Torshovteatret: August Strindberg: FADEREN

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010

Faderen.jpg

August Strindberg: FADEREN

Regi: Victoria H. Meirik

Torshovteatret, 1.september 2010

 

God vilje, men sprikende forestilling

Det virker som det ligger et sterkt behov for og ønske om å si noe vesentlig om farens og familiens posisjon i vår tid i forestillinga, men August Strindbergs tekst kommer på en måte i veien. Den blir nesten som den tvangstrøya Faderen kles på og fanges i til slutt.

Det er synd på mennesket

Strindbergs sørgespill Faderen handler om en familie fra slutten av 1800-tallet. Far i huset er Adolf – Rittmesteren (Henrik Mestad). Han er gift med Laura (Andrine Sæther). Ekteskapet deres er en krigssone. Sammen har de datteren Bertha (Karine Dokken Halsebø). Foreldrene har sterke og ulike meninger om hvordan datteren skal oppdras, de kjemper på liv og død for å få sin vilje gjennom. Det er god vilje her for å reaktualisere stykket, men prosjektet halter.

Både Strindbergs karakterer og forestillingas rollefigurer har noe sjablongaktig over seg. Faren har machomannens kjennetegn, han er opptatt av naturvitenskap og våpen – han har militær bakgrunn. Han er streng og fysisk sterk. Moren framstår som ganske svevende, hun er manipulerende, hennes seksualitet er hennes våpen. Vi kastes inn i kampen mellom kjønnene fra første stund. Alt er satt på spissen. Når både situasjonen og karakterene er så sjablongaktige gir det ikke rom for mye utvikling gjennom forestillinga. Det hele har fart og temperatur, men det blir noe overtydelig.

Teksten framstår som svært datert. Den realistiske spillestilen skurrer i forhold til samtidsuttrykket i kostymer og rekvisitter. Det er rotete og forstyrrende med tidsmarkørene. At Laura skal ha stoppet postforsendelser slik at far ikke har kontakt med verden utenfor blir forstyrrende lite troverdig. Det er da vel bare å sende en e-post eller sms for å undersøke saken i dette oppdaterte landskapet? Faderens raljering om at han ikke vet om det er han som er far til barnet blir også absurd i en slik realistisk setting med våre dagers mulighet for å ta en DNA-test. Og ved å plassere Strindbergs tekst så pladask inn i vår tid er det helt uforståelig at ikke skilsmissen mellom Adolf og Laura er overstått for lenge siden.

 

Gi mannen en tekst!

Intensjonene er gode. Familien som arena og problemområde vil alltid være der. Far som kommer på banen og krever mer tid med barna sine er prisverdig og aktuelt. Problematiseringen av barnet som statussymbol er også aktuelt i en tid med nykonservativisme. Temaet med foreldregenerasjonen som ønsker at barnet, den neste generasjonen, skal frelse verden og gjøre den til et stadig bedre sted, er evig.

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående fine. Den purunge Karine Dokken Halsebø er troverdig, sårbar og sterk. Tone Danielsens amme er varm og moderlig. Anders Mordals feige pastor med liten autoritet, er velspilt. Endre Hellestveits doktor er fyrrig og selvsikker som en turnuskandidat. Sigurd Myhres soldat Fryd er opportunistisk og slesk. Andrine Sæther er beregnende og livsfarlig giftig. Og Henrik Mestad er svært berørende i sitt fortvilte raseri. Han viser imponerende godt hvor langt det er mulig å gå for et viljesterkt og følende menneske som er i ferd med å miste alt det har. Sterkt!

Jeg unner mannen og familien en ny velskrevet tekst. Eller en annen tilnærming til tematikken det her prøves å få fram. Faderens gråt og fortvilelse i forestillinga blir på en måte en reaksjon på at hans historie ikke finnes, blir fortalt eller uttrykt.

Øyvind Berg har oversatt prologen ”Die Befreiung des Prometheus” av Heiner Müller. Teksten går når vi kommer inn i teatersalen. Den forsvinner dessverre nesten som muzak i styret med å etablere seg på plassen sin og ta inn scenerommet. Det er synd. Noe av teksten blir gjentatt et stykke ut i stykket, men da virker den noe påklistra. Det hadde vært fint å se den bedre montert inn.

Forestillinga har absolutt flere gode elementer. Skildringa av den hatefulle uhyggen i hjemmet er sterk. Intensiteten og tettheten i scenene er også god. Men det er altså Strindberg som nekter å tilpasse seg.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s