Røde Rom: Når vi døde våkner?

november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010

Når vi døde våkner?

Av og med Røde Rom

Vestre Gravlund, 29.august

Teater på kirkegården

Hanne Tømta skal ha ros for måten hun åpner Ibsenfestivalen opp for andre enn Nationaltheatrets eget ensemble og for velrenommerte gjestespill på. Det er med på å gjøre festivalen utforskende, undersøkende og gir et interessant, og kanskje litt lurvete preg. Allerede åpninga av festivalen ga et hint om teateret som foregår utenfor Nationaltheatrets vegger. Her gjorde en sirkusartist og balansekunstner halsbrekkende stunts på teatrets tak. Nervepirrende og poetisk. Og særdeles profesjonelt utført.

Nye spillesteder

Gjennom å introdusere nye spillesteder under festivalen trekkes utvilsomt nye publikumsgrupper til teateret. Under Røde Roms forestilling på Vestre Gravlund var det få med grått hår. På Æreslunden på Vestre Gravlund ligger landets avdøde berømtheter. Røde rom inviterer til en museal vandring. Når vi døde vågner tas bokstavelig. Her møter vi illustrasjoner av de avdøde i form av levende skuespillere. Æreslunden en regnvåt seinaugustkveld er spektakulær i seg selv med sine monumentale støtter over samfunnets store personligheter, alle med passelig plass rundt seg, som en borgerlig have. Ibsens gravmonument er så stort at det er nærmest vulgært. Ingen skal være i tvil om at her ligger den store, store, STORE dikteren. Her framføre Røde Rom en sekvens med Susanna og Sigurd Ibsen og Caroline Bjørnson. Det er anekdotisk, mest tell, not show. Spillestilen er en slags realisme.

Forestillinga har potensiale

Det er svært spennende med forestillinger som tar allerede eksisterende scenografier i bruk, som går inn i andre rom enn teatersalen og utforsker dette teatralt. Æreslunden i regnvått høstmørke er absolutt et spennende rom, men potensialet som ligger her kunne vært utnyttet mye mer. Dette er ingen påkostet forestilling, men det hadde allikevel vært mulig for eksempel å utnytte dybden i rommet bedre. Jeg savner gjennomgående overraskelser. For mye av forestillinga blir historistiske illustrasjoner. Jeg savner mer uforutsigbarhet. Scenen ved Christian og Oda Kroghs grav har noe av dette. Her brukes graven som en bar og Jim Morrison dukker opp. Og i en scene kommer Merete Nordahls Camilla Collett med en adekvat klagesang over kvinnenes usynliggjorte posisjon. Den korresponderer med grunnteksten Når vi døde vågner.

Danseinnslagene som flørter med gothestetikk blir for snille og på tross av aktørenes lange hjørnetenner, for tannløse.

Teatr Weimar: IBSENDEKONSTRUKSJON 1: GJENGANGERE

november 26, 2018november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/ 2010

IBSENDEKONSTRUKSJON 1: GJENGANGERE

Av Henrik Ibsen, i en bearbeidet versjon av Jörgen Dahlqvist.

Fra Teatr Weimar, Sverige

Regi: Linda Ritzén

Nationaltheatret, 9.september 2010.

Sjarmerende og lett undersøkende

Teatr Weimar viser en ganske tiltalende og meget mildt dekonstruert oppsetning av Gjengangere.

Av Elin Lindberg

Etter å ha sett Teatr Weimars Ibsendekonstruksjon 1 blir jeg litt i stuss om hva egentlig denne dekonstruksjonen deres egentlig består i. Ibsenparodi i trashversjon står det også i programmet. Og på hjemmesiden til Teatr Weimar er bakgrunnen for forestillingene deres stappfull av teori.

Lekenhet

Scenebildet gir et klaustrofobisk inntrykk når vi kommer inn i Malersalen på Nationaltheatret til Teatr Weimars forestilling. Tunge Chesterfieldmøbler og røde fløyelstepper fyller rommet. Trashy og parodisk? Ja, kanskje litt.

Det er Rafael Pettersson og Nils Dernevik som spiller alle rollene i stykket. De sklir fint fra den ene rollen til den andre. Kostymene er ”trashy”, de ser danderte ut. Kjoler over hverdagsklær gir et lekent preg. Jeg har sans for spillestilen deres. Den er nedpå og musikalsk. Noen av replikkene går i loop, de gjentas, fokuseres på. En del av replikkføringen gir assosiasjoner til rapmusikk, det gir et fint løft. Jeg liker også godt Jörgen Dahlqvists bearbeiding av teksten, den er tett og fin. Men den er kanskje litt for innforstått, publikum som ikke kjenner Henrik Ibsens tekst vil nok ha problemer med å følge med i svingene. Jeg har stor sans for lekenheten i oppsetninga. Skuespillernes musikalitet og følsomme pausering er flott.

Teori og praksis

Den distansen skuespillerne har til teksten er av og til kjølig, noen ganger gir den snev av humor og andre ganger viser den på en måte fram teksten. Her er det kanskje først og fremst Teater Weimar nærmer seg den ambisjonen de legger for dagen i programmet og på hjemmesida. For utgangspunktet er virkelig ambisiøst:

”Teatr Weimars ønske er å sette Ibsens kjønnsroller under lupen og undersøke hvordan vi bruker ulike sosiale masker i møtet med andre. Forestillingen er en iscenesettelse av teaterhendelsen som en voyeuristisk virksomhet, der tilskuerne kan beskue de maktstrukturer som eksisterer og den normbindingen som eksisterer i samfunnet for øvrig.”

Store ord og tomme tønner? Måten de setter Ibsens kjønnsroller under lupen på er å mildt parodiere rollene. Det de først og fremst gjør er å framføre stykket, ganske tekstlojalt. Jeg kan ikke se at de lar oss beskue noen andre maktstrukturer og normbindinger enn de som allerede ligger i Ibsens tekst. De sier oss egentlig ikke noe nytt med stykket. Det er for så vidt helt greit, for forestillinga som Ibsenlek fungerer ok. Det gode skuespillerarbeidet løfter teksten fram. Rommet illustrerer fint stykkets gang og oppbygning, ved at mer og mer dekkes av. Et atelièr kommer til syne, og hele Malerssalen blottes. Det gir inntrykk av undersøkelse, dissekering. Men den teoretiske tyngden som det forsøkes å legge på oppsetninga gjennom tekstene som er produsert rundt den, holder allikevel ikke helt i praksis.

Det Norske Teatret: August Strindberg: DEN STORE LANDEVEGEN

november 26, 2018november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4 – 2009

Denstorelandevegen1_mid — Foto: Fin Serck-Hanssen

Poetisk og enkelt

av Elin Lindberg

…………………………………………………………..

August Strindberg: DEN STORE LANDEVEGEN

Gjendikta av Knut Ødegård

Regi: Runar Hodne

Scenografi og kostyme: Kari Gravklev

Det Norske Teatret, 15.september 2009

…………………………………………………………..

Det er teksten som gjør mest inntrykk i dette stykket. Kari Gravklevs scenografi er poetisk, enkelheten i den gir forestillinga rom for fordypning. Regien er også enkel og skuespillerprestasjonene solide. Kostymene underbygger det drømmeaktige.

Dette Strindbergdramaet er hundre år i år og det er sjelden spilt, det har Norgespremiere på Det Norske Teateret. Det er et vandringsdrama, det har ikke egentlig noen konflikt, men er bygd opp av stasjoner eller tablåer. Vi møter rollefiguren Jegeren som begynner sin vandring blant snødekte alper før han går ned i dalen for å møte menneskene og det livet han har levd. Sverre Bentzen som Jegeren entrer scenen fra en posisjon bak publikum før teppet går opp og han konfronteres med det han har møtt på livets vei. Et enkelt grep som fungerer godt, det drømmeaktige forsterkes. Det er tydelige tråder til Strindbergs første modernistiske stykke Drömspel, blant annet med replikken ”Det er synd på menneskja”.

Figurene i stykket går inn i hverandre, de blir som deler av den samme personen, som minnene og tankene til den gamle mannen. Han møter løgnerne i Lügenwald, domskapen og de som feigt forstiller seg i Eseldorf. Han møter det dekadente og overflatiske. Og han møter den eksotiske figuren Japaneren som vil at Jegeren skal hjelpe ham å dø, han vil kremeres. Japaneren ender opp som aske i sin beste urne. Ganske bemerkelsesverdig fordi dette stykket jo er skrevet lenge før Hiroshima ble lagt i aske av atombomben. Det mest rørende og ekte møtet Jegeren har, er med barnet. Barneskuespilleren Camilla Aanonsli spiller også svært nydelig, levende og lekende.

De fleste scenene er tette og preget av enkelhet samtidig som de åpner opp for en poetisk undring. Strindberg selv var opptatt av teater, han mente at alt burde forenkles. Hodne følger her dramatikerens tanker. Spenningen mellom handling og ro holdes for det meste oppe, bare et par steder faller nærværet og tomheten får overtak, men stort sett er forestillinga velbalansert.

Eldrebølgen

Publikum på denne type kammerspill på Det Norske Teateret er ofte godt voksne mennesker. De fleste skuespillerne i denne oppsetninga er også av den eldre garde. Skuespillernes spillestil er ganske gammelmodig, ja, og Strindberg skrev jo stykket på slutten av livet sitt. Det hefter utvilsomt mye gammelt ved dette stykket, men det er ikke dødt teater. Det å ta oppgjør med sitt eget liv, gjøre opp status, kan man gjøre når som helst i livet.

Strukturen i stykket er interessant. Det er en såkalt katabasis som betyr nedgang. Dramaet starter på toppen av fjellet og vi følger hovedpersonen ned til menneskene i dalen. Denne nedgangen blir en metafor for å gå nedover i sitt eget indre, sitt eget liv. Det blir også en metafor for å gå nedover i livet. Katabasis er kjent fra tekster der helten drar ned til underverdenen – helter som Odyssevs og Vergil for eksempel. I de fleste fortellingene om Jesus drar han ned til underverdenen for så å stige opp igjen, det gjør han ikke i Jesus Christ Superstar som også spiller på Det Norske Teateret for tida. Jesus bare konstaterer her at ”alt er fullbrakt” før han dør og blir borte. Jegeren i Den store landevegen er som Den Norske Teaterets Jesus, en menneskelig figur, han kommer heller ikke til å stige opp på fjellet flere ganger. Han møter seg selv og det livet han har levd. Han forsoner seg ikke direkte med livet sitt, han klager over at han ikke kunne være den han ville være. Men han konkluder på en måte slik det gjøres i Strindbergs stykke Dödsdansen: ”Stryk över och gå vidare”.

En vellykket oppsetning der Strindbergs sterke tekst kommer til sin rett.

Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso: SONS OF LIBERTYS UDISTANSERTE HONGI HJERTER OG HJERNER SPIDDET AV ENHJØRNINGENS ANTI-TRANSCENDENTALE REGNBÅGS HALLOJS ROSA HORFLUFF MED EN TWIST

november 26, 2018november 26, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4 -2009

Trash, kaos, trøkk – uforutsigbarhetens estetikk

Tekstene i denne boka er like uforutsigbare og fulle av poesi og trash som Sons of Libertys forestillinger. Og som teaterforestillingene til Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso vrir boka seg lekent unna alle enkle definisjoner.

av Elin Lindberg

……………………………………………………………………………………………………………

Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso: SONS OF LIBERTYS UDISTANSERTE HONGI HJERTER OG HJERNER SPIDDET AV ENHJØRNINGENS ANTI-TRANSCENDENTALE REGNBÅGS HALLOJS ROSA HORFLUFF MED EN TWIST. 271 + 54 sider. Oktober, 2009

……………………………………………………………………………………………………………

Sons of Liberty som består av Stina Kajaso og Lisa Lie, har siden starten i 2003 jobbet med prosjekter i skjæringspunktet mellom performance og tekstbasert teater. På baksida av boka står det: ”We are a band. We do plays.” Ok. Men nå har bandet som lager forestillinger også skrevet bok. Og denne boka er mye. Den kan leses som poesi, dokumentasjon, poetikk, dramatikk/scenetekst eller kanskje som fortellinger fra innsiden av en forestilling/performance.

Boka består av et forord (”manus anus”), scenetekstene til Sons of Libertys forestillinger, et manifestaktig etterord, mye fint billedmateriale, samt bonushefte i form av tekstene til Sons of Libertys siste forestilling Pre sang real.

Språket – feil er snublesteiner til nye verdener

Under åpninga av Oslo Poesifestival i oktober snakket den amerikanske poeten og litteraturviteren Charles Bernstein blant annet om ”the beauty of error”. Han dyrker feil som oppstår i skrivinga si og løfter dem fram. Dette er en strategi Sons of Liberty også bruker: ”vi jobber med feil som en gave, som gjør at noe nytt oppstår. Feilene er ofte de beste, og vi søker å alltid ha et lag av improvisasjon tilgjengelig, ovenpå et lagt manus, for å holde oss ”på alerten” i en spillesituasjon.” Lisa Lie snakker trøndersk og Stina Kajaso snakker svensk, mye av teksten er en blanding av disse språkene. Muntligheten er viktig for dem, skriver de, de arbeider med rytmen i språket og det kaotiske som oppstår når fonetisk svorsk beholdes i manusene (kanskje det er mer Sven-Ingvarsk enn svorsk?). Når fonetisk trøndersk er skrevet av en svenske eller fonetisk svensk er skrevet av en trønder kan det se slik ut:

DRACULA: Ja, jag vet jag är död, men det gjør ondt læll. Du? … Äkta smärta , det savnes, ass.

I tillegg til svorsk inneholder boka fraser fra nynorsk, engelsk, tysk, fransk, røverspråk, spansk og dansk. Språkbiter hentes fram fra alle mulige steder, språket i boka blir underliggjort. Denne underliggjøringa av språket retter oppmerksomheten mot språket sjøl og språkets grenser, i tillegg til at det manifesterer Sons of Libertys univers. Språket i boka krysser språkgrenser og knytter an til en mengde referanser. Det skaper og underbygger et trashy kaos, men Son of Libertys kaos er likevel lesbart.

Deler av forordet består av transkribert samtale. Det gir et autentisk preg. Scenetekstene er også preget av autentisitet fordi de er skrevet av aktørene selv. Sceneanvisningene blir helt annerledes enn hos dramatikere som ikke selv er skuespillere, som for eksempel hos Jon Fosse eller Arne Lygre. Hos Sons of Liberty er det masse energi i sceneanvisningene. De fungerer som skuespillerens notater til seg sjøl: Hvor beveger du deg i denne scenen? Hvor er fokus her? Noen steder blir disse sceneanvisningene kryptiske og private og ikke tilgjengelige for leseren. Beskrivelser av hva aktørene gjør fungerer som dokumentasjon av den fysiske handlinga i forestillingene og sceneanvisningene inneholder også regi: ”Kort tyggepause ved publikum, uformell stil”.

”We skipped the light fandango og gikk rett på den heavy fandangoen”

Som leser går man fra lesemåte til lesemåte gjennom boka. Fra å lese dramatikk til dokumentasjon til manifest og poetikk. Noen steder dukker det opp fine poetiske ting, andre steder ler jeg høyt og noen steder kjeder jeg meg skikkelig. For teksten går et par steder i boka på tomgang. Nå er jo dette en del av Sons of Libertys estetikk – det skal innimellom være dritdårlig. Men blant annet er bla-bla-bla om spaceship med pornotwist fra forestillinga Duell (2004) en prøvelse å lese gjennom.

Teksten med en lang monolog med Ingmar Bergman-twist fungerer imidlertid godt:

Regissøren/s: (S har en caps med en cigarr på som ser ut som en kuk, pratar stammigt som Ingmar Bergman, ser på Ls pupper, L prøver å se på Ss øyne og fokuserer på sigaren for å unngå å få sigaren i panna) Jag skulle vilja pröva en grej här nu. En kärleksscen. Jag känner att vi saknar en kärleksscen i ert projekt …

[…]

det har inget med k kön att göra manligt og kvinnligt det har ingenting med KÖN att göra det är EN JÄVLIGT ÄKTA NATURALISTISK KÄRLEKSSCEN HELT ENKELT SOM JAG GÄRNA JÄVLIGT GÄRNA SKULLE VILJA SE BARA NU HÄR OM du kunde demonstrera altså en jävla intens kärlek om du fattar vad jag menar fattar du vad jag menar?

Skuespilleren/L: (Usikker) Men alein, da?

(Tystnad)

Skuespillermakt

Son of Liberty nevner Valerie Solanas i forordet til boka som en av inspirasjonskildene sine. Solanas’ s.c.u.m.-manifest er nylig blitt aktualisert gjennom Sara Stridsbergs bok Drömfakultetet og forestillinga Valerie Solanas skal bli president i USA. Både Solanas og Sons of Liberty opererer med referanser til porno og kjønnsproblematikk. Og både Solanas og Sons of Liberty blir tatt på alvor – de blir hørt, utgitt, satt opp på Black Box Teater og på Torshovteatret, de har tilhengere og fanklubb. Men mens Solanas s.c.u.m.-manifest blir en nærmest aristokratisk, intellektuell utopi, blir Sons of Libertys satire karnevalistisk, energisk og full av trøkk og liv. Jeg tror ikke på desillusjonismen til Sons of Liberty fordi den er så full av humor, energi og livsglede. Solanas inngir ikke noe håp, hennes prosjekt er dypt rørende, men tragisk. Sons of Libertys prosjekt er fylt av fandenivoldskhet, de tilbyr et reelt alternativt univers. Og i Sons of Libertys prosjekt er det faktisk folka på gølvet som har makta over seg sjøl og produksjonsmidlene, de lager skuespillerstyrt teater. Og innimellom lager de fantastisk poesi. Sluttsekvensen av God hates Scandinavia (2006) med en dialog mellom Dracula og Ruccula er hemsk og himmelsk.

Forestillinga Swamped i sensation ble produsert i samarbeid med Torshovteatret i 2007. Her har Sons of Liberty med seg nationaltheaterskuespillerne Jan Gunnar Røise og Rolf Arly Lund, men disse to er bare statister i forestillinga – fornøyelig idé. Det er også noen fornøyelige tekstsekvenser her, for eksempel der S joiker under Ls tekst:

L: Vi så masse fisk falle fra himmelen og innså at det var Armagjedda. Vi sitter inni hvalen, byen synker. Jazz er et tegn på det. Jazz og funk. Byens sjel passerer revy. Vi er to vandringsmenn med staver og skjegg i hvalen, ved et lite campingbord, vi drikker knark-te og skjelver.

Tekstene til Swamped i sensation har mange dystopiske element. Noen er groteske og grusomme, med sekvenser om blant annet voldtekter med knuste flasker. Men selv om det finnes noen vellykkede tekstpassasjer her er nok Swamped i sensation svakest av scenetekstene i boka. Det virker som om Sons of Liberty vil lage dårlig teater her.

Sons go solo

Boka inneholder også tekstmateriale fra soloprosjektene til Kajaso og Lie.

I Lisa Lies prosjekt Skogsunderholdning (2007) dreier tekstene seg rundt underbevissthet, drømmer, paranormalitet, vold og seksualisert vold. Teksten er veldig pratete og fungerer ikke helt som litteratur, men den er ok som dokumentasjon. Jeg liker godt den uforutsigbare fantasien som skyter ut i alle retninger, mye småfint, men noe er hult.

Stina Kajasos soloprosjekt fra 2008 heter Knif. I følge Kajaso er tema her: ”Jordens undergång och en våldsam revolt mot apati”. Teksten starter med ”Note to self: Det kanske inte verkar så, men jag vill muntra upp och väcka liv.” Og jo da, teksten både muntrer opp og vekker liv – på en rocka og energisk måte.

Boka avsluttes med et manifest:”WE WILL DO ANYTHING TO AVOID BOREDOM”. Og det er ikke måte på hva Sons of Liberty vil gjøre for publikummet sitt, alt fra seksuelle tjenester, til å pusse opp huset ditt eller se på video sammen med deg – eller:

And if you are feeling like you want to experience being a woman we will call you up to tell you 70 times a day that all the things you love doing are unnatural for you. Male activities such as drinking alcohol and having sex.

Bonusbok

Som bonusmateriale til boka kommer tekster fra Sons of Libertys siste forestilling Pre sang real (2009). Da jeg så denne forestillinga på Black Box Teater i vår ble jeg veldig begeistret. Jeg hadde stor sans for trashdramaturgien. Alt var blandet sammen uten noen form for narrativ struktur. Det er nettopp slik det kan være på en søppeldynge, i en roteskuff, på et lager, eller kanskje det er nettopp slik alt det populærkulturelle trashet vi har inntatt i årenes løp ligger henslengt i hjernene våre. Korte scener fulgte på hverandre, referanse på referanse i ei salig røre. Og som jeg så på ei Dagbladforside her om dagen: ”Alle forfattere med respekt for seg selv skriver om det mytologiske landskapet.” Her var det en mannlig forfatters versjon av det amerikanske som Dagbladet siktet til, men det samme gjelder for Sons of Liberty, det er det mytologiske landskapet de hele tiden refererer til – trash og høykultur, Macbeth og My little Pony – alt med en twist.

Både dialogene og settingen i Pre sang real fikk meg til å tenke på Samuel Becketts dramatikk. Sons of Libertys skrothaug minnet om søppelboksene fra Becketts Endgame eller urnene i Play. Et gudeløst univers. Kanskje en dystopi. Den repetitive dialogen. Men aller mest var det slutten av Becketts tekst The Unnamable jeg kom til å tenke på: ”I can’t go on. I go on.” Det var på en måte denne umulige muligheten Kajaso og Lie holdt fram.

Ja, forestillinga Pre sang real var en perle. På mange vis. Men teksten som bok fungerer dessverre ikke så godt. Den blir for inneforstått og hermetisk. Denne teksten er preget hastverk og hadde trengt mer redigering. Den skulle kanskje heller ventet til neste utgivelse fra Sons of Liberty.

Sebastian Hartmann: Markens grøde

november 23, 2018november 23, 2018 elinlindberg8

Publisert i Bøygen 2007

Markens grøde av Knut Hamsun

dramatisert av Sebastian Hartmann og Hege Randi Tørressen

Nationaltheaterets hovedscene 2007

Anmeldt av Elin Lindberg

Hvordan skrive en anmeldelse av denne teatralske forestillinga i et litteraturtidsskrift?

For dette er ikke en anmeldelse av Markens grøde av Knut Hamsun. Dette er en anmeldelse av en teaterforestilling basert på og inspirert av romanen. Selv om både tittelen på stykket og presentasjonen av stykket i programmet knytter forestillinga tettere til litteraturen Markens grøde enn til teaterforestillinga Markens grøde.

Teater er aldri litteratur. Bok er bok. Teater er teater. Hva skjer det når bok møter teater her? Og hva skjer mellom sal og scene? Det er vanskelig å unngå at dette møtet i tid og rom som denne forestillinga er, blir personlig. Men før det personlige tar overhånd er det kanskje på sin plass å gå inn på hva det er som først treffer oss av sanseinntrykk i forestillinga. En tekst av Edgar Allan Poe er sentral i begynnelsen: ”All that we see or seem is but a dream within a dream”. Samtidig blir vi introdusert for den drømmeaktige “fortelleren”, spilt av Petronella Barker, hun er lettkledd i hotpants og sko som nok ikke hadde vært særlig praktiske på stykkets topos, utmarksgården Sellanrå. Hun minner om en shakespearsk Puck, en skjønnånd. Hun står i sterk kontrast til de grovteljede karakterene Isak og Inger, spilt av Sven Nordin og Anne Krigsvoll. Disse to skuespillerne spesielt, men stort sett hele ensemblet behersker en spillestil som ikke er vanlig på Nationaltheateret, en mer fysisk, konkret tilnærming til teateret enn den psykologisk-realistiske som er vanligst i norsk institusjonsteater. Teaterspråket er modernisert, både det visuelle og det fysiske språket på lik linje med det talte språket. Vi kjenner historien og dialogene igjen fra boken. Dramatiseringa er ved regissøren Sebastian Hartmann og dramaturg Hege Randi Tørressen, de har valgt å fortelle historien i kronologisk rekkefølge, de har tatt dialogene rett fra romanen. Og boken som bok blir også montert inn i forestillinga: ”Hvor mange har lest boken?” Spør Geissler, alias Eindride Eidsvold publikum – ”opp med en hånd!” ”Hvor mange av dere bare sier at dere har lest den?” Han konkluderer med at: ”vi har et dannet publikum på Nationaltheateret”. Jada, vi er dannede mennesker – bøker har vi lest og så mye teater har vi sett at vi ser at dette er teater som fint kunne blitt spilt på Schaubühne i Berlin uten at det hadde vært det minste pinlig. Nå er jo dette også tysk teater, regi er ved Sebastian Hartmann, scenografi og kostymer er ved Susanne Münzner og lys- og videodesign er signert Rainer Casper. Her blandes latterlige og overflatiske påfunn med det patosfylte. På 90-tallet så jeg en oppsetning av Et dukkehjem i Berlin (var det ikke på Schaubühne?) som var full av slike påfunn. Nora ble rullet inn i et persisk teppe og da hun skulle gå ble hun liksom-skutt. Påfunn og ironi. Jeg følte meg merkelig nok en liten smule støtt – på tross av at jeg er tilhenger av teatralitet og eksperiment i teatersammenheng – de disrespekterte Ibsen! De tok det ikke på alvor. Nå er dette mange år siden så den tyske bearbeidelsen av Markens grøde hadde ikke den samme virkningen på meg denne gangen. Men allikevel – denne norske urmannen og kvinne som bar jord, høy, utstyr, mat, gjødsel, barn, som grov og bygde. Våre formødre og fedre – et par generasjoner tilbake i det fattige u-landet Norge. Respekt? Skammer vi oss? Vi synes deres ukultiverthet er pinlig, deres ordløshet. Mangelen på kulturell kapital er pinlig for oss relativt sett nyrike i europeisk sammenheng. Sånn sett er romanen interessant, skildringa av den norske bonden med sin kulturelle uforstand brakte oss det kulturelle adelskapets nobelpris. Nå er det jo ikke slik at bildet på oss som ukultiverte og fattige på kultur kommer fra ingen steds. Jeg kommer plutselig til å huske på en hendelse fra meget langt tilbake i tid. Jeg spilte i en fysisk/visuell forestilling basert på norske likvaketradisjoner på en teaterfestival i København. Vi ble anmeldt av den legendariske og nå avdøde litteraturviteren Poul Bourum. Eller rettere sagt slaktet. Han skrev at (fritt sitert): ”forestillingen forteller oss det vi allerede vet: nordmenn er tilbakestående bønder”. Ja, ja, vi kom oss over det etter hvert. Nå er ikke Sven Nordins Isak og Henrik Rafaelsens Aksel direkte tilbakestående, men de framstår som nærmest språkløse, de sier ”God dag” og ”hadet” og Thorbjørn Harrs Sivert åpner armene og viser verden noe ordløst og fantastisk, noe som har et himmelsk tonefølge. Men de har ingen sjangs, Sven Nordin bærer og bærer og går og går, tilslutt går han på en måte som konnoterer tredemølle og treningsstudio. Jorden svines til. Kultur? Nordins urskrik får Munchs røde kveldsskyer fra maleriet Skrik som bakgrunn. Dette gjør det kitschy og ironisk. Mennesket er fanget i sin kulturelle ballast. Har du først en kimære på ryggen, er den ikke god å få av. Men kanskje også er man redd for et skrik som et ukommentert menneskelig uttrykk her, man er redd for pinlig patos, for mye patos er patetisk og udannet. Og Nationaltheateret har et dannet publikum, et grått publikum. Forestillinga gjør sitt for å få det grønnere. Vanningsanlegg legges ut i salen og vi synger alle unisont ”Du skal ikkje sova bort sumarnatta”. Vi får se på sikt om dette kan hjelpe. Kanskje akkurat dette – å bli vannet med gode forestillinger – for dette er en god forestilling! – kan få et yngre teaterpublikum til å gro opp. La oss håpe det!