Stikkord: teater

Riksteatret: VILDANDEN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2013

Vildanden.jpg
foto L-P Lorentz

Vellykka versjon av Vildanden

Barnet i en offerposisjon er sentrum i dette oppdaterte og velspilte Ibsen-stykket

 

Av Elin Lindberg

 

VILDANDEN av Henrik Ibsen, bearbeidet og omskrevet av Bibbi Moslet

Regi: Stein Winge

Scenografi og kostymer: Tine Schwab

Lys: Tobias Leira

Lyd: Erik Hedin

Med: Sverre Bentzen, Jan Gunnar Røise, Mari Maurstad, Hilde Stensland, Joachim Calmeyer, Per Egil Aske, Mia Gundersen, Even Rasmussen og Tov Sletta

Riksteatret, Oslo, torsdag 21.november 2013

 

Den bebrillede Hedvig (Hilde Stensland) og hennes mor Gina (Mari Maurstad) sitter i forstillingas begynnelse hjemme i stua og venter på far. På scenen står en sofa, stålampe, bord og stol. Hedvig sitter som 14-åringer flest med pcen sin i fanget og øretelefoner på hodet. Mor har tatt jobben med seg hjem, hun sitter i sofaen med regnskapet. En hverdagslig og samtidsrealistisk situasjon. Det er nettopp det samtidsrealistiske som er forestillingas styrke.          Skuespillerne, alle som en, gjør en utmerket jobb. Spillestilen kan av og til bli litt for pompøs, men er stort sett så pass dempet at vi kommer under huden på disse sjablongaktige karakterene.

”Livsmotet, motet til å leve”, sier Hedvig i starten av forestillinga, og med kunnskapen om alle frampekene som finnes i stykket, er en tragisk ansats satt. Stykket er i seg selv velkomponert og Bibbi Moslet har gjort en meget god jobb med bearbeidelsen av det. Vildanden framstår fortsatt som Henrik Ibsens stykke, men Moslets arbeid med det har plassert teksten i vår tid på en vellykka måte. En innvending er at det blir litt overtydelig enkelte steder. Noen momenter terpes det på, igjen og igjen, som om publikum skulle ha litt tungt for det.  Andre steder har denne meskingen i et gåtefullt og symboltungt språk allikevel en klar funksjon. Barnet Hedvig er til stede. Hun prøver så godt hun kan å gjøre de voksne til lags og forstå hva det er de egentlig sier, men barn kan, som kjent, ha vanskelig for å forstå ironi og bildespråk. Barnets ensomhet blir her tydelig og sår.

 

Oppgjør og oppvask

Karakterene i stykkets verden er mer typer enn hele personer. Dette ble gjort spesielt tydelig i Vegard Vinges og Ida Müllers legendariske versjon av stykket for et par år siden. I den enormt omfattende og lange forestillinga deres (den varte 17 timer da jeg så den) var karakterene karikerte, de var groteske, forstørrede og dukkeaktige. De viste til en verden der menneskene er perverterte og ødelagte, og samfunnet gjennområttent. I Riksteatrets versjon er karakterene formet som realistiske individer som forholder seg på ulikt vis til virkeligheten. Hjalmar (Jan Gunnar Røise) har vage drømmer om å utvikle en slags oppfinnelse. Røise gir denne utflytende karakteren en fast autoritet, det krever godt skuespillerhåndverk å skape denne motsetningsfulle posisjonen, Røise gjør dette utmerket. Molvik (Tov Sletta) som i denne oppsetninga er kjæresten til Dr.Relling (Even Rasmussen), er en jålete skuespiller/artist. Han spilles også godt som en karakter som ikke har helt bakkekontakt. Gamle Ekdal (Sverre Bentzen) beveger seg ut og inn av demens og gnåler på dette forsvarsbrevet han skal skrive. Det kler forestillinga at den gamle får godt med plass. Gina er realistisk og praktisk anlagt, hun forsørger familien og jatter med mannen sin. Hun er både kynisk beregnende og selvoppofrende, dypest sett gjør hun alt hun kan for å redde seg selv. Fru Sørby (Mia Gundersen) er strålende avslappet i forhold til verden og livet og er kanskje den eneste i stykket uten hemmeligheter. Gregers Werle (Per Egil Aske) er djevelen i stykket med sin sannhetsidealisme. Alle er de egentlig bare opptatt av seg sjøl og sine egne drifter og følelser. Hilde Stensland gjør en fin jobb som Hedvig, et barn som blir forsømt av menneskene rundt seg. De voksne er opptatte med å realisere seg sjøl på ulike vis. De navlebeskuende prosjektene deres har i denne forestillinga kanskje litt til felles med frigjøringsprosjektene på 1970-tallet. På den tida var det individets plikt å frigjøre seg fra samfunnets tvangstrøyer. Det ligger en vilje til oppgjør med dette tankegodset i forestillinga. Hva gikk galt? Ble barnet ofret i frigjøringskampene?

 

Den dysfunksjonelle familien

Det drikkes mye øl på scenen. Det festes. Hedvig blir brukt både som en slags tjener der hun henter øl til de voksne og står i familiens fotobutikk i stedet for å gå på skolen. Hun prøver så godt hun kan å være flink jente og gjøre det som blir forventet av henne. Barnet er fullstendig lojalt i forhold familien. Det er lett å se paralleller til familier som sliter med å være gode og trygge hjem for barn, hjem der det er mye dop, alkohol og omsorgssvikt. Det ligger også et oppgjør med en generasjon som ikke ville bli voksne i forestillinga. En generasjon der mye av meninga med livet var å forlenge ungdomstida til fylte seksti, minst. Dyrkinga av det ungdommelige lever i beste velgående, men tendensen til at unge mennesker nå går inn i mer tradisjonelle voksne roller er økende. Det ligger en oppdragende melding i forestillinga, den ber det voksne individet ta ansvar. Stykket viser fram et råttent samfunn gjennomsyret av egoisme. Det er nærmest en dystopi. Den kommende generasjon, her representert ved barnet Hedvig, dør fordi den har ikke noe livsgrunnlag. Naturen er forpestet, forholdet til natur og samfunn er forstokket.

Både kristendommen, norrøn religion og mange naturreligioner opererer med det som på ett plan er menneskeofring. Ibsens stykke er fullt av symbolikk. Her ofres barnet, eller det ofrer seg selv som en slags jesusfigur.

Forestillinga balanserer mellom det velspilte og gripende og deler der patosen tar over så til de grader at det hele blir patetisk. Avslutningsscenen der Hedvig skyter seg selv blir nesten bokstavelig talt en slik balansegang der hun sakte og nærmest balanserende på en imaginær line, kommer mot oss på en litt zombieaktig måte. Her står forestillinga i fare for å falle pladask inn i det svulstige og overspilte, men skuespillerne er så rutinerte og velspillende at de ror det hele i havn på en overbevisende måte.

Innvendingene til tross, forestillinga er blitt en vellykka versjon av Vild

Nationaltheatret: Shakespeares sonetter

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2014

Shakespeare sonetter.jpg
foto Gisle Bjørneby

Kjærlighetsmeditasjoner

Avslappet og upretensiøs framføring av Shakespeares sonetter.

 

Av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: SONETTER

Gjendiktet av Erik Blystad

Regi: Laurent Chétouane

Scenografi og kostymedesign: Sanna Dembowski

Komponist og musiker: Leo Schmidthals

Medvirkende: Petronella Barker, Thorbjørn Harr, Hermann Sabado, Ågot Sendstad og Andrine Sæther

Nationaltheatret, Amfiscenen, premiere 12.februar 2014

 

Sonetten er i seg sjøl en veldig streng form. Formen er behersket og formell. Det skal bestå av fjorten linjer, faste rim og en gjennomgående rytme med femfotet jambisk versemål. Fastheten i diktene er beholdt i Nationaltheatrets oppsetning, men formen på forestillinga er løs og ledig. Forestillingas form blir en kontrast til sonetteformen. Laurent Chétouane og ensemblet har lykkes i å skape et Shakespeare-rom som gir sonettene luft og lys.

Rommet på amfiscenen er tomt, tre settstykker står til venstre, et svart sceneteppe henger til høyre. Renessansekostymer ligger i en haug på golvet, noen rekvisitter ligger rundt omkring. Skuespillerne og pianisten er i rommet i det publikum kommer inn. De er alle kledd i ledige hverdagsklær. Pianisten spiller en enkel, rolig melodi. Hermann Sebado stemmer i med Shakespeares sonette nummer 23, den starter med: ”Som når aktøren i et skuespill,/ nervøs og uøvd, glemmer alt han vet” og ender med: ”Begrip de ord jeg stumt har sammenført:/ Med øyet kan min kjærlighet bli hørt.” Tonen i forestillinga er satt.

 

En enkel dans

Skuespillerne beveger som i en lett dans. Chétouane er kjent for å arbeide med et ekspressivt fysisk uttrykk. Han har flere ganger arbeidet med dansere, vi kjenner også formspråket hans fra andre andre forestilinger han har satt opp på Nationaltheatret – Et Dukkehjem og Misantropen (Torshovteatret). I Sonetter er skuespillernes ansikter avslappede, munnene halvåpne. Noen steder i forestillinga minner ansiktene deres om masker fordi uttrykkene deres kommer til å ligne hverandre. Sonettene framføres, en etter en. Det er valgt ut 25 av Shakespeares 154 sonetter til forestillinga. Det er befriende lite dramatisering av tekstene, diktene får stå for seg sjøl. Erik Blystads gjendiktninger er greie, men de er kanskje litt tamme.

Forestillinga er fri for noen logisk sammenheng, den flyter fra dikt til dikt, det fungerer som en slags poetisk meditasjon. Skuespillerne gjør en rekke handlinger uten at disse er noen illustrasjon av sonettene. Ensemblet er samspilt, de lytter til hverandre og arbeider mykt sammen. Det strøs grønne blad på gulvet. Fragmenter av renessansekostymer tas på og av igjen. Skuespillerne holder rundt hverandre. Smiler til hverandre. Løper lett. Snurrer rundt. Legger seg på gulvet, reiser seg igjen. Tekstene får lys, rom, luft og letthet rundt seg. Sonettene framstår som dyp eller brønner i dette lette landskapet. Det ligger et alvor, med en underliggende glede, i framføringa av dem. Lun humor dukker også opp – helst på grunn av småpussige kostymer og ditto handlinger. Hele tiden følges diktene av Leo Schmidthals på piano. Det lette og tilforlatelige sceneuttrykket kler disse gamle tekstene.

 

Kjærlighet til teksten

Sonettene i forestillinga tematiserer, på forskjellig vis, kjærlighet. Det er, opp gjennom årene, lagt mange studietimer i å finne seksuelle hentydninger i Shakespeares tekster, i denne forestillinga er ikke dette særlig fremhevet – kanskje tvert i mot. Det erotiske antydes bare så vidt spillemessig. Det handler kanskje mer om død, enn om sex i framføringa av disse sonettene. Glimt av minner, sorg og vemod kommer fram i tekstene. Skuespillerne i forestillinga er voksne, det er moden kjærlighet som formidles.

Tiden tematiseres i forestillinga. I en sekvens tegnes det krittstreker rundt aktørene som står lent mot den svarte bakveggen. Når aktørene går bort fra veggen er bare omrisset av dem igjen. Mennesket er forsvunnet, men har etterlatt seg spor. I Shakespeares tekster ligger det mye av dette vemodet som lidenskapen legger igjen etter seg – kanskje på grunn av at lidenskapen så sterkt minner oss om det forgjengelige ved livet og øyeblikket.

 

Shakespeare-reise – og hvile

Den spesielle spillestilen som ofte benyttes i Chétouanes oppsetninger kler dette materialet. Noen av sonettene er ganske kjente, de kan være vanskelige å bruke uten at de framstår som svisker. Den lette og avslappede måten de framføres på her, med både et snev av distanse og av inderlighet, fungerer godt. Det er behagelig å være publikum, vi føler oss ivaretatt, nærmest kjærlig behandlet, men forestillinga setter seg kanskje ikke så dypt. Den gir velbehag, men lettheten i den kan kanskje gjøre at den litt for raskt blander seg med luft og blir borte. Men hvem vet – kanskje den vil fortone seg som et kjært minne.

 

 

CaféTeatret i København, Nationaltheatret i Oslo og Dramaten i Stockholm: NASJONALISMENS APOSTLER – stemmer fra Danmark, Norge og Sverige

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2014

Nasjonalstatusoppdatering

Tre dramatikere fra Danmark, Sverige og Norge undersøker begrepet nasjonalisme

 

Av Elin Lindberg

 

NASJONALISMENS APOSTLER – stemmer fra Danmark, Norge og Sverige

Samtidige forestillinger på CaféTeatret i København, Nationaltheatret i Oslo og Dramaten i Stockholm, mandag 3.mars.

 

Nasjonalismens apostler – stemmer fra Danmark, Norge og Sverige er foreløpig en engangsforeteelse. Forestillinga var et samarbeid mellom tre nordiske teatre. Dramatikerene Christian Lollike og Mads Madsen fra Danmark, Lucas Svensson fra Sverige og norske Kristian Lykkeslet Strømskog hadde skrevet hver sin akt med utgangspunkt i spørsmålene: Vi er i dag omgitt av mennesker som på ulike måter gjør seg til talerør for nasjonalisme, men hvilke ideer støtter disse ”nasjonalismens apostler” seg til? Og: Hva er den historiske bakgrunnen for nasjonalismen som begrep?

Hver del av forestillinga ble framført live på sitt teater og ble samtidig strømmet til de to andre teatrene. Publikum i Oslo, København og Stockholm så altså samtidig samtlige deler. Forestillinga ble også sendt live på nett. Etter den timelange forestillinga var det en kort debatt.

 

Vi og de andre

Publikum i Norge som ser forestillinga live, sitter i et amfi i publikumsfoajeen på Nationaltheatret. Mellom gullforgylt listverk, krystallkroner og plysj henger en skjerm der vi følger forestillinga fra de andre teatrene og til dels den som spilles midt i blant publikum på vårt nasjonale teater. Presentasjonen av kveldens forestilling får vi fra Dramaten. Vi blir av den svenske vertinnen oppfordret til å bruke både mobil og Twitter og til å snakke med sidekvinnen/mannen om nasjonalisme, hvis det skulle bli pauser i programmet.

Det danske bidraget er først ut i selve forestillinga. Christian Lollike og Mads Madsens del har fått navnet European Dreamspeech. Christian Lollike har hatt regi. Vi møter Dronning Margrethe den 2. av Danmark (Kirsten Olesen) som holden sin nyttårstale. Hun sitter pent og prydelig på sitt kongelige slott og taler til sitt folk om toleranse overfor nye borgere fra fremmede land. Hun bruker sin mann, den franske prins, som eksempel på hvor vanskelig det er å få mennesker til å integrere seg i Danmark. Olesen spiller kongelig stivt. Talen er lett humoristisk og kåserende. Hun snakker om nasjonal schizofreni og angsten for å miste sitt hjem. Utover i talen løsner den stive talemåten og hun begynner å resitere, nærmest synge teksten. Hun forvandler seg til den unge dikteren Yahya Hassan. Dronningen har i likhet med Hassan familiebakgrunn fra andre land enn Danmark, hun er fra ”en megamultikulturell familie”.  Hassan er født i Århus i 1995 og har foreldre som kom til Danmark som flyktninger fra Palestina på 1980-tallet. Han skriver svært kritisk om deler av sin foreldregenerasjons innvandrermiljø som han mener utnytter trygdeordninger og har en religiøs dobbeltmoral. Han skriver så pass kritisk at han har levd med livvakter etter at debutboka hans kom ut i Danmark i fjor høst. Dronning Margrethe snakker på en måte med store bokstaver i dette partiet, på samme måte som Yahya Hassan skriver sine dikt. Lollike og Madsens dronningtekst avsluttes slik:

MIG JEG SIGER GUD BEVARE DANMARK

MEN MIG JEG TÆNKER

DANSKERNE TROR NU IKKE MERE PÅ DEN DER GUD

OG DEN DANSKER SKAL SGU VÆRE

LIGE SÅ OMSTILLINGSPARAT

SOM EN NEDSKÆRINGSPARAT

OMSKÆRINGSPARAT PÆREDANSKERPERKER

PÅ OVERFØRSELSINDKOMST

GUD BEVARE DANMARK

 

Middelhavet – afrikanergraven

I andre del av Christian Lollike og Mads Madsens tekst møter vi formann i Europakommisjonen José Manuel Barroso (Steen Stig Lommer) som taler til det europeiske folk om flyktningstrømmen ved øya Lampedusa. Han taler om Fort Europa som bevoktes av Frontex og om hva det koster å bli EU-borger. Teksten åpner begrepet nasjonalisme opp. Her er det ikke bare en nasjonalstat det dreier seg om, men den vestlige verden mot den tredje verden – de rike mot de fattige.  Noen løsning på problemene presenteres ikke, men det virvles opp bilder og metaforer slik at de groteske kontrastene blir tydelige for oss.

Formannen i Europakommisjonen blir brått brutt av, et problem med strømmingen oppsto, men Norge tok ansvar og startet sin del.

 

Norge – et koselig fengsel?

I motsetning til både det danske og det svenske bidraget er publikum synlig i det norske. Det er skrevet av Kristian Lykkeslet Strømskog. Han har også regi på denne delen som har navnet Vi er Norge. Sekvensen starter med at tre av skuespillerne (Hanne Skille Reitan, Nader Khademi, og Nils Golberg Mulvik) reiser seg fra publikumsamfiet og begynner å gratulere hverandre. Det er som de vil understreke det noe forslitte utsagnet om at vi som er født i Norge har vunnet gulloddet. Skuespilleren Birgitte Larsen signaliserer at hun vil si noe og det får hun lov til etter hvert – i ytringsfrihetens og toleransens navn. Hun griper kamera og snakker rett inn i det slik at hun tar alt fokus. Norge er et fengsel, hevder hun. Hennes enetale er som hentet ut av Anders Behring Breiviks manifest. Det er framført med inderlighet og oppriktighet. Det er gruvekkende fordi det er et vanlig menneske bak den forskrudde ideologien som blir presentert.

 

Verden som voldens sted

Det svenske bidraget, Vid det svarta vatnet, er det mest teatrale. Vi opplever ikke at vi ser forestillinga sammen med et publikum på Dramaten, vi verken hører eller ser andre enn skuespillerne (Reuben Sallmander, Ester Uddén, Emma Brommé, Per Sandberg, Andreas Rothlin Svensson, Nanna Blondell og Basia Frydman). De spiller frontalt, men filmes av forskjellige kamera slik at rytmen blir kjapp og dynamisk. Lucas Svenssons stykke begynner med: ”Världen är våld. Samhället en omelett. Ska du få till en omelett måste du krossa några ägg. Vår vardag är att krossa ägg. En civilisation byggd på äggkrossande. Våldet är vardagen.” Det var Mao Tse-tung som brukte dette bildet. I Lucas Svenssons tekst foreslås det å bytte ut egg med mennesker – man må knuse mennesker for å lage en revolusjon, man må knuse mennesker for å skape en nasjon. Skuespillerne blir som indre stemmer som gjennom stykket rasende diskuterer vold og voldelighet. Det kastes egg på vegg og skjerm. Egg knuses og volden i samfunnet eller nasjonen brettes ut eller åpnes opp.

 

Nasjonsfeiring – nasjonsfordømming

I etterkant av forestillinga var det lagt opp til en debatt om det politiske teatret. Ine Therese Berg (teaterviter- og kritiker i Morgenbladet) ledet en samtale med Kristian Meisingset (medredaktør i Minerva) og Chris Erichsen (teateranmelder i scenekunst.no) i panelet. De to debattantene har ulike politiske ståsted, det er et fint utgangspunkt for en debatt, men det blir litt problematisk at referansegrunnlaget deres er så forskjellig. Når Erichsen holder fram den legendariske, danske teatergruppa Solvognens julenisseaksjon som eksempel på politisk teater som faktisk hadde en funksjon, blir det merkelig historieløst og flåsete av Meisingset å kalle aksjonen underholdning og ikke politikk.

På Dramaten og CaféTeatret var det lagt opp til lignende debatter, men disse ble dessverre ikke strømmet på samme måte som selve forestillinga.

 

 

 

 

 

Nationaltheatret: VISNING

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2014

Visning.jpg
foto Marit Anna Evanger

Mangefasettert sørgespill

Vellykka iscenesettelse av Cecilie Løveids svært velskrevne stykke.

 

Av Elin Lindberg

 

Cecilie Løveid: VISNING

Regi: Jon Tombre

Scenografi: Lawrence Malstaf

Komponist: Hågen Rørmark

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Nationaltheatret, malersalen, urpremiere 23.januar 2014.

 

For å forberede meg til urpremieren på Visning av Cecilie Løveid på Nationaltheatret tar jeg fram bokversjonen. Boksidene er begynt å gulne. Det er snart ti år siden stykket ble gitt ut i bokform. Det slår meg mens jeg leser at det er underlig at stykket ikke er blitt satt opp før nå. Mange mente under dramatikkanoniseringsdebatten i høst at det var en skam at ikke dramatikk av Løveid var kanonisert. Det sier kanskje mest om at det ble svært kunstig å skulle lage en kanon basert på bare ti drama, for det kan vel ikke være noen tvil om at Løveid hører til våre fremste dramatikere.

 

Tomrommet

Tomhet, er det første jeg tenker på når jeg kommer inn i malersalen på Nationaltheatret. Rommet er nokså nakent. Lent mot bakveggen står blindrammer trukket med tjukk, blank plast. De sju rammene er kvadratiske og i forskjellige størrelser. Alle har til felles at de inneholder bare tomhet. Men tomhet er ikke ingenting. Tomheten skaper et eget rom.

I Cecilie Løveids stykke er det Julies (Liv Bernhoft Osa) avdøde ektemann og Fredriks (Magnus Myhr) far som har etterlatt seg et tomrom. Julie er billedkunstner, hun forbereder ei utstilling samtidig med at hjemmet skal selges. Sønnen er psykisk utviklingshemmet, i tillegg til å vise ham omsorg og kjærlighet hentyder moren til at han er ”en klamp om foten” og ”en utvidet hund”. Han går kledd i en alt for stor dressjakke og det hintes til spill med forskjellige identiteter.

I «galleriet» plasseres de plasttrukne rammene med nitid nøyaktighet under ledelse av galleristen (Per Christian Ellefsen). Det er som om plasseringene av objektene gjelder liv eller død. De tomme bildene har titler fra trivielle objekter som hjemmet har inneholdt som «Døren 1», «Vindu», «List», disse sidestilles med bilder med titler som «Sønnen» og «Ung mann med naken fot». Bildet «En utvidet hund» settes sammen med «Ung mann». Galleristen «leser» fra programmet som i likhet med bilderammene er helt rent og tomt. Det spilles elegisk musikk og på veggene vises skygger av mennesker. Situasjonen er absurd og fungerer som en inngang til andre scene. Det er skapt en inngang til et sorgrom, et rom som finnes i verden, men som kan oppleves som et nytt og ukjent, uoppdaget sted der alt som før har vært velkjent og trygt forandrer karakter. Sterke følelsesmessige tilstander som forelskelse og sterk sorg kan ha mye til felles med psykosen. Hos Løveid blir sorgrommet mangefasettert.

 

Sorgens hus

I andre scene drar Julie sammen med sønnen sin på visning til det som til nå har vært hennes eget hus. Her møter de megleren Mikael (Anders Mordal), en enkel og ukomplisert mann. Mordal spiller rent og realistisk. Julie spiller at hun og Fredrik er familien Uhrskov Jensen som har tenkt å kjøpe huset og aldri har vært der før. Osa spiller fru Uhrskov Jensen hult og distansert, som om sorgen har gjort at Julie må ta avstand fra seg selv, som om hun ikke makter være tilstede i seg selv. Spillet blir en utvei, en måte å overleve på. Vekslingen mellom de forskjellige spillestilene fungerer svært godt og gir dybde og flere lag av betydning i stykket.

Enkelte tekstbiter blir framført gjennom mikrofon. Osas tekst blir her som indre monologer, mens det noen ganger er som glimt av referanser til Bibelen når Ellefsen deklamerer: «Lyset var i verden».

 

Forvandlingens hus

Julies hus framstår for henne som et annet hus enn da hun bodde der. Hun har på samme tid nærhet og tilhørighet til det, og avstand til det. Hun strever med å gi slipp på det gamle, hun er foreløpig ikke på vei noe annet sted. Julie forteller Mikael at hun maler pornografiske bilder: ”Porn is the new morn”, sier hun, smått ironisk. Det seksuelle forholdet som utvikler seg mellom Julie og Mikael framstår også som en del av Julies sorgarbeid. Fredrik gjør seksuelle tilnærmelser mot moren sin, dette sammen med faktumet at faren er død hinter til et ødipusmotiv. Hamlet-referansene som skapes, er interessante, kanskje først og fremst fordi å tenke seg en Hamlet som er psykisk utviklingshemmet utvider denne ikoniske rollen. Rollen som Hamlets mor er ikke mindre ikonisk, stykket utvider også denne ved å vise moren som en kompleks karakter.

Fredrik maser om å få se Disneyfilmen Løvenes konge – filmen der løvekongen Mufasa blir drept av den sjalu broren Scar, og løvesønnen Simba blir fordrevet fra Løvelandet, men kommer tilbake som voksen og ordner opp og dreper onkelen. Fredrik i Løveids stykke kaller Mikael for Scar. Fredrik dreper også Mikael i forestillinga, men her fortoner drapet seg som en slags lek.

Referansen til Hamlet og Løvenes konge gir både dybde og snert til forestillinga, men referansene til mobiltelefonspillet Angry birds blir litt platt, selv om det er fint at høyt og lavt tas med og sidestilles. Scenen der Mordal løper rundt som ”Gris” og Fredrik løper etter, sminket som Angry bird, er småmorsom og den speiler også stykkets meningstømte verden, men den er først og fremst smertelig banal og er mest et unødvendig tillegg til Løveids rike tekst.

 

Drivhuset

De plasttrukne kvadratene har i løpet av forestillinga falt ned. De har på en måte illudert rom i huset, men også fremmedgjort rommet. Rammene settes på tynne stenger slik at de blir liggende om lag en meter over scenegulvet. På nærmest magisk vis står de plasttrukne rammene og beveger seg som om de puster. Alt arbeidet med rammene og rommet er godt integrert i forestillinga. Rommet er i det hele tatt svært godt brukt. Tombres sceniske komposisjon er absolutt vellykka. Musikken i stykket er også verd å nevne, selv om den først og fremst fungerer som stemningsskaper. Den har patos, men tipper ikke over og blir patetisk. Sorgen kan også være et svært vakkert sted, viser Håkon Rørmarks musikk.

Julie er en interessant og kompleks karakter. Hun har mange stemmer i seg. Et av høydepunktene i forestillinga er når Osa spiller den rocka sørgende kvinnen og bruker en myk, rund stemme når hun framfører en rå tekst på vossadialekt. Framifrå!

Visning er blitt ei vellykka forestilling som viser oss sorgen i all sin velde. Stykket fungerer svært godt som scenetekst, og det fungerer som lesestykke. Jeg håper det, og andre stykker av Løveid, blir flittig brukt framover!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Riksteatret: FOLKESTYRE 2014

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2014

Folkestyre
foto L-P Lorentz

Lytt til folket!

Interessant, men litt fargeløs forestilling i anledning grunnlovsjubileet

 

Av Elin Lindberg

 

Hilde Brinchmann og Henriette Vedel: FOLKESTYRE 2014

Regi og scenografi: Hilde Brinchmann

Dramaturg: Henriette Vedel

Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad|

På scenen: Ingrid Meling Enoksen, Veslemøy Mørkrid, Marit Østby, Stein Grønli, Sindre-Benedict Hendrichs og Biniam Gezal Yhidego

Riksteatret, urpremiere 27.februar 2014

 

De seks skuespillerne rusler rundt i sceneområdet før Folkestyre 2014 starter. Noen av dem går i treningstøy, andre i vanlige hverdagsklær. Disse skal i forestillinga representere Det Norske Folk.  Spilleområdet er rammet inn av noe som kan minne om store, hvite, papirark. Forestillinga er et dokuteaterprosjekt. Manuset er basert på intervjuer med mennesker som bor rundt omkring i landet. Prosjektet minner om arbeidene til det tyske Rimini Protokoll som har vist flere av forestillingene sine i Norge – sist i 2012 da de satte opp En folkefiende – 100% Oslo på Nationaltheatret. Denne forestillinga bygde på et konsept de har jobbet med i mange byer der 100 mennesker ble plukket ut for å representere et befolkningsgjennomsnitt av en gitt by. I Riksteatrets forestilling er det skuespillere som representerer Det Norske Folk, i andre dokuteaterprosjekt, for eksempel hos Rimini Protokoll, brukes det vanlige mennesker eller eksperter som de ofte blir kalt.

I noen dokuteaterprosjekt kan ofte prosessen mot forestillinga framstå som like interessant som selve forestillinga den ender opp med å bli til slutt. Hilde Brinchmann og Henriette Vedel har arbeidet grundig med materialet til Folkestyre 2014. De har sørget for å få et bredt og representativt utsnitt av befolkningen til å svare på et sett med spørsmål rundt temaet folkestyre, spørsmål som: Når følte du deg sist samfunnsengasjert? Hva ville du snakket om hvis du skulle holde en tale på Stortinget? Kan du huske første gangen du stemte? Har du tro på folkestyret?

 

Folkets representanter

I de fleste demokrati velges det representanter fra folket til å styre. Slik er det også i denne forestillinga, skuespillerne blir på en måte folkets representanter. Folkestyre 2014 starter med et talekor der mennesker som ikke har følt at de hadde noe viktig å tilføre eller ikke ha en viktig nok stemme i fellesskapet, kommer til orde. Forestillinga viser slik at ”alle skal med” – alle som bor i Norge er en del av Det Norske Folk. Vi får monologer med ”Mann, 19, Bergen, soldat i sjøforsvaret”, ”Mann, 41, Honningsvåg, fisker” og ”Kvinne, 21, Ytre Sogn, hotellresepsjonist”. Historiene deres er hverdagslige, men de er gjenkjennelige og interessante. Det grundige arbeidet Brinchmann og Vedel har gjort i å velge ut mennesker fra forskjellige samfunnsarenaer fungerer svært godt. Dramaturgien er også god, stort sett, avslutninga av forestillinga kan virke litt hakkete, her kunne det kanskje vært kuttet noe?

 

Alle skal med

Forestillinga gir ikke bare et bilde av Det Norske Folk, den blir også et bilde på Det Norske Sosialdemokrati. Her er det opplest og vedtatt at alle skal med. Gir Folkestyre 2014 et idyllisert bilde av Norge anno 2014? Her møter vi ”Kvinne, 60, Harstad, uføretrygdet”, ”Mann, 50, Oslo, arbeidsledig” og ”Kvinne, 68, Oslo, pensjonert bibliotekar – disse er representanter som på hver sin måte er ganske usynlige i det bildet vi til daglig får av Norge, men som har fått en god plassering i denne oppsetninga. De menneskene vi oftest ser er dem ”Mann, 52, Oslo, professor i statsvitenskap ” snakker om, det er dem med særinteresser som har kraft nok til å skrike: ”De har lunger som er friske og fine. Skriker og skriker og skriker og de skriker så høyt! Å slippe små velorganiserte grupper til er livsfarlig, for de trenger alle andre til side. De som ikke orker, som ikke har krefter til å skrike, eller som er i en situasjon hvor de ikke kan… Er det demokrati? Nei.” Det finnes altså en del konfliktstoff i materialet, som er svært interessant, men det blir ikke helt forløst scenisk i forestillinga. Jeg savner at konfliktstoffet synliggjøres mer. Forestillinga blir litt friksjonløs til tider. Jeg savner litt tydeligere sceniske refleksjoner rundt: Hva er nå dette folkestyret? Hva er det slags demokrati vi snakker om?

 

Fyldig og mangfoldig

Forestillinga framstår som fyldig, kanskje litt for fyldig? Den kunne kanskje blitt kuttet litt ned. Den framstår som sympatisk, men kanskje litt for sympatisk? Det er tilløp til konflikt mellom en arbeidsledig og en NAV-ansatt, men konflikten dysses litt ned av buskishumor. Men for all del – humoren er velkommen og fungerer godt! Dybden og alvoret i forestillinga kommer gjennom monologene som formidler gripende historier om liv under tøffe forhold. Blant andre er historia til ”Mann, 43, Molde, spiller saksofon utendørs på Hurtigruten”, rørende. Han forteller at han er en utbrent lærer og at finner han ny mening i å spille på Hurtigruten.

Skuespillerne gjør stort sett en utmerket jobb, ensemblespillet er bra, selv om det er litt ujevnt. I denne forestillinga kan det virke som om mottoet er nettopp ”Alle skal med”, skuespillerne behersker mange dialekter, de fleste av dem helt greit, men jeg stusser over at en av skuespillerne uttaler ”kildeavfall” som ”shildeavfall” uten at det virker bevisst. Talemålet forandrer seg og unge mennesker uttaler ofte kj-lyden som sch-lyd, men her virker det litt ubevisst brukt fordi personen som skuespilleren representer her, er ”kvinne, 54, Bærum, seniorrådgiver”.

 

Hvem er vi?

Det er Inge Lønning som får siste ordet i forestillinga. Navnet hans blir ikke presentert i selve forestillinga, men i materialet som omgir den (blant annet manuset i bokform). Monologen med Lønnings tekst blir en appell som avslutter forestillinga. Han snakker om viktigheten av å ta ansvar: ”og et hvert menneske har jo begynt livet sitt på den måten: At det var noen som tok ansvar. – Ellers hadde det ikke startet i det hele tatt.”

Hilde Brinchmann og Henriette Vedel, ensemblet, andre medansvarlige og representantene fra det norske folk har skapt ei forestilling som på grunn av sitt mangfold av stemmer gir et interessant bilde av hvem vi er i Norge i dag, selv om jeg savner litt mer kraft i det sceniske uttrykket. Forestillinga svarer forsåvidt et rungende ja på det siste spørsmålet som Hilde Brinchmann og Henriette Vedel stilte det norske folk: Har du tro på det norske folkestyret?