks Nixon Visions?

–       Ja, Karavane-sereien som utgis i samarbeid med Torpedo Press er også et viktig prosjekt for Ctrl+Z nettopp i det at vi ønsker å utvide rommet for samtalen rundt kunst i offentligheten i Norge i dag. Karavane gir skribentene et annet format å forholde seg til enn de sedvanlige kunstkritikkene og katalogtekstene. Det legges til rette for en friere essayistisk form og et bredere format som gir rom for en lesning av verkenes resepsjon og betydning for utviklingen i kunstfeltet. Vi har allerede mottatt gode kritikker for dette prosjektet, og ser at det kan videreføres i mange år framover.

Det kommer minst enda en bok i Karavane-serien, i tillegg til en artist book av den colombianske kunstneren Carlos Motta i år, mens Self-Organised Subjects antageligvis blir publisert i begynnelsen av 2012.

 

 

*

 

Kan et menneske bli kunst?

Essayserien Karavane tar for seg kunstverk som har hatt innvirkning på sin samtid og utvidet kunst- og samfunnsdebatten. Karavane inviterer forfattere og skribenter fra ulike fagfelt til å drøfte resepsjonshistorie, kunstforståelse og begivenheter knyttet til verkene, og til å bidra med nye lese- og skrivemåter om kunst. Denne gangen er det Boel Christensen-Scheels essay Kjartan Slettemarks Nixon Visions som er utgitt i bokform.

Utgangspunktet for essayet er serien av arbeider kalt Nixon Visions, knyttet til den tidligere presidenten Richard Nixon og til Kjartan Slettemarks egen livsutfoldelse og kunstneriske praksis. Slettemark tematiserer og manipulerer i årene 1971 – 74 Nixons ansikt på plakater, i collager, i sitt eget pass – Slettemark bruker ”Nixon” som base for identitetsutforskninger, visuelle så vel som symbolske og politiske, skriver Christensen-Scheel. Hun plasserer ham først i avantgardehistorien før hun diskuterer verket gjennom konsepter som bred estetikk, performativitet, schizoanalyse og neo-eksistensialisme.

Delvis i beundring og delvis av mangel på adekvat terminologi utropes Slettemark selv til kunst, hevder Christensen-Scheel, kunstneren selv blir hovedproduktet. Men kan et menneske bli kunst? Spør hun. Mens hun gjennom essayet arbeider med å finne svar på dette presenterer hun Slettemarks kunstpraksis for leseren. Hun skriver om mediemennesket Slettemark som anvender et vell av materialer til å bearbeide omverdenen. Han bruker medier som flytende plast, kakedeig, kongler, gamle brusbokser og sin egen kropp. Christensen-Scheel knytter materialvalgene til det hun kaller ”en barokk arte povera”. Tingene har en verdi i seg selv og gjennom en kjærlighet til tingene settes de inn i en ny kontekst uten helt å måtte forlate sin tidligere væren, skriver hun. Hun knytter dette til dagens post-mediale tilstand og til kunstteoretikeren Rosalind Krauss som hevder at det multimediale og flermodale er blitt en tilstand, en forutsetning, heller enn en hendelse. Christensen-Scheel kaller dette ”bred estetikk”, det at man må kunne tenke flere sanser, medier og kontekster samtidig. Kunsten blir ikke bare en installasjon, et bilde, en politisk ytring eller en stemningsrapport – i møtet med betrakterne kompliseres kunsten ytterligere.

Christensen-Scheel skriver at Slettemark ligner en spirituell veileder, blant annet på grunn av mantraet han ofte brukte i performancene sine om å ”ta imot kunstens velsignelse”.

Den kanskje mest interessante delen av essayet er der Christensen-Scheel ser på Slettemarks kunstpraksis i forhold til Félix Guattaris schizoanalysebegrep. Guattaris økosofiske schizoanalyse har som mål å favne det Andre, det abnormale, det psykotiske, men også noe så vanlig som det unike og relasjonelle enkeltmennesket, skriver hun. Og Slettemarks personlighet er i stadig endring, den absorberer sine omgivelser, ikler seg nye drakter, men har samtidig visse kjennetegn, visse vaner og et opphav i Naustdal. Guattari ønsker å åpne for et større mangfold i den psykologiske forståelsen, og dermed for et større mangfold i vår normalitetsforståelse.

Christensen-Scheel kaller Slettemark en post-strukturalistisk kunstner og skriver at han står midt i det som representerer det som er det 20. århundrets mest sentrale endring i kunsten så vel som i kunstteorien, nemlig overføring av makt fra kunstgjenstand og kunstner til relasjonene mellom kunstgjenstand, kunstner og betrakter.

Som den forrige boken i Karavaneserien er denne også blitt svært leseverdig. Det eneste jeg savner er en liten presentasjon av essayisten.

Ida Müller og Vegard Vinge: VILDANDEN – DEL 2 Directors cut

elinlindberg8

Publisert i Marg 1/2 2010

vinge.jpg

VILDANDEN – DEL 2 Directors cut

Basert på VILDANDEN  av Henrik Ibsen

Regi, scenografi og kostymer: Ida Müller og Vegard Vinge

Black Box Teater mai 2010

 

 

Imponerende revitalisering av Vildanden

av Elin Lindberg

 

Ida Müller er scenograf og Vegard Vinge er regissør, de er basert i Berlin. Begge er også sceneaktører. De har allerede i flere år arbeidet med dramatikk av Henrik Ibsen. I 2006 satte de opp Et dukkehjem og i 2008 fikk de kritikerprisen for sin versjon av Gjengangere.

I fjor satte Vinge og Müller opp Vildanden under Festspillene i Bergen. Sjelden har en teateroppsetning fått så mye omtale. Den ble skamrost av mange, samtidig som den ble karakterisert som skandale av andre. Forestillinga er ekstremt lang og krevende for både aktører og publikum. 22.mai var det Oslo-premiere på Vildanden – del 2, Director’s cut på Blak Box Teater. Denne gangen tok den særegne forestillinga 16 timer – uten innlagte pauser.

Forestillinga er enormt innholdsrik. Det ligger et stort tolkningspotensial i den. Jeg opplever at iscenesettelsen først og fremst bretter ut verden og gir rom for meddiktning. Kapitalismekritikken er monumental.

 

Genesis

Det er en følelse av store forventninger i lufta før forestillinga starter, et sjeldent spent publikum. Dette forventes å bli årets store teaterbegivenhet. Både premieren og de tre andre forestillingene har vært utsolgt ei stund. Vi blir først ledet i inn til lille sal. Her vises en prolog. To menn, nakne bortsett fra en maske står i rommet. Vegard Vinge med maske og et kostyme som både gir assosiasjoner til karneval og uniform, kommer fram etter hvert og begynner å snakke i mikrofon, stemmen er fordreid, et tar litt tid før jeg oppfatter hva han sier – en tekst om urfedre og ”den ideale fordring”. Et videoarbeid vises på bakvegen. To ”urfedre” i stilisert natur. Dette er begynnelsen på alt. Tilsynelatende idyll. De begynner å hogge skogen. Sivilisere. De hogger og hogger. Til sist står de igjen med ett tre. Bibelsk. Kunnskapens tre og Kain og Abel. Det siste treet hogges og helvete bryter løs. Den ene mannen dreper den andre. De to mennene i rommet begynner å slåss. Vinge spruter blod på dem fra en ketchupflaske. Mennene slåss og slåss. Sklir i blodet. Kunstblodet stinker, det er svært kvalmende. Etter en time blir vi vist inn i store sal.

 

Rikholdig grunntekst

I Ibsens drama er det Grosserer Werle som har svin på skogen. Grosserer Werles sønn Gregers ser det som sin livsoppgave å få Hjalmar som er gamle Ekdals sønn, til å forstå at Hedvig ikke er Hjalmars datter, men Grosserer Werles. Samfunnet og menneskene er korrumperte og perverterte. Fellesskap finnes ikke, alle er ute etter å redde seg sjøl. Barna taper mest. I Ibsens stykke sammenliknes både Hedvig og de andre karakterene med skadeskutte ender. Når Hjalmar får vite at han ikke er Hedvigs rette far vil han ikke lenger ha noe med henne å gjøre. Hun ofrer det kjæreste hun har for å få ham tilbake, både vildanden og sitt eget liv.

 

 

Lundby dukkehus

I Vinge og Müllers stykke er vi kommet til Werleimperiet og første akt. Ida Müllers scenografi er svært særegen. Jeg har aldri sett noe liknende. Den kan minne om et forvokst Lundby dukkehus, av den typen som var så populære på 1970-tallet. Alt er laget av papp. Perfeksjonistisk og naivistisk malt. Det er svært teatralt. Tegneserieaktig.

Karakterene i stykket er også preget av å være ”kunstige”, unaturlige. Alle har masker, hvite med påmalte groteske ansiktsuttrykk. De er dukkeaktige. Perverterte, håpløse, ødelagte mennesker. Stemmene er forvrengte og manipulerte. Skuespillerne som vi aldri får se ansiktet til, er svært presise og dyktige.

Ibsens stykke er bygd opp lagvis. Der grunnteksten har en vertikal struktur har Vinge og Müller en nærmest horisontal struktur. Biter fra teksten eller en handling, tas ut, dras ut, og monteres i tablåer etter hverandre. Det gir en todimensjonal, tegneserieaktig effekt. Grunnteksten blir grundig dissekert. Materiale fra en samtidskontekst er også lagt til, for eksempel sitater fra Jens Stoltenberg og Trond Giske.

I en scene med Grosserer Werle er den eneste teksten: ”Frifinnelse…er…frifinnelse…er…frifinnelse…”. Det er som om denne teksten går i loop inne i karakteren og samtidig peker på dennes grunnleggende livstema. I en scene med fru Sørby og middagsselskapet, får gjentakelseselementet en annen funksjon. Fru Sørby ”spiller” et kort pianotema igjen og igjen og igjen og igjen. Monotonien i borgerskapets selskapelighet blir smertefull.

 

Tablåer

Bildene er ofte voldsomme og teatrale, med elementer av splatterfilm. Vakker musikk, mye Edvard Grieg og Henry Purcell, følger mange av bildene. Tempoet er rolig. Stramheten og perfeksjonismen i regien imponerer. For det holder i time etter time. Det er aldri kjedelig. Det er ingen egentlig pause, men mellom scenene kan vi forlate salen for å få luft, spise, drikke, gå på do. Det fører til at alle ikke får sett alt.

Av aktørene er det Ida Müller som imponerer mest. Hun spiller Gregers Werle. I maske og kostyme ser hun ut som en forvokst Titten Tei. I det hele tatt er referansene til barnekultur knyttet til 70-tallet. Gregers har for eksempel et dansenummer til Bjørnen Colargol-sangen.

Gregers får i oppsetningen samme status som Hedvig i Ibsens stykke. Han blir barnet som ofres.

Det går time etter time. Forestillinga er tragikomisk, poetisk, naivistisk, grotesk, barokk, overdådig. Den er teknisk avansert, også lydmessig. Kroppsvæsker – heldigvis kunstige de fleste av dem – er det mye av. Masse blod. Sæd, menstruasjonsblod, spy, bæsj. Og tiss. Et stunt som fikk stor oppmerksomhet da fjorårets versjon av forestillinga ble vist i Bergen i fjor var da Vegard Vinge lå på scenen foran publikum og tisset rett i sin egen munn. Han gjentok stuntet på Black Box, uten at det så ut til å ha noen sjokkerende effekt på publikum. Denne type grenseoverskridelser har vært så mye brukt i avantgardistisk kunst at de har mistet evnen til å provosere, de blir stående igjen som tivoliaktig meningsløshet.

 

Uforglemmelige scener

Mange av scenene er uforglemmelige. Blant andre en der Grosserer Werle ligger naken (bortsett fra maske) dekket med pølser, tomatsaus og spagetti. Det gir assosiasjoner til et menneske som har fått buken oppsprettet med tarmer tytende ut.  ”Døden” – en aktør i fluoriserende skjellettdrakt – med en svart riesenschnauzer kommer inn. Det ”vrengte” mennesket får besøk av Mefisto. Hunden spiser kroppen ren for pølser og saus. Alle var nok engstelige for hvordan det skulle gå med skuespillerens edlere deler. De beste scenene er allikevel der Vinge og Müller mer direkte går inn og lager sitt særegne møte med Ibsens tekst. Slik de gjør i scenen der doktor Relling, ved hjelp av gamle Ekdals sæd, produserer gjennomsnittsbabyer på Grosserer Werles bad.

Etter omtrent 11 timer begynner første akt å nærme seg slutten. Ida Müllers intensitet og tilstedeværelse har vært på topp hele veien. Jeg, i likhet med de andre i publikum skulle jeg tro, har aldri opplevd en så lang teaterforestilling før. Sånn i firetida om natta begynner det å bli vanskelig å holde seg våken. Da er vi i andre akt. Hjemmet til Hjalmar, hans kone Gina som er forhenværende hushjelp hos Werle, datteren Hedvig og den alkoholiserte gamle Ekdal er tivoliaktig, grotesk overflatisk. Hedvig framstilles helt usentimentalt. På loftet er det en diger and. Ibsens mørkeloft er opplyst.

Klokka litt over halv seks begynner tredje akt. I Ibsens stykke er det mye snakk om en sildesalat. I denne forestillinga er det en slapstickaktig slåsskamp, ikke med sild, men med makrell. Da skal fjerde akt etter hvert begynne. Ni nakne mennesker står på scenen med andemaske på. Hedvig står med pappkniv og klar til å drepe villanden. Det stinker most makrell og kunstblod. Skuespillerne er utslitte nå. Det kan synes som om det mumles om mytteri. Hjalmar Ekdal alias Torbjørn Davidsen sier at publikum er trøtte, de vil gå hjem nå. Han sier noe om eksperiment og slaveri. Vegard Vinge holder en lang enetale det ikke er så lett å få med seg på grunn av den forvridde stemmen. Noe om didaktisk teater. Ganske slitsomt nå. Men Vinge er en god leder for forestillinga, han har en eksellent forståelse, ikke bare for det teatrale, men også for selve teatersituasjonen. Han gir beskjed om at Hedvig skal forberede seg til begravelsesscenen sin. Det gråtes ved Hedvigs grav. Hun står opp fra de døde, blir vasket av Gregers og beseirer en drage. 16 timer er gått.

En fantastisk Ibsentolkning og en uforglemmelig teaterbegivenhet!