shakespearetidsskrift.no – Side 12 – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Det Norske Teatret: KIMEN

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2018

Å vere menneske når ulukka råkar

Ein god adaptasjon av Tarjei Vesaas’ symboltunge roman

AV ELIN LINDBERG

Tarjei Vesaas: KIMEN

Dramatisering, regi og videodesign: Anders T. Andersen

Scenograf og kostymedesignar: Dagny Drage Kleiva

Lysdesign: Per Willy Liholm

Komponist: Adrien Munden

Lyddesign: Vibeke Blydt-Hansen

Videoarbeid: Per Maning, Rune Kongsro og Petter Holmern Halvorsen

Dramaturg: Ola E. Bø

Med: Pål Christian Eggen, Ellen Birgitte Winther, Jan Grønli, Oddgeir Thune, Julie Moe Sandø, Ingrid Jørgensen Dragland, Frode Winther, Thea Borring Lande

Det Norske Teatret, scene 2, torsdag 25.januar 2018

Når Anders T. Andersen adapterer Tarjei Vesaas’ roman Kimen for teateret brukar han same grep som då han sette opp Geir Gulliksens roman Historie om et ekteskap i fjor haust. På sceneveggen bak heng to store skjermar som vekslar på å vise stillbilete og videoar av natur og husdyra gris og hund. På same måte som i Andersens oppsetjing i haust har fotografen Per Maning ein finger med i spelet her. Denne gongen er det fleire skodespelarar på scena, det har både positive og negative sider. Eg skal kome attende til det.

Den grøne øya

Tarjei Vesaas skreiv Kimen i 1940. Romanen er gjennomfarga av at landet er i krig. Brotsverk blei utførte. Menneskemassar blei suggererte inn i valdelege handlingar. I forordet til den utgåva som kom ut i 1967 skreiv Vesaas: «Vi sto valne og skjøna ikkje noko med det same. Lærde berre at slikt kan skje. At vanlege folk kan bli det ein aldri hadde trudd.»

Sceneversjonen på det Norske Teatret legg seg tett opp til boka. Vi er på ei grøn øy som ligg i ein fjord, sjølv om bileta på skjermane viser innlandslandskap. Det er ein trygg stad. Det er ein paradisisk tilstand. Gardane er drivne vel, folk er flinke til å arbeide. Det vetle samfunnet fungerer fint og menneska har gode liv. Den største garden på øya heiter Li. Her er det ein stor frukthage. Det er rundt denne hagen at det forferdelege skjer. Dei bibelske allusjonane er mange. I boka er den store garden driven av to familiar, i sceneversjonen er det med hell forenkla til ein familie: mora Mari Li (Ellen Birgitte Winther), faren Karl Li (Jan Grønli), sonen Rolv Li (Oddgeir Thune) som studerer i byen, men er heime på sumarferie og dottera på 17 år Inga Li (Julie Moe Sandø).

Det vonde skjer

Det er sumar og fred – det er som om det var sundag midt i veka. Dei trauste arbeidskarane Haug (Jan Grønli) og Dal (Frode Winther) tek seg ei velfortent øl. Men noko mørkt og stygt vaknar. Først i grisehuset. Det blir uro når smågrisar skal kastrerast. Ei nybakt purkemor et opp ungane sine. Groteske, dyriske handlingar. Ei uhygge breier seg. Den svartkledde enka Kari Nes (Ingrid Jørgensen Dragland) som òg har mista sønene sine, går rundt som ein svart fugl som varslar død og uro. Og noko er ikkje heilt som det skal mellom kjærasteparet Rolv (Oddgeir Thune) og Else (Thea Borring Lande). Så kjem det ein framand i land på øya. Det er Andreas Vest (Pål Christian Eggen), han er mentalt øydelagt etter at fabrikken han arbeidde på eksploderte og han blei vitne til at mange døydde. Ulukka skjer på øya. Andreas Vest tek livet av den unge dottera på Li. Heile øya tek hemn og drep drapsmannen midt i frukthagen, midt i Edens hage. Det er den lovande sonen Rolv som blir halden som leiaren for massesuggesjonen der samfunnet hemnar drapet på Inga.

Oppreising

Kostyma er i 1940-talsstil, stykket ligg tett opp til romanen frå 1940, men temaet er diverre evig aktuelt slik at det på ingen måte verkar utdatert. Det dreier seg om korleis eit samfunn reparerer skadane som er skjedd. Det er ein ur-situasjon. Det dyriske har sloppe laus, bestialske mord har skjedd. Menneska må bli menneske att. Vesaas skriv i forordet frå 1967: «At villskap ikkje må tolast, fekk ein klart for augo. Men når tinga likevel er skjedd, så må vel òg den stakkars skuldige og impliserte få ein sjanse til å reise seg av si djupe fornedring. Elles går det ikkje». Hovudtemaet i stykket blir nettopp dette korleis samfunnet skal lege seg sjølv – korleis skal øya bli grøn att? Temaet er nok aktuelt til alle tider, i desse dagar debatterast til dømes korleis forvaringsdomar skal handsamast og om kor lang den strengaste straffa vi har i Noreg skal vere. Framstegspartiet har kome med forslag om å auke ho frå 21 til 30 år. Stykket står for at ei human straff er mogleg.

Kollektivet

Det musikalske står skodespelarane for saman. I tillegg til song speler dei gitar, fele og piano, som tromme brukar dei sida av ein av trekonstruksjonane som høyrer til den enkle, men vellukka scenografien. Dei kollektive musikalske innstikka fungerer godt og gjev driv til historia. Eit kraftig hundeglam og eit hjarteskjerande hyl illustrerer hendingar utan å bli for overtydelege. Gode val.

I Historie om et ekteskap var det berre tre skodespelarar på i scena (i tillegg var Tuva Livsdatter Syvertsen med som musikar). Spelestilen er den same på Det Norske Teatret, skodespelarane representerer karakterane meir enn dei speler dei. Med tre skodespelarar på scena er det likevel større rom for å utdjupe spelet. Skodespelarane kan i tillegg til å representere karakterane òg stundom spele dei. I Kimen blir kollektivet sterkast. Det finst scener der dialogar kjem fram – som mellom mor og dotter, Rolv og Else, men det er kollektivet som driv historia. Stundom fører dette til ein viss monotoni. Det blir lange scener der skodespelarane står som eit kor og messar teksten rett fram til oss i salen. Dette valet er ikkje berre negativt. Det kler stoffet på eit vis. Det seier noko om korleis eit samfunn kollektivt må ta ansvaret for å bygge opp eit demokrati igjen etter at ei stor ulukke har skjedd, og korleis eit lite samfunn kollektivt må bale med anger og skam etter at det er blitt fornedra. Som Vesaas seier det: «Når ein menneskeflokk er bliven einast masse, riven med av vetlaus suggesjon, og så etterpå vaknar og blir ein og ein med eit sviande samvet – kven har så ansvaret?»

Trøndelag Teater: TIDENS KORTHET

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespeartidsskrift.no august 2018

Livet er alltid en reise inn i det ukjente

I Tidens korthet knytter Trond Peter Stamsø Munch sammen historien om sjøfareren Jens Munk med sitt eget liv og det som akkurat nå foregår i Nordøstpassasjen – det fungerer, stort sett, slett ikke så verst.

Av Elin Lindberg

TIDENS KORTHET

Av Lars Saabye Christensen – i samarbeid med Egill Pàlsson, Tale Næss og Trond Peter Stamsø Munch

Regi: Egill Pàlsson

Dramaturg: Tale Næss

Visuell konsulent: Yngvar Julin

Komponist/musiker: Hildur Guðnadottir

Skuespiller: Trond Peter Stamsø Munch

Trøndelag Teater, Teaterkjelleren, trondheimspremiere 25.august 2018

Jens Munk levde for 400 år siden – en tid da det faktisk var mulig å oppdage nytt land gjennom å reise inn i helt ukjente og ubeskrevne farvann. I 1619 dro han ut på oppdrag fra kong Christian 4. for å finne Nordvestpassasjen. Han skulle dit pepperen gror – ifølge Trond Peter Stamsø Munch var pepper på denne tiden mer verdifullt enn diamanter og olje i vår tid – Jens Munk skulle finne en snarvei til Kina.

Tidens trygghet

Trond Peter Stamsø Munch har beina på jorda og er tryggheten sjøl der han ved stykkets start vennlig instruerer oss i hvordan vi skal sette på oss øretelefonene riktig – nesten som en kaptein på et fartøy som skal seile nordover mot nye hav. Lydbildet har en framskutt posisjon i forestillinga – jeg skal kommentere dette mer litt senere i denne teksten. Vi får en presentasjon av Jens Munk – og får vite at skuespillerens avdøde far het Jens Munch. I bokhylla i barndomshjemmet sto Thorkild Hansens biografi om Jens Munk – denne historien har fulgt ham hele livet. Det siste tiåret har vi fått mange svært selvutleverende tekster om private familieforhold. Karl Ove Knausgård var en av dem som satte standarden her. Sosiale media flommer over av betroelser og selvregissert idyll. Kjendiser gjør både de mest trivielle private fortellinger og de mest hjerteskjærende barndomshistorier til underholdning. Sett i lys av dette blir Trond Peter Stamsø Munchs fortellinger fra sitt eget liv nesten tilknappet, selv om han tar oss med til sin fars dødsleie. Det er faktisk noe befriende ved å slippe å gå inn i det helt private. Det er tilstrekkelig å vite at Jens Munch var en fin mann som hadde kompass, ei lita flaske myggolje og fyrstikker i en vanntett beholder i fiskeveska si. Her slipper vi unna det som iblant kalles intimitetstyranniet. Det fungerer mest som en kuriositet og inngang til stoffet at skuespillerens far har samme navn som sjøfareren og oppdageren. Biografiene deres knyttes ikke egentlig sammen – de seiler hver sin egen sjø.

Klimateater

Tidens korthet er en fortelling, eller et dikt, om nordområdene, om uvær og is. Jens Munk dro for å finne Nordvestpassasjen – det klarte han ikke. Han kjørte seg fast i isen med de to seilskipene sine. Vinteren 1619-1620 måtte han overvintre i isen. Av 67 mann overlevde tre. De fleste omkom av skjørbuk. – Hadde de bare hatt med seg sitron, sier Trond Peter Stamsø Munch. En nordlig sjøvei til Østen var altså en umulighet for 400 år siden, slik er det ikke lenger. Vi får høre at sommeren 2009 gikk for første gang to handelsskip gjennom Nordøstpassasjen. Og at akkurat nå – mens forestillinga på Trøndelag Teater ble spilt, og mens du leser dette, går et digert kontainer-skip fra verdens største kontainerskiprederi Maersk, i Nordøstpassasjen. Det planlegges store utbygginger av havner i nordområdene. En arktisk jernbane fra Kirkenes er under planlegging. Om 30 år vil transport av varer mellom øst og vest gå her. Noen gnir seg i hendene – dette betyr makt og penger. Prisen er enormt høy for alle. Her er det forestillingas tema knytter fortid og vår tid sammen. Jens Munk dro ut i det ukjente nord – «med tap, katastrofe og død i kjølvannet» – det samme må kunne sies om vår tids nordlige handelsfart i et økologisk perspektiv. På dette punktet klarer Tidens korthet å åpne opp mot de virkelige farene vi står overfor – vi skimter det ytterste mørke, det vi er mest redde for: vår egen utslettelse.

Form

Trond Peter Stamsø Munch forteller historien – eller historiene – på mesterlig vis. Han kommuniserer godt med sitt publikum. På scenen står et miksebord. Stamsø Munch tar opp lyd underveis og lar opptaket ligge under teksten han framfører. Det gir dybde og rom og fungerer godt som den auditive scenografien det er tenkt som. Skuespilleren illuderer lyden av fjærpenn som skriver, vind, bølger, skipets dunking. Lag-på-lag-lyden understreker volum når han ramser opp alt Jens Munks ekspedisjon måtte ha med seg. Det er en fin veksling mellom det at vi skal ha på oss øretelefonene og ta dem av. Det gjør at vi ikke mister nærheten til skuespilleren og rommet.

På scenen står en figur med et stilisert menneskehode som også er en mikrofon. Stativet hodet står på har en jakke på seg – figuren illuderer Jens Munk. Det er helt greit og fungerer, som nevnt, fint med den auditive scenografien, men teater som dette er også visuelt. Og det visuelle er også helt greit her, men det er elementer som ikke er særlig utnyttet. For eksempel der en mobil lyskilde flyttes og gjør at vi ser skuespilleren og teaterfiguren som skygger på bakteppet. Skyggene er så store at de kan dominere det visuelle uttrykket her, men dette utnyttes ikke teatralt.

Tidens korthet?

Jeg stusser litt over tittelen. Forestillinga tar for seg hav av tid. Jens Munk levde for mange hundre år siden. Det var nok heller ikke følelsen av at tiden var kort som rådde når de lå innefrosset i isen en hel vinter. Kortheten kan kanskje knyttes til det kappløpet som ofte gjelder for ekspedisjoner. Det er om å gjøre å komme først fram, gå fortest, erobre. Nå er det kanskje det å få kontroll over det nye landet/havet som kommer fram når isen forsvinner, som gjelder. Kina har allerede etablert seg som «a near arctic state», forteller Trond Peter Stamsø Munch. Kampen er i gang.

Forestillingas tid var hverken lang eller kort, den var akkurat passe. Best fungerte de mest episke tekstpassasjene. Skuespilleren formidlet og balanserte godt de konkrete historiene om den historiske oppdagelsesreisen og dagens faktiske forhold.

Hålogaland Teater: SYKLE I SNØSTORM

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespeaere.no i september 2018

Entusiasme og stolthet

Hålogaland Teater forteller historien om Universitetet i Tromsø som fyller 50 år i år, med kraft og glød – og med noen scener som kanskje kunne vært strammet enda mer til

Av Elin Lindberg

SYKLE I SNØSTORM

Idé og konsept: Inger Buresund og Yngvar Julin

Dramatiker: Liv Heløe

Regi: Petter Næss:

Regi/koreografi: Un-Magritt Nordseth

Scenografi: Yngvar Julin og Ane Elene Johansen

Lysdesign: Øystein Heitmann

Kostymedesign: Ann-Jorunn Pedersen

Maskedesign: Leo Thörn

Videodesign: Sabina Jacobsen

Komponist, sanger og musikalsk leder: Johan Sara Jr.

Hålogaland Teater, premiere 15.september 2018

Det slås på stortromma når Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet fyller femti år. Hålogaland Teater tar i bruk alle rom og hele 29 aktører. Sykle i snøstorm er et samarbeid mellom Hålogaland Teater, Vokal Nord, Nordnorsk kunstmuseum og Lille HT.

Hyllesten til UiT fungerer godt som teater – stort sett.

Hugin og Munin

Odins to ravner pryder logoen til UiT. Hugin betyr «tanken» og Munin betyr «minnet» –viktige elementer for et universitet. Ravnene, tanken og minnet blir også med i Sykle i snøstorm. En video med nærbilde av en glinsende, svart ravn dekker hele sideveggen i teatersalen når vi kommer inn til kveldens første teaterrom der sal og scene har byttet plass. Vi sitter på benker belagt med tepper og puter i en slags 70-tallsstil. Skuespillerne inntar etter hvert stolrekkene i amfiet foran oss. Men først starter sangerne fra Vokal Nord å synge høyt, høyt over oss. Vi skimter dem gjennom metallgulvet der oppe. Skuespillerne starter sin dialog om starten på UiT fra sine posisjoner i scenekonstruksjonene under dem igjen. Mellom dem flyr to skuespillere i ravnekostymer. Her bruker teatret de virkemidlene bare de har til rådighet – det fungerer fint.

Peter Hjort

Første del av forestillinga handler om oppstarten av UiT i 1968. Peter Hjort var dosent ved Rikshospitalet i Oslo i 1967, han var hematolog – spesialist i blod. Han blir presentert som en hedersmann og tøffing – en dag blir han observert syklende i snøstorm – dette er den rette mannen til å bygge opp et universitet i Tromsø. Han tar oppdraget han får og flytter til Tromsø sammen med kona Tove som var lærer, og de fire barna. Historien er bygd opp som en dialog mellom Peter Hjort, kona Tove, det akademiske etablissementet med helsedirektør Karl Evang i spissen og det politiske Norge med statsråd Kjell Bondevik og statsminister Per Borten. Ekteparet Hjort hylles. De skinner som nypussete statuer. Kark Evang & co var mot etableringa av et universitet med medisinstudium i Tromsø fordi det ikke var noe fagmiljø, eller noen akademisk tradisjon, her. Ketil Høegh som Karl Evang kommer med et godt plassert stikk til dagens situasjon: «De samme argumentene vil dere bruke om 50 år mot etableringa av et PCI-senter i Bodø». Dette senteret for akutt hjertemedisin kommer nå på plass, men motstanden fra det akademiske miljøet i Tromsø har vært stor.

Litt omstendelig om oppstarten

HT gjør det klart at de ikke er akademikere, teatret har sin egen måte å formidle historia om UiT på, men formidlinga av oppstarten av Norges arktiske universitet er faktisk nettopp en smule akademisk. Historia blir et slags fortellerteater. Regi og koreografi fungerer greit, men det hele blir litt vel omstendelig. Nå er etterrettelighet en nødvendighet og en dyd innen akademia – det ser ut til at det står høyt i kurs hos HT også.

Det fortelles litt for kjapt om studentene som ankom i folkevognbussene sine. Jeg savner mer kjøtt på beinet her – eller et nærbilde av de første studentene. De var jo en radikal og interessant gjeng. Kanskje vi får en forestilling om dem en annen gang? Ravnene som av og til kommer flaksende over hodene på oss anmoder Hjort, universitetsledelsen og forestillinga om å se framover. Og det gjøres. En gjeng med svært entusiastiske, unge skuespillere/dansere kommer i roller som studenter rundt blant publikum. Forestillinga er blant annet bygd opp av intervjuer med studenter. De korte biografiene vi får er autentiske og er med på å vise bredden i fagene UiT som startet med medisin og siden jus, nå kan by på. En studerer til å bli vernepleier, en skal bli tannlege, en studerer kjønn og likestilling – dette er noen eksempler. De formidler at UiT ikke bare er i Tromsø, men også i Narvik, Hammerfest, Harstad og Alta. De unge aktørene er knallgode dansere og formidler med liv og lyst og tro på framtida – det blir rørende og berørende.

Fokus på naturvern

Publikum deles opp etter første seanse. Den gruppa jeg tilhørte ble geleidet først til en liten scene der Kristian Fr. Figenschow står på programmet sammen med fire sangere fra Vokal Nord. Figenschow er en fremragende komiker. Han forteller og spiller historia om etableringa av et smelteverk for kobber. Han spiller den sleske gründeren som bare er interessert i profitt, naturverneren som protesterer mot avfallsdeponi i fjorden, den fjottete ordføreren som vil..ja, hva vil han egentlig? Og fiskeren som kommer brautende opp fra havet og er steike forbanna for at levebrødet hans forsvinner på grunn av undervannsdeponiet av avfall. Figenschow formidler festlig, sangerne smetter inn med sangen så fint. Men det er noe med selve historien som blir litt rotete og litt fjernt. Jeg kjenner ikke den konkrete historien som ligger bak – hvor er dette? Hvem står bak? Jeg savner en litt sterkere adressering og tilknytning til de faktiske forhold her.

Hyllest til vitenskapen

Neste rom vi ledes til, er dekket av sølvblankt materiale. Rommet er rektangulært, vi sitter på isoporbenker rundt på sidene. Sabina Jacobsens videoarbeider fyller øverste del av veggene. Det er videoer av ild/vulkan, is og av alger/tang i bevegelse under vann. Danserne presenterer seg som naturvitenskapelige fagpersoner. Vi humrer litt over de gjenkjennelige og vennlig karikerte forskertypene. Guri Johnson leder flott og myndig an – hun er kaptein på et forskerskip som skal ut på en viktig ekspedisjon. Arbeidet er seriøst og alvorlig. Det hyller 50-årsjublanten ved å understreke viktigheten av arbeidet forskerne ved UiT gjør. Seansen i sølvrommet avsluttes med det tillitsvekkende: «everthing is going to be alright» som transformeres, med noe som minner om kinesisk aksent, til det noe illevarslende: «evelything is going to be all light». At alt skal bli lys kan jo være fint, men her bringer det tankene inn på noe apokalyptisk, kanskje en kjernefysisk eksplosjon. Kina satser på å bli en arktisk stormakt, hvilken påvirkning det vil ha på nordområdene?

Er vitenskap og kunst motpoler?

Vi ledes videre til en brun pub der vi plasseres på barkrakker og blir servert glass med noe brunt og sprudlende. Spilleområdet er bardisken og en scene midt i rommet der husbandet sitter. Ketil Høegh er en slags barsjef. Akademia blir beskylt for å bare være opptatt av sitt. Aktørene kommer med appeller – ikke uten sting – til akademia og UiT: «Lær av teatret! Snakk med folk! Kom på banen!»

Så er det ut til kveldens mest spektakulære scene: en fiskemerd – en slik som oppdrettsnæringa har fisken sin oppi – rett utenfor teatret. Dette er både interessant rent rommessig og smart ved at det understreker stedet HT og UiT forholder seg til: havet og den arktiske naturen. På en scene midt i merden akkompagneres danserne av to joikende vokalister. Nede i merden ser vi et par sei som har forvillet seg inn. Rundt oss er det fjell og fjord og lys fra byen. Alt dette spiller inn og gjør menneskene på scenen nokså små. De integreres i omgivelsene. Teatret er virkelig en del av alt rundt.

Sykle i snøstorm er en del av teatrets prosjekt SEED, der det skal settes fokus på ressursforvaltning. «Teatret skal bruke kunsten til å skape samhandling, dialog og samarbeid med andre deler av samfunnet som det politiske miljøet, media og vitenskap», skriver de. Det borger for flere spennende prosjekter ved Hålogaland Teater.

Susie Wang: MUMIEBRUN

desember 11, 2018desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no i oktober 2018

Sympatisk og supergrotesk

Susie Wang leverer igjen! MUMIEBRUN som er den andre i en horror-trilogi om menneskenaturen er både mørk og munter

MUMIEBRUN

Konsept: Susie Wang

Tekst/regi: Trine Falch

Lyd/musikk: Martin Langlie

Lys: Bo K. Wallström og Philip Isaksen

SFX: Fanney Antonsdottir

Diverse teknikk: Tony Endre Hestnes

Koordinator: Alette Schei Rørvik

Skuespillere: Valborg Frøysnes, Kim Atle Hansen, Mona Solhaug og Mari Strand Ferstad

Rom for Dans, lørdag 6.oktober 2018

Det er et år siden Susie Wang kom med sin første produksjon: THE HUM. Den var en vellykket sær og bisarr historie. Jeg hadde derfor store forventninger til nummer to i dette som skal bli en horror-trilogi. Og ja, forventningene ble innfridd. MUMIEBRUN er en helt ny historie, men den er like sær og bisarr som den første. Og det er fremragende teater!

Mysterier

Det kjennes eksklusivt å se Susie Wang på Rom for Dans. Eksklusivt i den betydning at det ikke er teater som vises for et veldig stort publikum. Det er få publikumsplasser på Rom for Dans og scenen ligger litt bortgjemt til – du må ringe på en ringeklokke for å bli sluppet inn i trappeoppgangen. Dette kler produksjonen godt. Situasjonen kan minne om en verkstedvisning, men forestillingen er ingen skisse eller arbeid i prosess, dette er fiks ferdig og presist presentert av en gjeng svært erfarne og profesjonelle teaterfolk.

Scenerommet er et rom i et museum. Alle flatene er i «marmor». Objekter står utstilt på marmorblokker. Det er artefakter som kan være kunst eller skal representere kunst, men her representerer objektene noe mystisk – enten er de fra verdensrommet eller fra en fjern fortid. De knyttes til drømmens logikk eller dramaturgi. Ting forandrer mening og betydning. Susie Wang undersøker det teatrale med denne drømmens dramaturgi, det gjør hele verket herlig lekent og uforutsigbart.

Fortettet ro

Museumsvakten (Valborg Frøysnes) sitter på en stol. Hun tygger knasende på maten sin mens hun kikker mot inngangen til rommet. Martin Langlie lager musikk og lyder. Det er lyd vi forbinder med storby og museer – gatelyd, barn som sutrer, mennesker som snakker, fuglesang, maskinlyder og pianospill – kanskje fra et verk inne i museet? Lydene er dempet, det er ro i rommet, men samtidig en velbalansert forventning om at noe kommer til å skje. Vakten tar opp sytøyet sitt, men rekker ikke å komme i gang før en besøkende (Mari Strand Ferstad) kommer inn. Hun er kledd i noe hvitt tennisdrakt-aktig. Hun betrakter objektene rolig og meditativt og får beskjed av vakten på dansk(!) at hun gjerne må ta på objektene. I THE HUM snakket noen av karakterene svensk og tysk, selv om skuespillerne var norske. I likhet med det danske som kommer inn her virker dette underliggjørende og understreker Susie Wangs sære uttrykk. Tennisdraktkvinnen setter seg på en marmorbenk og betrakter et artefakt – en sirkel i tre – lenge. Som om hun mediterer og reflekterer over det. Hun reiser seg og har etterlatt et blodspor på den hvite benken. Menstruasjonsblod har flekket til det hvite tennisskjørtet, men sporet på benken er en presist opptegnet figur. Tenniskvinnen går rolig ut uten å legge merke til dette. Museumsvakten blir heller ikke stresset. Hun forsøker å vaske flekken vekk, men den sitter fast. Hun dekker over den med et papirlommetørkle i stedet.

Hva ser du?

Flekken på benken, som også er produksjonens logo, er den første i rekken av de klassiske og opprinnelige ti billedkortene i Rorschach-metoden fra 1921. Det er en psykologisk test der en pasient skal kommentere tilfeldige blekkflekker. Det du ser sier mer om deg selv enn blekkflekken – eller her: blodflekken. Susie Wang inviterer publikum inn som medskapere i fantasien de presenterer – det er smart og sympatisk. Gruppen skriver i programmet at de «tar mysteriet på alvor og spiller på lag med drømmer, hallusinasjoner og fantasier», de spiller også på lag med publikum.

Flere besøkende kommer etter tur inn i museumsrommet – til og med regissøren Trine Falch selv som museumsgjest. Vi blir med på leken og går dypere og dypere inn i museumstilstanden.

Kroppen

– Jeg er så sinnssykt sliten av å være kvinne, sier en av karakterene.

Vittig, men også med flere alvorlige lag i seg. Det gjelder både rollene som kvinne, men også det biologiske ved kvinnekjønnet, både det faktiske og det forventede.

En høygravid kvinne (Mona Solhaug) kommer inn og skvetter av blodmerket/Rorschach-bildet på benken. Her starter en fødselsscene fra helvete, en splatter/body horror-scene. Gruppen har med seg Fanney Antonsdottir som lager spesialeffekter for scene og film – såkalte SFX-effekter som er realistiske proteser. I MUMIEBRUN er det en orgie av navlestreng og morkake og istykkerspiste bryst. Det er groteskt så det holder. Og – merkelig nok – med en slik spillestil som balanserer mot det distanserte, rives vi med. Hva skjer i dypet under marmorgulvet? Vi tror på monster og aliens som om vi så en realistisk laget skrekkfilm. Godt gjort igjen! Når monsteret/babyen biter av farens penis som igjen animeres slik at den svømmer fornøyd i en glassvase før den håndarbeidskyndige museumsvakten får sydd den på plass igjen, frydes vi grøssende over det overraskende og teatrale i det hele.

Fantasi

Referansene til andre body horror-verk i MUMIEBRUN er mange. Blant annet er de ikoniske og klassiske Alien-filmene regissert av Ridley Scott en del av dette universet. Det skremmende og truende kommer utenfra, og samtidig innenfra.

Måten Susie Wang tar fantasien på alvor på er rørende og berørende. Fantasien blir en egen kraft og den oppmuntrer og forsterker vår evne til å se på menneskelivet i perspektiv. De sære, rare og groteske historiene inviterer til erkjennelse gjennom andre veier enn det rent intellektuelle. Susie Wang tar ikke bare fantasien på alvor, men også kunsten, teateret og det som kanskje ligger på bunnen av det hele: leken.

Det Norske Teatret: NILA OG DEN STORE REISA

desember 11, 2018 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2018

Fargerik fantasi, men mest alvor

I Nila og den store reisa på Det Norske Teatret er realitetane så fæle at sjølv fantasien kjem til kort

Av Elin Lindberg

Maria Kjærgaard-Sunesen: NILA OG DEN STORE REISA

Omsetjing: Ruth Lillegraven

Musikk: Anders Ortman

Regi: Maria Kjærgaard-Sunesen

Scenograf: Mie Riis

Kostymedesign: Unni Walstad

Lysdesign: Clement Irbil

Koreograf: Belinda Braza

Lyddesign: Vibeke Blydt-Hansen

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, Hovudscenen, 13.oktober 2018

Kanskje eg hadde venta meg eit noko tannlaust og svært politisk korrekt stykke då eg kom til premiera på Nila og den store reisa på hovudscenen på Det Norske Teatret, men det var ikkje det publikum fekk. Stykket gjev oss innblikk i ein røyndom mange av dei som kjem hit til landet som flyktningar har kjent på kroppen. Fantasidraumane er fine, men dei lindrar ikkje det vonde, eventyr hjelper ikkje alltid. Musikken til stykket hjelper heller ikkje med noko lindring. Det å ikkje gi opp håpet er ein bodskap som kjem fram: «Du må tru på det gode, da får du håpets kraft», seier bestefaren til Nila. Dette er nok ei framsyning som passar best for litt større barn. På stolane bak meg sat det to små gutar på omlag fem-seks år som var redde og gret og ville heim.

Å iscenesette samtida

Maria Kjærgaard-Sunesen har både skrive stykket og er regissør for det. Ein versjon av stykket får vi i programmet, her er historia enkel og tilforlateleg, sjølv om ho handlar om hendingar som kan finne stad i den verkelege verda. Når historia blir spela på den store hovudscena på Det Norske Teatret blir ho til forstørra in-your-face-teater. Røyndomen skal alle få med seg. Det er nærmast noko brechtiansk over det heile, sjølv om eg ikkje er sikker på om det er tilsikta. Det er den verkelege verda med flyktningar som kjem frå krigsråka land vi skal ta stilling til. Som i det brechtianske teatret er òg musikken eit verkemiddel for å få oss til å forstå, han skal ikkje forføre oss. Og Anders Ortmans musikk forfører oss ikkje, dei musikalske scenene understrekar temaet i stykket. Dei scenografiske moglegheitene på denne scena er mange, og dei blir brukte. Skodespelarane flyg, eller sym, høgt oppe i det store scenerommet, heile golvflata blir brukt. Men røyndomen er for tøff, den vakre og fantasifulle scenografien kan ikkje løfte oss ut av han.

Krigens realitet

I starten av stykket er vi i ein liten landsby i noko som minner om Nord-Afrika. Her har alle har det bra. Vi møter Catharina Vu som er debutant frå Multinorske i rolla som jenta Nila, ho gjer ein flott jobb, det gjer skodespelarane som speler familien hennar òg: mora (Kim Fairchild), systera Aisha (Amanda Kamara), broren Serdal (Hans Magnus Hildershavn Rye), faren (Mikkel Grythfeldt og bestefaren (Lasse Kolsrud på premieren, han delar rolla med Hans Rønningen) og andre landsbyboarar. Her er det leik, musikk og latter. Mora syng ein song om kor godt det er å vere heime, men songen løftar oss ikkje, trass i at Kim Fairchaild har ei god stemme. Noko trugar. Det blir ymta om den farlege Morganske Milits og om opprørsgruppa Den blå blome. Og krigen blir ein realitet. Den Morganske Milits kjem med maskingeværa sine, kledd i svarte klede og med skjulte andlet. Dei er skumle. Ein tanks kjem òg gjennom røyken på scena. Han er svart og stor og slett ikkje noko leiketøy. Far insisterer på at dei ikkje skal rømme: «Vi blir, det er her vi høyrer heime», seier han. Og militsen tar far til fange. Vi ser han aldri att. Resten av familien kjem seg unna. Nila og bestefaren kjem bort frå dei andre og finn ein tom båt dei kan dra med over havet mot nord.

Det store tomme rommet

Mesteparten av stykket forgår på havet. Vi ser ikkje land. Det er tåke. Korleis kan dei vite at dei er på veg mot nord? Rundt båten er det ingenting å sjå – før ein kropp med redningsvest på magen kjem flytande forbi. Det er Yasin (Emil Rodrigo Jørgensen). Han er nesten daud, men Nila og bestefaren får liv i han. Yasin er mørk til sinns. Han har mista familien sin og han eig ikkje snev av fantasi. Fantasi og kunst er godt for mykje, men når du har mista familien din, når du har sett faren din bli skutt, mora di og systrene dine bli valdtekne, hjelp det då med fantasiflukt? Det er hjarteskjerande. No skal det vere sagt at så eksplisitt går ikkje Nila og den store reisa til verks, men det deprimerte uttrykket til Yasin som ikkje har fantasi lenger, minner oss om desse grufulle realitetane.

To ungar aleine i ein liten båt på havet

Bestefar døyr. Han blir lempa over bord for å sove med fiskane. No er dei to ungar heilt aleine i ein båt midt på eit stort hav. Det er så mørkt, så mørkt, men bestefar sine ord er ei slags lita trøyst: «Ver tolmodig når du sit i mørket, daggryet er på veg!» Nila har eit lite håp, men det er alt ho har. Yasin strevar med å finne noko håp, han meiner at Nord er ein utopi, ingen stader. Nila veit at Nord finst, det er ein stad der «ungane leikar på mjuk asfalt så dei aldri slår seg, og dei gamle bur på eldrepalass med tv på kvart rom». Dette er kanskje den einaste staden i stykket der det er snev av humor, i form av ein noko sarkastisk satire. Men kva skulle ein le av her? Nila fell ut av båten og kjem til ei verd på botnen av havet. Det er ei vakker verd med fargerike fiskar og venlege vesen, men òg ein skummel prins. Mora kjem til syne flytande høgt over havbotnen som ein mellomting mellom ein blekksprut og ein kropp surra inn i tang og plast, ho gjev ho motet tilbake slik at Nila kjem seg til overflata og blir redda av Yasin. No har dei båe redda livet til kvarandre.

Draken

Nilas strategi for å overleve er å fortelje eventyr. Men eventyra har ikkje same kraft som røyndomen i dette krigsherja universet. Eventyret om ein prins og ei prinsesse som blir forvandla til fuglar, fordi faren deira ikkje ser dei, har ingen slutt. Fuglane er for alltid fuglar. Er faren daud? Ein svolten albatross får ein tredjedel av brødet deira. Han er til hjelp, for han er sjefen over vindane som til slutt hjelper dei to borna i land.

Draken Morgana (Gjertrud Jynge) blir hovudpersonen i Nilas eventyr. Den glinsande, raude draken sit på tanksen til Den Morganske Milits, den raude draken fargar heile havet blodraudt og prinsen på havbotnen er òg draken Morgana i forkledning. Gjertrud Jynge spelar draken framifrå. Ho er skremmande, så det er ikkje rart den vesle guten bak meg helst vil heim, og ho punkterer presist det farlege når ho går barnsleg furtande ut fordi ho ikkje får vere med på leiken i starten, men ho slepp aldri taket, ho er farleg sterk. Draken symboliserer eventyr og fantasi og eit forsøk på å forme om røyndomen til noko ein kan leve med. Her minner eventyret vel så mykje om ein psykose som om eit eventyr for barn.

Er enden god?

Sola som er ei stor rund flate bak på scenen, er gullfarga. Den same gullfarga er det på dei varmeteppa flyktningane får etter at dei har kome seg i land. Nila og den store reisa fortel tydeleg at langt frå alle kjem seg til land og til dei gullfarga teppa. Far til Nila er her ikkje, ikkje familien til Yasin heller, bortsett frå ein onkel. Og kva skjer med dei etterpå? Fantasien kan neppe gjere alt her. Det er klart alle skal kjenne til historia til båtflyktningane, men eg er usikker på kva det er for ein bodskap Maria Kjærgaard-Sunesen vil ha fram – er det at fantasien og kunsten kan hjelpe og lindre, eller er det at vi ikkje må gløyme flyktningane si historie? Her ligg det noko uforløyst.