Stikkord: Nationaltheatret

Nationaltheatret: Peer Gynt

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no september 2024

«Peer Gynt», regi: Johannes Holmen Dahl. Nationaltheatret 2024. Foto: Erika Hebbert

Tettere og nærere «Peer Gynt»

Den rene teaterversjonen av «Peer Gynt» i Johannes Holmen Dahls regi på Nationaltheatret får mer fart og snert enn versjonen med stort orkester og kor som ble vel seig. Men hva er det nå Peer Gynt vil si oss denne gangen?

Av Elin Lindberg

PEER GYNT av Henrik Ibsen.

Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl og Hege Randi Tørressen.

Musikk av Edvard Grieg, utviklet og bearbeidet av og med Ragnhild Hemsing.

Regissør: Johannes Holmen Dahl

Scenograf og kostymedesigner: Nia Damerell

Lysdesigner: Martin Myrvold

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Musikalsk ansvarlig og lyddesigner: Alf Lund Godbolt

Musikalske arrangementer og komposisjon: Ragnhild Hemsing

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 21.september 2024

Denne versjonen av Peer Gynt har nok hatt godt av rundene med fullt orkester og stort kor, og med koreografi, for musikaliteten og presisjonen er absolutt god. Den første versjonen ble framført under Festspillene i Bergen i mai i år med Bergen Filharmoniske orkester, kor og Grieg-korene. I Oslo ble denne versjonen vist på Den Norske Opera & Ballett med Operaorkesteret og Operakoret. Det er det samme skuespillerensemblet, med noen få unntak, som spiller i alle versjonene – og mye er likt, men helt kopi er det ikke.

Å komme hjem

Det føles som om Peer Gynt kommer hjem på et vis, når han står på hovedscenen på Nationaltheatret. For utallige Peer Gynt-forestillinger er blitt satt opp, danset og spilt, mye såpe er rent ut i havet, men det var her, eller på Christiania Theater, det begynte. Her var urpremieren i 1876. Og stykket kler godt denne gamle teaterscenen og dette formatet. Dette er så langt fra et Ibsen-museum. Det blir tydelig etter å ha sett versjonenpå Den Norske Opera & Ballett. I den versjonen oppleves stykket mer statisk og stivt – på Nationaltheatret får det mer liv. Vi kommer tettere på uten den åpne orkestergraven mellom sal og scene. Men det oppleves også som om skuespillerne setter inn et ekstra gir når de ikke har kor og orkester å støtte seg på. Mer tekst er kommet til, det gjør også stykket fyldigere.

Hvor er vi?

I kjent Johannes Holmen Dahl- og Nia Damerell-stil er scenerommet nakent i starten. Det er befriende fritt for alle de store og små distraksjonspunktene vi møter i hverdagen. Det er bare Ragnhild Hemsing som kommer spillende på hardingfele mot oss. Hun var også med i den første versjonen, men her står hun alene som musiker. Hun har også komponert og vært ansvarlig for det musikalske. Hun står i en solid tradisjon, flere store komponister har laget musikk til Peer Gynt. Edvard Grieg er kanskje mest kjent, men også Harald Sæverud, Arne Nordheim og Jüri Reinvere, blant andre, har skrevet musikk til stykket. Hemsing skriver vel egentlig ikke ny musikk, hun bygger på Grieg. Hun står i forgrunnen og spiller som en gud, og hun kommenterer musikalsk i bakgrunnen, hun spiller til dans og hun skaper stemningsbilder. Og hun er dynamisk til stede på scenen. Grepet med én musiker på scenen brukte Holmen Dahl også i Hamlet på Nationaltheatret for et par år siden. Da var det trommeslager Elisabeth Mørland Nesset som var på scenen gjennom hele stykket.

Hvem er Peer Gynt?

Ågot Sendstad og Herbert Nordrum. Foto: Erika Hebbert

Herbert Nordrum spiller Peer Gynt. Han spilte også tittelrollen i Holmen Dahls Hamlet og det gjorde han godt, selv om han ikke var så dreven på blankvers som sine medspillere den gang. Språkarbeidet hans blir bare bedre og bedre og fungerer rytmisk godt i scenediktet Peer Gynt. Ågot Sendstad spilte Gertrude i Hamlet, også denne gangen er hun moren til hovedrollen. Og ja, hun er den perfekte mor Åse. Et godt og interessant grep er at hun også spiller Knappestøperen i samme kostyme som mor Åse. Det understreker et slags syklisk livsløp. Det er mor som står for både liv og død, for fødsel og gjenfødsel. Det blir nesten et hint til Ibsens fru Alving her.

Jacob Jensen, Herbert Nordrum, Jan Gunnar Røise og Håkon Ramstad. Foto: Erika Hebbert

Alle skuespillerne er stødige i rollene sine. Jeg vil likevel framheve Jan Gunnar Røise. Han har en scenisk musikalitet og en helt nydelig måte å formidle Ibsens rim på. Han spiller flere småroller, blant annet Kapteinen i begynnelsen av femte akt. Henriette Marø har en del å gå på som Ingrid, Dovregubbens datter og Anitra – her blir det litt mye buskis. Håkon Ramstad har tatt over som Dovregubben sjøl, det var Kåre Conradi som spilte ham i versjonen til Den Norske Opera & Ballett. Ramstad er innsmigrende og god med cowboy-skjorte og lisseslips. Jacob Jensen viser imponerende kroppskontroll som ungen til Peer og Dovregubbens datter.

Hvem er vi?

Peer Gynt er ofte brukt for å si noe om hva det norske er. Og er det noe nordmenn tradisjonelt har vært veldig opptatt av, så er det nettopp dette: Hvem er vi nå? Og: Hvordan blir vi oppfattet av andre? Man kan jo spørre seg om det finnes større nasjonalister enn nordmenn. Den urnorske Peer Gynt er i starten en kar som ser ut som en gatesmart rapper, eller et gjengmedlem, fra Oslo øst, selv om han ikke høres ut som det. Han har på seg mørkeblå treningsjakke og militærgrønne bukser. Energien og den underliggende attituden hans er røff og bad ass. Han er skrytende og sjølopptatt, han er ikke til å stole på, men han er kjempeflink til å servere dikt og forbannet løgn – og hvem lar seg ikke forføre av en som er god til å ordlegge seg, enten han er politiker eller artist?

Exit og såpe

Exit-gutta er blitt et begrep etter NRK-serien som gikk for noen år siden. De er hensynsløse, styrtrike menn som kan gjøre akkurat hva de vil med alt og alle, flere av dem er overgripere. Det verste er at nettopp det er ikke fiksjon, uten at jeg skal komme med eksempler her. Peer er en slik Exit-kar der han lander med flyet sitt i såpeskummet som faktisk er en fin illustrasjon av snø, hav og himmel. Uten at jeg skal gå nærmere inn på dramatikken rundt kopiering av scenografi, er det på sin plass å nevne at også Calixto Bieito brukte såpeskum på lignende vis i sin versjon av Peer Gynt i Bergen i 2006. Det ligger en dobbelthet i Exit-Peer. Han blir på en måte beundret for at han har klart å bli så styrtrik, selv om det er på det mest uetiske vis. Men han er også en overgriper og en gjennområtten, egosentrisk figur. Han er både en kynisk overlever og en som faller.

Solveig, å herregud

Hanna-Maria Grønneberg og Ragnhild Hemseng. Foto: Erika Hebbert

Men hva er det med denne Solveig-karakteren? I versjonen til Den Norske Opera & Ballett var det Frøy Hovland Holtbakk som hadde denne rolla. Hun fungerte godt som skuespiller, men så er det det at hun er en formidabel lyrisk sopran. Hun briljerte i sangsekvensene. Det gjorde at karakteren Solveig ble et musikalsk element, mer enn en faktisk karakter, og det fungerte bra. I Nationaltheatrets versjon er det Hanna-Maria Grønneberg som spiller Solveig. Hun er en god skuespiller og presterer fint. Hun er morsom og keitete i den artige bryllupsdansescenen. Hun er naturlig og sympatisk i fjell-scenene. Og hun synger greit og reint, men hvorfor må sangen med? Det er noe uforløst her, jeg savner et tydeligere regigrep. Hvem er hun? Er hun trofékona som sitter og venter på den rike mannen? Er hun en fantasi i gamle Per Gynts hjerne? Karakteren blir dessverre litt utvendig og utydelig og vanskelig å plassere.

Noen innvendinger til tross, jeg mener Nationaltheatrets Peer Gynt kommer solid og sterkt i mål. Det flyter fint, rytmisk og musikalsk. Den frontale spillestilen Holmen Dahl ofte benytter fungerer godt. De humoristiske innslagene gir også stykket et vellykka løft.

Torshovteatret: Dissekering av et snøfall

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2024

Helene Naustdal Bergsholm som Dronning Kristina og Heidi Goldmann som den avdøde kongen, i «Dissekering av et snøfall». Regi: Camilla Kold Andersen. Nationaltheatret/ Torshov 2024. Foto: Erika Hebbert

Makt og menneskelighet

Historia om den opphøyde og privilegerte dronning Kristina som sliter med å bli godtatt som den hun er, er utgangspunktet for Sara Stridsbergs drama «Dissekering av et snøfall». På Torshovteatret bores det i identitetsproblematikk i Camilla Kold Andersens regi, hva er det de egentlig finner? Premieren fikk også en litt spesiell, rojal ramme.

Av Elin Lindberg

DISSEKERING AV ET SNØFALL

av Sara Stridsberg

Oversatt av Monica Aasprong

Regissør: Camilla Kold Andersen

Scenograf og kostymedesigner: Ditte Tygesen

Lysdesigner: Ane Reiersen

Lyddesigner: Bendik Toming

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Maskør: Alice Norberg Poulsen

Torshovteatret, premiere 13.september 2024

Det er Helene Naustdal Bergsholm som spiller hovedrolla som dronning Kristina – eller Kongejenta som hun heter i stykket. Og for å nevne det med en gang: hun gjør det skikkelig bra. Dronning Kristina var tronarving og ble dronning av Sverige, men hun ville ikke gifte seg og hun ville ikke få barn. Hun passet ikke i de rammene hun var født inn i. Dybden i identitetsproblematikken er vevd inn i stykket av Sara Stridsbergs kvasse islag.

Kongelig sirkus

Bergsholm spiller Kongejenta/Kristina som en androgyn figur som er kledd i overklassens herreklær med 1600-tallssnitt og med knallrøde støvler. Klesdrakta gir Shakespeare-assosiasjoner. Det er Ditte Tygeson som er scenograf og kostymedesigner. Midt i det runde scenerommet på Torshovteatret er det en liten opphøyning. Den er dekket av noe som kan minne om mosaikk og kan hinte til utsmykning vi finner i slott og palass. Over denne lille scenen henger et mangekantet, lysende objekt – skal det minne om en slags stein? Det er hull i objektet som slipper lysstråler ut, slik at salen av og til fylles med lyspunkter og blir en slags stjernehimmel. De små lyspunktene kan også symbolisere snø og hinte til stykkets tittel.

Publikum involveres på et vis fysisk i forestillinga ved at lyspunktene også treffer oss, og ikke bare handlingene på scenen.

Det er Ane Reiersen som har lysdesign.

Jeg vil herske

«Eg er konge», «eg er konge, eg kan ikkje føde barn», sier kongejenta Kristina. Hun vil selv definere sin rolle. Hun vil hverken krige eller føde. Kristina vil ha makt og hun vil bruke den. Men Makten (Erland Bakker), representert av en figur kledd i svart kappe, gjør klart for henne hva som er hennes plikter: Hun er dronning og en dronning har som eneste oppgave å sikre arverekkefølgen, hun må føde barn, hun må gifte seg. Det at den kappekledde figuren ligner rollen «Døden» i Ingmar Bergmans film Det sjunde inseglet (spilt av Bengt Ekerot), understreker alvoret – kanskje på en vel overtydelig måte. Dette handler om liv og død. Ved å ikke godta premissene, rammene hun er gitt, risikerer hun å dø, eller miste seg selv og sin integritet.

Kjærlighetssvik, eller livredning?

Maria Kristine Hildonen (Belle) og Helene Naustdal Bergsholm (Kristina). Foto: Erika Hebbert

Kristinas kjæreste er Belle, hun er friskt og røft spilt av Maria Kristine Hildonen i en sølvfarget barokk-kjole med rød besetning. Belle er et anker i det ensomme livet til Kongejenta. Faren (Heidi Goldman) er død og moren (Ingjerd Egeberg) har buret seg inne sammen med liket av faren som går mer og mer i forråtnelse. Forholdet mellom Kongejenta og Belle ser både trygt og solid ut, i en annen kontekst ville dette vært et perfekt par – vel å merke på overflaten. Kristina får Belle gift med en adelsmann, til Belles fortvilelse, men Kristina er overhode, hun bestemmer. I den historiske konteksten kan det også være slik at Kristina redder Belles liv, hun gir henne en sikker ramme der hun ikke risikerer å bli drept for umoral. I en samtidig kontekst kan Kristina være en så labil og destruktiv person at Belle vil være i livsfare i et forhold med henne. Å gifte Belle bort blir både et kjærlighetssvik, men kanskje også livreddende. 

Selvrespekt og selvdestruksjon

I Sara Stridsbergs stykke Valerie Solanas skal bli president i Amerika som ble satt opp på Torshovteatret i 2009, møter vi den trassige feministen som har en underliggende selvrespekt som gjør at hun får et nærmest aristokratisk preg, samtidig som hun er selvdestruktiv. Kvinnestemmene hos Stridsberg er ofte sterke og skarpe, de er svært kraftfulle samtidig som de har en menneskelig sårhet i seg. Ofte er konteksten kvinnen befinner seg i, helt umulig og uttrykker en enorm livssmerte. Et eksempel er hovedpersonen i romanen Kjærlighetens Antarktis – her møter vi stemmen til en kvinne som er voldtatt, lemlestet og død, men som likevel har sin selvrespekt i behold. Kongejenta i Dissekering av et snøfall har også denne dybden. Hun er ingen overflatisk kongelig pappfigur, hun har en mørk menneskelighet som jeg mener denne oppsetninga klarer å få fram. Det glimter av edelsteiner i den mørke sjakta av det menneskesinnet vi opplever på scenen. Boringa i dette menneskets indre foregår uten for mye ytre staffasje. Det gjør at den rå og mørke teksten til Sara Stridsberg kommer til sin rett. Stykket er både sært og interessant. Ja, oppsetninga kan tidvis bli litt monoton, men det tåler vi.

Kultur og intellektualitet

Alfred Ekker Strande (Love) og Helene Nautsholm Bergsholm (Kristina). Foto: Erika Hebbert

Kongejenta i stykket er som den historiske Kristina av Sverige, opptatt av filosofi. Anneke von der Lippe spiller Filosofen i stykket sjarmerende og presist. Hun har parykk og bart. Det understreker det dødsalvorlige spillet med kjønnsidentitet som også stykket tematiserer. «Vi må dissekere et snøfall som om det skulle være et legeme», sier filosofen. De fysiske realitetene knyttes til det menneskelige. I stykket er det Love (Alfred Ekker Strande) – Kongejentas gode venn og nære slektning – som er mest opptatt av dans. Den historiske Kristina var skolert danser. Hun danset sine statsanliggender foran hoffet sitt og sine statsmenn. Ved ett tilfelle formidlet hun tydelig gjennom dansen i rollen som Diana at hun ikke ville gifte seg. Under hennes korte regjeringstid ble det en betydelig styrking av kulturlivet i Sverige.

Rojal ramme

Dronning Kristina og de andre kongelige som blir nevnt i stykket, er fjerne slektninger av vårt eget kongehus. Stykket handler jo om å være tro mot selv og å leve sitt liv på sine premisser. Men det handler også om å være født til en rolle man ikke ønsket seg. Det har i det siste vært så mange kontroverser rundt det norske kongehuset at diskusjonen om vi heller burde vært republikk, har blusset opp. Det har vært representanter knyttet til den kongelige familien på forsidene i media daglig. Det gjør derfor inntrykk at kronprinsen og kronprinsessen er i publikum på denne premieren. Her sitter de ikke i en kongebalkong, men midt iblant oss. Stykkets innhold får en ekstra dimensjon ved at kronprinsparet er her. Det shakespearianske i kostymene og de historiske referansene i stykket spiller med og forankrer stykket vellykket i en både historisk og samtidig kontekst.

Nationaltheatret: Nattergalen

elinlindberg8

Per Christian Ellefsen som Nattegalen, regi: Ole Glushkov. Nationaltheatret 2024. Foto: Erika Hebbert

publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2024

Overlesset H.C. Andersen

Nattergalen på Nationaltheatret, avdeling Kanonhallen, har flere gode ansatser, men stykket blir rotete og kommer ikke helt i mål. Skuespillerne er supre, men at dette er avskjedsforestillinga til Per Christian Ellefsen er trist på flere vis. For selv om han har tittelrollen, er han alt for lite med, og som den fremragende teaterskuespilleren han er, hadde han fortjent en bedre avskjedsforestilling.

Av Elin Lindberg

NATTERGALEN av H.C. Andersen

Dramatisert av Kristofer Grønskag. Etter en idé av Oleg Glushkov

Regi: Oleg Glushkov

Scenografi: Gjermund Andresen

Kostymer: Anette Werenskiold

Komponist: Sjur Miljeteig

Lysdesign: Marte Elise Stormo

Videodesign: Mattis Larsen

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Nationaltheatret, Kanonhallen, urpremiere 20. januar 2024

Nationaltheatret inviterer til Nattergalen slik: «Gled deg til en overraskende, rørende og sprudlende teateropplevelse i H. C. Andersens eventyrunivers!» Og ja, jeg hadde faktisk gledet meg til det – Per Christian Ellefsen som Nattergalen – det kunne bli skikkelig artig. Og så spennende og forfriskende med en ny regissør: Oleg Glushkov. Han er koreograf og har gjort koreografi i en rekke teateroppsetninger både i Norge og i andre land. Han har også erfaring med koreografi med og for barn. Det er antydninger av interessant koreografi i Nattergalen, men teksten og den overlessede historien kommer i veien for det som kunne blitt det Nationaltheatret lover i programteksten sin. Sist Nationaltheatret satte opp Nattergalen av H. C. Andersen var i 2005. Det var en stor oppsetning med masse skuespillere. Kjetil Bang-Hansen hadde regi og Anne Marit Jacobsen spilte Kunstfuglen.

Litteratur

Tone Mostraum som keiseren. Foto: Erik Hebbert

For å forberede meg til Nattergalen leste jeg noen H. C. Andersen-eventyr. De tåler tidens tann. De er formfullendte kunsteventyr og har høy litterær kvalitet – og de står helt fint alene hver for seg. Men de inneholder også selvfølgelig historiske elementer som sikkert verken barn eller foreldrene deres kjenner til – hva er for eksempel et fyrtøy? Nationaltheatret presenterer H. C. Andersen som «folkekjær» – er han fortsatt det? Kjenner barna til disse eventyrene? Jeg er litt i tvil. Og da blir det nok ganske krevende å forstå tre eventyr som er lagt oppå hverandre – Nattergalen, Keiserens nye klær og Ole Lukkøye. I tillegg er det et metaunivers her. Det blir så mye å holde styr på at det kanskje har gått litt i ball.

Stiv scenografi

Scenerommet i Kanonhallen er ikke særlig fleksibelt med sine faste publikumsamfi som står mot hverandre og scenerommet i midten. I Nattergalen er scenografien en konstruksjon som kan minne om klatre/leke-stativ som finnes på lekeplasser. Det er en «vei» som slynger seg i flere høyder. Den inviterer både til catwalk og lek. Den er «gullforgylt», men framstår likevel som litt stiv og hverdagslig. Jeg skulle ønske at de øyeblikkene der scenografi og koreografi fungerer best hadde blitt utvidet. Det er for eksempel når skuespillerne tar med barn fra salen opp og lar dem spasere og posere som kongens bursdagsgjester, men det varer for kort. Også når skuespillerne får boltre seg med morsomme danse-moves og gyselig-groteske, men også artige og fantasifulle kostymer i starten, er det virkelig lovende, men det varer dessverre heller ikke så lenge.

Hanne Skille Reitan og Sigurd Myhre. Foto: Erik Hebbert

Tung historie

I tillegg til hele tre H. C. Andersen-eventyr har forestillinga en rammehistorie. Vi er på et filmsett og blir ønsket velkommen av innspillingslederen (Hanne Skille Reitan). Nationaltheaterdebutanten Fridtjof Stensæth Josefsen spiller den unge og ambisiøse filmregissøren som skal lage en prisvinnende film. Noen småmorsomme øyeblikk er det i starten, for eksempel når Tone Mostraum som skal til å gå inn på scenen som kongen, smisker med den unge regissøren og sier noe sånt som: «Jeg pleide å jobbe med faren din vet du». Men dette er det nok bare de voksne som synes er morsomt. Tone Mostraum er ellers fin som den bortskjemte kongen. Hun er vel det egentlige omdreiningspunktet i denne historien. Sigurd Myhre er stødig og solid som den nokså groteskt kostymerte Ministeren for finere ting, med lassevis av fløyel og en merkelig frisyre. Hanne Skille Reitan er herlig som kokkejenta som forteller kongen at han er naken og at hun kan se tissen hans. Fridtjof Stensæth Josefsen spiller selv i dette som i utgangspunktet skulle være en film. Han er en energisk og plastisk førsteminister. Og i rammehistorien er han far til barna som ringer og lurer på hvor han er – skulle de ikke på seiltur? Skulle de ikke leke? Telefonen de ringer til er en stasjonær 70-tallstelefon. Filmregissøren har problemer med penger. Bank-bank-Bob (Per Christian Ellefsen) ringer også stadig vekk. Rammehistorien hjelper ikke stykket – tvert imot. Det gjør at historien om kongens bursdagsfest der han blir lurt til å gå naken og vil ha nattergalen som synger så fint og så tar til takke med en mekanisk en som synger heismusikk, bare blir bruddstykker. Hverken rammehistorien eller eventyrene kommer i mål.

Fuglen er fløyet

Selve poenget med at nattergalen som synger så vakkert, stopper å synge når den blir satt i bur, kommer ikke fram. Og Per Christian Ellefsen som selve Nattergalen, kommer heller ikke så mye fram. Det er synd. Nattergalen er en hånddukke som Ellefsen spiller. Den er ganske søt og hadde fortjent å flere «replikker» eller å ha kommet mer i fokus. Når den synger spiller den på en liten trompet. Sjur Miljeteig har laget en nydelig sang til den som Ellefsen plystrer til. Det blir fint og nesten magisk.

Slutten blir skikkelig dyster når Ole Lykkøye (Hanne Skille Reitan) kommer inn og synger en godnattasang for kongen og filmregissøren som skal dø. Dør filmregissøren? Det er uklart. Det er også uklart hvorfor forestillinga hadde pause midt i. Scenografien var den samme da vi kom inn til andre del. Da hadde vi vært ute i den iskalde foajeen på Kanonhallen. Det snødde ute, det dryppet vann fra taket, det strømmet vann inn på gulvet. Noe godt midlertidig lokale for Nationaltheatret, spesielt vinterstid, er ikke Kanonhallen. Det haster virkelig med å få pusset opp Nationaltheatret!

Nationaltheatret: BESØK AV GAMMEL DAME

elinlindberg8
Jan Sælid som Clara i «Besøk av gammel dame», regi: Sigrid Strøm Reibo. Nationaltheatret 2024. Foto: Erika Hebbert

Publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2024

Penger er svaret på alt

«Besøk av gammel dame» på Nationaltheatret er både velspilt og underholdende. Tematikken er evig: alt kan kjøpes, også mennesker og moral. Satiren fungerer, men kunne vært spisset mye mer.

Av Elin Lindberg

BESØK AV GAMMEL DAME av Friedrich Dürrenmatt.

Oversatt av Øyvind Berg. Bearbeidet av Oda Radoor og Sigrid Strøm Reibo

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenografi og kostymer: Katja Ebbel

Koreografi: Oleg Glushkov

Lysdesign: Martin Myrvold

Musikalsk leder: Synnøve Gustavsen Ovrid

Maskør: Nina König

Dramaturg: Oda Radoor

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 8. mars 2024

Besøk av gammel dame hadde premiere på selveste kvinnedagen. Motivet er klassisk – hovedpersonen vender tilbake til åstedet for å få hevn for en udåd som er begått. Friedrich Dürrenmatts stykke er satt opp flere ganger i Norge. Sist på Trøndelag Teater i 2014. Det ble satt opp første gang på Nationaltheatret i 1957, bare ett år etter at det kom ut. Da var det Lillebill Ibsen som spilte den søkkrike Clara Zachanassian. Nå er det Jan Sælid – og det gjør han veldig fint! Han spiller en Clara som har fullstendig kontroll over omgivelsene. Hun utstråler tung autoritet.

Teatret trenger penger!

Forestillinga starter egentlig før vi engang er kommet inn i teatret. Både Ibsen- og Bjørnson-statuene utenfor Nationaltheatret har fått kledd på seg presenninger, der det står «Vi venter på gammel rik dame». For det er pinlig påtagelig at Nationaltheatret er i veldig dårlig stand. Dette mer enn hinter scenografien på hovedscenen også til med sine presenninger og stillaser. Skuespillerne rusler inn. Stukkaturbiter fra taket faller ned. Det sukkes. «Her spilte vi Ibsen», sier legen (Trond Høvik). «Her urframførte vi Grieg», sier kunstneren (Heidi Goldmann). «Her sang Kirsten Flagstad Didos klage», sier presten (Øystein Røger). Ja, det var da dette var en kulturby. Nå er byen omdøpt til Güllen. Det betyr flytende avføring, altså organisk møkk.

Foto: Erika Hebbert

Alt kan kjøpes

Nei, det står ikke så bra til i Güllen. Hjørnesteinsbedriften er nedlagt. Byen er konkurs og hele byen går på trygd. Men så kommer altså den søkkrike Clara Zachanassian på besøk. Hun tilbyr byen fantasillioner med penger mot at byen tar livet av mannen som svek henne stygt i ungdommen, Alfred Ill (Ola G, Furuseth). Hun var fattig og gravid, han valgte en annen som var rikere. Kan menneskene i denne lille byen la seg kjøpe? Vil de gå over lik for å bli rike? Satiren er morsom. Vi gapskratter ikke, men vi humrer ofte. For eksempel når Læreren (Helene Naustdal) ber orkesteret om en E for å starte på velkomstsangen «Din tanke er fri» og bommer fullstendig på tonen, men synger freidig i vei mens hun dirigerer energisk. Og vi humrer når Clara presentere sin ektemann nummer sju – en svenske som heter Ingvar og er en møbelprodusent som hun bytter ut med en ung filmstjerne, før hun til slutt ender opp med sin mann nummer ni som er nobelprisvinner i litteratur og som snakker så poetisk på vestlandsk. Her kan alle kjøpes.

Økonomisering

Sigrid Strøm Reibos regi er tett, med fin flyt uten dødpunkter.

Det dyktige orkesteret som består av Synnøve Gustavsen Ovrid, Martin Heggli Mellem, Solveig Wang, Johan Hansson Liljeberg, er på scenen hele tida. De skaper alt fra toglyd til heftig klubb-musikk. De glir også fint med i den sceniske flyten. Gradvis endrer Güllen seg. Fra å være verdens tristeste og fattigste sted blir det nå mer rikdom og glamour. Plutselig har alle fått seg nye sko. Så kommer luksusvarene på løpende bånd. Alle kjøper på krita. De opparbeider seg en enorm gjeld. For alt kommer jo til å ordne seg når bare noen tar ansvar for å få drept Alfred – aller helst han selv. Det sniker seg fram et gufs av uhygge, men det er mest hygge. Jeg savner at satiren er enda mer skjerpet og spisset.

Fattigdom

Sveitsiske Friedrich Dürrenmatt skrev stykket ikke lenge etter at andre verdenskrig var slutt. Oppgjøret med korrupsjon og enkeltmenneskers skyld var viktig. Temaet er evig, dessverre.

Menneskene i Dürrenmatts stykke er svake. De er lette å styre. De er tomme og egentlig helt uten en indre moral. Karakterene er egoistiske og bare ute etter å skaffe seg egne fordeler. Er de onde? Er de dumme? Ja, kanskje det. De er i hvert fall ikke til å stole på. Så lenge beboerne i denne møkkabyen får ha luksuslivet sitt i fred, er alt greit for dem. For materiell fattigdom er det skumleste av alt.

Korrupsjon

Foto: Erika Hebbert

«I Güllens navn avslår jeg tilbudet ditt. I menneskehetens navn. Vi vil heller leve i

fattigdom enn med blod på hendene», sier ordføreren (Silje Lundblad) tidlig i stykket når Clara kommer med sitt uhyrlig krav om at Alfred må drepes før byen og innbyggerne skal få så mye penger at de blir styrtrike. Men penger korrumperer. De snakker om «vestlige verdier» som ikke skal gis avkall på. Man kan jo lure på om korrupsjon også blir sett på som en vestlig verdi. Her kunne man jo tenke seg at det kunne vært lagt inn enda flere tydelige samtidsrelevante stikk. Innbyggerne er seg selv nok. Ordføreren smetter glatt fra sin omfavnelse av moralsk korrekt fattigdom til bejubling av materiell velstand og overflod.

Epilog

For Clara får det jo som hun vil. Det vedtas på et folkemøte i teatret – der vi som publikum er med – at Alfred må drepes. Det er Eindride Eidsvold som er journalisten som dekker dette for «media». Han har så god kontroll på oss i publikum at han kunne nok godt fått lov til å gjøre oss enda mer medspillende og dermed mer medansvarlige. Nå blir det litt halvveis. Ordføreren står igjen til slutt og starter på et nummer som blir en epilog. Alle de andre skuespillerne hopper inn i Oleg Glushkovs show-koreografi. De er tydelig at de ikke er musikal-artister, men det går passe greit. Det er sang, glitter, glamour, konfetti og dans. Skuespillernes diksjon har helt til nå vært upåklagelig, men teksten til denne avslutningssangen er litt vanskelig å få med seg. Det handler uansett om at fattigdom er fælt og at vi er kjempeheldige som er blitt så rike. Bomber og krig, det bryr vi oss ikke om så lenge vi har sportsbiler og dyre kjoler. Jeg sitter igjen med et savn etter en enda spissere samfunnskritikk, etter en enda kvassere satire.

Se meg, hold meg! Bær over med meg når jeg er på mitt verste!

elinlindberg8

Gisken Armand i «I vårt sted», regi: Sigrid Strøm Reibo. Nationaltheatret, Kanonhallen 2023. Foto: Erika Hebbert

I Nationaltheatrets versjon av Arne Lygres seneste stykke «I vårt sted» blir relasjonene mellom karakterene følbare og tydelige som glødende bånd. Sigrid Strøm Reibos regi er enkel og presis. Skuespillerne er i bautaklassen.

Tekst: Elin Lindberg

publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2023

I VÅRT STED

av Arne Lygre

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenografi og kostymedesign: Katrin Nottrodt

Komponist og musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli

Nationaltheatret, Kanonhallen, urpremiere fredag 20.oktober 2023

Etter kjempesuksessen med Tid for glede, er det selvsagt store forventninger til et nytt stykke av Arne Lygre. Og ingen fare – han innfrir. Dette stykket oppleves mer som et kammerspill enn det foregående. Arbeid med relasjoner, mennesket som skjørt i en foranderlig verden og det grunnleggende behovet for å ha noen i livet sitt, er tema Lygre skriver om i tekstene sine. Det gjør han også her i det stille, men intense og formsterke I vårt sted.

Det er ganske tomt nå

Musiker Kristoffer Kompen er til stede i scenerommet når vi kommer inn. Og han er i rommet forestillingen igjennom. Han er trombonist og trakterer også andre messinginstrumenter her. Han er aldri i forgrunnen, men kommenterer på et vis spillet gjennom korte musikalske fraser. Han blir en musikalsk bakvegg. Han er skinnende til stede som støtte til skuespillernes spill. Den mjuke, mørke klangen i trombonespillet kler de sårbare tonene i teksten. Det er enkelt og elegant.

I det store scenerommet på Kanonhallen står to publikumsamfier mot hverandre. I midten er det en lang benk i transparent materiale som kan lyssettes innenfra. Det er bare det ene publikumsamfiet som er til bruk for publikum. Vi sitter og ser rett over på de tomme stolrekkene på den andre siden av rommet. Katrin Nottrodts scenografi er helt nedstrippet. Scenerommet signaliserer at her skal tekst og menneske i fokus. Lysdesignen er også enkel og elegant. Tidvis, men ikke for ofte, blir baksidene av stolene opplyst slik at de skaper dynamikk, og minner oss på det materielle ved rommet menneskene befinner seg i. Lyset brukes også til å projisere titlene på de to aktene stykket består av på baksiden av de forreste stolene: «Ovenpå» og «Nedenunder».

Ja, det er ganske tomt nå

Laila Goody, Ragnhild Tysse, Kristoffer Kompen og Gisken Armand. Foto: Erika Hebbert

Nei, må de bruke mygg? Tenker jeg i det Gisken Armand i rollen som Astrid starter med sin første replikk. Jeg aksepterer det etter hvert, og det er kanskje nødvendig i det store rommet som Kanonhallen er? Men i et stykke som er så lavmælt og skjørt som dette, hadde det vært fint uten, og det hadde kanskje skapt et enda større nærvær.

Menneskene vi møter i stykket er i livsfaser der de ikke står i livsviktige omsorgsroller, eller er avhengige av å bli tatt vare på av andre. Men de trenger noen i livet sitt – og det er livsviktig nok. Astrid (Gisken Armand) er i sekstiårene, hun har nettopp mistet moren sin og hun har en voksen sønn. Sara (Laila Goody) er kanskje litt yngre. Hun har en mann, sier hun, men måten hun nevner det på, gjør at vi blir i tvil om hun faktisk har det. Hun er uansett ikke særlig knyttet til ham, og hun forteller etter hvert at han har flyttet fra henne. Den sterkeste relasjonen i Saras liv er den til broren hennes. De mistet foreldrene i en ulykke da de var tenåringer og har siden da vært sterkt nyttet til hverandre. Nå er broren flyttet nordpå og har en egen familie med fire barn. Sara har ingen. Eva (Ragnhild Tysse) er Astrids beste venninne. Hun er yngre enn de andre. Hun har ingen kontakt med moren sin, men har en far på et pleiehjem som hun er knyttet til. Faren har nettopp fått seg en ny kjæreste som er en mann han har truffet på sykehjemmet. Fint for far, men det forandrer, og kanskje svekker, relasjonen til datteren. De tre kvinnene blir viktigere for hverandre enn de biologiske familiene deres. De blir det som på engelsk heter «found family».

Vennskap

Det er ikke helt nytt at Arne Lygre har personnavn på karakterene sine, men han har ofte brukt rollenavn som «Jeg», «En annen» eller «Min mann». I I vårt sted har venninnene fornavn. Bikarakterene er «Sønnen», «Broren» og «Faren». Uten personnavn blir de en del av kvinnenes liv, men ingen helt selvstendige karakterer. Jeg kan ikke huske å ha lest at noen av Lygres figurer har etternavn. De gjør at vi ikke forbinder dem med en kompleks bakhistorie. De blir mennesker på scenen som vi møter her og nå.

Det ferske vennskapet mellom Astrid og Sara er så sterkt og trygt. De ønsker hverandre og respekterer hverandre. De står trygt i seg selv, slik at de blir trygge for den andre. Det virker så bunnsolid. Men så kommer Eva inn bildet. Eva i mytologien – hun med eplet fra kunnskapens tre – har vært kjent som en som forandrer spillet. Og det gjør hun også her. Det blir en rivalisering mellom Sara og Eva. Den paradisiske vennskapsidyllen er brutt. Vennskapet mellom kvinnene er fortsatt sterkt og livskraftig, men det er blitt mer dynamisk.

Tida som går – det ubestandige

Laila Goody, Gisken Armand og Ragnhild Hyssen. Foto: Erik Hebbert

Lygre komponerer ofte tekstene sine slik at små forskyvninger i perspektiv gjør at vi opplever en hendelse på en ny måte. Det gjør han også i I vårt sted – og det er elegant og enkelt gjort. Mellom de to aktene «Ovenpå» og «Nedenunder» er det gått litt tid i stykkets verden. Liv leves, og ting skjer. Det gjør at relasjonene mellom karakterene forskyver seg og de vennskapene som vi har opplevd som bunnsolide slår sprekker. Saras bror har flyttet nordover sammen med familien og de venter barn nummer fire. For Sara har middag med broren en gang i måneden, bare de to, vært et trygghetsanker i livet. Noe livet hennes har dreid seg rundt. Nå er det borte, eller forskjøvet seg. Hun trenger noen nære i livet sitt, slik vi alle trenger noen. Vennskapet med Astrid, og på sett og vis Eva, blir viktigere. Men Astrid har fått den voksne sønnen hjem. Samboeren hans har kasta han ut, Astrid har gitt ham leiligheten ovenpå, slik at hun nå bor nedenunder. Venninnene prøver å få henne til å forstå at dette kanskje er et usunt forhold – sønnen er jo voksen, han kan ta vare på seg selv, slik de mener at også Astrid må ta vare på seg selv og sitt eget liv. Men hun trekkes mot sønnen og forlater venninnene. Fra å ha vært rivaler nærmer nå Eva og Sara seg hverandre. Forsiktig, men bestemt bygger de opp et vennskap på nytt basert på at verdenen deres er annerledes nå enn da stykket startet.

Presist samtidsbilde

Det er kanskje fordi karakterene i stykket er på min egen alder, og at relasjonene deres er så gjenkjennelige for meg, at det treffer meg spesielt sterkt. Stykket oppleves som et så presist og konsist bilde på vår samtid.

Stykket er svært formsterkt. Det har enkelheten, lettheten, men samtidig dybden vi ofte finner hos Lygre. Humor finnes også. Menneskene er så skjøre og sårbare. Karakterene stråler ut at de trenger kjærlighet og omsorg, og at de samtidig har behov for å gi kjærlighet og omsorg til den andre. Men hvem er den andre? Det smertefulle er at den andre er utskiftbar.

Glødende bånd

Ragnhild Tysse er en meget dyktig skuespiller og hun spiller rollen som Eva nydelig, men her møter hun to av bautaene i norsk teater: Gisken Armand og Laila Goody. De er ikke bare to av Norges beste skuespillere, de har også lang Lygre-erfaring. I tillegg har de spilt mye sammen opp gjennom årene. Armand og Goody spilte for eksempel sammen i Lygres Jeg forsvinner. Det var på Nationaltheatret i Eirik Stubøs regi i 2012. Da var det Armand som hadde den største rolla. I Tid for glede på Det Norske Teatret er det Laila Goody som spiller hovedrolla i Johannes Holmen Dahls regi. Lygre er deres hjemmebane, og det er helt fantastisk å oppleve samspillet deres. Skuespillerarbeidet deres ser så enkelt ut, men det er fullt av små variasjoner som gjør det så levende og følbart. Regissør Sigrid Strøm Reibo skal ha honnør for at hun lar nettopp dette få skinne og komme i forgrunnen. Det er følsomt gjort. Energien mellom skuespillerne blir nesten som synlige, glødende bånd. Det er vemodig vakkert.

Stykket treffer samtida så godt, samtidig som det løfter fram noe grunnleggende menneskelig som alle kan kjenne seg igjen i. Tittelen på denne teksten er løst sitert fra I vårt sted. Stykket formidler klokt og berørende en bønn om omsorg og kjærlighet.

(Publisert 22.10.23)