I sitt seneste stykke Jeg er SYLv lar Cecilie Løveid Sylvia Plath gå opp og ned av graven. På en ironisk måte understreker stykket Sylvia Plaths lodd som den evige selvmorderske. Løveid dytter og graver i Plaths tekster og biografi – og vi begriper mer av henne, selv om stykket ikke er blant Løveids mest formfullendte.

Av Elin Lindberg

publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2023

JEG ER SYLv av Cecilie Løveid

Skuespill

Kolon forlag, 2023

Cecilie Løveids tekst kaller fram et arsenal av følelser – raseri, fortvilelse, dødsangst, vemmelse, latter og uro. Teksten tråkler seg gjennom Sylvia Plaths egne tekster og hennes ikoniske livshistorie. Det ligger en ambivalens i teksten: skal verkene, diktene, med sin ubestridte kvalitet få stå for seg selv? Eller skal diktene knyttes til og parallellføres med Plaths selvbiografi? Dette «skurret» mellom de to posisjonene jobber i Løveids tekst. Å lage et dokumentardrama om Plaths liv er nok ikke neppe så vanskelig. Her står det spektakulære hendelser i kø, samtidig som persongalleriet er fargerikt. Men et rent dokumentardrama er langt fra Løveids prosjekt, hennes tekst inviterer til tolkning både i bredde og dybde, hun skriver på et vis både med og mot det dokumentariske.

Speilet

Stykket starter med Olav H. Hauges gjendiktning av «Mirror», et dikt som viser fram mennesket som fragmentert, eller som ubestandig, i bevegelse. Det lyriske jeget konfronterer seg selv med de jegene hun har vært. Det er forsonende, men også marerittaktig. Opp fra speilet kommer ikke bare den unge jenta, men også «ein fælsleg fisk».

Diktet «Mirror» som på nynorsk har fått tittelen «Spegel» åpner med: «Eg er sylv», på engelsk: «I am silver». Det er blitt tittelen på Løveids stykke og hovedkarakteren heter «Sylv». Det gir en frihet i tolkinga eller iscenesettelsen av stykket at «Sylv» tydelig er en versjon eller kanskje ei speiling av dikteren Sylvia Plath.

Legal alien

I Løveids stykke presenterer hun effektivt det kulturkræsjet Plath møtte da hun kom fra USA til England. Sylvia Plath er den moderne, urbane, intellektuelle og frie kvinnen fra Amerika. I England gjør hun stort inntrykk på dem hun møter. Men det hun selv møter, er urgamle kulturelle institusjoner som dette «Birøkterlaget» som konnoterer både engelsk hagekultur og dronningdyrkelse. Erkebritisk og stokk konservativ kultur i all sin glans, møter hun «uten seg selv»: «Nå står jeg/uten meg selv og tror jeg kan få medlemskap». Løveid skriver fram smerten og forstillelsen. Hun skriver fram hvor umulig det er å trenge gjennom det aristokratiske panseret denne kulturen konserverer seg med. Løveid kontrasterer dette med å bringe inn han som var Plaths ektemann til like før hun døde – den britiske poeten Ted Hughes. Hans kanskje mest kjente diktsamling er Crow, i stykket samtaler han med en kråke – et smart valg:

Spør du hva som hendte den natten, Kråke?

Hva hendte den natten

Hennes siste natt

Jeg spør ikke

Jeg vet

Jeg ser det for meg

Løveid gir Ted Hughes rollen som den som kjenner Plaths historie best. Er han pålitelig? Vel, helt pålitelig kan han nødvendigvis ikke være. Karakteren Ted Hughes blir både irriterende bedrevitende og smått sympatisk. Kråka er en fugl som i folketro kan varsle død, og den er kjent som en ganske intelligent fugl. Fuglen er en samtalepartner – det er praktisk for å skape dialog i stykket. Kråka blir også en slags mytisk figur som kan være en budbringer mellom de levende og døde. Den blir en parallell til karakteren Sylvia Plath som går opp og ned fra graven.

Auksjon

Flere scener i stykket starter med at et objekt som er knyttet til Sylva Plath skal auksjoneres bort. Med løveidsk snert og ironi og som en slags palimpsest overskriver hun Plaths dikt «Lady Lazarus» – kom og se! By på henne! Ja, som om hun er et objekt – ikke en simpel slave, men noe svært attraktivt og kostbart – men like fullt et objekt. Sylvia Plaths og Ted Hughes saker og ting er blitt auksjonert bort ved flere anledninger, blant annet av datteren Frieda. Det er noe ubehagelig kikkeraktig over dette. En skitten jakt på relikvier. Det er brutalt og grotesk. Her er det mange lag av fortolkningsmuligheter – og det er noe av det som gjør dette til et godt og vellykka teaterstykke. Det kunstneriske laget som skal sette opp dette, kan velge å gå i så mange retninger. Det stiller jo også strenge krav til disse lagene – de kan neppe gå full fart forover i alle retningene som Løveid peker ut som mulige. Men du verden så inspirerende det må være å jobbe med! Auksjonen har en fot i Plaths dikt «Lady Lazarus» – her presenteres en rekke objekter knyttet til kvinnens liv – et såpestykke, en giftering, ei gullfylling, blant annet. Og så er det denne nazi-lampeskjermen. Plaths foreldre var tyske. De drar med seg det traumatiske ved å være tyske i etterkrigstida. Hele nazi-historia er deres. Det gikk rykter om at jøders hud var blitt brukt til å lage lampeskjermer av. Et menneske er altså brutalt myrdet og brukt som materiale i en lampeskjerm. Bli lys… Fiat lux på latin. Dette imperativet åpner Bibelen, og den mest kjente av det vestlige menneskets skapelseshistorier. Nazi-lampeskjermen gjør at mennesket blir en Gud som tenner lyset i lampen og lar det skinne gjennom den myrdedes hud. Hvordan kan en leve med en slik visshet? Mennesket i Plaths poesi og i Løveids dramatikk er dødsdømt.

Livsstudier

Liv og død står som en kraftfull kontrast gjennom hele stykket. Teksten selv har masse energi. Tidvis er replikkene korte og smarte, for eksempel i dialogen mellom Plath og hennes venninne Anne Sexton på bar. Her er det mørk ironi. Livsstudier kaller de Plaths dikt – eller kadaverstudier. I forkant av dialogen mellom de to, har en legestudent gitt Plath et utskåret menneskehjerte som valentingave før han voldtok henne og hun, på grunn av dette, nesten blødde i hjel.

         Moren er truende til stede i stykket med alt snakket sitt om lobotomering og psykiatriske klinikker. Morens karakter understreker den konstante dødsfaren Sylv er i. I rollelista står karakteren oppført slik: «Aurelia Plath, mamma, alltid en issyl i håndvesken».

Dødsstudier

Andre akt åpner med en monolog. Sylv holder en tale til biene i bikuben sin. Det er masse energi i språket, det gjør at det manende og destruktive i den åpner døra til dødsriket på gløtt. Karakteren Sylv blir som en bidronning eller en dødsgudinne. Senere i andre akt holder Sylv tale under en te-seremoni i den lokale landsbykirka. Hun snakker i poetiske vendinger om sine selvmordsforsøk, og kirkefolket klapper høflig. Det ligger galgenhumor og desperasjon i teksten.

         Løveids tekst vrir og vender seg, snor og bender seg. Språket er poetisk og lekende. Teksten inviterer til mange forskjellige scenetolkninger. Noen dialoger er rett fram – for eksempel mellom Sylv og hun som er i ferd med å bli Ted Hughes nye elskerinne, Assia Wevill. Andre steder – for eksempel i Teds dialog med dronning Elisabeth II, er «dronningen omgitt av uoppdragne corgier» litt vanskelig å se for seg iscenesatt. Det ligger jo også her et vell av tolkningsmuligheter. I den nevnte dialogen parallellføres Sylvia Plaths liv med den engelske dronningens. Karakteren Elisabeth II sier i en replikk i dialogen med Ted:

Knokkelmåner … nazipappa … bier … underverden

Det minner om min egen familie … 

Ted Hughes ble britisk hoffskald i 1984. Dronningas replikk viser at hun gjenkjenner sitt eget liv i Sylvia Plaths diktning. Det ligger en anerkjennelse i denne speilingen. Plath ser mot Ted og dronninga fra dødsriket, fra underverdenen. Plath blir på en måte hedret som en slags dødsrikets hoffskald.

Urpremieren august 2023

Melanie Mederlind hadde regi på urpremieren på Jeg er sylv på Nationaltheatrets Amfiscene i august 2023. Kattrin Nottrodt var scenograf og kostymedesigner. Da jeg anmeldte forestillinga på premieren, ville ikke Nationaltheatret gi meg manus i forkant. Det å ikke ville gi ut manus i forkant av urpremierer håper jeg ikke blir praksis ved teatret. Det gjorde at jeg ikke visste om det var regivalg eller manus som lå til grunn for å la fire skuespillere spille hovedkarakteren Sylv. Ved å splitte hovedkarakteren i fire skapte Mederlind en fremmedgjøringseffekt. Dette fungerte godt scenisk ved at det understrekte den sterke kritikken mot patriarkatet som lå i oppsetninga. Men det interessante spennet, alle kontrastene, som ligger i karakteren Sylv kom ikke like godt fram på urpremieren som i Løveids stykke.

Nottrodts scenografi var en slags bikube der biene/bimenneskene kom seg inn og ut av scenen gjennom en sprekk. Den glatte, gyldne scenografien fylte hele scenen. En kritikk av patriarkatet gjennomsyret som nevnt, oppsetninga. Ted Hughes-karakteren ble i overkant tusseladd. I originalteksten oppleves han som en mye mer kompleks figur. I oppsetninga er han ingen som kan gi Sylv motstand, det er tydeligere i teksten. I Løveids tekst er han både ufordragelig og irriterende attraktiv og karismatisk – som en Heathcliff i Stormfulle høyder.

Auksjonsscenene som det er mange av i stykket, kom ikke fram i oppsetninga. Det var synd, for her ligger det masse ironi og en skarp kritikk av, eller kommentar til, dyrkinga av Sylvia Plath som ikonisk selvmorderpoet. Disse auksjonsscenene står også som en kritikk av et sensasjonslystent publikum.

Cecilie Løveids stemme var godt gjenkjennelig i urframføringa, selv om det var gjort mange endringer av stykket. Men bearbeidinger av manuset må nok absolutt til i oppsetninger av dette stykket, for som tidligere nevnt ligger det mange tolkningsmuligheter her. Det spriker i flere retninger. Men det kler karakteren Sylvia Plath – hun er rett og slett helt umulig å gripe helt.