Stikkord: Sara Stridsberg

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2024

Makt og menneskelighet

Historia om den opphøyde og privilegerte dronning Kristina som sliter med å bli godtatt som den hun er, er utgangspunktet for Sara Stridsbergs drama «Dissekering av et snøfall». På Torshovteatret bores det i identitetsproblematikk i Camilla Kold Andersens regi, hva er det de egentlig finner? Premieren fikk også en litt spesiell, rojal ramme.

Av Elin Lindberg

DISSEKERING AV ET SNØFALL

av Sara Stridsberg

Oversatt av Monica Aasprong

Regissør: Camilla Kold Andersen

Scenograf og kostymedesigner: Ditte Tygesen

Lysdesigner: Ane Reiersen

Lyddesigner: Bendik Toming

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Maskør: Alice Norberg Poulsen

Torshovteatret, premiere 13.september 2024

Det er Helene Naustdal Bergsholm som spiller hovedrolla som dronning Kristina – eller Kongejenta som hun heter i stykket. Og for å nevne det med en gang: hun gjør det skikkelig bra. Dronning Kristina var tronarving og ble dronning av Sverige, men hun ville ikke gifte seg og hun ville ikke få barn. Hun passet ikke i de rammene hun var født inn i. Dybden i identitetsproblematikken er vevd inn i stykket av Sara Stridsbergs kvasse islag.

Kongelig sirkus

Bergsholm spiller Kongejenta/Kristina som en androgyn figur som er kledd i overklassens herreklær med 1600-tallssnitt og med knallrøde støvler. Klesdrakta gir Shakespeare-assosiasjoner. Det er Ditte Tygeson som er scenograf og kostymedesigner. Midt i det runde scenerommet på Torshovteatret er det en liten opphøyning. Den er dekket av noe som kan minne om mosaikk og kan hinte til utsmykning vi finner i slott og palass. Over denne lille scenen henger et mangekantet, lysende objekt – skal det minne om en slags stein? Det er hull i objektet som slipper lysstråler ut, slik at salen av og til fylles med lyspunkter og blir en slags stjernehimmel. De små lyspunktene kan også symbolisere snø og hinte til stykkets tittel.

Publikum involveres på et vis fysisk i forestillinga ved at lyspunktene også treffer oss, og ikke bare handlingene på scenen.

Det er Ane Reiersen som har lysdesign.

Jeg vil herske

«Eg er konge», «eg er konge, eg kan ikkje føde barn», sier kongejenta Kristina. Hun vil selv definere sin rolle. Hun vil hverken krige eller føde. Kristina vil ha makt og hun vil bruke den. Men Makten (Erland Bakker), representert av en figur kledd i svart kappe, gjør klart for henne hva som er hennes plikter: Hun er dronning og en dronning har som eneste oppgave å sikre arverekkefølgen, hun må føde barn, hun må gifte seg. Det at den kappekledde figuren ligner rollen «Døden» i Ingmar Bergmans film Det sjunde inseglet (spilt av Bengt Ekerot), understreker alvoret – kanskje på en vel overtydelig måte. Dette handler om liv og død. Ved å ikke godta premissene, rammene hun er gitt, risikerer hun å dø, eller miste seg selv og sin integritet.

Kjærlighetssvik, eller livredning?

Kristinas kjæreste er Belle, hun er friskt og røft spilt av Maria Kristine Hildonen i en sølvfarget barokk-kjole med rød besetning. Belle er et anker i det ensomme livet til Kongejenta. Faren (Heidi Goldman) er død og moren (Ingjerd Egeberg) har buret seg inne sammen med liket av faren som går mer og mer i forråtnelse. Forholdet mellom Kongejenta og Belle ser både trygt og solid ut, i en annen kontekst ville dette vært et perfekt par – vel å merke på overflaten. Kristina får Belle gift med en adelsmann, til Belles fortvilelse, men Kristina er overhode, hun bestemmer. I den historiske konteksten kan det også være slik at Kristina redder Belles liv, hun gir henne en sikker ramme der hun ikke risikerer å bli drept for umoral. I en samtidig kontekst kan Kristina være en så labil og destruktiv person at Belle vil være i livsfare i et forhold med henne. Å gifte Belle bort blir både et kjærlighetssvik, men kanskje også livreddende. 

Selvrespekt og selvdestruksjon

I Sara Stridsbergs stykke Valerie Solanas skal bli president i Amerika som ble satt opp på Torshovteatret i 2009, møter vi den trassige feministen som har en underliggende selvrespekt som gjør at hun får et nærmest aristokratisk preg, samtidig som hun er selvdestruktiv. Kvinnestemmene hos Stridsberg er ofte sterke og skarpe, de er svært kraftfulle samtidig som de har en menneskelig sårhet i seg. Ofte er konteksten kvinnen befinner seg i, helt umulig og uttrykker en enorm livssmerte. Et eksempel er hovedpersonen i romanen Kjærlighetens Antarktis – her møter vi stemmen til en kvinne som er voldtatt, lemlestet og død, men som likevel har sin selvrespekt i behold. Kongejenta i Dissekering av et snøfall har også denne dybden. Hun er ingen overflatisk kongelig pappfigur, hun har en mørk menneskelighet som jeg mener denne oppsetninga klarer å få fram. Det glimter av edelsteiner i den mørke sjakta av det menneskesinnet vi opplever på scenen. Boringa i dette menneskets indre foregår uten for mye ytre staffasje. Det gjør at den rå og mørke teksten til Sara Stridsberg kommer til sin rett. Stykket er både sært og interessant. Ja, oppsetninga kan tidvis bli litt monoton, men det tåler vi.

Kultur og intellektualitet

Kongejenta i stykket er som den historiske Kristina av Sverige, opptatt av filosofi. Anneke von der Lippe spiller Filosofen i stykket sjarmerende og presist. Hun har parykk og bart. Det understreker det dødsalvorlige spillet med kjønnsidentitet som også stykket tematiserer. «Vi må dissekere et snøfall som om det skulle være et legeme», sier filosofen. De fysiske realitetene knyttes til det menneskelige. I stykket er det Love (Alfred Ekker Strande) – Kongejentas gode venn og nære slektning – som er mest opptatt av dans. Den historiske Kristina var skolert danser. Hun danset sine statsanliggender foran hoffet sitt og sine statsmenn. Ved ett tilfelle formidlet hun tydelig gjennom dansen i rollen som Diana at hun ikke ville gifte seg. Under hennes korte regjeringstid ble det en betydelig styrking av kulturlivet i Sverige.

Rojal ramme

Dronning Kristina og de andre kongelige som blir nevnt i stykket, er fjerne slektninger av vårt eget kongehus. Stykket handler jo om å være tro mot selv og å leve sitt liv på sine premisser. Men det handler også om å være født til en rolle man ikke ønsket seg. Det har i det siste vært så mange kontroverser rundt det norske kongehuset at diskusjonen om vi heller burde vært republikk, har blusset opp. Det har vært representanter knyttet til den kongelige familien på forsidene i media daglig. Det gjør derfor inntrykk at kronprinsen og kronprinsessen er i publikum på denne premieren. Her sitter de ikke i en kongebalkong, men midt iblant oss. Stykkets innhold får en ekstra dimensjon ved at kronprinsparet er her. Det shakespearianske i kostymene og de historiske referansene i stykket spiller med og forankrer stykket vellykket i en både historisk og samtidig kontekst.