Nationaltheatret: Sara Stridsberg: KUNSTEN Å FALLE

Publisert på Shakespearetidsskrift.no mars 2019

Kunsten å bli gammel

Strålende skuespillere i Sara Stridsbergs KUNSTEN Å FALLE, men regien er noe statisk

Av Elin Lindberg

 

Sara Stridsberg: KUNSTEN Å FALLE

Oversatt av Morten Borgersen

Regi: Morten Borgersen

Scenografi og kostymer: Milja Salovaara

Dramaturg: Hege Randi Tørresen

Nationaltheatret, Malersalen, 15.mars 2019

 

Hvorfor skal det være skamfullt å bli eldre? Det er heldigvis flere som ytrer seg om dette for tiden. Sissel Gran har blant annet skrevet at vi må godta frykten for alderdommen, og vemodet og sorgen over det som er over, men at vi må avvise denne skammen over å bli eldre. Dette tematiseres i Kunsten å falle. Stykket balanserer nysgjerrigheten på livet til to aldrende, amerikanske og aristokratiske stjerner med inderligheten i forholdet mellom mor og datter. Kari Simonsen som Store-Edie og Liv Bernhoft Osa som Lille-Edie gjør en utmerket jobb.

 

Outsiderne

I Kunsten å falle møter vi to kvinner som har vært store stjerner i det amerikanske jet-set-livet i etterkrigstida. Stridsbergs stykke er bygd på dokumentarisk materiale om disse to kvinnene, blant annet kultklassikeren Grey Gardens som er en dokumentarfilm fra 1975. De bor i et falleferdig herskapshus, Grey Gardens, East Hampton, utenfor New York. Det er kontrasten mellom glamourlivet og det ekstremt fattigslige livet de lever som eldre som er fascinerende – og ganske ubehagelig, fordi det vekker en kikkermentalitet i oss som man kanskje ikke er så spesielt stolt av. Lille-Edie var kusine til Jackie Kennedy Onassis, Store-Edie bodde sammen med jet-set-pianisten Glenn Gould. Lille-Edie var danser og modell, Store-Edie var sangerinne. Fallet i sosial status da de ble eldre var enormt. Ja, det kan minne om det ættestupet eldre ble kastet utenfor når flokken ikke ville ta vare på dem lenger.

De to damene er outsidere. Sara Stridsberg har skrevet om outsidere før. Hun har blant annet skrevet Drömfakultetet om aktivisten Valerie Solanas, som hun bearbeidet til dramatikk. Stykket ble satt opp på Torshovteatret. Kjersti Horn hadde regi og Trine Wiggen spilte tittelrollen som Solanas. Jeg savner noe av snerten og drivet fra denne oppsetninga i Kunsten å falle.

 

Det klaustrofobiske rom

Scenerommet på Malersalen har svære blomstrete gardiner som baktepper. To senger står over en slags sandkasse som skal illudere sandstrand et sted i oppsetninga. Rundt dette ligger amerikanske fashion-blad, Vogue og Life. Et kjøleskap i bakgrunnen har samme mønster som gardinene. Scenerommet fungerer ikke spesielt bra. Det er rett og slett for rent og ryddig. Vi hører om at de lever sammen med 16 katter. Og vaskebjørn og fugler har også flyttet inn. Huset har 27 rom, men alle er ubeboelige. Damene har flyttet sengene sine inn i ett rom. Når de er venner setter de sengene sammen, når de er uvenner flytter de sengene fra hverandre. Verken rommet eller lyset gir skuespillerne mye å jobbe med i starten av stykket. Det kan se ut som om de strever litt med å komme i gang, kanskje er det bare premierenerver, men de spiller seg opp etter hvert. De er uansett stuck i dette rommet, med hverandre og med alle minnene sine. Erland Bakker dukker opp nå og da – som blant annet minnet om en forhenværende elsker, Store-Edies sønn, som presten og som Jackie Kennedy Onassis. Han gjør en fin jobb som støttespiller i historien. Han kommer til å representere blikket fra utsiden.

 

Skam

Kusine Jackie skammer seg over at hun har slektninger som lever i fattigdom og forfall. Hun vil gjerne gi dem penger, noe damene lenge avslår. Skammen er noe som tilhører blikket som ser på kvinnene utenfra. Dette blikket har problemer med å anerkjenne at disse kvinnene ikke skammer seg over seg selv og hvem de er. De er jo de samme eksentriske kvinnene som de var i sitt aktive yrkesliv, de er bare blitt gamle. Men uten den pensjonen som hadde kunnet gitt dem et verdigere liv hvis de hadde levd i et velferdssamfunn som hadde fungert bedre. De har hatt et helt fantastisk liv, de påstår at de er lykkelige – det er interessant at vi kommer i en posisjon hvor vi tviler på det, hvorfor skulle vi tvile på det? Er det fordi vi er lært opp til at ungdom og lykke henger sammen? Det å ha en ung kropp – er det det som gjør oss lykkelige? Det er befriende å se to godt voksne kvinners kropper på scenen – vi vil ha mye mer av det! Kropper og stemmer forandrer seg når man blir eldre, det er naturlig, de må ikke gjemmes bort. Hvorfor hører vi ikke flere eldre stemmer synge i offentligheten? Er det fordi vi har en tendens til å le av dem?

 

Beckett

Forestillinga fungerer best når den kommer inn i eksistensielle rom som kan minne om Becketts. Kvinnene venter nødvendigvis ikke, men de lever isolert uten andre å forholde seg til enn hverandre. De lever nå og i fortiden, «fremtiden ligger bak meg», sier Lille-Edie, de sier at de er falt ut av tiden. Men er det for oss med blikket utenfra at tiden oppløses når ingenting spektakulært hender? Eller oppleves det også slik for de aldrende kvinnene?

Det sterkeste øyeblikket i Kunsten å falle på Nationaltheatret er når Liv Bernhoft Osa som Lille-Edie formidler sin kjærlighet til moren. Hun er den evige datter, hun er på vei mot pensjonsalder, men fortsatt er hun sin mors barn. Scenen er hudløs og enormt rørende. Her løftes vi ut av stykket om de to eksentriske, aristokratiske kvinnene og inn i et evig tema: barnets forhold til moren – eller kanskje helst den aldrende datterens forhold til den enda mer aldrende mor. I denne scenen hjelper også lyset til med å få fokus på dette kjærlighetsforholdet.

Skuespillerne bærer stykket, og skal ha stor honnør for det, men både rom, lys og regi kunne hevet forestillinga enda mer.