Røde Rom: Når vi døde våkner?

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010

 

Når vi døde våkner?

Av og med Røde Rom

Vestre Gravlund, 29.august

Teater på kirkegården

Hanne Tømta skal ha ros for måten hun åpner Ibsenfestivalen opp for andre enn Nationaltheatrets eget ensemble og for velrenommerte gjestespill på. Det er med på å gjøre festivalen utforskende, undersøkende og gir et interessant, og kanskje litt lurvete preg. Allerede åpninga av festivalen ga et hint om teateret som foregår utenfor Nationaltheatrets vegger. Her gjorde en sirkusartist og balansekunstner halsbrekkende stunts på teatrets tak. Nervepirrende og poetisk. Og særdeles profesjonelt utført.

 

Nye spillesteder

Gjennom å introdusere nye spillesteder under festivalen trekkes utvilsomt nye publikumsgrupper til teateret. Under Røde Roms forestilling på Vestre Gravlund var det få med grått hår. På Æreslunden på Vestre Gravlund ligger landets avdøde berømtheter. Røde rom inviterer til en museal vandring. Når vi døde vågner tas bokstavelig. Her møter vi illustrasjoner av de avdøde i form av levende skuespillere. Æreslunden en regnvåt seinaugustkveld er spektakulær i seg selv med sine monumentale støtter over samfunnets store personligheter, alle med passelig plass rundt seg, som en borgerlig have. Ibsens gravmonument er så stort at det er nærmest vulgært. Ingen skal være i tvil om at her ligger den store, store, STORE dikteren. Her framføre Røde Rom en sekvens med Susanna og Sigurd Ibsen og Caroline Bjørnson. Det er anekdotisk, mest tell, not show. Spillestilen er en slags realisme.

 

Forestillinga har potensiale

Det er svært spennende med forestillinger som tar allerede eksisterende scenografier i bruk, som går inn i andre rom enn teatersalen og utforsker dette teatralt. Æreslunden i regnvått høstmørke er absolutt et spennende rom, men potensialet som ligger her kunne vært utnyttet mye mer. Dette er ingen påkostet forestilling, men det hadde allikevel vært mulig for eksempel å utnytte dybden i rommet bedre. Jeg savner gjennomgående overraskelser. For mye av forestillinga blir historistiske illustrasjoner.  Jeg savner mer uforutsigbarhet. Scenen ved Christian og Oda Kroghs grav har noe av dette. Her brukes graven som en bar og Jim Morrison dukker opp. Og i en scene kommer Merete Nordahls Camilla Collett med en adekvat klagesang over kvinnenes usynliggjorte posisjon. Den korresponderer med grunnteksten Når vi døde vågner.

Danseinnslagene som flørter med gothestetikk blir for snille og på tross av aktørenes lange hjørnetenner, for tannløse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s