Teater Ibsen: MIN VENN FASCISTEN

Publisert på Shakespearetidsskrift.no september 2019

20190909-teateribsen-fascisten-1723.jpg
foto Dag Jenssen

Middelklassens korrekte ubehag

Den satiriske musikalen Min venn fascisten på Teater Ibsen nappar i oss, men han bit ikkje så frykteleg hardt. Teksten er godt omsett til nynorsk av Finn Tokvam, og ensemblet, med Lars Lillo-Stenberg i midten, har fint driv.

 

Av Elin Lindberg

 

Klas Abrahamsson og Erik Gedeon: MIN VENN FASCISTEN

Oversetter: Finn Tokvam

Regissør: Arild Ones

Koreograf: Hilde Sol Erdal

Musikalsk leder: Jon Rørmark

Scenograf: Tormod Lindgren

Kostymedesign: Unni Bang Andersen

Lysdesign: Erik Spets Sandvik

Samproduksjon mellom Teater Ibsen og Det Vestnorske Teateret

Teater Ibsen, 14.september 2019

 

Klas Abrahamsson og Erik Gedeons musikal om ubehaget i det svenske medelklass-folkhemmet hadde urpremiere på Malmø Stadsteater i 2012. Å overføre den satiriske musikalen til norske forhald går ganske greitt, sjølv om den politiske korrektheita til den svenske middelklassen nok kanskje er enda kraftigare enn kva ho er i den norske.

 

Sommaridyll fordi vi fortjen det

Middelklassen har sommarfest. Alle er glade. Det er mat og drikke. Bakveggen er dekt av eit bilete med utsikt utover ein vakker vestnorsk fjord. På terrassen er det langbord. Bak eit stakittgjerde sit bandet – som er framifrå hele vegen gjennom. Bandet består av Jon Rørmark på trekkspel og bass, Trond Lindheim og Tor Egil Braseth på piano og Oddbjørn Aase på trommer/perkusjon. Alle dei seks songarane/skodespelarane er med på å lage maten og ordne til mens dei syng om kor fint dei har det. Trivialitetar om slanking, oppussing, barn blir utveksla, men det varar ikkje lenge før det blir slinger i valsen. Olle (Andreas Hoff) har ei sjuk dotter som har fått plass på ein privat institusjon. Dette triggar dei politiske haldningane som finst her. Og dei går rett inn i ein debatt som har gått og gått i Noreg no i vekene før valet. «Kva vil det koste? Kven skal betale?» syng dei. Anna (Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno) er heilt i mot at private skal kunne tene på velferd. Britta (Ida Torsdatter Ursin-Holm) er konservativ og meiner at det blir for mykje byråkrati om Staten skal ta seg av dette. Lisa (Karoline Krüger) er sånn midt i mellom. Diskusjonane er i gang, syngande. Og det fungerer utmerka. Diksjonen deira er god og strofene vert ikkje tværa ut meir enn naudsynt.

 

Så flaut å vere middelklasse

Fleire av songane er kostelege. Ein av dei beste er kanskje den der ensemblet, ein etter ein, syng om kor flaut det er å vere middelklassemenneske Dei klagar over at dei er så kvite, så heteroseksuelle, så kulturelle og at dei berre ser på verda frå si trygge krå. Som om dei skrifta, syng dei om ting som er så pinlege for dei at dei ikkje likar – sjølv om dei insisterer på at alle sjølvsagt er like mykje verd, det er: tiggarar, kvinner med slør, åndssvake, tjukke og gamle. Dei smått trivielle frasane dei syng – som når Bosse (Sigurd Sele) syng om at han er så glad for at han ikkje har kreft og dei andre stemmer i med at dei er så glade for at dei ikkje har CP eller Downs syndrom – gjer at vi kjenner dei att, dei er verkeleg ubehageleg typiske middelklassemenneske – som så mange av oss.

 

Ein av oss

Lars Lillo-Stenberg spelar hovudrolla som Fridolf. Han kjem inn på scenen etter at miljøet er godt etablert. Han er kledd i nazi-uniform. Han har med seg ei tine med mat, han vil også vere med. Han pyntar bordet med små flagg med hakekross. De seks andre på scenen er sjokkerte. Ein ekte nazist på deira fest! Dei prøver høflege å synge takk og hadet. Det viser seg at Fridolf – som kanskje klinger betre på svensk enn på norsk – berre er oppteken av fred og glede. Han er vaksen opp langt frå andre og etter at heile familien hans er daude finn han ein uniform på loftet som har vore morfaren hans sin. Han er totalt kunnskapslaus og veit ikkje kven Hitler var og kva nazisme er for noko.

 

Demokratilæring

I andre akt prøvar dei å lære Fridolf om politikk og samfunn. Parodiane på dei norske politiske partia er artige, men dei kunne vore enda mykje krassare. No vil Fridolf ha dei andre med på å lage eit eige parti, eit lykkeparti. Dei drikk og røykar dop og vasar rundt. Publikum ler og ler, dei likar å sjå fulle, dopa folk på scenen. Eg finn ikkje heilt gapskratten sjølv. Sommarfestgjestane vil ha Fridolf til statsminister. Men dei velmeinte frasane deira blir rotne, hole og vonde. Dei sleng Fridolf frå seg igjen som eit leiketøy dei ikkje vil ha lenger. Når det kjem til stykke vil dei ikkje at alle skal integrerast. Den utstøytte sine siste ord «ingen kan stoppe meg nå» blir ståande som eit trugsmål og musikalen kunne eigentleg berre stoppa der.

 

Futt og fart

Regissør Arild Ones og koreograf Hilde Sol Erdal har jobba saman før, mellom anna med Ylvis-showa. Dei er eit godt team. Regien er effektiv og koreografien er sprudlande. Skodespelarane/songarane syng godt, sjølv om det er eit par feilskjær no og då. Karoline Krüger er kanskje ei av dei som har mest røynsle her, ho briljerer fleire gonger. Ida Torsdatter Ursin-Holm og André Søfteland har òg fleire gode songsekvensar. Det er veldig fint å sjå og høyre Lars Lillo-Stenberg i rolla som Fridolf. Han har jo denne særeigne stemma si, ho passar veldig godt til Fridolf. I tillegg er han ein fin skodespelar. Eg trur nok at Min venn fascisten kjem til å få gode dagar på turné, sjølv om eg skulle ønska at publikum fekk sjå ein enda frekkare og kvassare satire.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oslo Nye Teater: Elena Ferrante: MIN BRILJANTE VENNINNE

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

OBOS_bladet_Oslo_Nye_Teater4.jpg

Frisk og frodig

Elena Ferrantes Min briljante venninne er blitt ei feiende flott oppsetning på Oslo Nye Teater. Den har driv, overskudd og underholdningsverdi nok til de seks timene den varer. Maren E. Bjørseths regi er effektiv og dynamisk, skuespillerlaget er sprekt og velopplagt.

 

Av Elin Lindberg

 

Elena Ferrante: MIN BRILJANTE VENNINNE

Dramatisert av April De Angelis.

Oversatt av Cecilie Enersen.

Bearbeidet av Maren E. Bjørseth og Marianne Sævig

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi: Olav Myrtvedt

Koreografi: Ida Wigdel

Kostmedesign:Gøril Bjercke Sæther

Forarbeid kostymer: Kathrine Tolo

Dukker: Tora Troe

Lys: Norunn Standal

Musikalsk ansvarlig og lyddesign: Alt Lund Godbolt

Dramaturger: Marianne Sævig/Ilene Sørbøe

Oslo Nye Teater, premiere 5.september 2019

 

I utgangspunktet var jeg ganske skeptisk til dette prosjektet der hele Elena Ferrantes Napoli-kvartett skulle bli ei seks timer lang teaterforestilling, og i tillegg skulle den ikke baseres på den svært gode oversettelsen fra italiensk til nynorsk av Kristin Sørsdal. Skepsisen forsvant ganske fort. Stine Fevik som Elena Greco og Ingvild Holthe Bygdnes som Lila Cerullo er briljante i hovedrollene. Ensemblet er samspilt og oser av spilleglede. Dramatiseringa er vellykka og velproposjonert. Regien er fast og smidig på en gang. Det er seks timer teater uten særlige dødpunkter – finfint.

 

Romansuksessen

Første bok i kvartetten (L’amica geniale) kom ut i 2011 og på norsk i 2015 med tittelen Mi briljante venninne. Romanserien ble en kjempesuksess. Den er oversatt til 40 språk og ble Elena Ferrantes gjennombrudd som forfatter. Kritikkene har vært overstrømmende. Hun ble i 2016 nominert til Strega- og Bookerprisen for siste del av kvartetten Historia om det tapte barnet (Storia della bambina perduta). Elena Ferrante er et psedonym, identiteten hennes (man regner med at det er en kvinne) beskyttes ganske godt. De fire mursteinene av noen romanbind er lette å sluke. Jeg har inntrykk av at lesergruppa er bredt sammensatt og består både av unge og gamle, kresne lesere og dem som er ute etter en underholdningsroman. Historien er medrivende. HBO Nordic lager en tv-serie over bøkene, og den britisk-sicilianske dramatikeren April De Angelis’ bearbeidelse av teksten er blitt satt opp i London, Odense og Stockholm.

 

 

Vennskap og samfunnsanalyse

Det er Elena som er fortelleren. Vi får historien om det sterke og lidenskapelige vennskapet mellom Elena og Lila, om oppveksten i Napoli på 1950-tallet, ungdomsår, og om livet som voksne. Som i boka starter alt med at Lila er forsvunnet. Kvinnene er blitt 66 år. Lila har klippet seg selv ut av alle foto, hun forsøker å forsvinne fra jordens overflate, men Elena insisterer på å fortelle historien deres. Oppveksten i Napoli er preget av vold og fattigdom. Begge jentene er skoleflinke, men bare Elena får studere videre. Lila gifter seg og blir mor som 16-åring, først og fremst for å komme unna mafiafamilien Solara. Elena reiser nordover i Italia til Pisa og Firenze. Hun blir forfatter og hun gifter seg med en ung professor og kommer inn i en familie som tilhører kultureliten. Dette kunne lett endt som en parodi på en italiensk familiekrønike med mye veiving med armer og overdrevent ekspressivt kroppsspråk, men forestillinga balanserer dette fint. Det er løping og banning, slåssing og sverging, men det oppleves ikke som forsert.

 

God struktur – fin flyt

Forestillinga er delt i fire, den følger de fire bindene i romanserien. De seks timene går unna, det er litt som å se er tv-serie, episode på episode. Som bøkene er heller ikke forestillinga svært krevende å følge. Det er underholdende, men det oppleves aldri som tomt og hult. Vi dras med av en fantasifull og sjarmerende koreografi – badescenene er artige og fornøyelige. Sceneskiftene går som en lek, alt flyter rytmisk og godt. Spillet er lett og fint. Skuespillerne, bortsett fra Fevik og Holthe Bygdnes, spiller flere roller, de skifter mellom dem på utmerket vis. Skuespillerne står også for musikken gjennom sitt eget band: De briljante. Musikken og sangen er helt grei, kanskje ikke helt superbriljant, men den fungerer absolutt godt. Det fungerer også godt at skuespillerne er på scenen nesten hele tiden. Av og til bakspiller de, tar oppmerksomhet, slik at de som spiller foran må slåss litt for å få fokus, men det er stort sett bare sjarmerende og skaper dybde og liv i scenebildet.

 

Språk

Jeg var i utgangspunktet skuffet over at teksten var oversatt til bokmål og ikke nynorsk, slik som den norske versjonen av romanserien er det, men dette rettes opp ved at skuespillerne snakker dialekt. Holthe Bygdnes snakker nordnorsk, det kler Lila. Språket blir ganske direkte, folkelig og rått – det fungerer flott her. Fevik snakker østnorsk og det kler den etter hvert velutdannede Elena. Den språklige bearbeidelsen har gjort at dette er blitt et presist og godt scenespråk. Jeg kjenner ikke den italienske versjonen av bøkene, men i den norske klager Elena ofte over det stygge språket og den stygge dialekten de snakker der hun kommer fra.

 

Bydelen og verden

Min briljante venninne er historien om de to venninnene, som selv om de ikke ser hverandre på mange år, fortsatt har et ubrytelig bånd mellom seg. De utvikler seg forskjellig gjennom valgene de tar, eller blir nødt til å ta, men de påvirker hverandre livet gjennom. Rundt dem får vi historia om et samfunn i bevegelse. Det er kvinnekamp, det er klassekamp. Det er oppgjør med fascister og terrorister, korrupsjon og undertrykkelse. Det er liv som leves, mennesker fødes og dør – skjebnene gir gjenklang i oss som publikum. Gjennom forestillinga får vi glimt av verdenshistoria sett fra Italia, det er interessant, det er spennende og det er rett og slett god underholdning.

Det Norske Teatret: Jon Fosse: LEVE HEMMELEG

Publisert på Shakespearetidsskrift.no september 2019

20190828-dnt-levehemmelig-0096
Foto Dan Jenssen

Lunt og skakt Fosse-univers

I Leve hemmeleg under Den internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er menneska på campingtur ein stad i verda. Dei strevar rørande med å kommunisere med kvarandre. I Trine Wiggens regi kjem òg noko av humoren i tekstane fram.

 

Av Elin Lindberg

 

 

Regissør: Trine Wiggen

Scenograf og kostymedesignar: Ingrid Tønder

Musikk: Ingrid Jørgensen Dragland

Musikalsk konsulent: Ståle Sletner

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Det Norske Teatret, scene 3, premiere 8.september 2019

 

Menneska i Leve hemmeleg gjer det dei kan for å nå inn til kvarandre, men orda dekkjer ikkje det dei ønskjer å seie. Det er nettopp dette Fosse er så god til å formulere, det umoglege i at orda skal uttømme alt, det at det alltid er ein rest der ein ikkje klarar å setje ord på. Leve hemmeleg i Trine Wiggens regi får òg fram noko av humoren som ofte ligg som ei mørk underjordisk elv i Jon Fosse sine tekstar.

 

På campingtur

På scenen er det campingmøblar frå 70-talet. Stolar, solseng og krakkar med fargerike mønster og eit spinkelt campingbord med ein raudvinskartong på. Eit lite telt. Ein badestamp. Nokre plastjuletre som ein liten skog. Kontrabass og eit lite trøorgel. Vi er på tur ein eller annan stad, ikkje heime hos nokon. Vi er ein stad utanfor det vanlege kvardagslivet, lausrive på eit vis. Ventar vi på nokon? Det er noko litt beckettsk over denne staden. Menneska kjem inn på scenen – kvar kjem dei frå? Kvar går dei når dei går av scenen? Vi er ein eller annan stad. Vi er her akkurat no, og vi er her for 40 år sidan – det er noko tidlaust over det heile.

 

Tekstmosaikk

«Leve hemmeleg» er ein tekst frå Kortare stykke som kom ut i 2011. Dei 13 tekstane som blir brukt i stykket er frå ulike utgjevingar, nokre er songar, andre dikt og dialogar. Dei er laust sette saman, det er inga heil historie, det er scenar og opptrinn, songar og samanstøyt. Skodespelarane har forskjellig alder – dei blir representantar for livet knytt til forskjellige livsfasar. Gina Bernhoft Gørvell framfører tittelteksten som den unge kvinna. Ho er røft og noko androgynt kledd i vid shorts, genser og converse-sko. Ho spelar dotter og ho spelar ei energisk, sjølvstendig ung kvinne. Kanskje minner ho om ein ung Jon Fosse der ho røykjer, tar seg ein snus og heller innpå med raudvin. Her er ho no, men ho er òg veldig på veg ein eller annan stad som ho sjølv kanskje ikkje veit om.

 

Fosse i alle aldrar

I andre enden av livet er Per Schaaning. Han kjem inn i rullestol som ein gamal mann. Er vi på eit eldresenter? Han blir bada av Hildegunn Riise og Heidi Gjermundsen Broch – er dei pårørande eller er dei pleiarar? Riise har røynsle frå mange Fosse-stykke. I Leve hemmeleg har ho og Schaaning har ein av desse Fosse-dialogane der dei prøvar og prøvar å få grepet om orda slik at dei kan dekkje det dei vil seie, men dei maktar det ikkje. Dei kjem til kort og snakkar forbi kvarandre. Det er smerteleg. Skodespelarane er ganske stilleståande eller stillesitjande i arbeidet med dialogane. Det understrekar det at dei på ein måte ikkje kjem nokon veg med snakket, men det gjer òg at framsyninga stoppar opp og blir litt vanskeleg å køyre i gang att etter dialogen.

 

Det uthaldeleg lette livet

Musikk dukkar opp, men tar ikkje over stykket. Det er som songar rundt bålet, lett og ledig. Gard Skagestad spelar bass, Morten Svartveit orgel – og sag! Ingrid Jørgensen som står for musikken, spelar ukulele. Både Heidi Gjermundsen Broch og Gina Bernhoft Gørvell syng godt.

Morten Svartveit spelar den øltørste friaren til mora til den unge jenta spela av Gina Bernhoft Gørvell. Teksten er frå stykket Telemakos frå 2004. Her ventar sonen Telemakos – som altså her er ei dotter – på at Odyssevs skal kome heim. Mora Penelope (Heidi Gjermundsen Broch) er ute for å handle alkohol. Karakteren til Svartveit er brutalt uskikka som vaksen farsfigur. Måten han snakkar med dottera til Penelope på er noko karikert, men likevel nesten i nærleiken av eit overgrep. Han fortel barnet om kor deilig han synest mora hennar er. Han fortel om kva for ein dust faren hennar er. Han vil ha henne til å drikke øl med seg. Det er ein så hjarteskjerande håplaus vaksenoppførsel.

 

Åleine saman

Menneska i denne campingverda har så evig nok med seg sjølve. Dei strevar med å halde seg oppe. Det er rørande. Replikker som inneheld «åleine saman» finn ein i fleire Fosse-tekstar, i Leve hemmeleg kjem også desse orda opp. Dei vandrar rundt saman, dei er kanskje til og med på ferie saman, dei er i utgangspunktet nære kvarandre, men dei er så åleine, så åleine.

Leve hemmeleg er sjarmerande, framsyninga får fram også det irriterande i at Fosse-karakterane slit så med å snakke med kvarandre. Stykket lausriv tekstane frå tid og stad – til slutt er det som om vi endar ein stad i Melkevegen – langt ute i galaksen vår – og assosiasjonane går til karakteren David Bowmans replikk i slutten av 2001- ein romodysse: «My God – it’s full of stars!»

Schaubühne: Dead Centre: SHAKESPEARE’S LAST PLAY

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 1-2019

dead centre.jpg

Hva gjør oss til mennesker?

Dead Centre jager etter mening i tilværelsen med Shakespeares Stormen – det blir vellykka teater.

 

Av Elin Lindberg

 

SHAKESPEARE’S LAST PLAY

av Dead Centre etter Stormen av William Shakespeare

Oversatt til tysk av Gerhild Steinbuch

Regi: Bush Moukarzel, Ben Kidd

Scenografi: Chloe Lamford

Kostymer: Nina Wetzel

Video: José Miguel Jiménez González

Musikk og lyddesign: Kevin Gleeson

Dramaturg: Nils Haarmann

Lys: Norman Plathe

Med skuespillere fra Schaubühnes Ensemble: Thomas Bading, Moritz Gottwald, Jenny König, Nia Kunzendorf og Mark Waschke

Schaubühne, Globe, 23.februar 2019

 

Hvis hensikten med å spille William Shakespeares siste stykke er å påpeke at vi holder verkene hans kunstig i live over 400 år etter hans død, lykkes det ikke. Dublin- og London-baserte Dead Centre viser at stykket er voldsomt levende. Og de bruker så sterke virkemidler at publikum bokstavelig talt besvimer og må bæres ut.

 

Medspillende regi

I Shakespeares Stormen – som altså var det siste stykket hans, antakelig skapt i 1613 – fungerer hovedpersonen, Prospero, som en slags regissør. Han har magiske evner, han kan skape storm på havet, han kan få folk til å sovne, han kan manipulere dem han vil. Han har både en demonisk og en gudelik side. Alt foregår på ei øy som er avskjermet fra resten av verden – omtrent som en teaterscene er det. I oppsetninga til Dead Centre er ikke Prospero synlig som en fysisk karakter – han er en stemme som befaler og stiller spørsmål. Det er – etter det jeg forstår – Bush Moukarzel, en av de to regissørene som står for dette stemmearbeidet. Dette grepet fungerer svært godt. Det skaper dybde i det undersøkende erkjennelsesarbeidet jeg opplever at denne forestillinga er. Og det understreker også det teatrale i materialet.

 

Gode skuespillere

Rollelista fra Shakespeares verk er grundig kutta ned – det er fem skuespillere på scenen og det fungerer utmerket dramaturgisk. Spillestilen er lett. Det korresponderer fint til stykket som er en komedie, på tross av de dødsmørke avgrunnene det rommer. Skuespillerne behersker en bredde i arbeidet sitt som det er en nytelse å oppleve. De spiller det lette komediespillet i det ene øyeblikket, en realistisk spillestil i det neste for å sømløst gå inn i metakommentarer – finfint! Og mens den besvimte publikummeren bæres ut er de vennlig og oppmerksomt til stede i dette også, før spillet går videre.

 

Scenen som forskningsarena

Flere av scenene i Stormen handler om drap og overgrep. Antonio, som er blitt til Antonia (Nina Kunzendorf) i stykket til Dead Centre, har tatt makten i Milano fra broren Prospero og satt ham og dattera Miranda (Jenny König) i en liten båt på havet slik at de skulle dø. De overlever med hjelp fra den naive, lett manipulerbare, men ganske hjertegode Gonzalo (Moritz Gottwald). I stykket er forholdet mellom Miranda og Ferdinand (Mark Waschke) hett og likeverdig, men nokså uskyldig. I Dead Centre sin versjon går det fra det lette og glade – som gjør at publikum ler og koser seg – til det som blir en ubehagelig scene på grensen til overgrep – latteren kveles og publikum skammer seg. Antonia forsøker også å manipulere Gonzalo til å drepe Alonso (Thomas Bading) som er kongen av Napoli, slik at hun kan få mer makt. Alt er styrt av Prospero. Tilsynelatende. Når han roper at Ferdinand skal stoppe i sitt forsøk på å voldta Miranda, vil ikke Ferdinand stoppe. Regissørens – eller igangsetterens – makt er altså ikke absolutt. Det er nettopp denne forskinga på hva som er menneskelig mulig som gjør denne forestillinga spesielt interessant. Fortellerstemmen/Prospero/dramatikeren/regissøren forteller at han har drept utallige mennesker i stykkene sine og sier noe sånt som: «Jeg vil ikke drepe noen, men jeg ville bare vise at alle er i stand til å drepe. La oss ikke tenke mer på det». Men det er jo selvfølgelig å tenke på det vi gjør, eller kjenner på, gjennom måten stykket behandler dette materialet.

 

Virtuelt/fysisk

Scenen på Globe på Schaubühne er en halvsirkel. Den løfter seg som et lokk i starten. Under «lokket» er det vann og «sandstrand». Skuespillerne vasser i det blåfargede vannet. Lydbildet fungerer også godt medspillende og understrekende. Halvsirkelen over scenen brukes til videoprojeksjon. Her vises blant annet kart over scene og sal, der blå, bevegelige prikker symboliserer mennesker, både oss som er publikum og skuespillerne på scenen. Vi er alle brikker i spillet. Prospero er som en som leker med oss, en som spiller oss som karakterer i et dataspill der vi ikke lenger er ekte mennesker. Noe av det som gjør dette til svært godt teater er nettopp dette som understreker det rent fysiske ved å være menneske i verden. For sett at vi plutselig satt i et romskip og havnet på et sted langt ute i verdensrommet og vi fortsatt var mennesker som trengte mat for å overleve. Sett at William Shakespeare lå der på det stedet vi kom til, helt død, men med kjøtt som var kunstig holdt i live. Ville han da kunne bli spist? Det er her publikum besvimer og publikum på første rad får bruk for de utdelte plastforklærne.

 

Ekte mennesker, ekte teater

Karakterene er så typete at de blir allmenne. Vi kan kjenne oss igjen i deres fysiske menneskelighet og de ideene de formidler. Det hele er tett og godt komponert. Relevante spørsmål bygges inn. Stykket foregår på ei øy – hvorfor snakker vi ikke om Lampedusa? Spør skuespillerne og lar publikum tenke videre på dem som kommer forkomne i land der og på dem som ikke kommer seg i land fordi de overfylte farkostene deres er sunket. – Jeg er en hvit, heteroseksuell mann som spiller en overgriper – hvorfor snakker vi ikke om det? Spør Mark Waschke. Jenny König roser, nærmest underdanig, hans gode spill som overgrepsmann. – Jeg trodde virkelig på deg, sier hun. Han takker og bukker stolt. Det blir ubehagelig virkningsfullt. Til slutt stikker skuespillerne hodene i sanda og forsvinner. Resten er stillhet.

Det er nettopp dette at mennesket vises fram med sine styrker og svakheter, sin storhet og sin råttenskap, på en slik lekende måte som gjør Shakespeare’s Last Play med Dead Centre og Schaubühnes ensemble til så vellykka teater.

 

 

 

GO FIGURE! Festival for figurteater og visuell scenekunst i Oslo

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 2-2018

 

Kvalitetsbevisst figurteaterfestivaldebut

GO FIGURE! Festival for figurteater og visuell scenekunst i Oslo er en biennale, festivalen markerer seg på første forsøk som en viktig arena for å få vist internasjonalt figurteater i Norges største by.

 

Av Elin Lindberg

 

Pinquins/Stefanie Oberhoff: TABLE DANCE/SCHNITZEL OF LOVE

Table dance:

Komponister: Steve Reich (Clapping Music), Rolf Wallin (Scratch), Thierry de May (Musique de Table/Table Music)

Skuespillere/dansere: Johanne Byhring, Sigrun Rogstad Gomnæs og Ane Marthe Sørlien Holen

Schnitzel of Love:

Konsept/dukkespiller: Stephanie Oberhoff

Regi: Robert Steijn

Musikalsk rådgiver: Winfried Walgenbach

Trikkestallen, Oslo, 4.juni 2018

 

Katma: MØRKEMODIG

Manus/konsept/regi: Katrine Strøm
Scenografi/kostymer: Ingunn Sønsteby
Komponist: Christine Sandtorv
Lyddesign: Alexander Rydland Hansen
Dansere/skuespillere: Maria H. Nygård/Åsne Storli, Caisa Strømmen Røstad, Ingeborg Karoline Spjelkavik Rød

Sentralen, Oslo, 6.juni 2018

 

Plexus Polaire: ASKE

Regi: Yngvild Aspeli
Skuespiller/dukkespillere: Amador Artiga/Aitor Sanz Juanes, Andreu Martinez Costa & Pierre Tual
Scenografi: Polina Borisova,Gunhild Mathea Olaussen og Charlotte Maurel.
Lyddesign: Guro Moe Skumsnes i samarbeid med Ane-Marthe Sørlie Holen
Stemme: Giert Werring / Abbi Patrix
Dukker: Carole Allemend, Yngvild Aspeli, Polina Borisova, Sophie Coëffic & Sebastian Puech
Kostymer: Sylvia Denais
Lysdesign: David Farine
Video: David Lejard-Ruffet
Kunstnerisk rådgivning: Paola Rizza
Dramaturg: Pauline Thimonnier
Outside eye: Philippe Genty og Mary Underwood

Trikkestallen, Oslo, 6.juni 2018

 

Wakka Wakka: MADE IN CHINA

Konsept/Regi/Scenografi: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock
Tekst: Gwendolyn Warnock, Kirjan Waage og ensemblet.
Dukkespillere: Dorothy James Loechel, Andy Manjuck, Peter Russo, Lydie Bavoil, Albert Hsueh, Kevin Kulp, Stephen Mark
Musikere i MIN-ensemlet: Nini Felbab – klarinett, Lazar Miletic – bratsj, Hans-Urban Andersson – cello, Maxwll Arthur Mamon – keyboards, Martin Winstad (Arnfinn Bergrabb) – perkusjon

Komponist: Yan Li
Dukkedesign/konstruksjon: Kirjan Waage
Trikkestallen, Oslo, 9.juni 2018

 

 

Det som blir kalt figurteater, eller visuelt teater, rommer enormt mye. Det finnes et utall tradisjonelle former for dukketeater, objektteater, skyggespill og kunst i skjæringspunktet mellom teater, dans og billedkunst. Mennesket har til alle tider laget replikaer av mennesket – det blir sagt at alle kulturer har sin form for figurteater. Teaterhistorikeren Eileen Blumenthal forteller i filmen Puppet, en dokumentarfilm om figurteater som ble vist under festivalen, at statusen til figurteatret ikke har vært så høy det siste hundreåret. Hun forklarer at bakgrunnen for dette er realismens inntog. Publikum ønsket etter hvert å se ekte mennesker representere mennesker. Hun påpeker at hovedkvaliteten med en figur eller dukke, er at den er bare det den er, den har ikke noe liv utenom representasjonen slik en skuespiller har. Når dukken/figuren ikke animeres – gis liv av et menneske – er den bare et trestykke, en ting. Figuren/dukken er ekte, den er hel ved.

 

Table dance/Schnitzel of Love

Festivalen har gjort et modig valg av åpningsforestilling, for i den sammensatte seansen er det absolutt mulig å trå feil, i Stefanie Oberhoffs bidrag er det nemlig behov for en smule improvisasjon. Table dance/Scnitzel of Love starter med at en av utøverne i slagverktrioen Pinquins sitter på en stol med en stor rød ballong i fanget. Stefanie Oberhoff kommer inn i en fin rødmønstret kjole. Hun er et kjent navn innen samtidsfigurteater i Tyskland. Hun reiser verden rundt og jobber med figurer av det gigantiske slaget, og som her i et intimt format. For det er nettopp det intime som er tema her, i form av en kjærlighetshistorie – eller kjærlighetssorghistorie. Det hele er ganske løst, vi vet ikke om det sin egen historie hun forteller eller om det er en fiktiv historie. Hun presenterer seg som figur/dukke-maker. Hun forteller på en tilforlatelig måte om at hun og mannen jobbet sammen, reiste sammen og satte opp figurteater over hele verden. En slange kommer inn i paradis i form av en ung steinerskolestudent som skulle jobbe som assistent for dem. Studenten og mannen hennes blir et par og skilsmissen er et faktum.

 

Offerhandling

En sjakal/hunde-figur introduseres. Sjakalen dytter Stefanie ned, river opp kjolen og biter løs en kjøttbit fra magen hennes. Kanskje er det diafragma denne kyllingfileten skal representere, muskelen der kjærlighetssorgen kjennes ekstra godt. Sorgen skal omformes til kunst. Handlingen er brutal, men hun fortsetter å fortelle rolig og underholdende om hvordan hun leste opp skilsmissepapirene for et publikum. Hun inviterer det sjarmerende tremannsbandet som spilte i foajeen før forstillinga, til å synge en melankolsk kjærlighetssang sammen med seg, før hun setter seg ned for å sy om kjøttstykket til den spillbare dukken Andrea. Det norske ensemblet Pinquins introduseres. De framfører Clapping music av Steve Reich, Scratch av Rolf Wallin (med ballong) og Musique de table/Table music av Thierry de May. Det hele er svært presist og forrykende framført av de eminente musikerne i Pinquins.

 

Ta vare på deg selv

Tilbake til Oberhoff og det som nå er blitt en schnitzel-dukke. Olje helles i ei steikepanne, løk kuttes. Schnitzelen Andrea snakker – hun sier at løken vil hjelpe henne til å gråte. Hun vil reinkarneres gjennom å bli stekt og etterpå spist av sjakalen. Schnitzel-Andrea messer sin fortrøstningsfulle lidelseshistorie gjennom å synge sanger av Purcell og samtale med publikum. Steikesekvensen ble kanskje i korteste laget, men seansen tåler absolutt en sammenligning med Sophie Calle og hennes hevn/kjærlighetssorgprosjekt Take care of yourself, der hun fikk en mengde mennesker til å tolke og uttrykke på ulikt vis mailen fra ekskjæresten der han gjør det slutt med henne.

 

Kvalitet

Det er gjennomgående kvalitet på det kresne utvalget av forestillinger som vises på Go Figure. Flere av dem er produsert av Figurteatret i Nordland. En av dem er Mørkemodig av Katma som ble vist på Sentralen, en forestilling først og fremst for barn mellom 6-10 år. Her får publikum hodetelefoner på ørene og blir ledet gjennom et eventyr i en fremmed skog. Lydarbeidet er formidabelt, de visuelle effektene er flotte, det fysiske dansearbeidet fungerer godt, men er noe konvensjonelt.

 

Aske av Yngvild Aspeli er også produsert av Figurteatret i Nordland. Forestillingen er allerede spilt verden rundt. Go Figure! er en utmerket anledning til å få vist den i Oslo. Aske er bygd over Gaute Heivolls roman Før jeg brenner ned. Her er det kvalitet i alle ledd. Dukkene spilles av tre svært gode skuespillere/dukkespillere. Dukkene er skapt og spilles slik at de blåser liv i det forslitte uttrykket teatermagi. Forestillingen er nokså litterær, samtidig som den er visuelt poetisk. Det ekstremt høye presisjonsnivået inviterer ikke, slik Stephanie Oberhoffs forestilling, publikum til medskaping, men Aske blir likevel ikke for pretensiøs.

 

Made in China

Dukkespillerstilen i New York-baserte Wakka Wakkas Made in China ligner på den som blir brukt i Aske. Også her er det mange skuespillere/dukkespillere som fører dukkene. Og også her er de svært presise og teknisk gode. Men dukkene er forskjellige – dukkene i Aske er faste og leddete, mens dukkene i Made in China er myke muppet-dukker. Wakka Wakka har et visst slektskap med den legendariske britiske gruppen Spitting Image, og er som denne ganske satirisk og samfunnskritisk.

 

Som en slags prolog sitter en diger, feit pandabjørn i mørket dypt inne på scenen og spiser bambus mens publikum kommer inn. På er skilt står det «Love me, don’t bother me». Hvis pandaen er et symbol på Kina og skiltet ber om at vi ikke skal bry oss med det digre landet, er det det motsatte som skjer. En lydcollage med Trump-sitater om Kina er også nokså illevarslende.

 

Musikal

Det er Mary som er hovedpersonen i stykket. Hun er en klisje av en middelaldrende amerikansk kvinne med tunika og rødfarget hår. Barn og barnebarn er for opptatte til å besøke henne, hun er skilt, men har selskap av hunden sin. Hun sitter naken i sofaen og spiser pasta og ser på tv. Den nyinnflyttede naboen irriterer henne, han er en kinesisk immigrant som heter Wang. Begge presenterer seg ved hjelp av sang. Made in China er ikke bare en musikal, det er også et samarbeid med MIN – Musikk i Nordland, en gjeng med musikere som spiller live under forestillinga. På Trikkestallen sitter musikerne bak et sceneteppe på bakscenen. Det er trist at de ikke er synlige.

 

Plastproduksjonshelvete

En dag livet blir for kjipt, drar Mary på shopping og kjøper en masse dill og dall. Alle varene synger om at de er produsert i Kina. I en eske med julepynt dukker det opp et brev fra arbeidere i en arbeidsleir i Kina – her er det mennesker som sitter fengslet uten lov og dom som produserer denne plastskiten. Brevet fører Mary og hennes kinesiske nabo Wang ut på en fantastisk reise og inn i de mest absurde situasjoner som både ender som en kjærlighetshistorie og en historie om politisk vekkelse i middelklassen. Det er håp! Historien er tett fortalt. Skuespillernes timing er perfekt. Det musikalske er tipp-topp. Men hvorfor må de rope så fælt? Alt går i et så heseblesende tempo at selv om vi er imponerte og lar oss begeistre er det nokså utmattende.

 

Go Go Figure!

I tillegg til de allerede kritikerroste forestillingene som ble vist under festivalen, hadde helt nye artister møtestedet Usett der de kunne få vist seg fram. I samarbeid med OsloPix ble dokumentarfilmen Puppet av kanadiske David Soll vist. Den fulgte figurteaterutøveren Dan Hurlins arbeid med en oppsetning. Selve forestillingen som produseres er ikke det mest interessante i denne filmen, men teaterhistorikerne som setter figurteateret i kontekst var absolutt verd kinobesøket. Go Figure! fortjener honnør for debuten. Vi vil ha mer.

 

 

 

 

Torshovtearet: STORMEN

Torshovteatret-Stormen-skjerm4

Feelgoodshakespeare

Vellykka, vital og gjennommusikalsk versjon av Stormen som litt lett familieforestilling

 

Av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: STORMEN

Bearbeidet av Morten Cranner og Hege Randi Tørressen. Gjendiktet av André Bjerke

Regi: Morten Cranner

Scenografi og kostymedesign: Carle Lange

Lyddesign: Sven Erga

Maskør: Greta Bremseth

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Med: Jan Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Herbert Nordrum, Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll

Torshovteatret, 26.januar 2016

 

Stormen på Torshovteatret alluderer til Arne Nordheims Stormen i opptakten til forestillinga. Fuglesang. Men ikke den klare, metalliske og litt faretruende klangen som hos Nordheim. På Torshovteatret er fuglesangen innsmigrende, det er opptak av ekte, autentisk fuglesang. Tonen settes, en naturlig og ungdommelig tone.

 

Forgjengeligheten

Stormen er full av kontraster. Stykket spiller på kontrast mellom generasjonene, mellom natur og kultur, liv og død, drøm og virkelighet, hevn og tilgivelse. Mange krefter støter sammen i dette stykket som er kjent som det antakeligvis siste av Shakespeares scenetekster. Her møter vi Antonio (Herbert Nordrum), hertugen av Milano. Etter en storm stander han på en øde øy med følget sitt. Det er ingen tvil om hvor han kommer fra for han går dresskledd med et rødt og svart Milan-skjerf om halsen. Det røde har gitt fotballklubben AC Milan tilnavnet Diavolo (djevel), det svarte er med for å skremme motstanderne. Dette kler den kampglade Antonio som styrtet sin bror Prospero (Jan Sælid), den rettmessige hertugen av Milano, og tok makten selv. Prospero ble sendt ut på havet med sin lille datter Miranda (Kjerst Botn Sandal) for å havne på ei magisk øy i havet. Alonso (Håkon Ramstad) er i Shakespeares stykke konge i Napoli. Han har det blå og hvite skjerfet til fotballklubben Napoli på seg (SSC Napoli har azzurri – «de himmelblå» – som kallenavn). Som en kontrast til de voksne og dresskledde, men noe gutteaktige, adelige, står Ferdinand (Bernhard Arnø) som er Alonsos sønn. Han har en T-skjorte med WWF (World Wild Wide Fund for Nature) på brystet og er en ihuga miljøforkjemper. Øya de strander på har i de tolv årene etter han ble styrtet i Milano, vært Prosperos herredømme. Her styrer han over luftånden Ariel (Anne Krigsvoll) – som hadde en finger med i spillet med både stormmaning og båtforlis. Han styrer også over jordånden Caliban (også Anne Krigsvoll) som i denne oppsetninga ikke kommer seg opp av jorda, men titter som en muldvarp opp fra et hull i scenegolvet, klagende og kuet. Krigsvoll er som alltid gjennomseriøs med en bemerkelsesverdig tilstedeværelse. Det er storm, krefter støter sammen. Hvordan ser verden ut når vinden løyer?

 

Lekent

Ei diger vippehuske strekker seg diagonalt over det runde gulvet på Torshovteatrets scene. Huska kan snurre rundt 360 grader. Den er rufsete og ser ut som om den er bygd av ilanddrevet søppel. Den har et lekent preg, det er ei huske, men kan også fungere som et skip i storm, eller ei bru. Den gjør det også mulig å lettvint komme seg fra scenegulv til galleri og utvider dermed spillerommet. Huska, eller brua, kan spilles på. Den er et instrument. Det understreker det magiske ved øya og Prosperos verden, og det musikalske i forestillinga. Andre egenartede instrumenter blir også brukt, blant annet det elektroniske instrumentet theremin som gir lyd fra seg uten at man tar på det, men ved at man beveger hendene mellom to elektroder, eller antenner. Prospero tryller fram musikken ved hjelp av sine magiske evner.

Ved foten av huska, eller brua, ligger en del søppel som fungerer mest som en slags pynt. Gjenbruk oppstår allikevel ved at aktørene i et skyggespill er laget av kjøkkenutstyr som gaffel – kongen Prospero med krone, visp – Miranda med krøller og oppvaskkoster – palmer på øya de kommer til. Det hele gir forestillinga et lekent, barnlig og sympatisk preg. Røyk, røde laserlys og voldsom stormmusikk kommer nært innpå publikum på Torshovteatret. Så nært at det nesten, men nok bare nesten, blir litt i overkant skummelt for de aller yngste av publikum i denne familieforestillinga, observerer jeg.

 

På de unges side

Miljøvern er et viktig tema i forestillinga. Og de unge står i sentrum. Det hele starter med Miranda som står høyt oppe på huska og ser utover med en kikkert laget av to plastflasker. Hun ser utover mot løsninger på deres strandethet – og kanskje i overført betydning etter løsninger på fastlåste problemer som klimakrisa. Faren Prospero ser innover mot sin egen hevntørst og bitterhet. Miranda balanserer på kanten til voksenlivet. Kjersti Botn Sandal spiller hennes ungdommelige vitalitet troverdig og godt. Ensemblet har samarbeidet med Metrologisk institutt i forbindelse med oppsetninga. Bernhard Arnø som den intense miljøvernnerden Ferdinand presenterer en masse vitenskapelig materiale for oss. Han forklarer Jordas klimabudsjett og klimatiske skrekkscenarier. Miranda er dypt fascinert og engasjert hun også, men kanskje mest i miljøforkjemperen sjøl – «Kan vi ikkje berre kline?», spør hun og understreker at dette er en romantisk komedie.

De voksne er i forestillinga dyttet noe i bakgrunnen. De er opptatte av sin egen grådighet, sitt maktbegjær, sin kamp og hevn. Ferdinand retter spark mot det voksne og etablerte, han er lei av disse sjølhøytidelige miljøaktivistene som bare er opptatte av flere sykkelveier. Ansvaret legges over på de unge. Verden ønsker seg her fri fra det gamle styresettet. Naturen, som Ariel og Caliban kan sies å representere, lengter etter å bli fri fra den gamle Prosperos jerngrep. Tillit, men også en form for ansvarsfraskrivelse og slapphet, ligger i det å skyve arbeidet med å få klimaskuta på rett kjøl igjen, over på ungdommen.

 

Drøm og virkelighet

«Vi er av samme stoff som drømmer veves av; vårt lille liv er omringet av søvn…», Prosperos berømte ord understreker ikke bare menneskets forgjengelighet, men også teatrets. Det blir også et minneord over William Shakespeare selv som døde for akkurat 400 år siden. Sælid som Propero, blåser elegant en imaginær forestillings- og livsflamme ut som avslutning.

Stormen på Torshov har et friskt og et både fantasifullt og jordnært preg. Dramaturgien fungerer svært godt. Shakespeares tekst forsvinner ikke i alt det nye som er lagt til. Her bør skoler og ungdom kjenne sin besøkelsestid for dette er god formidling av Shakespeares Stormen!

 

 

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2016

 

 

Susie Wang: THE HUM

Bisarr og fantastisk fiksjon

Den nyetablerte teatergruppa Susie Wang forteller ei leken og sær historie i sin første produksjon

Av ELIN LINDBERG

The hum

Susie Wang: THE HUM

Tekst og regi: Trine Falch i samarbeid med de medvirkende

Lyd/musikk: Martin Langlie

Lys: Bo Krister Wallstrøm og Philip Isaksen

Scenografi: Susie Wang

Teknikk/ scene: Ole Jørge Løvås

Rom for Dans, lørdag 14.oktober 2017

 

Susie Wang er ei helt ny teatergruppe, og framstår som forfriskende og fin, men medlemmene i den er egentlig gamle travere som har arbeidet sammen før, noen i en hel generasjon. Med THE HUM går de videre på nye spennende veier. Gruppen med det fengende navnet består av Trine Falch og Bo Krister Wallstrøm som blant annet har arbeidet sammen i Baktruppen, Martin Langlie er musiker i blant annet bandet Valkyrien  og Mona Solhaug er skuespiller. De presenterer seg presist i programmet til produksjonen THE HUM med en manifestlignende tekst:

«Susie Wang er oppvokst med et knust verdensbilde, men i stedet for å reflektere verden i fragmenter, plukker hun opp bitene og setter dem sammen til dramatiske forløp basert på mimetisk tilstedeværelse og innlevelse. Susie Wang liker teater som tar fiksjonen på alvor og spiller på lag med drømmer, hallusinasjoner og fantasier».

Og Susie Wang holder det hun lover. Med THE HUM gjør hun nettopp det hun beskriver så fint i manifestet.

 

Fortellinga

Hvem liker ikke å bli fortalt ei god historie – ei god, gammeldags historie som tar deg med inn i for deg nye verdener? Det er nettopp ei slik historie THE HUM er. Trine Falch som for tida er husdramatiker på Dramatikkens hus, står for teksten til Susie Wang. Og bakgrunnen for produksjonen er så pregnant og interessant beskrevet at jeg tar den med her: «Vi befinner oss i ytterkanten av samtida – en dement og evigung tilstand der fortida er glemt og framtida er farlig. Uten hukommelse og fulle av begjær vi ikke forstår, driver vi hverandre ned i et mørke der miljøet runker arven slik arven liker det best: primitivt. Vi kommer hele tida, men har ingen steder å gå.»

Dette skaper rom for fortelling.

 

Rommet

Vi befinner oss i lokalene til Rom for Dans. Scenerommet spiller på den samme mimetiske tilstedeværelsen som skuespillernes arbeid. Det mimetiske, eller representasjonen, virker til å begynne med barnslig, men det naivistiske og lekne griper oss snart og tar oss med inn i forstillingas verden. Gulvet er «ei strand». Det skrår nedover og er dekket med bølgepapp. Det mimer sandstrand. Publikum sitter på benker med sandfargede puter øverst på «stranda». Bak på scenen, slik at den dekker halvparten av spilleområdet, er «havet». Det er en enorm huskeaktig konstruksjon dekket av blank tekstil montert i remser slik at dette kan mime havet med sine bølger. Det er mulig for skuespillerne å «svømme» og dykke i vannet. Bak havet er det en sterk lampe som fungerer som sol. Vi er på stranda en sommerdag og det blir etter hvert skikkelig varmt i lokalet.

 

Homo ludens

Kunstnerne bak Susie Wang er kjente for å ha en lekende tilnærming til verkene sine. De løfter leken med det største alvor.

En kvinne på benken foran meg begynner rolig å kle av seg. Hun har badedrakt under klærne og går ut i bølgene og forsvinner. Vi ser henne (Bente Alice Westgård) aldri igjen i løpet av stykket. En mann (Kim Atle Hansen) på benken foran går også ned på stranda der han kler av seg og er iført badebukse. Han har ryggen mot oss og er vendt mot havet og sola. Han begynner å gråte. Brillene han har lagt i vannkanten blir tatt av bølgene og ført utover av hender under det blanke havstoffet.

Martin Langlie sitter ved siden av scenen med trommene sine og lager havlyd. Musikken illustrerer og bygger opp under handlinga på en mimetisk måte.

 

Som i en drøm

En kvinne (Mona Solhaug) kommer til stranda – det er Sabine, kona til Barni, mannen som allerede er på stranda. De snakker tysk med hverandre. Det understreker det pussige og drømmeaktige. De har egentlig meldt seg på et kurs i snorkling, men oppdager at de er kommet på feil strand. De er på feil sted etter å ha fulgt «ein sehr altes und sehr merkwürdiges Skilt». Scener med innsmøring av solkrem er lange, dvelende og realistiske. Det mimes soling og strandliv. Sabine får lyst på en cola og etter en litt småklein runkescene forsvinner Barni i bølgene for å hente en til henne.

 

Egget

Sabine har allerede oppdaget et egg på stranda. Nå er hun alene på stranda og egget kommer glidende mot henne. Hun dras også mot egget som hun setter seg på. Etter hvert legger hun seg ned på egget, tar en snus og slapper av. Kim (Mari Strand Ferstad) entrer scenen. Hun oppfører seg som en helt vanlig badegjest. Hun snakker svensk og prøver å få kontakt med Sabine som svarer henne på norsk. Sabine er i begynnelsen ikke særlig interessert i å kommunisere med den svenske kvinnen, men etter hvert utvikler de et mangefasettert forhold. Kim framstår som en slags hallusinasjon. Hun har klør under plastrede fingre. Hun snakker om at hun ser en lysende sivilisasjon under vann og hun drikker solkrem. Fantasien er leken, men mørk, og noen steder både truende og ubehagelig. Kvinnene har god tid til å utvikle forholdet sitt for Barni er lenge borte.

 

Forløsning

Fortellinga utvikler seg med drømmens logikk. Kvinnene har kjøpt T-skjorter med skilpadder på. Det ymtes om at dette er ei strand der skilpadder legger egg. Egg. Egg kan inneholde nytt liv. Liv. Et nytt menneske? Kvinnen diskuterer navn. De bestemmer seg for et bibelsk navn. Den dominerende Kim bestemmer at navnet på jenta skal være Betyda (hvis jeg oppfattet teksten rett). Og det fødes. Opp av sanda/ut av egget kommer en voksen kvinne (Janne Aass) som Sabine legger til brystet. Barni er ikke gått ad undas (forsvunnet i bølgene) han kommer svømmende med en cola til Sabine og som en lykkelig familie på tre sitter de på stranda i solnedgangen.

Sabine er forløst og vi er blitt forført. Vi er blitt forført av historien. Fra å måtte jobbe litt et øyeblikk med å godta kontrakten om at dette er et «dramatisk forløp basert på mimetisk tilstedeværelse og innlevelse» lar vi oss villig forføre av historien. Susie Wangs fortelling var besnærende pussig og en god teateropplevelse. Vi ønsker Susie Wang lykke til videre og ser fram til nye produksjoner.

 

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2017