Rimini Protokoll: SOCIETY UNDER CONSTRUCTION (STATE 2)

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

foto_staat2_riminiprotokollbennotobler_0794
foto Benno Tobler

Sympatiske vaktbikkjer

Rimini Protokoll bruker fortsatt teatret til å undersøke og peke på kritikkverdige samfunnsmessige forhold. Med Society under construction (state 2) på Nationaltheatret er det den globale byggebransjen som får gjennomgå i et vandreteater der publikum også er aktører. Det er et prisverdig prosjekt, men det blir i meste laget å prøve få grepet om åtte byggeprosjekter på en gang

 

Av Elin Lindberg

 

Rimini Protokoll: SOCIETY UNDER CONSTRUCTION (STATE 2)

Konsept, manus og regi: Stefan Kaegi

Scenograf: Domenic Huber

Video: Mikko Gaestel

Musikk: Fabian Schulz

Lysdesigner: Konstantin Sonneson

Dramaturg: Robert Koall

Third Eye, dramaturg Staat 1-4: Imanuel Schipper

Reseacher: Wilma Renfordt

Prosjektkoordinator: Jessica Páez

Nationaltheatret, hovedscenen, 26.september 2019

 

I snart 20 år har Rimini Protokoll drevet med sine dokumentarteaterprosjekter. De har spilt i Norge flere ganger. Rimini Protokoll bruker eksperter på områder de ønsker å si noe om, i prosjektene sine. De bruker ikke profesjonelle skuespillere. Dette bidrar til en autentisitet samtidig som teaterhendelsen er regissert og tydelig spisset. Forestillingskonstruksjonen er imponerende og velsmurt, men det blir veldig mye informasjon å ta inn. Det blir så mye at noe dessverre glipper.

 

På befaring

Når vi ankommer Nationaltheatret får vi utdelt en farget lapp, den signaliserer hvilken gruppe vi tilhører. Gruppene på rundt ti-tolv personer blir en etter en kalt inn og ført til bakscenen. Her er det tydelig byggevirksomhet. Jeg er med i lilla gruppe. Vi starter på et stillas oppe på Nationaltheatrets hovedscene. Her tar vi på oss øretelefoner og Dieter Läpple som er professor i byutvikling viser oss en plakat og forteller oss om Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Han sier at byen er en stor byggeplass, slummen brer om seg, det er blant annet problemer med å skaffe drikkevann. Han sier at vi skal dra på studietur til Singapore – her er det mye å lære. Singapore er en av de rikeste byene i verden. Byen er som en effektiv maskin, forteller professor Läpple, men han ber oss, som nå representerer etiopiere, om at vi ikke må kopiere vestlige modell når vi skal bygge våre byer. – Ikke gjør byene deres avhengige av biler, ber han. – Gjør nabolaget til en fabrikk og bruk fornybare materialer!

 

Kinesiske fremmedarbeidere

Fang-Yun Lo er danser. På hennes stasjon lærer vi om hvordan kinesere flytter fra bygda for å jobbe i Beijing. Vi ligger på gulvet og kjenner på idyllen på landsbygda før vi reiser oss og vandrer nokså formålsløst rundt i «byen». Vi lærer å sette noen arbeidsbevegelser sammen til en dans. En gammel sang sniker seg inn i hjernen: «Æ drømme om ei ainna tid, da undertrøkkinga på jorda stainse, æ drømme om ei ainna tid da det blir like fint å jobbe som å dainnse» – et par verselinjer fra «Ellinors vise» fra Klaus Hagerup og Hålogaland Teaters teaterstykke Dikt og forbanna løgn fra 1977. Det er likheter mellom det politiske, brechtianske 70-tallsteatret og denne politiske teaterhendelsen i 2000-stil.

 

Pengene rår

Midt på scenen er det et rom. Her blir lilla gruppe investorer under ledelse av investeringskonsulent Sonja-Verena Breidenbach. Penger daler ned fra taket – vi må investere, men i hva? Flyplassprosjektet i Berlin? Et kjøpesenter i Istanbul? Reelle investeringsobjekter. Det er mange investeringsaktører med forskjellig agenda. Det er hensyn å ta. Avgjørelsen om hvilket investeringsobjekt som velges skjer alt for fort og vilkårlig. Vi stiller oss spørsmålet om det kan skje på denne måten i virkeligheten også. Det blir tydelig at det sitter mennesker bak avgjørelser om hvilke prosjekter som skal prioriteres. Det blir tydelig at det er mulig å gjøre fatale feil.

 

Gå til mauren og bli vis

Lilla gruppe geleides til teatrets balkong. Nye øretelefoner tas på. Reiner Pospischil er biolog. Han står på en liten bygningsheis og foredrar om maurenes liv. Menneske og maur. Hva kan vi lære av mauren? Det er interessant hvordan vi i løpet av de siste årene mer naturlig sidestiller oss med andre levende vesener som vi deler jorda med. Hva kan maurene lære oss om konstruksjon av samfunn og byer?

 

Avdekking av korrupsjon

Researchen som Rimini Protokoll har gjort er imponerende. De presenterer korrupsjonsskandaler både i Norge og andre land. De viser hvordan byggeprosjekter styres av mennesker som kun er ute etter å putte mest mulig penger i egen lomme. Vi møter advokat Jürgen Mintgens som lærer oss kung fu-bevegelser og om hvordan man kan unngå å betale krav fra underleverandører. Alfredo di Mauro forteller om hvordan han blir snytt av byggherren. Den rumenske arbeideren Marius Ciprian Popescu lærer oss å arbeide svart. Vi føres inn og ut av korridorer, ganger og trapper. Gruppene som får de ulike leksjonene etter tur, smyger seg mykt forbi og rundt hverandre. Den sceniske dramaturgien er svært god. Rimini Protokoll har arbeidet mye med slike teaterhendelser der publikum er med som aktører. En dramaturgi som fungerer godt er avgjørende i dette arbeidet. Drude von der Fehr og Siren Leirvåg understreker dramaturgiens betydning i sin nye bok Teater som betyr noe. De mener at dramaturgien utgjør selve grunnlaget for formidling i teateret.

 

Imagine all the people

Som i den gamle John Lennon-sangen blir vi til slutt bedt om å forestille oss en bedre verden. En verden der korrupsjon ikke finnes. En verden der arbeiderne får den lønna de fortjener. En verden uten utnytting. Det er sympatisk. Og i og med at Rimini Protokoll har et så stort nettverk, og at de spiller på store teaterscener har de muligheten til å få en viss påvirkningskraft. Det vil vi i hvert fall gjerne både tro, håpe og se for oss.

 

 

 

Det Norske Teatret: Jon Fosse: NOKON KJEM TIL Å KOME

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

Nokon-kjem-til-å-kome4.jpg
foto Dag Jenssen

Ingenting er ingenting

Nokon kjem til å kome i Kai Johnsens regi under Den Internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er mørk, klaustrofobisk og veldig, veldig stille. Stykket får smått eit thrillerpreg samstundes som det er eit eksistensielt drama. Framsyninga er sitrande intens, sjølv om nokre parti midtvegs blir i tregaste laget.

 

Av Elin Lindberg

 

Jon Fosse: NOKON KJEM TIL Å KOME

Regissør: Kai Johnsen

Scenograf og kostymedesignar: Erlend Birkeland

Komponist: Henrik Hellstenius

Lysdesignar: Torkel Skjærven

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Det Norske Teatret, scene 2, 12.september 2019

 

I Jon Fosses Nokon kjem til å kome er det som om dei to karakterane – som til og med er avkledde namna sine – søkjer å kome inn til ei kjerne av klårt og reint liv. Dei søkjer ei indre ro, åleine saman, men verda med all materialiteten sin, menneska sine, tankar, daud og forderving viser det seg umogleg å flytte frå. Naturen sjølv står og flirar rått av desse to naive menneska, han trykker både trivialitetar, æve og daud opp i trynet på dei gjennom det evige havet og den stinkande dauden. Kai Johnsens oppsetjing er så presis og finslipt minimalistisk at kjensla av desse kontrastane søkk i oss.

 

Genesis

Kai Johnsen har ofte fått æra for å ha oppdaga Jon Fosse som dramatikar – ære vere han for det! No blir Fosse sett opp over heile verda – og Det Norske Teatret er den perfekte staden for ein Fosse-festival – eg håpar det blir fleire! Nokon kjem til å komme (som stykket heiter frå Fosse si hand) blei skrive i 1992 og er det første teaterstykket hans. Det hadde uroppføring på Det Norske Teatret i 1996, Otto Homlung hadde regi. Johnsen har sett opp ei mengd Fosse-stykke, men altså ikkje dette før no. I stykket møter vi Han og Ho som har kjøp seg eit gamalt hus, langt frå folk på ein aude stad attmed havet. Her skal dei bu, her skal dei vere saman.

 

Mørkret

Starten på framsyninga er som ei opphavsforteljing: i byrjinga var det inkje, ikkje lys. Dei fleste opphavsforteljingar startar slik. Det er eit fint grep å starte med ein heilt mørk scene, og tvære dette mørket ut slik at orda – og dermed menneska kjem i framgrunnen. Det er jo ikkje noko her, berre liv, ikkje nokon materielle ting. Men tinga kjem snikande på etter kvart som det blir litt lys. Vi tvingast til å sjå realitetane. Vi ser Ho (Birgitte Larsen) med det lyse håret, det raude skjørtet, den grå jakka, vi ser Han (Joachim Rafaelsen) i mørke klede. Vi ser lyset som skin på dei. Vi ser den materielle verda. Dei to vil ikkje ha alt dette andre, alle dei andre menneska, alt styret og ståket, all støyen verda og menneska skapar. Dei vil berre vere toeine. Men verda trengjer seg på, mellom anna gjennom den invaderande Mannen (Ola G.Furuseth).

 

Thriller

Det er så stilt, så stilt på Scene 2 på Det Norske Teatret under framsyninga. Det er så ein mest ikkje tør røre seg. Vi høyrer alle lydar rundt oss. Der fell noko i golvet ein stad bak oss. Der flyttar nokon på seg i setet eit par rader framfor oss. Der smyg skurret og dei monotone tonane frå Henrik Hellstenius’ sin utmerka scenemusikk seg inn. Stilla er skjerpande på eit vis, men om ikkje intensiteten er til stades absolutt heile tida kan ho bli noko søvndyssande. Mannen som kjem utanfrå er trugande. Denne mannen som kjem utanfrå finst i fleire Fosse-stykke, ofte blir han framstilt noko tusseladd-aktig – mellom anna i Laurent Chétouanes flotte versjon av Natta syng sine songar på Nationaltheatret tidlegare i år. Ola G. Furuseth blir like tiltrekkande som han er inntrengande her. Han blir ein verkeleg trussel. Han minner smått om den legendariske Anthony Perkins som Norman Bates i Alfred Hitchcocks film Psycho. Det er noko forstyrra over han, samstundes som han sjarmerande. For han er det at nokon kjem til å kome ei gladsak, i motsetning til kva det er for Ho og Han.

 

Naturen

Den japanske regissøren Motoi Miura som også viser versjonen sin av Nokon kjem til å kome under Fossefestivalen, sa under ein samtale som var ein del av sideprogrammet på festivalen at Jon Fosse skriv natur. Han meinte at han ikkje skildrar naturen, men har naturen nærmast som ein underliggande karakter i stykka sine. Naturen står i staden for Gud, eller kanskje naturen er Gud i stykka. Miura samanlikna òg stykka med Noh-teater som han sa alltid hadde dauden i midten. I Nokon kjem til å kome blir dauden svært nærverande når Ho og Han kjem inn i soverommet til kvinna som budde og sannsynlegvis døydde i huset dei no har kjøpt. Det står ei potte under senga, halvfull av rote piss. I denne reinska og reine framsyninga står dette fram som hesleg og kvalmande. Dauden blir stinkande og nærverande. Forfallet er rundt dei. Forfallet innvaderar dei. Havet som dei ser utover på blir ei trøyst, det blir noko vakkert og reint, ei æve å kvile i.

 

Sceneverda

Erlend Birkeland står for scenografien. Rommet er nærmast tomt i store delar av framsyninga. Eit stort kasse-aktig element, som ein stor husvegg, dyttar skodespelarane brutalt framover på scena. Veggen er i tre, det liggande panelet er raudt og malingslite. Det at skodespelarane får stadig mindre plass å spele på verkar klaustrofobisk. Det materielle trengjer seg på med all mogleg tydelegheit. Det store sceneelementet understrekar kor makteslause og små menneska er i møte med dei fysiske realitetane vi står opp i mot og er ein del av. Verken stykket eller Johnsens versjon kjem med nokon konklusjon. Menneska har kanskje akseptert både den trivielle og den eksistensielle sida av verda, eller held dei berre framleis på med søkinga si?

 

 

 

 

Teater Ibsen: MIN VENN FASCISTEN

Publisert på Shakespearetidsskrift.no september 2019

20190909-teateribsen-fascisten-1723.jpg
foto Dag Jenssen

Middelklassens korrekte ubehag

Den satiriske musikalen Min venn fascisten på Teater Ibsen nappar i oss, men han bit ikkje så frykteleg hardt. Teksten er godt omsett til nynorsk av Finn Tokvam, og ensemblet, med Lars Lillo-Stenberg i midten, har fint driv.

 

Av Elin Lindberg

 

Klas Abrahamsson og Erik Gedeon: MIN VENN FASCISTEN

Oversetter: Finn Tokvam

Regissør: Arild Ones

Koreograf: Hilde Sol Erdal

Musikalsk leder: Jon Rørmark

Scenograf: Tormod Lindgren

Kostymedesign: Unni Bang Andersen

Lysdesign: Erik Spets Sandvik

Samproduksjon mellom Teater Ibsen og Det Vestnorske Teateret

Teater Ibsen, 14.september 2019

 

Klas Abrahamsson og Erik Gedeons musikal om ubehaget i det svenske medelklass-folkhemmet hadde urpremiere på Malmø Stadsteater i 2012. Å overføre den satiriske musikalen til norske forhald går ganske greitt, sjølv om den politiske korrektheita til den svenske middelklassen nok kanskje er enda kraftigare enn kva ho er i den norske.

 

Sommaridyll fordi vi fortjen det

Middelklassen har sommarfest. Alle er glade. Det er mat og drikke. Bakveggen er dekt av eit bilete med utsikt utover ein vakker vestnorsk fjord. På terrassen er det langbord. Bak eit stakittgjerde sit bandet – som er framifrå hele vegen gjennom. Bandet består av Jon Rørmark på trekkspel og bass, Trond Lindheim og Tor Egil Braseth på piano og Oddbjørn Aase på trommer/perkusjon. Alle dei seks songarane/skodespelarane er med på å lage maten og ordne til mens dei syng om kor fint dei har det. Trivialitetar om slanking, oppussing, barn blir utveksla, men det varar ikkje lenge før det blir slinger i valsen. Olle (Andreas Hoff) har ei sjuk dotter som har fått plass på ein privat institusjon. Dette triggar dei politiske haldningane som finst her. Og dei går rett inn i ein debatt som har gått og gått i Noreg no i vekene før valet. «Kva vil det koste? Kven skal betale?» syng dei. Anna (Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno) er heilt i mot at private skal kunne tene på velferd. Britta (Ida Torsdatter Ursin-Holm) er konservativ og meiner at det blir for mykje byråkrati om Staten skal ta seg av dette. Lisa (Karoline Krüger) er sånn midt i mellom. Diskusjonane er i gang, syngande. Og det fungerer utmerka. Diksjonen deira er god og strofene vert ikkje tværa ut meir enn naudsynt.

 

Så flaut å vere middelklasse

Fleire av songane er kostelege. Ein av dei beste er kanskje den der ensemblet, ein etter ein, syng om kor flaut det er å vere middelklassemenneske Dei klagar over at dei er så kvite, så heteroseksuelle, så kulturelle og at dei berre ser på verda frå si trygge krå. Som om dei skrifta, syng dei om ting som er så pinlege for dei at dei ikkje likar – sjølv om dei insisterer på at alle sjølvsagt er like mykje verd, det er: tiggarar, kvinner med slør, åndssvake, tjukke og gamle. Dei smått trivielle frasane dei syng – som når Bosse (Sigurd Sele) syng om at han er så glad for at han ikkje har kreft og dei andre stemmer i med at dei er så glade for at dei ikkje har CP eller Downs syndrom – gjer at vi kjenner dei att, dei er verkeleg ubehageleg typiske middelklassemenneske – som så mange av oss.

 

Ein av oss

Lars Lillo-Stenberg spelar hovudrolla som Fridolf. Han kjem inn på scenen etter at miljøet er godt etablert. Han er kledd i nazi-uniform. Han har med seg ei tine med mat, han vil også vere med. Han pyntar bordet med små flagg med hakekross. De seks andre på scenen er sjokkerte. Ein ekte nazist på deira fest! Dei prøver høflege å synge takk og hadet. Det viser seg at Fridolf – som kanskje klinger betre på svensk enn på norsk – berre er oppteken av fred og glede. Han er vaksen opp langt frå andre og etter at heile familien hans er daude finn han ein uniform på loftet som har vore morfaren hans sin. Han er totalt kunnskapslaus og veit ikkje kven Hitler var og kva nazisme er for noko.

 

Demokratilæring

I andre akt prøvar dei å lære Fridolf om politikk og samfunn. Parodiane på dei norske politiske partia er artige, men dei kunne vore enda mykje krassare. No vil Fridolf ha dei andre med på å lage eit eige parti, eit lykkeparti. Dei drikk og røykar dop og vasar rundt. Publikum ler og ler, dei likar å sjå fulle, dopa folk på scenen. Eg finn ikkje heilt gapskratten sjølv. Sommarfestgjestane vil ha Fridolf til statsminister. Men dei velmeinte frasane deira blir rotne, hole og vonde. Dei sleng Fridolf frå seg igjen som eit leiketøy dei ikkje vil ha lenger. Når det kjem til stykke vil dei ikkje at alle skal integrerast. Den utstøytte sine siste ord «ingen kan stoppe meg nå» blir ståande som eit trugsmål og musikalen kunne eigentleg berre stoppa der.

 

Futt og fart

Regissør Arild Ones og koreograf Hilde Sol Erdal har jobba saman før, mellom anna med Ylvis-showa. Dei er eit godt team. Regien er effektiv og koreografien er sprudlande. Skodespelarane/songarane syng godt, sjølv om det er eit par feilskjær no og då. Karoline Krüger er kanskje ei av dei som har mest røynsle her, ho briljerer fleire gonger. Ida Torsdatter Ursin-Holm og André Søfteland har òg fleire gode songsekvensar. Det er veldig fint å sjå og høyre Lars Lillo-Stenberg i rolla som Fridolf. Han har jo denne særeigne stemma si, ho passar veldig godt til Fridolf. I tillegg er han ein fin skodespelar. Eg trur nok at Min venn fascisten kjem til å få gode dagar på turné, sjølv om eg skulle ønska at publikum fekk sjå ein enda frekkare og kvassare satire.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oslo Nye Teater: Elena Ferrante: MIN BRILJANTE VENNINNE

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

OBOS_bladet_Oslo_Nye_Teater4.jpg

Frisk og frodig

Elena Ferrantes Min briljante venninne er blitt ei feiende flott oppsetning på Oslo Nye Teater. Den har driv, overskudd og underholdningsverdi nok til de seks timene den varer. Maren E. Bjørseths regi er effektiv og dynamisk, skuespillerlaget er sprekt og velopplagt.

 

Av Elin Lindberg

 

Elena Ferrante: MIN BRILJANTE VENNINNE

Dramatisert av April De Angelis.

Oversatt av Cecilie Enersen.

Bearbeidet av Maren E. Bjørseth og Marianne Sævig

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi: Olav Myrtvedt

Koreografi: Ida Wigdel

Kostmedesign:Gøril Bjercke Sæther

Forarbeid kostymer: Kathrine Tolo

Dukker: Tora Troe

Lys: Norunn Standal

Musikalsk ansvarlig og lyddesign: Alt Lund Godbolt

Dramaturger: Marianne Sævig/Ilene Sørbøe

Oslo Nye Teater, premiere 5.september 2019

 

I utgangspunktet var jeg ganske skeptisk til dette prosjektet der hele Elena Ferrantes Napoli-kvartett skulle bli ei seks timer lang teaterforestilling, og i tillegg skulle den ikke baseres på den svært gode oversettelsen fra italiensk til nynorsk av Kristin Sørsdal. Skepsisen forsvant ganske fort. Stine Fevik som Elena Greco og Ingvild Holthe Bygdnes som Lila Cerullo er briljante i hovedrollene. Ensemblet er samspilt og oser av spilleglede. Dramatiseringa er vellykka og velproposjonert. Regien er fast og smidig på en gang. Det er seks timer teater uten særlige dødpunkter – finfint.

 

Romansuksessen

Første bok i kvartetten (L’amica geniale) kom ut i 2011 og på norsk i 2015 med tittelen Mi briljante venninne. Romanserien ble en kjempesuksess. Den er oversatt til 40 språk og ble Elena Ferrantes gjennombrudd som forfatter. Kritikkene har vært overstrømmende. Hun ble i 2016 nominert til Strega- og Bookerprisen for siste del av kvartetten Historia om det tapte barnet (Storia della bambina perduta). Elena Ferrante er et psedonym, identiteten hennes (man regner med at det er en kvinne) beskyttes ganske godt. De fire mursteinene av noen romanbind er lette å sluke. Jeg har inntrykk av at lesergruppa er bredt sammensatt og består både av unge og gamle, kresne lesere og dem som er ute etter en underholdningsroman. Historien er medrivende. HBO Nordic lager en tv-serie over bøkene, og den britisk-sicilianske dramatikeren April De Angelis’ bearbeidelse av teksten er blitt satt opp i London, Odense og Stockholm.

 

 

Vennskap og samfunnsanalyse

Det er Elena som er fortelleren. Vi får historien om det sterke og lidenskapelige vennskapet mellom Elena og Lila, om oppveksten i Napoli på 1950-tallet, ungdomsår, og om livet som voksne. Som i boka starter alt med at Lila er forsvunnet. Kvinnene er blitt 66 år. Lila har klippet seg selv ut av alle foto, hun forsøker å forsvinne fra jordens overflate, men Elena insisterer på å fortelle historien deres. Oppveksten i Napoli er preget av vold og fattigdom. Begge jentene er skoleflinke, men bare Elena får studere videre. Lila gifter seg og blir mor som 16-åring, først og fremst for å komme unna mafiafamilien Solara. Elena reiser nordover i Italia til Pisa og Firenze. Hun blir forfatter og hun gifter seg med en ung professor og kommer inn i en familie som tilhører kultureliten. Dette kunne lett endt som en parodi på en italiensk familiekrønike med mye veiving med armer og overdrevent ekspressivt kroppsspråk, men forestillinga balanserer dette fint. Det er løping og banning, slåssing og sverging, men det oppleves ikke som forsert.

 

God struktur – fin flyt

Forestillinga er delt i fire, den følger de fire bindene i romanserien. De seks timene går unna, det er litt som å se er tv-serie, episode på episode. Som bøkene er heller ikke forestillinga svært krevende å følge. Det er underholdende, men det oppleves aldri som tomt og hult. Vi dras med av en fantasifull og sjarmerende koreografi – badescenene er artige og fornøyelige. Sceneskiftene går som en lek, alt flyter rytmisk og godt. Spillet er lett og fint. Skuespillerne, bortsett fra Fevik og Holthe Bygdnes, spiller flere roller, de skifter mellom dem på utmerket vis. Skuespillerne står også for musikken gjennom sitt eget band: De briljante. Musikken og sangen er helt grei, kanskje ikke helt superbriljant, men den fungerer absolutt godt. Det fungerer også godt at skuespillerne er på scenen nesten hele tiden. Av og til bakspiller de, tar oppmerksomhet, slik at de som spiller foran må slåss litt for å få fokus, men det er stort sett bare sjarmerende og skaper dybde og liv i scenebildet.

 

Språk

Jeg var i utgangspunktet skuffet over at teksten var oversatt til bokmål og ikke nynorsk, slik som den norske versjonen av romanserien er det, men dette rettes opp ved at skuespillerne snakker dialekt. Holthe Bygdnes snakker nordnorsk, det kler Lila. Språket blir ganske direkte, folkelig og rått – det fungerer flott her. Fevik snakker østnorsk og det kler den etter hvert velutdannede Elena. Den språklige bearbeidelsen har gjort at dette er blitt et presist og godt scenespråk. Jeg kjenner ikke den italienske versjonen av bøkene, men i den norske klager Elena ofte over det stygge språket og den stygge dialekten de snakker der hun kommer fra.

 

Bydelen og verden

Min briljante venninne er historien om de to venninnene, som selv om de ikke ser hverandre på mange år, fortsatt har et ubrytelig bånd mellom seg. De utvikler seg forskjellig gjennom valgene de tar, eller blir nødt til å ta, men de påvirker hverandre livet gjennom. Rundt dem får vi historia om et samfunn i bevegelse. Det er kvinnekamp, det er klassekamp. Det er oppgjør med fascister og terrorister, korrupsjon og undertrykkelse. Det er liv som leves, mennesker fødes og dør – skjebnene gir gjenklang i oss som publikum. Gjennom forestillinga får vi glimt av verdenshistoria sett fra Italia, det er interessant, det er spennende og det er rett og slett god underholdning.

Det Norske Teatret: Jon Fosse: LEVE HEMMELEG

Publisert på Shakespearetidsskrift.no september 2019

20190828-dnt-levehemmelig-0096
Foto Dan Jenssen

Lunt og skakt Fosse-univers

I Leve hemmeleg under Den internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er menneska på campingtur ein stad i verda. Dei strevar rørande med å kommunisere med kvarandre. I Trine Wiggens regi kjem òg noko av humoren i tekstane fram.

 

Av Elin Lindberg

 

 

Regissør: Trine Wiggen

Scenograf og kostymedesignar: Ingrid Tønder

Musikk: Ingrid Jørgensen Dragland

Musikalsk konsulent: Ståle Sletner

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Det Norske Teatret, scene 3, premiere 8.september 2019

 

Menneska i Leve hemmeleg gjer det dei kan for å nå inn til kvarandre, men orda dekkjer ikkje det dei ønskjer å seie. Det er nettopp dette Fosse er så god til å formulere, det umoglege i at orda skal uttømme alt, det at det alltid er ein rest der ein ikkje klarar å setje ord på. Leve hemmeleg i Trine Wiggens regi får òg fram noko av humoren som ofte ligg som ei mørk underjordisk elv i Jon Fosse sine tekstar.

 

På campingtur

På scenen er det campingmøblar frå 70-talet. Stolar, solseng og krakkar med fargerike mønster og eit spinkelt campingbord med ein raudvinskartong på. Eit lite telt. Ein badestamp. Nokre plastjuletre som ein liten skog. Kontrabass og eit lite trøorgel. Vi er på tur ein eller annan stad, ikkje heime hos nokon. Vi er ein stad utanfor det vanlege kvardagslivet, lausrive på eit vis. Ventar vi på nokon? Det er noko litt beckettsk over denne staden. Menneska kjem inn på scenen – kvar kjem dei frå? Kvar går dei når dei går av scenen? Vi er ein eller annan stad. Vi er her akkurat no, og vi er her for 40 år sidan – det er noko tidlaust over det heile.

 

Tekstmosaikk

«Leve hemmeleg» er ein tekst frå Kortare stykke som kom ut i 2011. Dei 13 tekstane som blir brukt i stykket er frå ulike utgjevingar, nokre er songar, andre dikt og dialogar. Dei er laust sette saman, det er inga heil historie, det er scenar og opptrinn, songar og samanstøyt. Skodespelarane har forskjellig alder – dei blir representantar for livet knytt til forskjellige livsfasar. Gina Bernhoft Gørvell framfører tittelteksten som den unge kvinna. Ho er røft og noko androgynt kledd i vid shorts, genser og converse-sko. Ho spelar dotter og ho spelar ei energisk, sjølvstendig ung kvinne. Kanskje minner ho om ein ung Jon Fosse der ho røykjer, tar seg ein snus og heller innpå med raudvin. Her er ho no, men ho er òg veldig på veg ein eller annan stad som ho sjølv kanskje ikkje veit om.

 

Fosse i alle aldrar

I andre enden av livet er Per Schaaning. Han kjem inn i rullestol som ein gamal mann. Er vi på eit eldresenter? Han blir bada av Hildegunn Riise og Heidi Gjermundsen Broch – er dei pårørande eller er dei pleiarar? Riise har røynsle frå mange Fosse-stykke. I Leve hemmeleg har ho og Schaaning har ein av desse Fosse-dialogane der dei prøvar og prøvar å få grepet om orda slik at dei kan dekkje det dei vil seie, men dei maktar det ikkje. Dei kjem til kort og snakkar forbi kvarandre. Det er smerteleg. Skodespelarane er ganske stilleståande eller stillesitjande i arbeidet med dialogane. Det understrekar det at dei på ein måte ikkje kjem nokon veg med snakket, men det gjer òg at framsyninga stoppar opp og blir litt vanskeleg å køyre i gang att etter dialogen.

 

Det uthaldeleg lette livet

Musikk dukkar opp, men tar ikkje over stykket. Det er som songar rundt bålet, lett og ledig. Gard Skagestad spelar bass, Morten Svartveit orgel – og sag! Ingrid Jørgensen som står for musikken, spelar ukulele. Både Heidi Gjermundsen Broch og Gina Bernhoft Gørvell syng godt.

Morten Svartveit spelar den øltørste friaren til mora til den unge jenta spela av Gina Bernhoft Gørvell. Teksten er frå stykket Telemakos frå 2004. Her ventar sonen Telemakos – som altså her er ei dotter – på at Odyssevs skal kome heim. Mora Penelope (Heidi Gjermundsen Broch) er ute for å handle alkohol. Karakteren til Svartveit er brutalt uskikka som vaksen farsfigur. Måten han snakkar med dottera til Penelope på er noko karikert, men likevel nesten i nærleiken av eit overgrep. Han fortel barnet om kor deilig han synest mora hennar er. Han fortel om kva for ein dust faren hennar er. Han vil ha henne til å drikke øl med seg. Det er ein så hjarteskjerande håplaus vaksenoppførsel.

 

Åleine saman

Menneska i denne campingverda har så evig nok med seg sjølve. Dei strevar med å halde seg oppe. Det er rørande. Replikker som inneheld «åleine saman» finn ein i fleire Fosse-tekstar, i Leve hemmeleg kjem også desse orda opp. Dei vandrar rundt saman, dei er kanskje til og med på ferie saman, dei er i utgangspunktet nære kvarandre, men dei er så åleine, så åleine.

Leve hemmeleg er sjarmerande, framsyninga får fram også det irriterande i at Fosse-karakterane slit så med å snakke med kvarandre. Stykket lausriv tekstane frå tid og stad – til slutt er det som om vi endar ein stad i Melkevegen – langt ute i galaksen vår – og assosiasjonane går til karakteren David Bowmans replikk i slutten av 2001- ein romodysse: «My God – it’s full of stars!»