Publisert i Kunst Pluss 1-2011
Ctrl+Z Publishing med bok om Kjartan Slettemark
Ctrl+Z Publishing er kunstbokforlag basert i Bergen. Forlaget er ikke-kommersielt og prosjektbasert. Det drives av kuratoren Anne Szefer Karlsen og kunstneren og kuratoren Arne Skaug Olsen.
– Ctrl+Z Publishing springer på et vis ut fra miljøet rundt Flaggfabrikken, forteller Anne Szefer Karlsen. Flaggfabrikken er et kunstnerstyrt og ikke-kommersielt senter for fotografi og samtidskunst her i Bergen.
Vi, Arne Skaug Olsen og jeg hadde lenge diskutert betingelsene for publikasjon innenfor kunstfeltet; eller snarere, mangelen på forlag som gir ut bøker for og av kunstnere, kuratorer, kritikere og så videre. Kunstnere laget, og lager, i stor grad kataloger og artists books selv, men de ender opp med en meget begrenset distribusjon. Vi ønsket å dra i gang et prosjekt for å se om det gikk an å etablere en plattform for publikasjon som svarer på noen av de særegne problemstillingene for kunstfeltet, som både handler om at det er få publikasjoner, lite distribusjon og at det kritiske rommet som bøker kan være har hatt trange kår. I tillegg har det vært viktig for oss å publisere på norsk, da vi vil bidra til å utvikle fagspråket omkring samtidskunsten i Norge. Dette vil vi fortsatt holde fast på selv om vi i framtiden også vil publisere mer på engelsk.
Når ble Ctrl+Z etablert?
– Våre første fanziner kom samtidig som Torpedo bokhandel åpnet i Oslo i 2005, sier Szefer Karlsen. Vi så at vi hadde sammenfallende interesser med dem, og at de ville kunne være vår distribusjonskanal i hovedstaden. Torpedo Press er våre samarbeidspartnere på Karavane-serien. I dag er det også kommet flere kunstforlag, forlag som Teknisk Industri, Arthub og Feil Forlag for å nevne noen. Kunstpublikasjon er og blir et marginalt prosjekt innenfor forlagsbransjen i Norge. Markedet for bøkene vi lager er bittelite, så en av strategiene framover blir nok å tenke mer internasjonalt fordi det er en viss interesse for såpass marginale prosjekter i utlandet. Dette betyr selvsagt at vi må publisere på engelsk i større grad.
Hvilke bøker har dere gitt ut?
– Den første boken vi ga ut var en artist book av Kjetil Kausland. Men arbeidet med en bok om det selvorganiserte kunstfeltet i Norge blir vår viktigste utgivelse i forhold til det å reflektere over hvilken rolle vi ønsker å ta. Arbeidet med denne boken har pågått over lang tid og gått gjennom flere faser. Det vil ende opp som en bok publisert som del av Occational table-serien til det engelske forlaget Open Editions under tittelen Self-Organised Subjects. Den vil dermed få et mer internasjonalt perspektiv. Boken redigeres av meg, i samarbeid med den danske kuratoren Stine Hebert, sier Szefer Karlsen. Denne vil følge de to tidligere Occational table-bøkene Curating Subjects, redigert av Pau O’Neill, og Curating and The Educational Turn redigert av Paul O’Neill og Mick Wilson.
Andre viktige bøker for oss var Erlend Hammers Samlede Kunstkritikker og Lokalisert som var en antologi hvor representanter fra kunstfeltet i Bergen, kunstnere, kuratorer, institusjonsledere og akademikere ble bedt om å uttale seg i forhold til planen om en kunstbiennale i Bergen.
Og nå gir dere ut Boel Christensen- Scheels bok Kjartan Slettemarks Nixon Visions?
– Ja, Karavane-sereien som utgis i samarbeid med Torpedo Press er også et viktig prosjekt for Ctrl+Z nettopp i det at vi ønsker å utvide rommet for samtalen rundt kunst i offentligheten i Norge i dag. Karavane gir skribentene et annet format å forholde seg til enn de sedvanlige kunstkritikkene og katalogtekstene. Det legges til rette for en friere essayistisk form og et bredere format som gir rom for en lesning av verkenes resepsjon og betydning for utviklingen i kunstfeltet. Vi har allerede mottatt gode kritikker for dette prosjektet, og ser at det kan videreføres i mange år framover.
Det kommer minst enda en bok i Karavane-serien, i tillegg til en artist book av den colombianske kunstneren Carlos Motta i år, mens Self-Organised Subjects antageligvis blir publisert i begynnelsen av 2012.
*
Kan et menneske bli kunst?
Essayserien Karavane tar for seg kunstverk som har hatt innvirkning på sin samtid og utvidet kunst- og samfunnsdebatten. Karavane inviterer forfattere og skribenter fra ulike fagfelt til å drøfte resepsjonshistorie, kunstforståelse og begivenheter knyttet til verkene, og til å bidra med nye lese- og skrivemåter om kunst. Denne gangen er det Boel Christensen-Scheels essay Kjartan Slettemarks Nixon Visions som er utgitt i bokform.
Utgangspunktet for essayet er serien av arbeider kalt Nixon Visions, knyttet til den tidligere presidenten Richard Nixon og til Kjartan Slettemarks egen livsutfoldelse og kunstneriske praksis. Slettemark tematiserer og manipulerer i årene 1971 – 74 Nixons ansikt på plakater, i collager, i sitt eget pass – Slettemark bruker ”Nixon” som base for identitetsutforskninger, visuelle så vel som symbolske og politiske, skriver Christensen-Scheel. Hun plasserer ham først i avantgardehistorien før hun diskuterer verket gjennom konsepter som bred estetikk, performativitet, schizoanalyse og neo-eksistensialisme.
Delvis i beundring og delvis av mangel på adekvat terminologi utropes Slettemark selv til kunst, hevder Christensen-Scheel, kunstneren selv blir hovedproduktet. Men kan et menneske bli kunst? Spør hun. Mens hun gjennom essayet arbeider med å finne svar på dette presenterer hun Slettemarks kunstpraksis for leseren. Hun skriver om mediemennesket Slettemark som anvender et vell av materialer til å bearbeide omverdenen. Han bruker medier som flytende plast, kakedeig, kongler, gamle brusbokser og sin egen kropp. Christensen-Scheel knytter materialvalgene til det hun kaller ”en barokk arte povera”. Tingene har en verdi i seg selv og gjennom en kjærlighet til tingene settes de inn i en ny kontekst uten helt å måtte forlate sin tidligere væren, skriver hun. Hun knytter dette til dagens post-mediale tilstand og til kunstteoretikeren Rosalind Krauss som hevder at det multimediale og flermodale er blitt en tilstand, en forutsetning, heller enn en hendelse. Christensen-Scheel kaller dette ”bred estetikk”, det at man må kunne tenke flere sanser, medier og kontekster samtidig. Kunsten blir ikke bare en installasjon, et bilde, en politisk ytring eller en stemningsrapport – i møtet med betrakterne kompliseres kunsten ytterligere.
Christensen-Scheel skriver at Slettemark ligner en spirituell veileder, blant annet på grunn av mantraet han ofte brukte i performancene sine om å ”ta imot kunstens velsignelse”.
Den kanskje mest interessante delen av essayet er der Christensen-Scheel ser på Slettemarks kunstpraksis i forhold til Félix Guattaris schizoanalysebegrep. Guattaris økosofiske schizoanalyse har som mål å favne det Andre, det abnormale, det psykotiske, men også noe så vanlig som det unike og relasjonelle enkeltmennesket, skriver hun. Og Slettemarks personlighet er i stadig endring, den absorberer sine omgivelser, ikler seg nye drakter, men har samtidig visse kjennetegn, visse vaner og et opphav i Naustdal. Guattari ønsker å åpne for et større mangfold i den psykologiske forståelsen, og dermed for et større mangfold i vår normalitetsforståelse.
Christensen-Scheel kaller Slettemark en post-strukturalistisk kunstner og skriver at han står midt i det som representerer det som er det 20. århundrets mest sentrale endring i kunsten så vel som i kunstteorien, nemlig overføring av makt fra kunstgjenstand og kunstner til relasjonene mellom kunstgjenstand, kunstner og betrakter.
Som den forrige boken i Karavaneserien er denne også blitt svært leseverdig. Det eneste jeg savner er en liten presentasjon av essayisten.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 