Stikkord: shakespearetidsskrift.no

Oslo Nye Teater: Anna Karenina

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2024

Ine Marie Wilman (Anna) og Ferdinand Falsen Hiis (Vronsky) i «Anna Karenina», regi: Maren Bjørseth. Oslo Nye/ Centralteatret 2024. Foto: Lars Opstad

Kjærlighet på liv og død

«Anna Karenina» av Lev Tolstoj får fart og liv på Centralteatret. Regien er ren og presis, det er koreografien også. Historien fortelles effektivt med både humor og alvor. Karakterene er tydelig tegnet med omsorg og medfølelse der de baler med denne kjærligheten, og alt den fører med seg.

Av Elin Lindberg

ANNA KARENINA av Lev Tolstoj

Dramatisert av Helen Edmundson, oversatt fra engelsk av Marianne Sævig

Regi: Maren E. Bjørseth
Koreografi: Ida Wigdel
Scenografi: Olav Myrtvedt
Kostymedesign: Alva Brosten
Lysdesign: Norunn Standal
Musikk og lyddesign: Alf Lund Godbolt
Maskeansvarlig: Wibke Schuler
Dramaturgi: Marianne Sævig / Kristofer Blindheim Grønskag

Oslo Nye Teater, Centralteatret, premiere 10.februar 2024

Nå når vi har klaget over at det til stadighet settes opp dramatiseringer av romaner, og ikke nyskrevet dramatikk, dukker altså dette opp. En forestilling bygd på en roman, en skikkelig verdensklassiker av en roman. Og ja, det er blitt skikkelig godt teater. Dramatiseringa av romanen er gjort av Helen Edmundson. Den er fra 1992, og ble blant annet brukt i oppsetninga på Det Norske Teatret (2002). Gjertrud Jynge hadde tittelrolla og Otto Homlung regi. Anna Karenina er dramatisert av mange og er satt opp som teater og ballett, og den er filmatisert en rekke ganger. Både Nationaltheatret og Riksteatret satte opp Anna Karenina i 2012. I Riksteatrets versjon spilte Ine Marie Wilmann rolla som Kitty, nå spiller hun selveste Anna Karenina.

Boka

Anna Karenina kom ut som bok på russisk i 1878. Åpninga er berømt: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, men ulykken tar enhver familie på sin egen måte». Karakterene er aristokrater og godseiere. Fyrstinne Anna Karenina er gift med toppbyråkraten Aleksej Karenin som hun har sønnen Serosja med. Hun og grev Aleksej Vronsky forelsker seg i hverandre. Anna velger å følge kjærligheten og det får store konsekvenser for henne i datidens samfunn. Parallelt følger vi godseier Konstantin Levin som elsker arbeidet sitt på gården og han elsker Kitty som først ikke vil ha ham fordi hun er forelsket i Vronsky, men som sier ja til slutt og de stifter en lykkelig familie. Kjærlighetsforviklingene er så klart spennende å følge. Men det er måten Leo Tolstoj gir liv til karakterene sine på som er så mesterlig. Jeg har kost meg med objektet bok som forberedelse til stykket. Min versjon er kjøpt på loppemarked for noen år siden. Boka har vært eid av Hotel Norge i Kristiansand. Den er fra 1938, og er vakkert innbundet med skinnrygg. Papiret er tykt og fint. Ikke bare for å oppleve innholdet, men også den estetiske nytelsen det er å lese i en vakker bok, må jeg bare få slått et slag for her, før jeg går videre med selve teaterforestillinga.

Enkelt

Maren E. Bjørseth har med seg flere av sine faste samarbeidspartnere. Olav Myrtvedt har laget scenografien. Den består av tre deler som illuderer høye, buede dører og vinduer. Det blir et stilisert aristokratisk hjem, 1800-tallets St. Petersburg og Moskva, et palé i Italia og en jernbanestasjon. I starten tenkte jeg at det så noe vaklevorent ut, men nettopp at det var laget av et lett materiale gjorde at skuespillerne selv kunne flytte rundt på det. Det fungerte dynamisk og godt. I andre del hadde de buede åpningene fått gule frynser. Det gjorde det enkelt å markere utenfor og innenfor. Lyset (Norunn Standal) er også enkelt og effektivt. I starten er lyset halvveis på i salen også. Det gir et hint til teater- og operasalongene i Russland – og i resten av Europa – på 1800-tallet. Teatret var et sted for sosialt liv, et sted å se og bli sett. Men det oppleves ikke som gammelmodig, det oppleves inkluderende. Som i Lev Tolstojs tekst, blir menneskene sett, vi ser hverandre og vi ser oss selv. På scenen brukes av og til en slags stilisert lysekrone som et hint til de aristokratiske krystallkronene. Hintene blir sofistikerte i sin enkelhet. Det samme kan sies om kostymene. Det er bare Anna (Ine Marie Wilmann) som har flott kjole. De andre kostymene er enklere. Vronsky har militærjakke, Levin har frakk, ellers går det i hvite overdeler og svarte skjørt og bukser. Under den nydelige skøytescenen har alle hvite «pelshatter» på seg. Kostymevalgene understreker lettheten i oppsetninga.

Vellykka casting!

Ine Marie Wilmann som Anna Karenina? Hos Tolstoj har hun mørke krøller og er eksepsjonelt vakker, Wilmann er lys og mer kjent for film- og tv-roller enn som teaterskuespiller. Men joda, Wilmann er perfekt i rolla. Hun er lys, men har et mørke i seg som gir liv til Anna Karenina. Dramaet både starter og slutter med Anna som sier: «Jeg var en sjenert jente med røde hender». Altså bare et helt vanlig menneske som livet og omstendighetene slenger veggimellom. Wilmann står flott i denne kraftanstrengelsen rolla er.

Ferdinand Falsen Hiis spiller Vronsky. I stykket er han en litt flatere karakter enn i romanen. Han har ikke så veldig mye å spille på. Her er han en ganske vanlig, lidenskapelig fyr. Det at Vronsky ikke skygger for karakteren Anna, kler forestillinga. Eivin Nilsen Salthe spiller Levin som en herlig fornuftig og følsom karakter. Han er godslig og god som den knakende konservative godseieren. Vi ler og føler med ham i hans bejaende kjærlighetserklæringer til jorda og naturen – og til Kitty. Her har nok også Tolstoj lagt inn noen selvbiografiske trekk. Levin er Annas motsats i stykket. Levins historie går fra sorg til lykke, for Anna er det motsatt.

Alle skuespillerne er gode. Eldar Skar spiller Annas pliktoppfyllende ektemann Karenin med fart og humør. I boka er han knirkete og tørr og kjedelig og mye eldre enn Anna. Skar signaliserer et firkantet livssyn med talende håndbevegelser og det fungerer presist og fint. Kim Helge Strømmen spiller den ubekymrede levemannen Stiva, Annas bror. Han har noen artige dansemoves og en sjarmerende framtoning som får alle i godt humør og som gjør at han kommer unna med all sin utroskap og slaskete livsførsel. Henriette Faye-Schjøll spiller Stivas hardtarbeidende og nesten alltid gravide kone Dolly. Faye-Schjøll spiller henne som både fortvilet og fanget i sin situasjon, men også som pragmatisk og mer og mer hardhudet. Maria Agwumaro er den livlige og åpenhjertige Kitty – Dollys søster og etter hvert Levins kone. Agwumaro spiller henne som ung, lett og åpen og ikke mystisk og sofistikert som Anna. Birgitte Victoria Svendsen er lydhør og nedpå som den erfarne skuespilleren hun er, både som fornem grevinne og fyrstinne og som jovial husholderske. Bravo for skuespillerne!

Komposisjon

Bjørseth har mye erfaring med å sette opp stykker med masse folk og gedigent forelegg. Hun satte for et par år siden opp Elena Ferrantes Min briljante venninne på Oslo Nye. Vellykka det også, men en tanke mer kantete enn Anna Karenina i komposisjon. For Anna Karenina flyter utrolig fint. Det er rent og presist. Historien fortelles effektivt – og det er Bjørseth god på. Det gjøres for eksempel med det doble nivået der Anna og Levin, helt fra start, bryter med bokas realisme og snakker til hverandre. «Hvor er du nå?» spør hovedkarakterene Anna og Levin hverandre. Og da er det korte og kjappe svaret at vi er på et tog, eller på gården til Levin eller i Moskva eller hvor det skulle være.

Scener spilles ofte parallelt foran på scenen og bak. Det gjør opplevelsen rik på en enkel måte. Ida Wigdels koreografi er sømløst med i handlingen. Enkle gester understreker de enkelte skuespillernes karaktertrekk. Dansing på de herskaplige ballene er nydelig og artig oppdatert til skikkelig partystemning uten at det virker forsert. Alf Lund Godbolts kan du si noe mer om særpreget/ stile til musikken? presise musikk understreker handlinga og er med på å gi forestillinga et helhetlig uttrykk. Her er det alt fra heftige dansebeats i første del, til urovekkende, skurrende dommedagslyd i siste del.

Aktuelt?

Romanen Anna Karenina er russisk realisme, og mottoet til realistisk litteratur er at her skal samfunnsproblemer drøftes. Tolstoj ville nok ikke kalt seg feminist, men boka kan leses feministisk. Selv om romanen kanskje var ment som en advarsel mot utroskap, viser han fram hvor livsviktig det er at kvinner har råderett over sine egne liv – som flere forfattere i sin samtid. Han viser fram flere kvinneroller – og flere mulige mannsroller. Han skriver helt fantastisk om hvordan det er som mann, å være vitne til at ens eget barn blir født. Og for en følelsesstorm det er å se det nyfødte barnet: «[d]e bitte små tærne – den hadde til og med en stortå». Akkurat dette er ikke med i forestillinga, men det helt konkrete med graviditeter, amming og sprukne brystvorter er med som kontrast til himmelstormende forelskelser og lidenskap. Presise regivalg, en renskåret historie og solide skuespillerprestasjoner gjør at vi fornemmer både galskapen og gleden, sorgen og smerten og mer til av kjærlighetens repertoar.

Dramatiseringa

Denne versjonen er nok mye mer tro mot forelegget enn flere andre versjoner. Orionteatern og Riksteatern satte opp Tone Schunessons dramatisering Det har aldrig funnits en kvinna som Anna Karenina i Ragna Weis regi i fjor. Her var alt bygget rundt karakteren Anna Karenina. Dramatiseringa som Nationaltheatrets oppsetning (Hanna Tømta hadde regi – Ågot Sendstad hadde hovedrolla) og Riksteatret (regi ved Morten Borgersen – Gørild Mauseth hadde hovedrolla) brukte, var gjort av Armin Petras. Den dramatiseringa vi opplever på Centralteatret er ikke spesielt nyskapende, den er ganske rett fram og holder seg til forelegget. Og det er helt supert. Det fungerer som bare det med det humørfylte scenespråket oppsetninga har. Det går kanskje vel fort mot slutten, vi hadde holdt ut litt mer både av Annas kvaler, selvdestruksjon og morfinavhengighet og av Levins lykke som familiefar. Men de spiller altså bare 16 forestillinger, så det er bare å komme seg til teatret for å se!

Skakt drama, med ironisk piskesnert

elinlindberg8

I sitt seneste stykke Jeg er SYLv lar Cecilie Løveid Sylvia Plath gå opp og ned av graven. På en ironisk måte understreker stykket Sylvia Plaths lodd som den evige selvmorderske. Løveid dytter og graver i Plaths tekster og biografi – og vi begriper mer av henne, selv om stykket ikke er blant Løveids mest formfullendte.

Av Elin Lindberg

publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2023

JEG ER SYLv av Cecilie Løveid

Skuespill

Kolon forlag, 2023

Cecilie Løveids tekst kaller fram et arsenal av følelser – raseri, fortvilelse, dødsangst, vemmelse, latter og uro. Teksten tråkler seg gjennom Sylvia Plaths egne tekster og hennes ikoniske livshistorie. Det ligger en ambivalens i teksten: skal verkene, diktene, med sin ubestridte kvalitet få stå for seg selv? Eller skal diktene knyttes til og parallellføres med Plaths selvbiografi? Dette «skurret» mellom de to posisjonene jobber i Løveids tekst. Å lage et dokumentardrama om Plaths liv er nok ikke neppe så vanskelig. Her står det spektakulære hendelser i kø, samtidig som persongalleriet er fargerikt. Men et rent dokumentardrama er langt fra Løveids prosjekt, hennes tekst inviterer til tolkning både i bredde og dybde, hun skriver på et vis både med og mot det dokumentariske.

Speilet

Stykket starter med Olav H. Hauges gjendiktning av «Mirror», et dikt som viser fram mennesket som fragmentert, eller som ubestandig, i bevegelse. Det lyriske jeget konfronterer seg selv med de jegene hun har vært. Det er forsonende, men også marerittaktig. Opp fra speilet kommer ikke bare den unge jenta, men også «ein fælsleg fisk».

Diktet «Mirror» som på nynorsk har fått tittelen «Spegel» åpner med: «Eg er sylv», på engelsk: «I am silver». Det er blitt tittelen på Løveids stykke og hovedkarakteren heter «Sylv». Det gir en frihet i tolkinga eller iscenesettelsen av stykket at «Sylv» tydelig er en versjon eller kanskje ei speiling av dikteren Sylvia Plath.

Legal alien

I Løveids stykke presenterer hun effektivt det kulturkræsjet Plath møtte da hun kom fra USA til England. Sylvia Plath er den moderne, urbane, intellektuelle og frie kvinnen fra Amerika. I England gjør hun stort inntrykk på dem hun møter. Men det hun selv møter, er urgamle kulturelle institusjoner som dette «Birøkterlaget» som konnoterer både engelsk hagekultur og dronningdyrkelse. Erkebritisk og stokk konservativ kultur i all sin glans, møter hun «uten seg selv»: «Nå står jeg/uten meg selv og tror jeg kan få medlemskap». Løveid skriver fram smerten og forstillelsen. Hun skriver fram hvor umulig det er å trenge gjennom det aristokratiske panseret denne kulturen konserverer seg med. Løveid kontrasterer dette med å bringe inn han som var Plaths ektemann til like før hun døde – den britiske poeten Ted Hughes. Hans kanskje mest kjente diktsamling er Crow, i stykket samtaler han med en kråke – et smart valg:

Spør du hva som hendte den natten, Kråke?

Hva hendte den natten

Hennes siste natt

Jeg spør ikke

Jeg vet

Jeg ser det for meg

Løveid gir Ted Hughes rollen som den som kjenner Plaths historie best. Er han pålitelig? Vel, helt pålitelig kan han nødvendigvis ikke være. Karakteren Ted Hughes blir både irriterende bedrevitende og smått sympatisk. Kråka er en fugl som i folketro kan varsle død, og den er kjent som en ganske intelligent fugl. Fuglen er en samtalepartner – det er praktisk for å skape dialog i stykket. Kråka blir også en slags mytisk figur som kan være en budbringer mellom de levende og døde. Den blir en parallell til karakteren Sylvia Plath som går opp og ned fra graven.

Auksjon

Flere scener i stykket starter med at et objekt som er knyttet til Sylva Plath skal auksjoneres bort. Med løveidsk snert og ironi og som en slags palimpsest overskriver hun Plaths dikt «Lady Lazarus» – kom og se! By på henne! Ja, som om hun er et objekt – ikke en simpel slave, men noe svært attraktivt og kostbart – men like fullt et objekt. Sylvia Plaths og Ted Hughes saker og ting er blitt auksjonert bort ved flere anledninger, blant annet av datteren Frieda. Det er noe ubehagelig kikkeraktig over dette. En skitten jakt på relikvier. Det er brutalt og grotesk. Her er det mange lag av fortolkningsmuligheter – og det er noe av det som gjør dette til et godt og vellykka teaterstykke. Det kunstneriske laget som skal sette opp dette, kan velge å gå i så mange retninger. Det stiller jo også strenge krav til disse lagene – de kan neppe gå full fart forover i alle retningene som Løveid peker ut som mulige. Men du verden så inspirerende det må være å jobbe med! Auksjonen har en fot i Plaths dikt «Lady Lazarus» – her presenteres en rekke objekter knyttet til kvinnens liv – et såpestykke, en giftering, ei gullfylling, blant annet. Og så er det denne nazi-lampeskjermen. Plaths foreldre var tyske. De drar med seg det traumatiske ved å være tyske i etterkrigstida. Hele nazi-historia er deres. Det gikk rykter om at jøders hud var blitt brukt til å lage lampeskjermer av. Et menneske er altså brutalt myrdet og brukt som materiale i en lampeskjerm. Bli lys… Fiat lux på latin. Dette imperativet åpner Bibelen, og den mest kjente av det vestlige menneskets skapelseshistorier. Nazi-lampeskjermen gjør at mennesket blir en Gud som tenner lyset i lampen og lar det skinne gjennom den myrdedes hud. Hvordan kan en leve med en slik visshet? Mennesket i Plaths poesi og i Løveids dramatikk er dødsdømt.

Livsstudier

Liv og død står som en kraftfull kontrast gjennom hele stykket. Teksten selv har masse energi. Tidvis er replikkene korte og smarte, for eksempel i dialogen mellom Plath og hennes venninne Anne Sexton på bar. Her er det mørk ironi. Livsstudier kaller de Plaths dikt – eller kadaverstudier. I forkant av dialogen mellom de to, har en legestudent gitt Plath et utskåret menneskehjerte som valentingave før han voldtok henne og hun, på grunn av dette, nesten blødde i hjel.

         Moren er truende til stede i stykket med alt snakket sitt om lobotomering og psykiatriske klinikker. Morens karakter understreker den konstante dødsfaren Sylv er i. I rollelista står karakteren oppført slik: «Aurelia Plath, mamma, alltid en issyl i håndvesken».

Dødsstudier

Andre akt åpner med en monolog. Sylv holder en tale til biene i bikuben sin. Det er masse energi i språket, det gjør at det manende og destruktive i den åpner døra til dødsriket på gløtt. Karakteren Sylv blir som en bidronning eller en dødsgudinne. Senere i andre akt holder Sylv tale under en te-seremoni i den lokale landsbykirka. Hun snakker i poetiske vendinger om sine selvmordsforsøk, og kirkefolket klapper høflig. Det ligger galgenhumor og desperasjon i teksten.

         Løveids tekst vrir og vender seg, snor og bender seg. Språket er poetisk og lekende. Teksten inviterer til mange forskjellige scenetolkninger. Noen dialoger er rett fram – for eksempel mellom Sylv og hun som er i ferd med å bli Ted Hughes nye elskerinne, Assia Wevill. Andre steder – for eksempel i Teds dialog med dronning Elisabeth II, er «dronningen omgitt av uoppdragne corgier» litt vanskelig å se for seg iscenesatt. Det ligger jo også her et vell av tolkningsmuligheter. I den nevnte dialogen parallellføres Sylvia Plaths liv med den engelske dronningens. Karakteren Elisabeth II sier i en replikk i dialogen med Ted:

Knokkelmåner … nazipappa … bier … underverden

Det minner om min egen familie … 

Ted Hughes ble britisk hoffskald i 1984. Dronningas replikk viser at hun gjenkjenner sitt eget liv i Sylvia Plaths diktning. Det ligger en anerkjennelse i denne speilingen. Plath ser mot Ted og dronninga fra dødsriket, fra underverdenen. Plath blir på en måte hedret som en slags dødsrikets hoffskald.

Urpremieren august 2023

Melanie Mederlind hadde regi på urpremieren på Jeg er sylv på Nationaltheatrets Amfiscene i august 2023. Kattrin Nottrodt var scenograf og kostymedesigner. Da jeg anmeldte forestillinga på premieren, ville ikke Nationaltheatret gi meg manus i forkant. Det å ikke ville gi ut manus i forkant av urpremierer håper jeg ikke blir praksis ved teatret. Det gjorde at jeg ikke visste om det var regivalg eller manus som lå til grunn for å la fire skuespillere spille hovedkarakteren Sylv. Ved å splitte hovedkarakteren i fire skapte Mederlind en fremmedgjøringseffekt. Dette fungerte godt scenisk ved at det understrekte den sterke kritikken mot patriarkatet som lå i oppsetninga. Men det interessante spennet, alle kontrastene, som ligger i karakteren Sylv kom ikke like godt fram på urpremieren som i Løveids stykke.

Nottrodts scenografi var en slags bikube der biene/bimenneskene kom seg inn og ut av scenen gjennom en sprekk. Den glatte, gyldne scenografien fylte hele scenen. En kritikk av patriarkatet gjennomsyret som nevnt, oppsetninga. Ted Hughes-karakteren ble i overkant tusseladd. I originalteksten oppleves han som en mye mer kompleks figur. I oppsetninga er han ingen som kan gi Sylv motstand, det er tydeligere i teksten. I Løveids tekst er han både ufordragelig og irriterende attraktiv og karismatisk – som en Heathcliff i Stormfulle høyder.

Auksjonsscenene som det er mange av i stykket, kom ikke fram i oppsetninga. Det var synd, for her ligger det masse ironi og en skarp kritikk av, eller kommentar til, dyrkinga av Sylvia Plath som ikonisk selvmorderpoet. Disse auksjonsscenene står også som en kritikk av et sensasjonslystent publikum.

Cecilie Løveids stemme var godt gjenkjennelig i urframføringa, selv om det var gjort mange endringer av stykket. Men bearbeidinger av manuset må nok absolutt til i oppsetninger av dette stykket, for som tidligere nevnt ligger det mange tolkningsmuligheter her. Det spriker i flere retninger. Men det kler karakteren Sylvia Plath – hun er rett og slett helt umulig å gripe helt.

Se meg, hold meg! Bær over med meg når jeg er på mitt verste!

elinlindberg8

Gisken Armand i «I vårt sted», regi: Sigrid Strøm Reibo. Nationaltheatret, Kanonhallen 2023. Foto: Erika Hebbert

I Nationaltheatrets versjon av Arne Lygres seneste stykke «I vårt sted» blir relasjonene mellom karakterene følbare og tydelige som glødende bånd. Sigrid Strøm Reibos regi er enkel og presis. Skuespillerne er i bautaklassen.

Tekst: Elin Lindberg

publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2023

I VÅRT STED

av Arne Lygre

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenografi og kostymedesign: Katrin Nottrodt

Komponist og musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli

Nationaltheatret, Kanonhallen, urpremiere fredag 20.oktober 2023

Etter kjempesuksessen med Tid for glede, er det selvsagt store forventninger til et nytt stykke av Arne Lygre. Og ingen fare – han innfrir. Dette stykket oppleves mer som et kammerspill enn det foregående. Arbeid med relasjoner, mennesket som skjørt i en foranderlig verden og det grunnleggende behovet for å ha noen i livet sitt, er tema Lygre skriver om i tekstene sine. Det gjør han også her i det stille, men intense og formsterke I vårt sted.

Det er ganske tomt nå

Musiker Kristoffer Kompen er til stede i scenerommet når vi kommer inn. Og han er i rommet forestillingen igjennom. Han er trombonist og trakterer også andre messinginstrumenter her. Han er aldri i forgrunnen, men kommenterer på et vis spillet gjennom korte musikalske fraser. Han blir en musikalsk bakvegg. Han er skinnende til stede som støtte til skuespillernes spill. Den mjuke, mørke klangen i trombonespillet kler de sårbare tonene i teksten. Det er enkelt og elegant.

I det store scenerommet på Kanonhallen står to publikumsamfier mot hverandre. I midten er det en lang benk i transparent materiale som kan lyssettes innenfra. Det er bare det ene publikumsamfiet som er til bruk for publikum. Vi sitter og ser rett over på de tomme stolrekkene på den andre siden av rommet. Katrin Nottrodts scenografi er helt nedstrippet. Scenerommet signaliserer at her skal tekst og menneske i fokus. Lysdesignen er også enkel og elegant. Tidvis, men ikke for ofte, blir baksidene av stolene opplyst slik at de skaper dynamikk, og minner oss på det materielle ved rommet menneskene befinner seg i. Lyset brukes også til å projisere titlene på de to aktene stykket består av på baksiden av de forreste stolene: «Ovenpå» og «Nedenunder».

Ja, det er ganske tomt nå

Laila Goody, Ragnhild Tysse, Kristoffer Kompen og Gisken Armand. Foto: Erika Hebbert

Nei, må de bruke mygg? Tenker jeg i det Gisken Armand i rollen som Astrid starter med sin første replikk. Jeg aksepterer det etter hvert, og det er kanskje nødvendig i det store rommet som Kanonhallen er? Men i et stykke som er så lavmælt og skjørt som dette, hadde det vært fint uten, og det hadde kanskje skapt et enda større nærvær.

Menneskene vi møter i stykket er i livsfaser der de ikke står i livsviktige omsorgsroller, eller er avhengige av å bli tatt vare på av andre. Men de trenger noen i livet sitt – og det er livsviktig nok. Astrid (Gisken Armand) er i sekstiårene, hun har nettopp mistet moren sin og hun har en voksen sønn. Sara (Laila Goody) er kanskje litt yngre. Hun har en mann, sier hun, men måten hun nevner det på, gjør at vi blir i tvil om hun faktisk har det. Hun er uansett ikke særlig knyttet til ham, og hun forteller etter hvert at han har flyttet fra henne. Den sterkeste relasjonen i Saras liv er den til broren hennes. De mistet foreldrene i en ulykke da de var tenåringer og har siden da vært sterkt nyttet til hverandre. Nå er broren flyttet nordpå og har en egen familie med fire barn. Sara har ingen. Eva (Ragnhild Tysse) er Astrids beste venninne. Hun er yngre enn de andre. Hun har ingen kontakt med moren sin, men har en far på et pleiehjem som hun er knyttet til. Faren har nettopp fått seg en ny kjæreste som er en mann han har truffet på sykehjemmet. Fint for far, men det forandrer, og kanskje svekker, relasjonen til datteren. De tre kvinnene blir viktigere for hverandre enn de biologiske familiene deres. De blir det som på engelsk heter «found family».

Vennskap

Det er ikke helt nytt at Arne Lygre har personnavn på karakterene sine, men han har ofte brukt rollenavn som «Jeg», «En annen» eller «Min mann». I I vårt sted har venninnene fornavn. Bikarakterene er «Sønnen», «Broren» og «Faren». Uten personnavn blir de en del av kvinnenes liv, men ingen helt selvstendige karakterer. Jeg kan ikke huske å ha lest at noen av Lygres figurer har etternavn. De gjør at vi ikke forbinder dem med en kompleks bakhistorie. De blir mennesker på scenen som vi møter her og nå.

Det ferske vennskapet mellom Astrid og Sara er så sterkt og trygt. De ønsker hverandre og respekterer hverandre. De står trygt i seg selv, slik at de blir trygge for den andre. Det virker så bunnsolid. Men så kommer Eva inn bildet. Eva i mytologien – hun med eplet fra kunnskapens tre – har vært kjent som en som forandrer spillet. Og det gjør hun også her. Det blir en rivalisering mellom Sara og Eva. Den paradisiske vennskapsidyllen er brutt. Vennskapet mellom kvinnene er fortsatt sterkt og livskraftig, men det er blitt mer dynamisk.

Tida som går – det ubestandige

Laila Goody, Gisken Armand og Ragnhild Hyssen. Foto: Erik Hebbert

Lygre komponerer ofte tekstene sine slik at små forskyvninger i perspektiv gjør at vi opplever en hendelse på en ny måte. Det gjør han også i I vårt sted – og det er elegant og enkelt gjort. Mellom de to aktene «Ovenpå» og «Nedenunder» er det gått litt tid i stykkets verden. Liv leves, og ting skjer. Det gjør at relasjonene mellom karakterene forskyver seg og de vennskapene som vi har opplevd som bunnsolide slår sprekker. Saras bror har flyttet nordover sammen med familien og de venter barn nummer fire. For Sara har middag med broren en gang i måneden, bare de to, vært et trygghetsanker i livet. Noe livet hennes har dreid seg rundt. Nå er det borte, eller forskjøvet seg. Hun trenger noen nære i livet sitt, slik vi alle trenger noen. Vennskapet med Astrid, og på sett og vis Eva, blir viktigere. Men Astrid har fått den voksne sønnen hjem. Samboeren hans har kasta han ut, Astrid har gitt ham leiligheten ovenpå, slik at hun nå bor nedenunder. Venninnene prøver å få henne til å forstå at dette kanskje er et usunt forhold – sønnen er jo voksen, han kan ta vare på seg selv, slik de mener at også Astrid må ta vare på seg selv og sitt eget liv. Men hun trekkes mot sønnen og forlater venninnene. Fra å ha vært rivaler nærmer nå Eva og Sara seg hverandre. Forsiktig, men bestemt bygger de opp et vennskap på nytt basert på at verdenen deres er annerledes nå enn da stykket startet.

Presist samtidsbilde

Det er kanskje fordi karakterene i stykket er på min egen alder, og at relasjonene deres er så gjenkjennelige for meg, at det treffer meg spesielt sterkt. Stykket oppleves som et så presist og konsist bilde på vår samtid.

Stykket er svært formsterkt. Det har enkelheten, lettheten, men samtidig dybden vi ofte finner hos Lygre. Humor finnes også. Menneskene er så skjøre og sårbare. Karakterene stråler ut at de trenger kjærlighet og omsorg, og at de samtidig har behov for å gi kjærlighet og omsorg til den andre. Men hvem er den andre? Det smertefulle er at den andre er utskiftbar.

Glødende bånd

Ragnhild Tysse er en meget dyktig skuespiller og hun spiller rollen som Eva nydelig, men her møter hun to av bautaene i norsk teater: Gisken Armand og Laila Goody. De er ikke bare to av Norges beste skuespillere, de har også lang Lygre-erfaring. I tillegg har de spilt mye sammen opp gjennom årene. Armand og Goody spilte for eksempel sammen i Lygres Jeg forsvinner. Det var på Nationaltheatret i Eirik Stubøs regi i 2012. Da var det Armand som hadde den største rolla. I Tid for glede på Det Norske Teatret er det Laila Goody som spiller hovedrolla i Johannes Holmen Dahls regi. Lygre er deres hjemmebane, og det er helt fantastisk å oppleve samspillet deres. Skuespillerarbeidet deres ser så enkelt ut, men det er fullt av små variasjoner som gjør det så levende og følbart. Regissør Sigrid Strøm Reibo skal ha honnør for at hun lar nettopp dette få skinne og komme i forgrunnen. Det er følsomt gjort. Energien mellom skuespillerne blir nesten som synlige, glødende bånd. Det er vemodig vakkert.

Stykket treffer samtida så godt, samtidig som det løfter fram noe grunnleggende menneskelig som alle kan kjenne seg igjen i. Tittelen på denne teksten er løst sitert fra I vårt sted. Stykket formidler klokt og berørende en bønn om omsorg og kjærlighet.

(Publisert 22.10.23)

Aksjon mot avmakt

elinlindberg8

«Drømmen handler etter hvert mer om å dø en god død, enn å leve et godt liv», skrev den da rundt 13 år gamle Yasmine Amreo i 2009. Teksten er en del av «Gazamonologene» der vi får innblikk i krigsopplevelsene til barn og unge i Gaza. Søndag 29. oktober arrangerte Motforestillinger en dugnadslesning på Nordic Black Theatre, fulgt av en appell ved Erik Fosse.

Fra lesningene av «Gazamonologene», Nordic Black Theatre, 29. oktober 2023. Foto: Jannik Abel

Tekst: Elin Lindberg

Publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2023

Halvparten av dem som bor i Gaza er barn. Akkurat nå drepes et barn hvert tiende minutt i Gaza by av den aggressive krigerstaten Israel. Denne realiteten er så grusom at den nesten ikke er til å forstå. Vi som lever trygt langt unna krigen kjenner på en avmakt – vi ønsker å hjelpe, men hva kan vi gjøre? En meningsfull handling er at så mange som mulig samler seg og viser sin fordømmelse for massakren staten Israel utfører og viser sin støtte for et fritt Palestina. En slik samling er det Motforestillinger ved Vibeke Harper og Marius Kolbenstvedt inviterte til søndag 29. oktober. De inviterte til en solidarisk dugnadslesning av Gazamonologene.

Gazamonologene er 33 tekster som er skrevet av barn og ungdommer mellom 14 og 17 år, bosatt i Gaza. Monologene er barnas egne fortellinger, drømmer og opplevelser under og etter krigen i desember 2008 og januar 2009. Stykket ble oversatt til norsk i 2010 og satt opp og spilt av to videregående skoler i Trondheim. Det ble også vist ved FNs hovedkvarter i New York. Det var Ashtar Theatre, med kunstnerisk leder Iman Aoun og regissøren Abu Ali Yassin som ledet arbeidet med disse monologene for nå snart femten år siden. Yassin bor fortsatt i Gaza, men teatret hans, arbeidsplassen hans, er ødelagt av israelske bomber. Flere av forfatterne av Gazamonologene er drept, opplyste Vibeke Harper oss om i sin innledning til lesninga. 

Marius Kolbenstvedt og Vibeke Harper i Motforestillinger. Foto: Jannik Abel

Dugnad

Et trettitals skuespillere stilte opp på dugnaden ved å lese hver sin monolog. Nordic Black Theatre stilte scene og teknisk personell til disposisjon. Regien var enkel. Harper og Kolbenstvedt ønsket velkommen og fortalte kort om prosjektet. Så strømmer skuespillerne på, én etter én. De framfører monologene med et stort alvor. I rundt to og en halv time, uten pause, kommer én og én opp på scenen, stiller seg foran den ene mikrofonen og leser sin tildelte tekst. Nettopp dette at det bare er en enkelt skuespiller som står der alene, gjør budskapet tydelig. Dette handler om de enkeltskjebner gruppen av innbyggere i Gaza består av. Flere av skuespillerne var tydelig berørte av tekstene de leste. Johannes Joner var første skuespiller ut, han gråt.

Barnestemmer i mørket

Hva skriver barna om? De skriver om framtidsdrømmene sine – for det hadde mange av dem. Siden rammen rundt dette skriveprosjektet var teater, er det ikke så rart at flere av barna drømmer om å bli skuespillere. Men noen har barnlige drømmer om å bli verdens beste fotballspiller. Andre drømmer om å bli advokater, jurister eller barneleger, de drømmer om et liv med mening der de kan hjelpe andre. Barna skriver om familien sin, vennene sine, skolen sin, byen sin, hjemmet sitt. Og de skriver om det forferdelige. De skriver at de er redde. De skildrer død og ødeleggelse. De er barn og de har sett sin beste venninne dø i armene sine. De har sett hauger av lik på sykehuset. De har sett moren sin gå i oppløsning av sorg og smerte. De har sett hjemmet sitt bli ødelagt. Mange av barna bruker et poetisk språk for å skildre det de har opplevd. De skriver om kontrasten mellom en sommerfugl de ser utenfor vinduet og et israelsk helikopter som dukker opp like etterpå. En skriver om å være en blomst på en ruinhaug. «Krigen er et svart spøkelse som forgifter jorda», skriver den da rundt 15 år gamle Amjad Abu Yassin. 

Ola G. Furuseth leser. Foto: Jannik Abel

Appell

Etter lesninga på Nordic Black Theatre holdt Erik Fosse en appell utenfor Mela Café i Mariboes gate https://www.youtube.com/watch?v­OH2tPYKx3dQ. Erik Fosse er lege og har jobbet i Gaza i 30 år. Han leder den humanitære organisasjonen NORWAC. Fosse forteller at gjennomsnittsalderen i Gaza er under 19 år. Alle under 16 år blir betegnet som barn, slik at det som skjer nå er barnemord. Siden Gazamonologene ble skrevet i 2008-2009 har forfatterne av tekstene opplevd tre andre kriger. I tillegg har de opplevd at grensene stenges. Det betyr at de har levd innestengte i Gaza hele sitt liv, de har levd et liv i fengsel. Fosse forteller at Gaza er en mange tusen år gammel oase der det var tilgang på vann. Etter at Israel begynte å bore etter grunnvannet øst for Gaza forsvant vannet, eller grunnvannet ble salt. Det gjør at saltet må fjernes før det kan drikkes. Til denne avsaltinga trengs det strøm, det går ikke når Israel kutter strømforsyningen. 50 prosent av Gazas befolkning er arbeidsløse, forteller Fosse, de fleste av disse er unge, altså sannsynligvis mange av de som har skrevet Gazamonologene. I den pågående krigen er dødstallene (29.10.23) rundt 8000, cirka halvparten av disse er barn. Argumentet Israel bruker for å drepe disse barna, er at det er for deres egen sikkerhet. 2,3 millioner mennesker bor i Gaza som er et område på størrelse med Oslo kommune. Det er bare én løsning, sier Fosse. Det er å stanse krigen og snakke sammen, og så må Israel finne en annen politikk. Apartheid er sjelden en trygg og strategisk politikk for noe land, sier han.

På vei hjem fra Gazamonologene og appellen etterpå denne mørke og kalde høstkvelden, er det noe som lyser gyllent på fortauet foran meg i Mariboes gate. Det er en samling av disse snublesteinene som er montert i asfalten for at vi ikke skal glemme de jødene som nazistene sendte til utryddelsesleirene under andre verdenskrig. Og det er viktig å bli minnet på at det ikke er jøder som enkeltmennesker som står bak denne krigen og massakren, men staten Israel.

(Publisert 30.10.23)

En perle

elinlindberg8

Damiaan De Schrijver og Matthias de Koning, i Warm, av tg STAN. Foto: Irmgart Merten

TgSTAN gjester, sammen med Maatschappij Discordia, Fossefestivalen med Warm/Varmt av Jon Fosse. På Scene 3 på Det Norske Teatret blir det det lunt studioteater. Det er nedstrippa og enkelt, men svært presist. Det er både vemod, sorg og trøst, men også varm og fornøyelig humor.

Tekst: Elin Lindberg

publisert på shakespearetidsskrift.no september 2023

WARM

av Jon Fosse

Oversettelse Maaike van Rijn

Av og med Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning, Annette Kouwenhoven
Produsert av STAN og Discordia

Det Norske Teatret, Scene 3, fredag 8. og lørdag 9. september 2023

TgSTANs stil passer perfekt til Jon Fosses tekster. Det lette, men presise spillet som ikke er psykologiserende, får fram nyanserikdommen i den enkle teksten. Jeg er støl i ansiktsmusklene etter at den forholdsvis korte forestillinga er ferdig – jeg har sittet og smilt bredt hele tida. Det er massevis av humor i Fosses tekster, men det er ikke så ofte den får spille med i oppsetningene av tekstene. Det var den mørke, lunt boblende humoren som gjorde meg til Fosse-fan umiddelbart da jeg leste «Og no kan hunden komme» for første gang for mange år siden.

Men alt er ikke bare gøy

Tida går. Vi blir alle eldre. Skuespillerne i tgSTAN også. Det gjør at nettopp denne teksten kler dem så godt akkurat nå – dette skal jeg komme tilbake til. Kompaniet har spilt i Norge mange ganger de siste ti-årene. De samarbeidet tett med Svein Åge Birkeland og Bergen Internasjonale Teater (BIT) i en årrekke og da Kristian Seltun var teatersjef på Black Box Teater, ble de ofte invitert dit. Han inviterte dem også til Nationaltheatret etter at han hadde blitt sjef der. De gjestet hovedscenen der med Poquelin II i fjor. Arbeidet til tgSTAN er nok ganske godt kjent i Norge, men jeg skal likevel nevne litt om den tradisjonen de står i. Det kan kanskje virke som om det er linker tilbake til startstedet til tgSTAN i det helt nye og unge teateret. Mer om det, først må jeg skrive om Warm/Varmt.

Ja, det er varmt

Scene 3 er blitt et studio. Midt på scenegolvet står to enkle bord. De står på noe som ser ut som lodd – kanskje for at de skal bli passe høye? Tre lyspærer henger lavt i rommet. På bordet er det smårekvisitter – noen pinner, vannglass, vannflasker, notatpapirer og manus. Det er lett jazz i bakgrunnen. Skuespillerne Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning og Annette Kouwenhoven sitter eller rusler rundt på scenen. Stemninga er lun og trivelig. Publikum er på plass, lyset i salen går ned. Skuespillerne småsnakker seg imellom på flamsk. De ser opp på lyskasterne, de ser litt på oss, litt rundt seg. De samler oppmerksomheten rundt seg selv. Enkelt og elegant. Vi er klare alle sammen. Vel – først må skuespillerne tømme lommene sine for mobiltelefoner, småting, lommebok og lommerusk. Alt legges på bordet. Så er vi klare. 

Annette Kouwenhoven, Damiaan De Schrijver og Matthias de Koning. Foto: Imgart Merten

Klar tekst

I Varmt møtes tre karakterer – den ene mannen, den andre mannen og kvinnen – på ei kai. Det er lenge siden de så hverandre sist. Kjenner de egentlig hverandre. Hva slags relasjoner har de hatt? Når var det de møttes første gang? Var det her? På denne kaia? De er ikke sikre. Det er de to mennene – Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning – som starter. De står på hver sin side av scenen og snakker sammen. Annette Kouwenhoven står i midten og følger med i manus. Hun er en slags sufflør, eller observatør, eller en scenisk støtte. Denne funksjonen bytter de på å ha etter som stykket skrider fram. Skuespillerne i tgSTAN er kjente for å ha et svært bevisst forhold til teksten de framfører. Så også her. Det er så enkelt og ujålete, så uten ytre geberder og indre psykologisering. Men de arbeider med en følsomhet for språket og for de mange tolkningsmulighetene denne typiske Fosse-teksten har, med sine repetisjoner og minimalisme.

Tida som har gått

Annette Kouwenhoven. Foto: Imgard Merten

Relasjonene mellom de tre karakterene er i spill. Men alt er åpent. De har barn. Kanskje har de barn sammen? Hvem har vært sammen med hvem? Hvor møttes de og hvor er de nå? Men det var sommer. Det var en varm sommerdag. Hun ville bade. Det ville ikke mennene. Hun hadde hatt på seg en svart badedrakt. Mennene hadde syntes hun så lekker ut i den svarte badedrakten. Men hvilke forbindelser hadde de da de møttes sist. De husker ikke. Det er så lenge siden. Det er her den reelle alderen til skuespillerne spiller inn. De har et langt liv bak seg. Spillet oppleves rørende for oss som ser på. Det er dypt menneskelig. Det er et møte mellom mennesker som kanskje har hatt en varm relasjon for lenge siden. De møtes etter at mye vann har rent ut i havet. Ord og minner har gått tapt. Tida som har gått, tida som ligger mellom, er som et stort, mørkt og mykt hull. Om alle disse årene mellom vet vi ingenting. 

Kaia – et grenseland

Disse skuespillerne er kjente for sin gode timing. Det er timingen som er med på å få humoren så godt fram i replikkvekslinga. De parerer tett og effektivt, samtidig som de lar teksten leve og skape et mangfold av fortolkingsmuligheter. Ja, det er mye lun humor her, men det ligger også et stort vemod i at tida er gått. Og hvor er de nå? De er ikke helt sikre, sier de, men det er noen realiteter her som de ikke nevner eksplisitt i teksten, men som klinger med i Fosse-universet. For latteren er der, lun og fin. Varmen er der. Minnene om den fine, fine sommerdagen for så lenge siden. Et smykke i minnet. Men de står på ei kai – et grenseland mellom jord og hav, og kanskje mellom liv og død. Det store havet er der ute. Og døden. Som alltid hos Fosse er den der. Mørket er der. Det legger seg over minnet deres. De husker ikke. Var det slik eller sånn? Hvem er vi? Til slutt klinger det både i Sartre og Beckett når vi får replikkene:

Må vi være her?

Vi må være her.

Skuespillerens teater

Det er skuespilleren som er i sentrum av tgSTANs arbeid. Skuespilleren som menneske, skaper og sosialt bevisst aktør.

De har helt siden starten i 1989 vært opptatt av det skuespillerorienterte og det udogmatiske. Det er kanskje kjent for de fleste, men til og med navnet på kompaniet gjenspeiler det udogmatiske – S(top) T(hinking) A(bout) N(ames). De har en sterk bevissthet rundt rommet de spiller i og en årvåkenhet overfor publikum som er prisverdig. Under Warm/Varmt var det, for eksempel, en publikummer som forlot salen for så å komme tilbake en stund etterpå. Det er en handling som skjer i scenerommet, og skuespillerne tar det inn uten å gjøre mye av det, men de understreker at vi er i en teaterhendelse sammen.

Det er nettopp skuespilleren som sosialt bevisst aktør som også har vært kompaniets varemerke gjennom mange år. De har for eksempel skapt verk som har kommentert situasjonen i Palestina (The Tangible). Nå dukker det opp helt nye og ferske teaterprosjekter som kanskje har et visst slektskap med arbeidet til tgSTAN. Det er skuespillerinitierte prosjekter som absolutt har et sosialt engasjement som for eksempel sykt.domain med Sorte gutter gråter ikke. Det er lovende for en videreføring av det skuespillerdrevne teateret.

(Publisert 09.09.2023)